Hvilken verdi har dyrenes liv, for dem og for oss? Et utgangspunkt for å besvare dette spørsmålet, er at vi mennesker i stor grad er ansvarlige, enten direkte eller indirekte, for å skape de dyrene vi finner i verden. Vi er direkte ansvarlig for å skape husdyrene våre, som forsyner oss med mat, drikke, klær, selskap og underholdning. Og vi er i stor grad indirekte ansvarlige for hvor store bestander av villdyr som skapes og opprettholdes, slik som elg, hjort, ulv, gaupe, og så videre, gjennom at vi regulerer bestandene av disse dyrene. I tillegg kommer dyr i såkalte dyrehager eller zoos, dyr i forskning, samt andre dyr som vi mennesker i større eller mindre grad kontrollerer. Det er individuelle forskjeller her, men hovedpoenget er at vi mennesker i stor grad råder over hvor mange dyr som skapes av verdens dyrearter. Samtidig som vi forårsaker at det hvert år skapes millioner av dyr, besørger vi at det årlig drepes millioner av dyr for å tilfredsstille våre ønsker eller behov for mat, drikke, klær, medisiner og underholdning. Vi skaper liv som vi så avslutter når det passer oss. Vi er også ansvarlige, direkte eller indirekte, for hvilke arter som utryddes. Etter sigende finnes det for eksempel bare tre gjenlevende individer av arten ”nordlig hvit neshorn”. I fremtiden vil det sannsynligvis være mulig å gjenskape allerede utryddede dyrearter, som reiser viktige etiske spørsmål om hvor grensene bør trekkes for moderne teknologi. Det skal jeg imidlertid la ligge her.
Et poeng vi kan trekke ut av disse innledende bemerkningene, er at vi mennesker skaper dyr fordi disse dyrene har en verdi for oss. Dyrenes verdi bestemmes av vår evne til å nyttiggjøre oss av dem til de formålene vi ønsker eller har behov for. Det er dermed vanlig å si at dyr har instrumentell verdi: de er midler til våre formål. Vi skaper ikke dyrene for dyrenes egen skyld, men for vår skyld. En tilsvarende tankegang ligger for så vidt til grunn for våre beslutninger om å skape mennesker: når to mennesker bestemmer seg for å få barn, er det ikke først og fremst av hensynet til det barnet de skal få, men av hensyn til et ønske de selv har om å bli foreldre. Hvis Per og Kari tenker på å få barn, men til slutt velger å la være, så er deres beslutning om ikke å få barn sannsynligvis motivert av egne behov og ønsker, og ikke av hensyn til det barnet de ikke valgte å få. Det kan selvsagt hende at Per og Kari er opptatt av klimaendringer og planetens fremtid, og således velger å la være å få barn av den grunn, men de aller fleste enten velger å få barn eller ikke få barn primært av hensyn til seg selv.
Men selv om vi skaper menneskeliv for vår egen skyld, så sier vi ikke av den grunn at de menneskene vi skaper kun har instrumentell verdi. Her er det altså en forskjell fra de fleste dyr. Vi må derfor skille mellom på den ene siden at vi skaper et liv for vår egen skyld, og på den andre siden at det livet vi skaper med det gis en instrumentell verdi. Vi må altså skille mellom (1) grunnen til at vi skaper et liv, og (2) den verdien vi tilskriver det livet vi skaper. Mens det er vanlig å si at dyr har instrumentell verdi, er det uakseptabelt å betrakte mennesker som bærere av instrumentell verdi. Vi mennesker har en iboende verdi og verdighet, som forbyr å bruke oss utelukkende som midler til andre formål.
Det er en annen verditerm som ofte brukes når vi omtaler dyr, og det er dyrs egenverdi. I Lov om Dyrevelferd §3 ”Generelt om behandling av dyr”, står det at ”Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.” Denne lovbestemmelsen gir i utgangspunktet dyr en ganske god moralsk beskyttelse ved at den, for det første sier at dyr har en verdi i seg selv og ikke bare en instrumentell verdi, og for det andre ved at den stiller krav til hvordan vi mennesker skal behandle dyr. Vi skal behandle dem godt og beskytte dem mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Når det er sagt, så mener jeg vi oppnår mindre gjennom å snakke om at dyr har egenverdi enn det mange har for vane å tro. Det er fordi dyrs interesser veldig ofte taper for menneskelige økonomiske og andre interesser, slik at de fleste husdyr i praksis kun har en instrumentell verdi, selv om loven sier noe annet. Filosofisk er det også vanskelig å begrunne dyrs egenverdi, men det skal jeg la ligge her. Jeg tror det er mer fruktbart å anvende andre verdibetraktninger som grunnlag for å si noe fornuftig om hvordan vi bør behandle dyr, og om hva som er rett og galt i vår omgang med dyr.
Jeg har sagt at vi mennesker i stor grad er ansvarlige for at det både fødes og drepes millioner av dyr hvert år. Det er et viktig poeng som må gjøres i den forbindelse. Vi er nemlig ikke moralsk ansvarlige for at vi ikke skaper et liv, men vi er moralsk ansvarlige for de livene vi skaper. Dersom Per og Kari bestemmer seg for ikke å få barn, så har de ikke gjort noe galt overfor det påtenkte barnet. Det er ikke noe tap ikke å bli født. Men dersom de velger å få barn – vi kan kalle henne Anne – så gir det opphav til plikter og ansvar overfor Anne. Det faktum at vi skaper et liv gir oss mennesker et ansvar for å forvalte det livet på en måte som er adekvat for det individet det gjelder. Per og Kari kan derfor gjøre noe galt mot Anne ved ikke å oppfylle sitt ansvar overfor henne som foreldre.
Når det er snakk om dyr, så gjelder mange av de samme prinsippene. Vi gjør ikke noe galt mot de dyrelivene vi av forskjellige grunner velger å ikke skape, men de dyrene vi velger å skape har vi forpliktelser ovenfor. Vi kan forestille oss en bonde som vurderer å gjøre en av kuene sine drektig, men som (av en eller annen grunn) i siste liten velger å la være. Dersom han hadde gjort kua drektig, hadde den født en kalv, som tradisjonelt ville blitt fjernet fra moren så snart den har fått i seg litt råmelk, og plassert i en egen bås. Enten ville den blitt drettet opp til å bli en melkeku, eller så ville den blitt slaktet når den hadde oppnådd ønsket vekst og alder. Ved ikke å gjøre kua drektig, har ikke bonden gjort noe galt mot den kalven som ikke ble født. Livet til denne kalven har ikke noen verdi for den før den er unnfanget.
Det er for så vidt et interessant spørsmål når vi begynner å eksistere som kan være relevant i denne sammenheng. Begynner vi å eksistere ved unnfangelsen, eller begynner vi å eksistere når bevissthet oppstår i fosterlivet, eller begynner vi å eksistere når vi blir født? Disse spørsmålene stilles som oftest med utgangspunkt i når vi mennesker begynner å eksistere, og er særlig relevant i forbindelse med diskusjon rundt abort. Men de er også relevante å stille med utgangspunkt i dyr. For eksempel er spørsmålet om når et dyr begynner å eksistere relevant for å ta stilling til når livet får en verdi for dette dyret, slik som for denne kalven.
Bonden gjør altså ikke noe galt overfor den kalven som ikke blir født. Men sett at han gjorde kua drektig, og at kalven ble født. Ville han da ha gjort noe galt? Svaret på det spørsmålet avhenger av hvilket perspektiv vi vurderer dette fra. Sett fra bondens perspektiv har han selvsagt ikke gjort noe galt. Han har bidratt til å skape en kalv, som enten selv skal bli en melkeku, eller som skal slaktes for å bli til kjøtt. Kalven har derfor en økonomisk verdi for bonden. Sett fra kuasperspektiv, har hun født en kalv, hvilket åpenbart har en verdi for kua. Hun har blitt mor. Men kalvens fødsel har også en kostnad for kua, nemlig at den blir fjernet fra henne med en gang. Denne kostnaden må trekkes fra verdien av å føde kalven. Så er det kalven selv da. Ved å bli født har den fått muligheten til et liv. Det har en verdi for kalven. Men hva slags liv kalven får, det vil si hvilke muligheter den får, bestemmes i stor grad av bonden (hvis vi ser bort fra sykdom og lignende som kan være utenfor bondens kontroll). Enten får den et kort liv og blir til kjøtt, eller den får et lengre liv som melkeku. I begge tilfeller må den leve uten moren sin.
I Norge forutsettes det gjerne at vi skal ha husdyr som forsyner oss med mat og drikke, men grunnlaget for denne forestillingen bør etter mitt syn utfordres. For hvordan rettferdiggjør vi moralsk at vi har husdyr slik som kuer og kalver? Dette spørsmålet kan belyses nærmere gjennom å undersøke hvilket utfall som er å foretrekke av de alternativene jeg har skissert ovenfor; at kalven fødes eller at den ikke fødes, og dette må vurderes fra alle tre perspektiver jeg har nevnt.
Bondens perspektiv: at kalven fødes skaper velferd for bonden i form av inntekt. At kalven ikke fødes skaper ingen velferd for bonden. Det har større verdi for bonden om kalven fødes enn om den ikke fødes.
Kuas perspektiv: at hun føder kalven betyr at hun blir mor og dette har en verdi for kua, men spørsmålet er om ikke kostnaden ved å miste kalven rett etter fødsel overstiger verdien av å bli mor.
Kalvens perspektiv: at den blir født betyr at den får et liv, og den får noe velferd mens den lever. Dersom den ender opp som melkeku, og får tilbringe mye tid utendørs, så får den til gjengjeld en god del velferd. Men sjansen er stor for at den må tilbringe mesteparten av livet innendørs, hvilket innebærer at den får lite velferd. Dersom den blir slaktet mens den enda er veldig ung, får den derimot lite velferd, og den dør en tidlig død.
Disse tre perspektivene utgjør tre sett av verdibetraktninger, som alle er relevante for å ta stilling til etiske spørsmål om hvordan vi bør behandle husdyr mens de lever, og for spørsmålet om vi skal ha husdyr i det hele tatt. En åpenbar grunn til at vi har husdyr, er at det har verdi for oss mennesker. Og mange vil hevde at livet også har verdi for husdyrene selv. Slik sett er det altså snakk om en vinn-vinn situasjon. Men hva om verdien for oss mennesker av å ha husdyr er mer begrenset enn vi tror, og det livet vi har å tilby husdyrene ikke har verdi for dem, da står norsk husdyrhold på mer vaklete grunn. Jeg skal komme tilbake til dette mot slutten.
For å ta stilling til verdien av å ha norsk husdyrhold, må vi måle og sammenligne verdier på den måten jeg har lagt opp til: verdien for bonden av å ha sine kyr, opp mot verdien for kyrne av å leve det livet de får muligheten til, og kostnaden ved at de dør en tidlig død. På toppen av dette igjen kommer verdien for oss mennesker av at bonden avler opp sine kyr, og forsyner oss med mat og drikke. Eller verdien for oss mennesker av at sauebonden avler opp sauer og lam, og derigjennom forsyner oss med fårikål, lammekjøtt og ull, og tilsvarende for andre husdyr. Hvordan skal vi sammenligne alle disse verdiene med henblikk på å ta stilling til om vi burde ha husdyr eller ikke, og hvis vi skal ha husdyr, hvilke plikter og ansvar vi har for å sørge for at dyrene har det bra?
For å besvare dette spørsmålet er det nødvendig å ta stilling til noen kompliserte problemstillinger innenfor den grenen av filosofi som kalles for ”populasjonsetikk”, som handler om etikken bak det å skape og forlenge liv. Dette er et perspektiv som altfor sjelden løftes frem i diskusjoner omkring dyreetikk, men som er helt sentralt for å forstå det etiske grunnlaget for moderne husdyrhold. De færreste reflekterer til daglig rundt om det er rett eller galt å skape liv. Når to personer bestemmer seg for å få barn, så tenker de antagelig ikke over om det er rett eller galt av dem å få barn av hensyn til det barnet de skaper. Om man ønsker å få barn eller ikke er en privatsak, og et frivillig anliggende, som ikke staten eller andre skal legge seg opp i. Men man kunne tenke seg at staten tok et større ansvar for de menneskene som skapes, hvis det ikke er åpenbart at de menneskelivene som skapes er verdt å leve for de det gjelder. Hvis du vet at du ikke kan gi det barnet du vurderer å skape et liv som for det barnet er verdt å leve, så kanskje du ikke burde få barn? Eller er det slik at når vi bringer barn til verden, så gjør vi uansett det barnet en tjeneste? Kan man dra fordeler av å bli født? Filosofen David Benatar argumenterer i sin bok Better never to have been. The harm of coming into existence, for at det er moralsk galt å få barn, og han begrunner dette med at livet stort sett ikke er verdt å leve. Hans syn kalles anti-natalisme. Poenget hans er at foreldre ikke gjør noe galt ved ikke å få barn, men de gjør altså noe galt ved å få barn. Dette er fordi det ikke er galt å frata noen mulighet for velferd gjennom ikke å bli født, men det er galt å påføre mennesker den skade eller risiko for skade som følger med å bli født.
Dette virker kanskje som en drøy påstand, og det forutsetter at vi kan ta stilling til hva som gjør livet verdt å leve. Benatar vektlegger den enorme mengden lidelse som finnes i verden, og det faktum at svært mange mennesker ikke har et fullverdig liv. Da er hans konklusjon at det er bedre ikke å eksistere enn å bære den risiko det er for at man ikke får et liv som er verdt å leve. Hva som gjør livet verdt å leve er et veldig vanskelig filosofisk spørsmål. Det finnes flere ulike teorier om velferd, som forsøker å ta begrunnet stilling til dette: hedonistiske teorier som forstår velferd som lyst og fravær av smerte, preferanseteorier som forstår velferd som oppfyllelse av preferanser, eller såkalte objektiv-liste teorier som forstår velferd som det å leve på en bestemt måte i samsvar med objektivt definerte mål og verdier. Filosofer har kranglet om hvilken teori om velferd som er best i århundrer, så vi kommer ikke så mye videre på den diskusjonen her i dag.
Men hvis det er vanskelig å si noe fornuftig om hva som gjøre et menneskeliv verdt å leve, hvordan skal vi da kunne si noe fornuftig om hva som gjør et dyreliv verdt å leve? ”Lever norske husdyr et liv som for dem er verdt å leve?” er på samme tid et veldig viktig og vanskelig spørsmål å besvare. Hvis de ikke lever et liv som for dem er verdt å leve, så hadde det kanskje vært bedre for dem om de ikke eksisterte, selv om det er bedre for oss mennesker at de lever? Et problem her er at vi ikke har noe å sammenligne med. Å si at noe er bedre eller verre enn noe annet forutsetter at vi har et sammenligningsgrunnlag. Jeg kan for eksempel si at regn er verre enn sol, eller at kaffe er bedre enn te, men da sammenligner jeg noe med noe annet. I tilfellet med døden har vi ingenting å sammenligne med. Ikke-eksistens er nemlig ikke noe vi kan sammenligne noe med. Så hva er det vi egentlig sier når vi antyder at det hadde vært bedre for et dyr, for eksempel en kylling, ikke å eksistere? Et svar er at ikke-eksistens er helt nøytralt, det er ingenting, mens et liv fylt med smerte og lidelse, frykt og attpåtil en tidlig død, representerer en så stor skade for denne kyllingen at det ville vært bedre for den om den hadde sluppet å leve gjennom alt dette. Og dette gjelder selv om vi også legger til grunn at livet denne kyllingen levde også hadde noe positivt ved seg. Ikke å leve innebærer i det minste fravær av alt det som gjør at livet ikke er verdt å leve, ergo innebærer det fravær av smerte, lidelse, frykt og tap av en fremtid ved tidlig død. Ingenting er tapt på ikke å bli født, men mye tapes ved oppleve smerte og lidelse, og å dø for tidlig.
Dette er muligens litt tunge og abstrakte filosofiske tanker. Men jeg mener de er svært viktige, og helt avgjørende dersom vi skal ta stilling til det etiske grunnlaget for norsk husdyrhold. For å konkretisere det jeg har sagt, kan vi vende tilbake til bonden, kua, og kalven, og se hvordan disse forestillingene om liv, velferd og død, kan knyttes til det spørsmålet jeg stilte i sted, nemlig hvordan vi skal sammenligne de ulike verdibetraktningene jeg stilte opp – bondens, kuas, kalvens, og forbrukerens?
En løsning – som vi kan kalle Dagens Løsning – er den vi finner i moderne industrielt husdyrhold. Her utsettes dyrene for betydelig mengder smerte, lidelse, stress og frykt, i tillegg til at de dør en tidlig død. Her er det riktig å si at det livet som våre husdyr lever i liten eller ingen grad har en verdi for dem, men at dette hensynet ikke spiller så stor rolle. Det viktigste er at det har stor verdi for oss at dyrene lever, fordi de forsyner oss med alt det vi ønsker av mat, drikke, klær, medisiner, og underholdning. Konklusjon: Det er ikke bedre for dyrene, men kun for oss mennesker, at vi opprettholder moderne industrielt husdyrhold, og det reiser et spørsmål om denne praksisen kan rettferdiggjøres moralsk sett. Det kan den kun hvis vi legger til grunn at den verdien dyrene har for oss mennesker overstiger den kostnaden dyrenes liv har for dyrene gitt den måten vi behandler dem på, og at vi påfører dem en tidlig død. I dag er det rådende synet at denne praksisen med å utnytte dyr til våre formål kan rettferdiggjøres moralsk.
En annen løsning – som vi kan kalle Forbedret Løsning – vil være å si at det livet som våre husdyr lever har en verdi for dem, slik at det er bedre for dem å leve det livet de lever enn at de ikke hadde levd i det hele tatt. Her forutsettes det at dyr ikke utnyttes slik de gjør i industrielt landbruk, men at de har bedre livsbetingelser i form av utløp for naturlige atferdsmessige behov. Dette er et viktig hensyn i økologisk landbruk. Og det har en stor verdi for oss mennesker at dyrene lever fordi vi får mat og drikke, klær, medisiner, underholdning, og selskap fra disse dyrene. Konklusjon: Det er bedre for alle berørte parter at vi har moderne husdyrhold, og det rettferdiggjør at vi spiser kjøtt, drikker melk, og så videre. Man kan endog si at vi gjør dyrene en tjeneste ved å opprettholde våre praksiser med å bruke dyr til ulike formål for, hvis vi ikke hadde gjort det, så ville ikke dyrene ha levd i det hele tatt.
En tredje løsning – som vi kan kalle Radikal Løsning – vil være å si at det livet som våre husdyr lever ikke har en verdi for dem fordi de ikke har et liv som for dem er verdt å leve. Det ville altså vært bedre om de ikke hadde eksistert. Selv om det har en verdi for oss mennesker å opprettholde praksisen med hold av husdyr, så overstiger ikke den verdien kostnaden for dyrene av å leve et liv som for dem ikke er verdt å leve. Men vi mennesker klarer oss fint uten de dyreproduktene vi konsumerer i dag, og vi bør derfor legge om til vegetarisk eller helst vegansk kosthold og praksis. Konklusjon: radikal omlegging av norsk husdyrhold, og på sikt fullstendig avskaffelse av husdyrhold.
De tre løsningene jeg har skissert er forenklede i sin fremstilling, og jeg er klar over at jeg har oversett viktige nyanser. Men poenget har vært å løfte frem tre ulike syn på dyrs moralske status og på hvordan vi mennesker skal forholde oss til dyr, med et fokus på husdyrproduksjon. Alle tre løsningene har dessuten sine tilhengere. Avslutningsvis skal jeg foreta en vurdering av disse tre løsningene med henblikk på å ta stilling til hvilken av dem som er å foretrekke fra en moralsk synvinkel.
Det jeg har valgt å kalle Dagens Løsning mener jeg er moralsk veldig problematisk. Det er fordi det innebærer en hensynsløs utnytting av dyr for å tilfredsstille trivielle formål, som vårt ønske om å spise kjøtt. Tidligere i høst skrev jeg en kronikk i Aftenposten hvor jeg argumenterte for at det er moralsk galt å spise kjøtt. Den kronikken skapte en del diskusjon. Jeg skal ikke gjenta hele argumentet i kronikken, men tillater meg å oppsummere hovedpoengene i konklusjonen:
De dyrene som brukes til å produsere kjøtt lever ikke et liv som for dem er verdt å leve. Og den gleden vi mennesker får av å spise kjøtt veier ikke opp for den skaden som påføres dyrene i prosessen med å produsere kjøttet. At vi synes kjøtt smaker godt, og er vant med å spise det, gir ikke et forsvar for å spise kjøtt. Legger vi til at vi ikke trenger å spise kjøtt for å opprettholde et sunt kosthold, så er det vanskelig å forsvare moralsk at vi skader og dreper dyr for et unødvendig formål. Det er derfor moralsk galt å spise kjøtt.
Både det jeg har kalt Dagens Løsning og Forbedret Løsning innebærer at dyr påføres skade. Det finnes to typer av skade i denne sammenheng: (i) smerte og lidelse, og (ii) avliving. Tilhengerne av Forbedret Løsning legger vekt på at moderne husdyrhold kan forsvares dersom dyrene lever et godt liv, det vil si hvis man fjerner eller sterkt begrenser deres smerte og lidelse. Da får man det klassiske argumentet om at det er forsvarlig å spise kjøtt hvis dyret har hatt et godt liv og avlives smertefritt. Noen bønder tar utvilsomt ekstra godt vare på dyrene sine, og økologisk landbruk sikrer bedre dyrevelferd enn tradisjonelt industrielt husdyrhold. Det er også stor forskjell på dyrevelferden til for eksempel sau og gris. Men det er naivt å tro at vi kan tilby dyrene gode nok levevilkår så lenge vi er avhengige av å produsere mest mulig kjøtt til en billigst mulig pris. Her er moderne kyllingproduksjon et relevant eksempel.
Tilhengerne av Radikal Løsning legger derimot vekt på at den andre typen skade også betyr noe moralsk sett, nemlig at vi avliver dyrene. Dette er problematisk selv om det skjer smertefritt, og det reiser et spørsmål om hva som gjør det galt å drepe dyr. En grunn til at dette er galt er at døden representerer et onde for de dyrene vi avliver. Jeg har arbeidet en del med dette spørsmålet anvendt på mennesker. Hva innebærer det å si at døden representerer et onde for et menneske? Eller at døden påfører et menneske en skade? Den greske filosofen Epikur hevdet at døden ikke er et onde for den som dør fordi det ikke finnes noe subjekt for døden: mens vi lever er vi jo ikke døde, og når vi er døde, vel, da er vi nettopp døde. Så det kommer aldri noe tidspunkt hvor døden rammer eller treffer oss, og derfor mente Epikur at det ikke er rasjonelt å frykte døden.
Jeg kan ikke gå i detalj på Epikurs teori om døden, men jeg mener han tok feil. Døden er et onde for den som dør selv om døden aldri rammer oss, slik for eksempel en kreftsykdom eller et tyveri rammer oss. Døden er nemlig ikke et onde i seg selv, men isteden det vi kan kalle et komparativt onde, det vil si døden er et onde i kraft av hva den fratar oss. Hva fratar døden oss? Jo, den fratar oss en mulig fremtid som vi ville vært tjent med å ha. Hvis jeg forestiller meg at jeg mister livet i en trafikkulykke i morgen, så forestiller jeg meg at jeg dermed taper muligheten til å gjøre alt det jeg kunne gjort dersom jeg ikke hadde mistet livet. Jeg behøver ikke å forestille meg at fremtiden blir en lykkelig reise helt til jeg dør som en gammel mann, for å konkludere med at døden skader meg. Når jeg tenker at døden er et onde for meg, så forestiller jeg meg at livet fremover vil ligne ganske mye på det livet jeg har hatt frem til nå, og at jeg rett og slett vil ha mer av det, på godt og vondt. Derfor har jeg en sterk interesse i å fortsette å leve fordi jeg ønsker den fremtiden jeg har i vente.
Hvordan stiller dette seg når vi snakker om dyr? Her kan jeg ikke gå i detalj, men det avhenger trolig av hvilke dyr vi snakker om. Dyr med bevissthet og særlig selvbevissthet har sannsynligvis en ganske sterk interesse i å fortsette å leve, og døden utgjør derfor et onde for dem. De fleste dyrene i norsk husdyrproduksjon faller inn under disse kategoriene. Riktignok er ikke dyr så psykologisk komplekse som normalt voksne mennesker, hvilket gjør at de i mindre grad er psykologisk knyttet til sin fremtid enn oss mennesker på en måte som skulle gjøre døden til et stort onde for dem. Men forskjellen mellom et lite barn og et høyerestående dyr med selvbevissthet, er antagelig ikke så stor her. Jeg legger uansett til grunn at dyr taper fremtidig velferd når vi tar livet av dem. Dersom vi ikke hadde tatt livet av dem ville de levd videre, med alt det innebærer for dem av velferd. Så døden påfører dyrene et velferdstap. På det grunnlaget kan man argumentere for at det er moralsk problematisk å avkorte dyrenes liv med det formål å produsere kjøtt.
Det er mye mer jeg kunne sagt om dette temaet, men jeg stopper der. Oppsummerende er mitt poeng at vi må ta stilling til noen viktige verdibetraktninger når vi skal vurdere det etiske grunnlaget for norsk husdyrhold. Da har jeg ikke sagt noen verdens ting om for eksempel globale klimaendringer, som selvfølgelig bidrar til å forsterke argumentet om at vi i det minste bør spise mindre kjøtt. Men ut fra det jeg har sagt, så bør vi revurdere grunnlaget for vårt eget husdyrhold. Kanskje er det bedre for dyrene om de ikke fantes i det hele tatt, selv om det ville vært verre for oss?
Foredrag holdt på Dyreetikkonferansen ”Mor og barn i dyreriket”, 4.12.2015 – Litteraturhuset i Oslo.
