Er det greit å gi bort uønskede gaver?

Espen Gamlund

I en episode av TV-serien Seinfeld blir vi introdusert for praksisen med å pakke inn en gave man nylig mottok, for deretter å gi den videre til noen andre. Å gi en gave videre på denne måten kalles ”regifting”, og denne praksisen er ganske utbredt i flere land, deriblant USA og Japan. Ordet finnes nå i flere leksika, og vi har endelig et navn på en praksis som trolig har funnet sted siden Neandertaleren ga sin nabo en ny klubbe. På norsk har vi meg bekjent ennå ikke noe ord for praksisen med å gi bort uønskede gaver, og jeg har vel vanskelig for å tro at vi noen gang kommer til å finne et dekkende norsk ord for dette. I mangel på et godt norsk ord kommer jeg derfor innimellom til å bruke det engelsk «regift», selv om det kanskje høres litt keitete ut.

Selv om fenomenet regifting trolig har eksistert helt siden vi begynte å gi hverandre gaver, ble det leksikalske gapet for en beskrivelse av denne praksisen først tettet på midten av nittitallet – og mange mener Seinfeld har æren for det. I den aktuelle episoden av Seinfeld kaller Elaine Dr. Tim Whatley for en regifter fordi han gir Jerry en merkemaskin (label maker) som Whatley tidligere har fått av Elaine. Budskapet til Seinfeld er at regifting er moralsk galt, en fornærmelse ovenfor den opprinnelige giveren, og en form for bedrageri ovenfor den nye mottakeren av gaven. Spørsmålet jeg stiller i dette blogginnlegget er følgende: er det moralsk akseptabelt å gi bort en uønsket gave på denne måten?

Jeg skal skissere noen forskjellige svar på dette spørsmålet, og analysere noen betraktninger som er relevante for å belyse spørsmålet.

Regifting er tillatt
Det første synet går ut på at regifting er moralsk tillatt. At en handling er moralsk tillatt betyr at det ikke hefter noen klander ved utførelse av handlingen, og det hefter heller ingen klander hvis handlingen ikke utføres. Her antas det videre at fokus ikke bør være på selve gaven i seg selv, men heller på hva gaven representerer. Man bør ikke føle skyldfølelse for å gi bort en gave man selv har fått, fordi formålet med en gave er å glede et annet menneske. Hvis du allerede har et eksemplar av Monthy Pytons beste på DVD, og du kjenner en som ville bli svært glad for å få et slikt eksemplar, hva kan da være poenget med å beholde den? Det ville være sløseri, og sløseri er som kjent moralsk problematisk, enn si moralsk uakseptabelt. En person som har det for vane, eller uvane å sløse, vil vi si opptrer lastefullt.

Man kan si at dette perspektivet hviler på antagelsen om at en gave, når den først er gitt til en annen person, er gavemottakerens eiendom, og han eller hun kan nå selv avgjøre den videre skjebnen til den mottatte gaven. Her kan det også legges til at vi ikke er forpliktet til å beholde noe vi ikke trenger eller ikke har behov for. Det eneste som kreves fra en moralsk synsvinkel, er at gavemottakeren er takknemmelig for gaven. Vi har en generell plikt til å utvise takknemmelighet når vi mottar gaver, men vi har ingen plikt til verken å like gaven, eller gjøre bruk av den. Det finnes noen unntak her, som jeg skal komme tilbake til.

Regifting er en plikt
Ifølge det første synet er det altså ikke noe moralsk problematisk forbundet med å gi videre en gave du selv har mottatt. Det er tillatt å gjøre dette. Det andre synet legger til grunn at det noen ganger ikke bare er tillatt å regifte, men at vi i tillegg har en plikt til å gjøre det. Hvis du vet at du ved å gi en gave videre, bidrar til å hjelpe en annen person (f eks en som er veldig fattig), så er det ikke bare tillatt for deg å gi vedkommende denne gaven, men du kan klandres for ikke å gjøre det. Hvis du donerer gaver til veldedige formål, venter det i tillegg en bonus i form av skattefradrag!

Tanken bak dette synet er altså at vi har en generell positiv plikt til å hjelpe de som trenger vår hjelp. Her vil det naturligvis være uenighet blant filosofer når det gjelder hvor krevende denne positive plikten bør være. Avhengig av hvilken etisk teori man legger til grunn, vil man komme frem til forskjellige svar på dette spørsmålet. En konsekvensialist vil uansett mene at de positive pliktene krever mer av oss enn for eksempel en deontolog vil kunne innrømme.

I et økologisk perspektiv vil praksisen med regifting kunne forsvares fordi den trolig vil bidra til redusert forbruk. Her blir det en relevant likhet mellom regifting og resirkulering – ideen om at ting kan brukes om igjen istedenfor å kjøpe noe nytt.

Regifting er overpliktig
En ting er å mene at vi har en positiv plikt til å hjelpe et barn som er i ferd med å drukne i vannet – det vil formodentlig de fleste være enig i at vi har; en annen ting er å hevde at det faller inn under vår positive plikt å gi bort uønskede gaver til andre som måtte trenge gavene mer enn oss. Et tredje syn vil derfor gå ut på at regifting er supererogatorisk eller overpliktig. En overpliktig handling er en handling som overskrider det vi har en plikt til å gjøre. Typisk sier vi at det er bra eller beundringsverdig om man utfører overpliktige handlinger, men at det ikke er galt eller klanderverdig dersom man unnlater å gjøre mer enn hva plikten krever. Eksempler på overpliktige handlinger vil være soldaten som kaster seg foran en granat for å redde sine soldatkamerater, legen som reiser til et epidemiherjet land for å yte medisinsk hjelp, eller personen som donerer en vesentlig del av sin egen inntekt til veldedighet. Det er også gode grunner til å mene at tilgivelse er overpliktig, og at den som tilgir noen ganger gjør mer enn det moralen krever av oss.

Påstanden om at regifting er overpliktig hviler på antagelsen om at den som mottar en uønsket gave, ikke kan være forpliktet til å gi den videre til noen andre – uansett om de måtte ha mer behov for gaven. Gavemottakeren kan frivillig bestemme om han eller hun ønsker å gi den bort til andre, men kan like gjerne bestemme seg for å beholde den. Hvis vedkommende imidlertid bestemmer seg for å gi den bort, f eks til en som har mer bruk for gaven, så vil det være en prisverdig handling, og personen fortjener ros.

Regifting er galt
La meg ta med et siste syn, som går ut på at det er moralsk galt å gi videre en uønsket gave man selv har mottatt fra andre. For mange er dette kanskje det synet som intuitivt sett har mest for seg. Her vil man legge til grunn en antagelse om at det er fornærmende og bedragersk å gi bort en gave man har fått fra andre. Det er fornærmende ovenfor den man i sin tid mottok gaven fra, og det er bedragersk ovenfor den man gir gaven til. Hva ville du sagt hvis du fikk vite at en god venn av deg ga bort gaven han fikk av deg? Han trengte den ikke, sa han, og når anledning først bø seg til å gi den videre til en annen person, synes han det var en god løsning. Du synes imidlertid det er noe respektløst over det hele. Det lå tross alt en tanke bak gaven han fikk av deg. Du kjøpte den for å glede han, og så går han hen å gir den bort til en annen. Du føler deg holdt for narr!

Argumentet med at regifting er galt har utvilsomt et visst deontologisk preg over seg. Her vektlegges det at regifting er uttrykk for mangel på respekt både ovenfor den opprinnelige giveren av gaven, og overfor den nye mottakeren av gaven.

Alt dette kan imidlertid unngås ved at man åpent forteller alle berørte parter at man har gitt videre en gave man selv ikke ønsket eller hadde bruk for. Dette løser tilsynelatende problemet med at regifting bryter med prinsippet om respekt for andres autonomi. Spørsmålet kan likevel stilles om man bør fortelle den som får gaven at den er gitt videre på denne måten? Hvordan vil vedkommende reagere? Hvordan ville du reagert hvis du fikk en gave som giveren opprinnelig har fått av en annen person? Han har kanskje gjemt den i skapet siden jul i fjor, pakket den inn på nytt, og nå mottar du den. Vil vi vite det dersom vi ”utsettes” for regifting? Kanskje vil vi ikke det. Hvis du imidlertid gir gaven utenfor høytidene (jul og bursdag) så bør du antagelig si til vedkommende at gaven er en regift, slik at du ikke forplikter denne personen til å gi deg noe tilbake.

Marcel Mauss påpeker i The Gift at gaver aldri er helt frie, i den forstand at en gave som regel gir opphav til en forventning om å få noe tilbake. Dette stemmer nok i mange tilfeller, men det er ikke et vesentlig trekk ved gaver at de er ufrie på denne måten. Når vi gir penger til tiggere så forventer vi ikke å få noe tilbake, annet enn en takk. Det samme gjelder ved organdonasjon; det er ikke sånn at vi forventer å få noe tilbake for dette – aller minst forventer vi å få organer i retur!

Det finnes situasjoner hvor regifting vil være, om ikke moralsk galt, så i hvert fall moralsk uklokt. Hvis noen gir deg en gave du egentlig ikke vil ha, men samtidig forventer at du gjør bruk av gaven, så kan det være gode grunner til å beholde gaven. For eksempel hvis svigermor strikker en ny genser til deg, så vil hun bli lei seg om hun visste at du ikke brukte genseren. Kanskje liker du den ikke noe særlig, men det forventes av deg at du bruker den – i hvert fall når dere er sammen. Du skylder både svigermor og ikke minst din ektefelle å bruke genseren. Hvis du velger å gi genseren videre til noen andre, så bør du i denne situasjonen i hvert fall ikke si noe til svigermor – og for guds skyld, ikke gi genseren til noen som svigermor kan risikere å møte på. Dette er antagelig et generelt poeng i forbindelse med regifting: hvis du først bestemmer deg for å gi bort en uønsket gave, og du ikke har tenkt å fortelle noen om det, så bør du sørge for at den opprinnelige gavegiveren og den nye gavemottakeren ikke møtes!

Slike situasjoner som den med svigermor er uheldige, ettersom formålet med å gi en gave er å glede et annet menneske, ikke å øke stolthetsfølelsen eller selvfølelsen til gavegiveren. Likevel, det er et faktum at vi alle kjenner mennesker med slike behov, og dersom vi bryr oss om dem, så bør vi så langt det er mulig ære deres ønsker – selv om det koster oss noe.

Oppsummerende
Er det moralsk akseptabelt å gi videre en gave man selv har fått? Jeg har skissert noen konkurrerende syn på dette spørsmålet, og annonsert noen betraktninger som jeg mener er relevante for å belyse spørsmålet. Jeg har selv ingen veloverveide standpunkter når det gjelder dette, men tenker at det nok er situasjonsbestemt, som mye annet i etikken. Noen ganger er det helt greit å gi bort gaver man selv ikke ønsker, andre ganger er det kanskje vår plikt å gi bort det vi ikke trenger, og andre ganger vil det være galt å gi bort gaver vi har fått av andre. En fullstendig etisk redegjørelse for fenomenet regifting vil således måtte ta hensyn til det mangfold av situasjoner hvor det er aktuelt for oss å gi bort gaver vi ikke ønsker.

LEAVE A COMMENT