Et forsvar for hykleren

av David C. Vogt, stipendiat i filosofi, Universitetet i Bergen

Kvelden før Oslo innførte dieselforbud i vinter, kjørte miljøbyråd Lan Marie Berg selv dieseltaxi. ”Så var det dette med liv og lære…”, skrev en profilert Frp-politiker på Facebook. I likhet med mange andre forkjempere for miljø og klima anklages Berg for å være en hykler. Al Gore og Leonardo DiCaprio møter disse anklagene for deres luksusforbruk. Miljøpartiet De Grønnes delegater kalles hyklere når de flyr til landsmøte i Narvik.

Om anklagene er rettferdige eller ikke, skal vi la ligge her. Mange klimaforkjempere har selv et forbilledlig lavt karbonavtrykk, og Berg, som ikke eier bil, bidrar mindre enn de fleste til luftforurensningen i Oslo. På den annen side: Berg handlet her i strid med egne formaninger om å la dieselbiler stå, og mange andre klima- og miljøforkjempere havner uansett definitivt innenfor kategorien hyklere. Men hva så? Det følgende er et forsvarsskrift for Hykleren. Et filosofisk argument for at hykleri er uten selvstendig betydning i klimasammenheng, og for at det vil være ødeleggende for klimakampen om mulige hyklerianklager avskrekker folk fra å ytre seg om klimaskadelige strukturer som de selv bidrar til.

 

Bør vi unngå klimahykleri?

Det finnes bare to måter å unngå hykleri på: Man kan slutte å kaste stein, eller man kan gå ut av glasshuset. I klimasammenheng er det siste alternativet definitivt vanskeligere enn det første. Det er krevende, som de fleste vet, å holde sitt karbonavtrykk innenfor det som er forsvarlig. Men klarer man ikke å holde sin egen sti ren, så kan man ganske enkelt holde munn om temaet, og dermed kan ingen anklage en for hykleri. Flyr du selv på helgetur til London, la være å kritisere planene om en ny rullebane på Gardermoen. Så er problemet løst.

Men dette hviler på en forutsetning om at hykleri virkelig er et problem som krever en løsning. Stemmer det i klimasammenheng? Hykleri ansees vanligvis som betydningsfullt fordi det fratar en person moralsk autoritet til å kritisere. «Den som er uten synd, kan kaste den første stenen», heter det i Bibelen. Med andre ord: Er du selv for eksempel konemishandler, har du ingen rett til å kritisere andre konemishandlere. Men klimaspørsmålet er annerledes enn mange andre moralske spørsmål fordi det ikke dreier seg om handlinger som kan sies å være synder, altså iboende gale. Det er ikke galt i seg selv å fly, slik det er galt i seg selv å mishandle noen. Vi har derfor ingen moralsk plikt til aldri å fly, slik vi har en moralsk plikt til aldri å mishandle noen. Å fly er kun galt i kraft konsekvensene, altså i kraft av bidraget det gir til global oppvarming, og kan følgelig potensielt oppveies av gode konsekvenser av å fly (som at man får delta i sin bestevenns bryllup eller lignende).

 

Et spørsmål om konsekvenser

Klimaspørsmålet er, i motsetning til mange andre moralske spørsmål, et spørsmål som hovedsakelig fordrer konsekvens-etiske svar, altså at man vurderer en handlings godhet utfra dens konsekvenser. Innenfor et konsekvens-etisk rammeverk er hykleri uten selvstendig betydning. Det kan vi se ved følgende tankeeksperiment:

Vi har to scenarier. I det første scenariet hevder Person A at man bør gjøre X, og gjør selv X, mens Person B hevder at man bør gjøre ikke-X, og gjør selv ikke-X. I det andre scenariet hevder Person A at man bør gjøre X, men gjør selv ikke-X, mens Person B hevder at man bør gjøre ikke-X, men gjør selv X. Konsekvensene er de samme i begge scenariene: ett tilfelle av X og ett tilfelle av ikke-X. Men i det andre scenariet er begge hyklere. Anvendt på klimaproblemet: Det spiller ingen rolle for klimaet om Person A sier «Man bør unne seg en helgetur til New York», men lar være, og Person B sier «Det er uforsvarlig å unne seg en helgetur til New York», men gjør det, eller om begge gjør det samme som de sier og dermed ikke er hyklere.

 

Kritikk som forutsetning for kollektiv handlekraft

Hykleri er uten selvstendig betydning utfra en konsekvens-etisk vurdering fordi hykleri har med aktørens sinnelag og ytringer å gjøre, ikke med effekten av selve handlingen. Men hvis ønsket om å unngå hykleristemplet gjør at folk vegrer seg for å kritisere klimafiendtlige strukturer som de selv bidrar til, så vil dette ha negative konsekvenser for klimasaken. Når kritikken stilnes og det politiske engasjementet svekkes, blir resultatet en fornektelseskultur, der forbruk og politikk fortsetter som før, og man i praksis ikke anerkjenner det kollektive ansvaret som påhviler oss. Motsatt kan engasjement og kritikk, at folk ytrer seg og fordømmer klimafiendtlig politikk, bidra til at klimabevisstheten blir sterk nok til å gi grunnlag for kollektiv handlekraft. Det vil være naivt å tro at vi kan få et Storting bestående av politikere med tilstrekkelig handlekraft dersom ikke folkets engasjement for saken økes betraktelig. Med reaksjonene på flyseteavgiften i 2016 friskt i minne vil antakelig politikerne vegre seg for å foreslå mer inngripende og nødvendige tiltak uten et solid mandat i folkeopinionen.

Dette betyr at dersom klimaforkjempere lykkes med å skape et folkelig engasjement for klimasaken som resulterer i politisk handlekraft, så har de bidratt til gode konsekvenser, uavhengig om de er hyklere eller ikke. Et iøynefallende hykleri vil antakelig virke provoserende på noen. Dette vil kunne svekke ens politiske gjennomslagskraft, og slik ha indirekte negative konsekvenser. Men løsningen er ikke å stilne det politiske engasjementet for å unngå hykleri.

 

Hykleri er bedre enn ingenting

Dette kan tydeliggjøres ved følgende skjematiske oppstilling. Alle som er enige i at klimakrisen er et problem vil være enig i at følgende atferd realiserer moralsk verdi, og ergo er ønskelig: 1) å unngå å forårsake klimagassutslipp, 2) å bidra til å endre klimafiendtlige strukturer og handlemåter i samfunnet. Hvis vi plasserer disse to verdiene i en tabell, kan vi se hvordan Hykleren kommer ut moralsk sett sammenlignet med tre andre idealtyper som i ulik grad realiserer disse to verdiene: Etikeren, som både selv lever klimavennlig og som bidrar til politisk endring. Asketen, som lever klimavennlig, men som ikke ytrer seg om klimapolitikk. Og Fornekteren, som ikke anerkjenner det moralske imperativet som klimakrisen medfører, enten fordi han ikke bryr seg eller fordi han i praksis ikke foretar seg noe for å bøte på problemet, verken personlig eller politisk. Antall verdier de ulike idealtypene realiserer står skrevet i parentes.

 

  Bidrar til å endre klimafiendtlige strukturer Bidrar ikke til å endre klimafiendtlige strukturer
Har selv klimavennlig atferd Etikeren (2) Asketen (1)
Har ikke selv klimavennlig atferd Hykleren (1) Fornekteren (0)

 

Vi ser at det beste er å være Etikeren, som realiserer begge verdiene. Det verste er å være Fornekteren, som ikke gjør noen ting med problemet, mens Hykleren og Asketen befinner seg mellom disse med realisering av én verdi hver. Det som betyr noe er altså hvor mye man totalt sett bidrar til å løse klimaproblemet, både ved egen klimavennlig atferd og ved å bidra til politisk endring av klimafiendtlige strukturer. Feiler man med hensyn til det første, bør man likevel bidra til det siste, og dermed gjøre seg selv til en hykler. Og bare for å være helt klar: Dette må ikke forstås som at ens personlige bidrag er uten betydning, og at man derfor gjerne må fortsette sitt forbruk og sine vaner som før. Tvert i mot er dette et argument for at man nå bør våkne opp, engasjere seg politisk og rope ut mot den tafatte klimapolitikken som i dag føres. Blir man da en hykler, så bidrar man i det minste med noe.

Hva burde så Lan Marie Berg svare sin kritiker fra Frp, som selv ikke har tatt luftforurensningen i Oslo på tilstrekkelig alvor? Fornektere, bør hun si, taper 0 – 1 mot hyklere som meg.

 

Denne artikkelen ble først publisert på Verdidebatt.no 8.11.2017. Den bygger på en lengre vitenskapelig artikkel «Et forsvar for hykleren: Klima, moralisering, liv og lære», publisert i Norsk Filosofisk Tidsskrift nr. 3/2017.

LEAVE A COMMENT