Hvor er Margrethe Munthes moralske pekefinger når vi trenger den?

«Boarding». Det blinker på skjermen. På tide å gå til gaten. Jeg skal reise til Tbilisi, Georgia. Med fly. Jeg hater å fly, særlig utenlands på lengre flygninger med mellomlanding. Mye mennesker. Mye som kan gå galt; forsinkelser, kanselleringer – venting og atter venting. Mye frustrasjon. Stønn! Jeg foretrekker helst å være hjemme eller på hytta. Men jeg har egentlig ikke noe valg, ettersom vi skal bo ett år i Georgia. Det medfører noe reising frem og tilbake for min del dette året. Jeg kjenner jeg gruer meg litt.

Utover å hate å fly, så føler jeg også på dårlig samvittighet. Eller skam, som det heter nå. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg gjennom å fly bidrar til å varme opp en allerede overopphetet planet. Flytrafikk er en av verstingene når det gjelder klimagassutslipp. Mitt bidrag alene er ikke stort, men det er ikke lik null, slik det kanskje burde ha vært. Klimagassutslipp påfører andre mennesker og dyr, både nålevende og fremtidige, skade eller risiko for skade. Mine flyreiser bidrar derfor bittelite til denne skaden. MDG-politiker Eivind Trædal hevdet tidligere i sommer at det er de rike som hovedsakelig bør kjenne på flyskam. Men i tiden fremover bør vi alle ha dårlig samvittighet hvis vi flyr mer enn nødvendig.

Mange synes snakket om flyskam, og de tilhørende kjøttskam og bilskam, har bikket over i utidig moralisering. De liker ikke at andre blander seg inn i hva de gjør. De liker ikke å bli fortalt hva de bør gjøre og ikke gjøre. «Skal du ta fra meg ferien min også nå da?» Ingen skal nemlig fortelle dem om de bør fly eller ikke, eller om de bør spise kjøtt eller ikke, og så videre. De gjør som de vil. Så søker de tilflukt i skyttergravene og avfyrer sine krenkeskudd mot de bedrevitende moralistene.

Det er påtagelig hvor ømfintlige mange er for kritikk i dag, særlig moralsk kritikk. Noe av forklaringen tror jeg er å finne i tiden vi lever i. Vi lever i relativismen og individualiseringens tid, hvor det ikke finnes en moral med gyldighet for alle, hvor ingen etter sigende er bedre plassert til å vite hva som er riktig og galt enn andre, og hvor vi er oppdratt til at vi kan gjøre stort sett som vi vil. I en sådan tid blir den som tar på seg den moralske hatten og kritiserer flyreiser eller kjøttspising, selv møtt med anklager om å være en ufordragelig bedreviter. «Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre», «det som er rett for deg trenger ikke å være rett for meg». Denne «moraliseringen over moralisering» er svært uheldig ved at den setter en effektiv stopper for enhver videre diskusjon.

Det er fristende å ønske seg noen tiår tilbake, til den gang Margrethe Munthe så friskt skrev sanger som «Lua av»

 

«Nei, nei gutt,

dette må bli slutt!

Ikke storme inn i stua

før du har fått av deg lua!

Glemte du det rent?

Det var ikke pent.

 

Husk å ta

alltid lua a’!

Ikke kast den, ikke sleng den,

pent og rett på knaggen heng den!

Tørk av foten din

og gå stille inn.»

 

Munthes formaninger er ikke til å misforstå. Gutter har å oppføre seg. (Jenter også, for den saks skyld). Sangen ble i sin tid oppfattet som moraliserende, og den er jo det. Men er det noe galt med slik moralisering? Den handler om å stille krav til hvordan man oppfører seg, og at berettiget kritikk venter på den som ikke innfrir disse kravene. «Det var ikke pent».

Det er et vitenskapelig faktum at klimaendringer skjer, og det er et moralsk faktum at det stiller store krav til oss når det gjelder å begrense videre utslipp og forberede oss på de endringene som kommer. Hvordan skal vi klare en slik omstilling så lenge mange skal ha seg frabedt at det stilles krav til dem? Hvordan skal vi klare det så lenge mange ikke vil gjøre noen forsakelser i form av å gi avkall på unødige flyreiser? Jeg tror det vi trenger, kanskje mer enn noen gang, er en skikkelig dose Munthiansk moralisme, med en klar formanende pekefinger rettet mot de som av en eller annen grunn lukker både ører og øyne for de problemene vi står ovenfor. «Nei, nei gutt, dette må bli slutt!»

«Klimaendringer er ikke individets ansvar, det er politikerne som må gjøre noe». Utsagnet har florert den siste tiden i forbindelse med debatten om flyskam. Det er riktig at de største og mest effektive klimatiltakene er politiske. Men det betyr ikke at vi som enkeltindivider kan lene oss tilbake å late som ingenting. Det betyr ikke at vi ikke har noe som helst ansvar for hvordan vi lever våre liv. Vi lever i et demokratisk nettverk hvor alt veves sammen, hvor politikk påvirker individer, men hvor også individer påvirker politikere og politikk. Hvis du avstår fra å fly, så sender du et klart signal til andre rundt deg om at du tar klimaet på alvor. Hvis mange nok gjør som deg, kan ikke politikerne unngå å legge merke til det. Det kan være starten på de forandringene vi trenger.

Skiltet med fest setebeltet lyser. Vi skal snart lande i Tbilisi. Her i Georgia tenker tilsynelatende ikke så mange på klimaendringer. De kjører verken elbil eller elsykkel. Faktisk så sykler de ikke i det hele tatt. Georgiere flest kjører bil, og bilene er overalt. Snakk om bilskam ville neppe tatt av her, for å si det sånn. Et land som Georgia er avhengig av at land som Norge går i bresjen for de storstilte grønne samfunnsendringene. Kanskje, og bare kanskje da, følger de etter.

Skammer jeg meg over å ha flydd fra Bergen til Tbilisi? En side av meg har ingen problemer med å rettferdiggjøre flyturen hit. Vi skal tross alt bo her ett år, og det finnes ingen alternative reisemåter. Men det skal ikke være så enkelt å rettferdiggjøre flyreiser fremover. En annen side av meg kjenner derfor på en dårlig samvittighet for at jeg, uansett god grunn eller ei, bidrar til det problemet vi nå for alvor må finne gode løsninger på. Jeg tåler derfor en eventuell kritikk for at jeg flyr litt dette året. Hva med deg, tåler du kritikk for at du flyr for mye?

LEAVE A COMMENT