Ikke så like som vi tror

Rettferdighet er et grunnleggende ideal og vanligvis tenker vi på fordelingen av materielle goder når vi er opptatt av rettferdighet. Fordelingen av de materielle godene har konsekvenser for enkeltmenneskers liv, og skattesystemet er blant de sentrale institusjonene i samfunnet som påvirker fordelingen av goder. Vår oppfatning av likhet og ulikhet ligger til grunn for hva vi tenker om rettferdighet. Oppfatter vi ulikheten som stor og foruroligende vil vi gjerne være mer tilbøyelige til å stemme på partier som går inn for skatteskjerpelser. Oppfatter vi ulikhetene som akseptable vil vi gjerne stemme mot slike skjerpelser. Det er derfor viktig hva slags bilde vi har av ulikhet i Norge.

I boken Rettferdig fordeling og rettferdig skatt argumenterer jeg for at den norske debatten om ulikhet lider av enkomparativ og inntektsfokusert slagside. Debatten har en komparativ slagside fordi for mye av diskusjonen om ulikhet i Norge har handlet om hvor stor ulikhet vi har i Norge sammenlignetmed andre land. Går vi komparativt til verks risikerer vi at ulikheten øker i alle land samtidig som vi selvtilfreds antar at det ikke er gode grunner til å bekjempe ulikhet i Norge fordi vi er blant de landene som har minst ulikhet. Faktisk er det akkurat dette som har skjedd. Ulikhetene i Norge har økt over tid, samtidig som mange viktige aktører trekker fram det komparative perspektivet og fremhever at vi er likere enn andre.

Norsk ulikhetsdebatt lider også av en inntektsfokusertslagside. Når vi diskuterer ulikhet i Norge, har vi hatt en tendens til primært å fokusere på ulikheter i inntekt. Kristin Clemet i Civita er blant dem som oftest fremhever at Norge er likest i verden. Hun skriver for eksempel at «ingen andre land i Europa hadde lavere ulikhet enn Norge i 2013, og det betyr antagelig at vi også hadde verdens laveste ulikhet». Partiet Rødt blander også inntektsulikhet med ulikhet som sådan når de fremhever at «under denne regjeringen har ulikheten vokst hvert eneste år».

Både Clemet og Rødt gir forenklete versjon av virkeligheten. Ulikhet er ikke et enkelt eller endimensjonalt begrep. Det er komplekst og multidimensjonalt. Det finnes forskjellig mål på og forskjellige former for ulikhet, og det er ikke slik at en enkelt form eller et enkelt mål rommer den egentlige ulikheten i samfunnet. Noen studier av ulikhet fokuserer for eksempel på hvor mye av den samlede inntekten som går til de ti prosentene av befolkningen som tjener mest. Andre studier bruker Gini koeffisienten. Dette målet gir oss et tall mellom 0 og 1 og desto nærmere 0 dette tallet er desto lavere ulikhet har landet. Hvilket mål på ulikhet man velger har betydning for hvilken konklusjon man ender opp med, og det er derfor nødvendig å være forsiktig og nyansert når man snakker om ulikhet.

I tillegg må man også være opptatt av forskjellige formerfor ulikhet. I den økonomiske litteraturen skiller man gjerne mellom ulikhet i inntekt og ulikhet i formue. Det er avgjørende å ikke blande disse fordi ulikheten i Norge er svært forskjellig avhengig av om vi fokuserer på inntekt eller formue.

La meg illustrere med ferske tall fra World Economic Forum. Her bruker man Gini-koeffisienten både for ulikheter i inntekt og ulikheter i formue. Tallene viser at Norge har en inntektsgini på 0,24, og det er kun Island som har lavere ulikhet enn Norge ifølge dette målet og når det gjelder denne formen for ulikhet. Her bekreftes altså fortellingen om lav ulikhet i Norge. Når det gjelder ulikhet i formue har Norge en gini på 0,8, som er svært høyt også i et komparativt perspektiv. Når det gjelder denne formen for ulikhet har vi høyere ulikhet enn Storbritannia og Tyskland, og det er det få som er klar over.

Hvordan bør vi tilnærme oss ulikhet dersom jeg har rett i at de to slagsidene gir en god beskrivelse av forståelsen av ulikhet i Norge? For det første bør vi kvitte oss med det endimensjonale bilde av ulikhet og slutte å gjenta påstanden om at Norge er det landet i verden som er likest. Det er ikke sant, og ikke noe som bør prege nordmenns selvforståelse.

For det andre bør vi supplere det komparative med diskusjoner av ulikhet som tar utgangspunkt i hva et rettferdig samfunn er. Vi må skifte fra et fokus på hvordan vår ulikhet er sammenlignet med andre land til hvordan den ulikheten vi har er målt mot hvordan vi ønsker at samfunnet skal være. En målsetning med min bok er derfor å åpne opp for en slik tilnærming ved å presentere et sett av teorier som alle gir forskjellig utgangspunkt for å bestemme hvilket nivå av ulikhet og hvilke typer ulikhet som er problematisk.

Vi må ikke la en forenklet forståelse av ulikhet ødelegge den politiske debatten om rettferdig fordeling og rettferdig skatt. Til det er temaet av for stor betydning.

Teksten ble først publisert på taxjustice.no

 

Er det et problem at vi får flere styrtrike?

Tall fra E24 viser at antallet nordmenn som har formue over 100 millioner har økt med 492 under solbergregjeringen. Forutsigbart nok fordømmes utviklingen av Audun Lysbakken, mens Siv Jensen like forutsigbart hevder utviklingen er bra fordi den bidrar til å skape flere arbeidsplasser.

Solbergregjeringen har senket formueskatten, og det er sannsynligvis en av grunnene til at det blir flere svært rike mennesker i landet. Hvorvidt dette skaper flere arbeidsplasser er kontroversielt og jeg skal la det ligge i dette innlegget. I stedet skal jeg gi et sett av grunner til hvorfor det kan være problematisk at vi får stadig flere styrtrike.

En første viktig grunn som jeg har omtalt i tidligere innlegg er at svært rike mennesker kan skaffe seg politisk makt som resultat av sine økonomiske ressurser. De kan for eksempel finansiere tenketanker og politiske partier og dermed oppnå innflytelse både over hva som settes på dagsorden og hvilke beslutninger som fattes. Dette er problematisk fordi det bryter med en grunnleggende tanke om at vi er frie og like og skal ha like muligheter til å påvirke den politiske prosessen.

Dette henger sammen med en annen grunn til å være mot for store forskjeller: det kan bidra til forskjeller i status og skape hierarkier. Store forskjeller i status og makt innebærer at noen gis mulighet til å dominere og kontrollere andre. Om jeg er rik nok til å finansiere en tenketank, mens du ikke er det, betyr det at jeg har større muligheter til makt og innflytelse. Dersom jeg har større muligheter for makt og innflytelse har jeg mulighet til å kontrollere og dominere andre.

I samfunn der noen har større muligheter til makt på grunn av sine økonomiske ressurser er det også fare for at de ubemidlede oppfører seg servilt og underdanig overfor de som befinner seg høyere i hierarkiet. De som kontrollerer arbeidsplasser og har finansielle ressurser man er avhengig av i et lokalsamfunn er mennesker man ikke ønsker å legge seg ut med, om ikke annet så av frykt for at de vil reagere negativt.

Servilitet og underdanighet kan igjen knyttes til selvrespekt. I samfunn med store ulikheter vil det være vanskeligere for de dårligst stilte å opprettholde respekt for deg selv dersom de på toppen har uendelig mye mer.

Summen av asymmetriske maktforhold, statusforskjeller, dominans og servile og underdanige borgere uten respekt for seg selv er et samfunn som går ut over de sosiale relasjonene som eksisterer. Det er vanskeligere å etablere genuine vennskapsbånd om det er store økonomiske forskjeller på folk. Dette kan gå ut over følelsen av fellesskap og skape et samfunn der folk er fremmede overfor hverandre. Derfor er det galt å hevde at det er uproblematisk at noen mennesker blir veldig rike. Sterk kapitalkonsentrasjon er negativt, ikke fordi det avler misunnelse, men fordi det har en rekke andre negative konsekvenser

Oppsummert kan vi si at følgende grunner kan benyttes for å argumentere mot en utvikling der det blir stadig flere styrtrike:

1)    Ulikhet skaper stigmatisering og forskjeller i status

2)    Ulikhet fører til at noen kan kontrollere og dominere andre

3)    Ulikhet kan svekke selvrespekten til de dårligst stilte

4)    Ulikhet kan føre til servile og underdanige handlinger

5)    Ulikhet kan underminere sosiale relasjoner

Poenget er at disse grunnene henger sammen. Ulikheter i status kan føre til servile og underdanige borgere. Her er det altså en kobling mellom 1 og 3. Tilsvarende vil det at noen kontrollerer og dominerer andre (2) svekke kvaliteten på sosiale relasjoner (5). Samlet sett gir det som er omtalt i listen et robust forsvar for likhet og gode grunner til å fordømme en utvikling der det blir flere styrtrike.

Statsministeren villeder

På spørsmål fra VG om formueskattens fordelingsmessige konsekvenser uttalte Statsminister Erna Solberg nylig at «Vi er Europas nest likeste land, og vi vil fortsatt være det selv om du hadde fjernet hele formuesskatten i Norge». Solberg referer her til en av de mest kjente undersøkelsene av ulikhet som viser at Norge, etter Slovenia, er det landet som har minst ulikhet blant OECD landene.

Det som er villedende med Solbergs uttalelse er at hun ikke skiller mellom forskjellige typer ulikhet. Det er vanlig å skille mellom ulikhet i inntekt fra arbeid og ulikhet i formue. Førstnevnte er den jeg refererte ovenfor hvor Norge er nest best i klassen. Ulikhet i formue får imidlertid langt sjeldnere oppmerksomhet i den norske offentligheten. Dette skyldes dels at vi ikke har like gode data når det gjelder denne formen for ulikhet, og dels at viktige samfunnsdebattanter i lang tid har gjentatt mantraet om at vi er blant de aller likeste landene og da tenkt på inntektsulikhet.

Ulikhet i inntekt er viktig, men ulikhet i formue er enda viktigere. Det er for eksempel ulikheter i formue Piketty primært bekymrer seg for når han diskuterer ulikhet. Frykten handler om at de rikeste blant oss vil konvertere sin økonomiske makt til politisk makt. Om det skjer vil de dårligst stilte kunne føle seg underordnet den økonomiske og politiske eliten. Det kan gå på bekostning av våre grunnleggende idealer om at vi er frie og like og bør sikres like muligheter til å påvirke den politiske prosessen. Det kan igjen gjøre de ubemidlede apatiske og bitre og på lang sikt undergrave demokratiet.

Derfor er Piketty tilhenger av formueskatt. Samfunnet må kontinuerlig gripe inn for å redusere den rikdom og makt noen få mennesker ellers vil kunne oppnå. Formueskatten er det instrumentet som best egner seg til å begrense de aller rikestes formue og makt.

Hva sier de undersøkelsene vi tross alt har om ulikhet i formue? Rolf Aaberge slår fast at formue er mer ulikt fordelt enn inntekt, men påpeker også at det ikke er lett å sammenlikne oss med andre land fordi vi har verdsatt boliger kunstig lavt. To sosiologiske arbeider fra Universitetet i Oslo slår imidlertid fast at ulikheten i formue i Norge er på nivå med USA (Hansen 2012, Wiborg 2017). For mange vil dette være overraskende funn, og det er usikkerhet knytte til disse tallene. Men Kalle Moene har vist at det er flere rike og superrike pr. million innbyggere i Norge enn i USA, og at den sosialdemokratiske modellen faktisk skaper en større overklasse enn den amerikanske modellen. Vi har altså gode grunner til å ta problemet med formuekonsentrasjon på alvor.

Tillater vi de aller rikeste for stor makt i Norge? Det er et komplisert spørsmål samfunnsforskere burde vie større oppmerksomhet. Her må jeg nøye meg med eksempelet Stein Erik Hagen. Hagen har varslet at han vil gi fem millioner kroner til Høyres valgkamp. Ved tilsvarende valgkamp i 2015 var beløpet på en million kroner og Hagens datter Caroline Marie Hagen Kjos begrunnet gavene fra familien med at de ikke «ønsker AP og eiendomsskatt». Dette illustrer at de norske institusjonene ikke i tilstrekkelig grad er innrettet mot å hindre at økonomisk makt konverteres til politisk makt. Dette er selvfølgelig et prinsipielt poeng som gjelder uavhengig av om det er Trond Mohn eller Hagenfamilien som oppnår innflytelse som resultat av sine økonomiske muskler.

Den beste begrunnelsen for formueskatt er altså at det er en betingelse for at borgere i et demokrati skal ha like muligheter til politisk innflytelse. Uten en slik mekanisme er det vanskelig å begrense de mest velståendes innflytelse. Penger gjør at man kan oppnå makt både indirekte ved å donere penger til partier og tenketanker, men også direkte for eksempel ved at eiere av bedrifter truer med å trekke sine investeringer om de ikke får de rette rammebetingelsene. Det finnes også veldokumentert internasjonal forskning som viser at politiske forslag som støttes av de aller rikeste har mye større sjanse for å bli vedtatt sammenlignet med forslag som ikke har tilsvarende rikmannsstøtte. Vi har lenge antatt at penger ikke spiller noen rolle i norsk politikk. Det er naivt gitt at ulikhetene i formue er så store som forskningen viser.

Når Solberg snakker om formueskatt bør vi altså forvente at hun viser til ulikheter som gjelder formue. I stedet viser hun til ulikhet i inntekt. Hvorfor? Jeg heller mot at hun så mange ganger har gjentatt at vi er verdens nest likeste land at hun derfor glemmer at den relevante ulikheten her er en annen enn den hun faktisk viser til. Hun blander kortene, men det er ganske enkelt fordi «sannheten» om at vi er nest likest i verden er gjentatt så mange ganger at hun glemmer at det også finnes en annen type ulikhet. Og det er ulikhet i formue vi bør diskutere når vi diskuterer formueskatt.

Teksten ble publisert i Dagens Næringsliv under tittelen “Trenger skatt mot ulikhet” 09.08.2017.

Demokratisk (u)likhet

Kristin Clemet går i en kronikk i Dagbladet inn for å nyansere ulikhetsdebatten. Det er bra, men perspektivet hun gir på ulikhet må suppleres og ses på bakgrunn av forskjellige rettferdighetsideal.

Clemet mener diskusjonen trenger forståelse for at ulikhet måles på forskjellige måter, at selv om ulikhet innad i land har økt siste 30 år så har den globale ulikheten blitt redusert, og at skattesystemet ikke har så stor påvirkning som det politikerne synes å tro. Velferdsstaten og det faktum at vi har sammenpressede lønnsstrukturer i Norge er viktigere enn den utjevningseffekten skattesystemet gir. Clemet tar til orde for et helhetsblikk som ikke isolert ser på skattesystemet eller enda verre på en enkelt skatt, men som ser på helheten i budsjettet eller helheten i den politikk som føres.

Etter mitt syn har Clemet delvis rett. Det er klart at man må legge an et helhetsperspektiv for å føre en fornuftig debatt om ulikhet i Norge. Men det bør ikke være til hinder for at man går analytisk til verks og diskuterer konsekvensene av å endre eller fjerne enkeltskatter. Ulike skatter har forskjellige begrunnelser og forskjellige konsekvenser. Helhetsperspektivet må ikke hindre oss i å ta diskusjonen om enkeltskatter og gi eksplisitte begrunnelser for hvorfor vi finner akkurat disse skattene nødvendige.

For å diskutere forskjellige skatteordninger er det viktig å spørre hva som er de viktige begrunnelsene for disse skattene. Begrunnelsene springer gjerne ut av hvilket rettferdighetssyn man holder, og det er viktig for debatten at også hvilke idealer man holder løftes fram og diskuteres. Clemet forsvarer en effektiv velferdsstat der alle sikres arbeid og der det er viktig å bevare små forskjeller. I kronikken er hun blant annet opptatt av formueskatten på arbeidende kapital. Den står etter hennes beregninger for 0,6 prosent av fordelingen i Norge. Implisitt hevder hun at det ikke vil ha store konsekvenser om vi fjerner den. Det hun ikke påpeker er at skatten kunne stått for en betydelig større andel av fordelingen dersom den hadde vært høyere.

Det rettferdighetsidealet jeg forsvarer hviler på en oppfatning av at borgerne i demokratiske samfunn er frie og like. I slike samfunn kan vi ikke tillate at noen borgere har mulighet til å dominere og kontrollere andre. Alle borgere må sikres den samme muligheten til å påvirke politiske prosesser og til å oppnå politiske posisjoner. Økonomisk makt må ikke kunne konverteres til politisk makt fordi man risikerer at de dårligst stilte kan føle seg underordnet den økonomiske og politiske eliten. Det kan igjen gjøre de ubemidlede apatiske og bitre og på lang sikt undergrave demokratiet. Her kommer formueskatten inn. Skatten begrunnes ved at demokratiske samfunn ikke kan tillate for stor kapitalkonsentrasjon hvis vi skal opprettholde idealet om frie og like borgere med like muligheter for å påvirke politikk.

Formueskatten burde i et slikt perspektiv vært betydelig høyere enn den er i dag. Og den bør suppleres med annen beskatning av kapital slik som skatt på eiendom, kapitalinntekter og arv. Samtidig krever et samfunn av likeverdige borgere at de som er dårligst stilt tilføres kapital. Dette kan sikres på forskjellig måter. Et eksempel på en slik ordning er negativ inntektsskatt som innebærer at alle med lønn under et visst nivå får overføringer fra staten slik at de når det ønskelige nivået. Negativ inntektsskatt ligner på borgerlønn, men skiller seg fra denne ved å sette som absolutt krav at man må være villig til å arbeide for å ha rett på en slik ytelse. En slik ordning kan eventuelt kombineres med andre ordninger som for eksempel statlige fond som utbetaler månedlige summer til alle arbeidende borgere.

Idealet jeg forsvarer fordrer – for å benytte et begrepspar som ofte benyttes i forskningslitteraturen – predistribusjon og ikke redistribusjon: Fokus endres fra skatt på inntekt og kompenserende utbetalinger til de dårligst stilte (velferdsstatens redistribusjon) til langt hardere skattlegging av kapital samt ordninger som sikrer at kapitalen er eiet av de fleste og ikke noen få (predistribusjon). Konsekvensen er ikke nødvendigvis tøffere skattlegging samlet sett, men en overgang fra skatt på inntekt til skatt på formue og arv. Det samlete målet med disse tiltakene er å sikre alle nok til å delta på like vilkår og å unngå at de bedre stilte skal kunne kontrollere og dominere de som er dårligere stilt.

Tillater vi de aller rikeste for stor makt i Norge? Det er et komplisert spørsmål samfunnsforskere burde vie større oppmerksomhet. Her må jeg nøye meg med eksempelet Stein Erik Hagen. Hagen har varslet at han vil gi fem millioner kroner til Høyres valgkamp. Ved tilsvarende valgkamp i 2015 var beløpet på en million kroner og Hagens datter Caroline Marie Hagen Kjos begrunnet gavene fra familien med at de ikke «ønsker AP og eiendomsskatt». Dette illustrer at de norske institusjonene ikke i tilstrekkelig grad er innrettet mot å hindre økonomisk makt å konverteres til politisk makt. Dette er selvfølgelig et prinsipielt poeng som gjelder uavhengig av om det er Trond Mohn eller Hagenfamilien som oppnår innflytelse som resultat av sine økonomiske muskler. Etter mitt syn fordrer idealet om frie og like borgere både konkrete omlegginger av hvordan partiene finansieres og mer radikal bruk av eksisterende omfordelingsmekanismer som formueskatt og annen skatt på kapital.

Idealet om frie og like borgere med like muligheter til å påvirke politikk er et radikalt ideal som fordrer betydelige endringer av de økonomiske strukturene i Norge. Det kan selvfølgelig avvises som fullstendig urealistisk og uten kontakt med de politiske realitetene. Men ulikhetsdebatten bør ikke bare dreie seg om vi skal måle ulikhet i Gini eller på andre måter. Og den bør heller ikke begrenses til å slå fast at Norge er blant landene i verden med minst ulikhet. Den bør også handle om hvilke rettferdighetsidealer som legges til grunn og benyttes som begrunnelse for de konkrete politiske valgene vi står overfor.

Frankfurts terskelteori

I en tidligere post omtalte jeg terskelteorien som hevder at det vi bør kjempe for i et samfunn er at alle sikres nok, og gi avkall på et ideal om å sikre alle likt. Harry Frankfurt er den som mest eksplisitt har levert det filosofiske grunnlaget terskelteorien hviler på. Han har nylig gitt ut en bok som blir markedsført som høyresidens svar til Piketty. Frankfurts sterke tese er at «det avgjørende fra et moralsk ståsted ikke er at alle skal ha det samme, men at alle bør ha nok. Hvis alle har nok vil det ikke være moralsk relevant om noen har mer enn andre». Han illustrerer sitt synspunkt gjennom en vits der den ene sier til den andre: «hvordan har barna dine det?» hvorpå den andre svarer: «sammenlignet med hva?». Poenget her er at han som svarer er villedet av en oppfatning av at man må sammenligne seg med andre for å kunne svare på hvordan man har det. I stedet for å være opptatt av hvordan barna har det relativt til hvordan andre har det burde han vært opptatt av hvordan de har det i absolutt forstand: Det som er viktig er om de får sunn mat, god helse eller går på en god skole. Ikke hva de har sammenlignet med andre.

Frankfurt mener at dersom vi oppfatter likhet som en verdi i seg selv risikerer vi å fremmedgjøre, eller miste av syne behovet for å finne ut hva vi virkelig burde bry oss om. I vår tendens til å sammenligne oss med andre glemmer vi å undersøke hva det er vi egentlig trenger for å kunne leve et godt liv. Vi glemmer kort sagt å tenke over hva slags personer vi er og hva vi virkelig bryr oss om og trenger for å bli fornøyde. Og det er dette siste spørsmålet vi egentlig burde bry oss om. Fokus på økonomisk likhet fjerner med andre ord oppmerksomheten fra moralske idealer som er viktigere. En viktig grunn til dette, hevder Frankfurt, er at det er lettere å beregne hva som gir en lik fordeling enn å finne ut hva som er nok.

Et av de viktigste argumentene Frankfurt gir er at selv om økonomisk likhet kan ha mange positive konsekvenser for et samfunn, betyr ikke det at økonomisk likhet har verdi i seg selv. Man kan for eksempel argumentere for at et egalitært samfunn er et mer solidarisk samfunn. Eller man kan hevde at ulik fordeling av økonomiske goder går på bekostning av menneskers status som likeverdige, eller at det underminerer et ideal om at folk skal kunne ha lik politisk innflytelse. Frankfurt anerkjenner at dette kan være gode grunner for å føre en politikk for å oppnå økonomisk likhet. Men det er ikke et argument for at likhet er et gode som har verdi i seg selv. Det disse argumentene gjør er å vise at likhet kan være positivt knyttet til andre verdier – slik som solidaritet og et ideal om lik politisk innflytelse – men det gjør dermed økonomisk likhet til et ideal som er utledet fra disse andre verdiene, og etablerer ikke at økonomisk likhet har egenverdi.

La meg illustrere dette med et eksempel. Anta at du observerer et samfunn der de dårligst stilte virkelig lider under svært dårlige materielle vilkår, mens det også finnes en elite som lever i overflod. De fattige lever på sultegrensa, har nesten ikke klær på kroppen og bor i rønner med svært dårlig hygiene og sanitære forhold. De rike drikker champagne og spiser kaviar. Du går inn for å overføre betydelige ressurser fra eliten til de dårligst stilte. Det er ikke gitt at du går inn for overføringer her fordi du vil redusere ulikheten mellom de to gruppene. Hvis hovedgrunnen til at du vil overføre ressurser er at du vil dempe lidelsene til de dårligste stilte er dette ikke en egalitær begrunnelse. Det er ikke forskjellene du vil til livs.

Anta videre at forskjellen mellom de to gruppene holdes konstant, og at begge grupper får det betydelig bedre. Dersom du nå mener det ikke er like gode grunner til å overføre ressurser er det grunn til å anta at din opprinnelige begrunnelse for å overføre primært var motivert av andre enn egalitære grunner. La oss – og vi følger da Thomas Scanlon – kalle denne ikke-egalitære grunnen for en humanitær begrunnelse. Din begrunnelse for å ville overføre ressurser er da primært å dempe de lidelsene den dårligst stilte gruppen lider under. Dersom du hadde vært like opptatt av å overføre ressurser fra eliten til de dårligst stilte også etter at begges posisjon var blitt betydelig forbedret kan det tyde på at det lå en genuint egalitær begrunnelse bak.

Det vi kan lære av Frankfurt er at vi bør skille mellom egalitære og humanitære intuisjoner om hvorfor vi bør hjelpe de dårligst stilte. Men vi bør også gå terskelteorien kritisk etter i sømmene. Debatten i etterkant av Frankfurt har blant annet dreiet seg om hvorvidt det er mulig å definere nivået på terskelen på en måte som ikke er tilfeldig eller tvetydig. En konkret variant av denne kritikken sier at det er spesielt problematisk å tenke seg at rettferdighet fordrer omfordeling like under terskelen, samtidig som det ikke skal fordeles overhodet like over terskelen. Dernest blir terskelteorien også kritisert fordi en implikasjon vil være at man i noen tilfeller bør løfte de godt stilte ved å gi dem små fordeler heller enn å gi store fordeler til de dårligst stilte. Om målet er å sikre flest mulig nok kan en ofre de som ligger langt under terskelen for å løfte de som befinner seg nærmere terskelen. Samlet sett blir det hevdet at terskelteorien fremstår som attraktiv fordi den er vag når det gjelder nivået på terskelen. Med en gang man gjør forsøk på å definere et konkret nivå for terskelen forsvinner det attraktive ved posisjonen.

Paula Casal skiller i en innflytelsesrik artikkel mellom terskelteoriens to teser. Den positive tesen sier at det er viktig at alle lever over en viss terskel og at ingen lider nød. Den negative tesen sier at når alle har nok spiller det ikke noen rolle hvordan det fordeles over terskelen. Jeg tror de fleste vil være enig i at den positive tesen er riktig. Det er dermed den negative tesen det er viktig å diskutere.

Er det uproblematisk hvordan fordelingen ser ut så lenge alle er over en gitt terskel slik den negative tesen hevder? Kan vi forholde oss likegyldig til fordelingen? Anta at alle befinner seg over en definert terskel, og at vi har et samfunn som er delt i to grupper, de som er dårlig stilt og de som er godt stilt. Anta videre at vi skal designe en skattereform, og at denne skattereformen har som konsekvens at byrdene helt og holdent legges på den dårligst stilte gruppen, men at medlemmene i gruppen likevel vil befinne seg over terskelen. Kan vi, slik de som forsvarer den negative tesen hevder, si at det ikke spiller noen rolle at reformen slår slik ut? Jeg tror de fleste vil finne det problematisk, og at de dermed har intuisjoner som påpeker et grunnleggende problem ved terskelteorien. Terskelteorien har ikke en tilstrekkelig begrunnelse for at vi ikke bør bry oss om ulikhet så lenge alle har nok.

Effekten av lekser

Å spørje om lekser verkar er like meiningslaust som å spørje om medisin verkar.

I samfunnsdebattar generelt og skuledebattar spesielt les ein stadig om kva forsking viser og ikkje viser. Men kva forsking viser er som oftast mykje meir komplisert. Å forstå dette bør vere ein del av den vitskapelege allmenndanninga.

I diskusjonen om heimelekser møter ein ofte påstandar om at lekser ikkje verkar, gjerne med referanse til forsking. Ein politikar hevdar at lekser hemmar snarare enn fremmar læring. Ein lærar påstod nyleg at lekser kan ha “en direkte skadelig virkning på elevenes læring.” Kampanjen Leksefri Familie vil avskaffe lekser fordi forsking har vist at det har “veldig liten effekt.”

Det finst også folk som hevdar det motsette. Desse viser sjeldnare til forsking, men argumenterer gjerne ut frå den naturlege intuisjonen om at øving gjer meister. I eit innlegg i BT seier til dømes ein undervisingsinspektør at han “tror på lekser” og at elevar på same måte som idrettsutøvarar må øve dersom dei skal bli gode.

Men bør ikkje dette vere ein enkel sak å avgjere med forsking? Har lekser effekt eller har dei det ikkje? Dessverre verkar forskinga også å sprike. Ein professor ved NTNU meiner at “læringsforskning viser at lekser er viktige for læring”. Ein forskar ved Statistisk Sentralbyrå har kome fram til at lekser har ein “svak positiv effekt, men for de som kommer fra ressurssterke familier.” Andre igjen synest å seie at elevar med mykje lekser får dårlegare karakterar, medan velkjende John Hattie konkluderer med at “homework in primary school has an effect of zero.”

Tyder dette at vitskapen er verdilaus? Nei. Det kan tyde at forskarar er usamde, men ofte har den tilsynelatande usemja å gjere med at det handlar om ulike typar studiar som undersøkjer litt ulike ting. Dette viser oss noko viktig. Forsking gir sjeldan klare svar som kan overførast direkte til praktiske, politiske spørsmål. Det tyder ikkje at forsking er fåfengd, men at verda er for kompleks til å kunne fangast i formlar som “Forsking viser at X (ikkje) verkar.” Det kan vere frustrerande med alle atterhalda, men god forsking er typisk nyansert.

Det er omtrent like meiningslaust å spørje om lekser verkar som å spørje om medisin verkar. Det kjem sjølvsagt an på kva og kven og korleis. Me bør derfor ikkje spørje om lekser har effekt, men om kva type leksar som har kva type effekt på kva type elevar i kva type situasjon. Det er til dømes forskjell på om ein gjer leksene under rolige og ryddige forhold, med foreldre som har god tid til å hjelpe dersom det er nødvendig, og om ein gjer leksene i full fart mellom middagsrestane før ein spring til fotballtrening, medan foreldra slumrar på sofaen.

Som dette eksempelet viser er ikkje spørsmålet om effekten av lekser eit objektivt spørsmål i den forstand at svaret er uavhengig av oss som foreldre. Om lekser har effekt, og kva effekt dei har, er delvis opp til oss, om me klarar å skape det rommet rundt leksene som gjer at barna lærer noko av dei og utviklar positive haldningar til skulearbeid. Forsking kan ikkje frita oss frå det ansvaret. Til sjuande og sist kjem det an på oss sjølve.

[opprinnelig publisert på Bergens Tidende Innsikt 15.11.2015]

Kamp mot ulikhet eller fattigdom?

En oppfatning man stadig støter på i diskusjoner om ulikhet er at det ikke er grunn til å bekjempe forskjeller, det avgjørende er å bekjempe fattigdom. Fabian Stang gir uttrykk for en slik holdning ved å hevde at det avgjørende er «å løfte de som ikke har det bra, om noen er rikere enn andre har jeg et avslappet forhold til.» Harvard-økonomen Martin Feldstein hevder på lignende vis at «fokus bør være fattigdomsbekjempelse, ikke den generelle inntektsfordelingen eller graden av ulikhet». Nylig tok Heidi Nordby Lunde til orde for det samme i Klassekampens spalter ved å hevde at «hovedpoenget må være å løfte velferdsnivået og mulighetene nedenfra, uavhengig av hvor mye den rikeste prosenten av befolkningen måtte tjene». La oss kalle denne posisjonen for terskelteori. Terskelteorien sier at vi bør sørge for å løfte alle over en viss terskel materielt sett og ikke bry oss med eventuelle ulikheter så lenge alle befinner seg over denne terskelen.

Terskelteorien har intuitiv appell og deles av mange. Dette til tross for at det avgjørende spørsmålet om hvordan man definerer terskelen sjelden blir besvart. Som oftest tar terskelteoriens forsvarere bare til orde for at vi må bedre situasjonen til de dårligst stilte, uten å si noe om hvordan denne gruppen skal defineres eller hvor terskelen skal ligge.

Jeg skal la dette problemet ligge inntil videre. I stedet vil jeg diskutere terskelteorien ved å se på noen utbredte argumenter som sier at ulikhet har negative konsekvenser for så å undersøke om disse argumentene faller bort ved å gjøre som terskelteorien anbefaler: løfte alle over et gitt nivå og så ha et avslappet forhold til ulikhet over dette nivået.

En første negativ konsekvens er at stor ulikhet er problematisk fordi det kan innebære at noen oppnår mer makt og innflytelse enn andre. Det bryter med et viktig liberalt ideal om at alle bør ha like muligheter til påvirke lovgivning og delta i det politiske liv. Unngår man en slik konsekvens dersom man løfter alle over en gitt terskel? Åpenbart ikke. Anta at alle mennesker i Norge garanteres en inntekt på 300 000, men at vi tillater all ulikhet over dette nivået. Det vil åpne for at de på toppen kan oppnå betydelig større innflytelse enn folk flest, både ved direkte inngrep i den politiske prosessen (gaver, kjøp av reklametid osv.), men også mer indirekte gjennom aktivt eierskap. De rikeste vil kunne påvirke politikere ved å love å fortsette å investere i et spesielt område, eller med å true med å endre investeringene. De kan, kort sagt oppnå betydelig politisk makt gjennom aksjene de besitter.

Dernest er store ulikheter problematisk fordi det kan undergrave sosiale relasjoner. I samfunn med betydelige forskjeller deler ikke borgerne de samme referanserammene og det kan gå på bekostning av det fellesskapet de lever i. Unngår man en slik konsekvens om man løfter alle over en gitt terskel? Ta et lite industrisamfunn som Årdal som eksempel. Om direktøren på verket tjener 5 millioner i året og den vanlige arbeider så vidt ligger over det nivået som blir definert – la oss si 300 000 – er det ikke vanskelig å se at det kan innebære utfordringer for hvordan folk i bygda kan omgås. Direktøren bor i villa, reiser på dyre ferier og kjører luksusbil, mens folka på gulvet så vidt får endene til å møtes, de har rusten sykkel og lite rekkehus. Da lever i folk i forskjellige verdener og det vanskeliggjør at de kan ha gode relasjoner.

En siste konsekvens av økonomisk ulikhet, nylig påpekt av OECD, er effekten ulikhet har på økonomisk vekst. Her kan vi vende tilbake til spørsmålet om hvilket nivå terskelen skal settes på. Mange tilhengere av terskelteorien mener at man i Norge har klart å løfte folk over en gitt terskel og at vi derfor har et rettferdig samfunn her til lands. Vi må derfor spørre om Norge har fått redusert økonomisk vekst som resultat av ulikhet. Her er OECD rapporten krystallklar. Den økende ulikheten som har funnet sted i Norge i perioden 1985 – 2005 har redusert økonomisk vekst med nesten 9 prosentpoeng. Grunnen er at inntektsulikhet hindrer utdannelsesmuligheter for de dårligst stilte, noe som går på bekostning av sosial mobilitet og utelukker mange fra å kunne utvikle sine evner på best mulig måte. Barn fra familier med lav inntekt og lite utdannelse får ikke utviklet sine ferdigheter fullt ut fordi foreldrene ikke kan tilby dem den hjelp og de ressurser som trengs. Da synker BNP og kaken som skal fordeles blant samfunnets medlemmer blir mindre.

Problemet med terskelteorien er at man ikke kan koble fattigdomsbekjempelse og ulikhet fra hverandre. Anthony Atkinson viser i sin nye bok Ulikhet at fattigdomsbekjempelse og inntektsforskjeller henger sammen. Det som skjer på toppen påvirker de som er på bunnen. Statistikk fra 15 OECD land viser at stor fattigdom henger sammen med at en stor andel av inntekten går til noen få med toppjobber. De landene hvor den rikeste prosenten tar den største andelen av lønningene (USA, Storbritannia) er også de landene som har størst fattigdom. Terskelteorien bør, ut fra de argumentene jeg har gitt her, forkastes som utgangspunkt for praktisk politikk og erstattes av teori og praksis rettet inn mot å bekjempe forskjeller.

Teksten stod på trykk i Klassekampen 12. oktober

Ulikhet, arv og populisme

Piketty og Scheelutvalget har bidratt til at skattesystemet diskuteres med fornyet intensitet. Det er bra ettersom ikke alle argumentene som brukes tåler dagens lys. Spesielt gjelder det den nylig avviklete arveavgiften. En av de beste kildene til kunnskap på dette feltet er norske offentlige utredninger, og utredningen om arveavgift fra 2000 er den utredningen som har behandlet dette mest grundig. De av våre partier som fremdeles er åpne for argumenter når det gjelder denne saken bør lese rapporten. Utvalget gikk inn for at arveavgiften burde spille en større rolle i det norske skattesystemet, og foreslo at avgiften bestemmes til 12 % over et minstefradrag.

Den viktigste rettferdighetsbegrunnelsen viser til at de som har mest bør betale mest: ««Når arv og gave ikke fanges opp av inntektsskatten taler skatteevnesynspunkt for en særskilt skattlegging av arv og gaveerverv». Dette underbygges ved å vise til at det ofte «er personer med høy inntekt, høy utdannelse og høy formue som arver mest». Utover dette viser utvalget til et ideal om like muligheter, og at det ikke er ønskelig å la økonomisk makt være bestemt av familietilknytning.

Dernest viser utvalget til viktige effektivitetsgrunner for at arveavgiften kan gis en mer sentral plass: den «har lavere effektivitetskostnader enn inntektsskatt, samt «mindre uheldige effektivitetskostnader enn formueskatt». Effektivitetskostnader er de negative konsekvensene som kan følge av en skatt, for eksempel at høy skatt på inntekt eller arv kan redusere folks motivasjon for å jobbe.

Scheelutvalget har ikke behandlet arveavgiften fordi den ble avviklet før utvalget publiserte rapporten. Men lederen, Hans Henrik Scheel kom i dagene etter publikasjonen av rapporten med en uttalelse som vanskelig kan leses som annet enn et spark til regjeringen. «Å avvikle en hel skatt er det vanskelig å begrunne med faglige argumenter».

Eksperter skal selvfølgelig ikke alene legge premissene for politiske beslutninger. Men i tilfellet arveskatt er det åpenbart at det dreier seg om en populistisk begrunnet avvikling. Arveavgiften er og blir en upopulær skatt, og det har derfor vært lett for regjeringen å lukke ørene for ekspertisen og åpne dem for mannen i gata. Problemet med dette er at de viktigste argumentene det har blitt vist til appellerer til følelser heller enn fornuft.

Dobbeltbeskatningsargumentet sier at man ikke kan ha skatt på arv fordi det vil medføre at man skattlegges to ganger, en gang på inntekt og en gang når arven overføres for eksempel til ens barn. Dette argumentet har en viss retorisk appell fordi det ved første øyekast virker urimelig at man skattlegges flere ganger. Men ved nærmere gjennomtenkning vil man fort se at det at en verdi kan komme til beskatning to ganger ikke er et særtrekk ved arveavgiften. Også når det gjelder moms eller særavgifter er det snakk om en dobbeltbeskatning og det reagerer vi vanligvis ikke på. Det er altså ikke antall ganger en verdi blir beskattet som er avgjørende, men den samlede effekten av skatter og avgifter.

Bak dobbeltbeskatningsargumentet ligger muligens et annet argument som har mer for seg, men som heller ikke er overbevisende. La oss kalle det for familieargumentet. Argumentet trekker frem at det er rimelig at human kapital overføres fra foreldre til barn og at det også er rimelig at materielle verdier skal kunne overføres fra en generasjon til den neste. Men det at vi godtar overføring av human kapital betyr ikke at det er klokt å godta at materielle verdier overføres. Det vil sannsynligvis bidra til å forsterke ulikhetens reproduksjon og bør derfor unngås.

Familieargumentet er likevel det nærmeste vi kommer en forklaring på det jeg vil kalle gåten om arveavgift: Hvorfor er arveavgiften så upopulær, når det finnes så mange grunner til å ha den? Grunnen er kanskje at når en forelder dør og et barn skal arve for eksempel et hus, så føler barnet at det allerede eier huset, og at det derfor er urettferdig at man må betale en avgift til staten for å overta det. Familien er en form for enhet og overføringer fra den ene til den andre innenfor denne enheten er legitimt og noe staten ikke bør blande seg inn i.

Dette argumentet bør tillegges vekt, selv om det ikke er fullstendig overbevisende. Men med de satsene som er aktuelle i norsk sammenheng vil det absolutt være mulig å videreføre verdier selv med arveavgift. Dersom vi for eksempel legger Scheelutvalgets forslag om å senke selskapsskatten og inntektskatten til 20 prosent til grunn trenger vi andre skatter for å erstatte inntektstapet. Om man gjør arv skattepliktig på lik linje med inntekt (20 prosent over et bunnfradrag) utvides grunnlaget, samtidig som far og mor fremdeles kan bidra til sine barns beste.

Innlegget ble trykket i Dagens næringsliv 16.04.2015