Author: Jørgen Pedersen

Covid-19 og bærekraftmålene

Jørgen Pedersen on

Norge er i resesjon: som resultat av pandemien har den norske økonomien hatt fall i bruttonasjonalprodukt i to kvartaler på rad. Mer enn 260 mennesker har mistet livet, mange har mistet jobben og mange selskap er gått konkurs. Likevel er Norge blant de land i verden som rammes mildt. Vi har en sterk økonomi med et oljefond vi kan benytte for å holde hjulene i gang, et sterkt offentlig helsevesen og et modernisert samfunn som gjør oss godt rustet til å møte kriser. Men hvordan ser det ut i resten av verden?

Før jeg svarer på det er det viktig å påpeke at BNP er et svært begrenset mål om vi er interessert i hvordan det går i verden. BNP er et endimensjonalt mål, og dersom vi er interessert i å vite om folks livskvalitet er endret som resultat av pandemien trenger vi en flerdimensjonal tilgang. En slik tilnærming er å benytte seg av forskningen på FNs bærekraftmål og hvordan pandemien påvirker de mulighetene verden har for å nå disse målene. Det er forskningen om bærekraftmålene det skal handle om her. Hvert år utgir en gruppe forskere en rapport som inneholder en SDG index, altså en oversikt over hvordan verden, verdens regioner og land gjør det med tanke på bærekraftmålene. Spesielt av i år er at rapporten også inneholder en oversikt over hvilken effekt pandemien har på verdens arbeid for å nå målene.

Først kort om bærekraftmålene: En helhetlig visjon for å løse verdens utfordringer ble formulert og vedtatt av FN i 2015. Verdens 193 stater klarte å enes om 17 bærekraftmål (Sustainable Development Goals, ofte omtalt som SDG-er). Det handler om å bekjempe ekstrem fattigdom og sult, sikre alle tilgang til utdanning, rent vann, helsetilbud og elektrisitet. Men også om å sørge for likestilling, bekjempe ulikhet og å stoppe klimaendringene, samt å fremme fred og utvikle samarbeid for å nå målene. Sammen skal verdens stater delta i en endring verden hittil ikke har sett maken til. SDG-ene utgjør et helhetlig rammeverk for å ta verden i en ny retning. Verden må omstilles sosialt, miljømessig og økonomisk.

Hva sier 2020 rapporten om hvordan pandemien har påvirket verden og verdens evne til å nå bærekraftmålene? En første konklusjon viser hvor alvorlig situasjonen er: Verden blir markert endret gjennom en global krise som vil påvirke offentlig helsevesen, økonomi, nasjonal politikk og geopolitikk. Krisen er den mest alvorlige siden mellomkrigstiden og vil trolig påvirke stabiliteten i verden. Mellomkrigstiden endte katastrofalt blant annet på grunn av mangel på en dominerende stormakt, og mangel på godt samarbeid mellom de landene som var mektige. Hvordan verdens land responderer på samtidens kriser vil være avgjørende for fremtiden.

Et annet overordnet poeng er forholdet mellom de økonomiske konsekvensene av nedstengning og hensynet til liv og helse. Rapporten viser til forskning som tilsier at reproduksjonstallet 0.75 gir den beste balanseringen av hensyn til økonomien på den ene side og liv og helse på den andre. Dersom denne typen funn bekreftes av ytterligere forskning vil det være et interessant bidrag til diskusjonen av hvordan man skal vekte viktige hensyn.

Hva så med påvirkningen pandemien har på evnen til å nå målene? Covid-19 har direkte påvirkning på fire viktige målsetninger. Mål nr. 1 og 2 som er å utrydde fattigdom og sult, mål nr. 3 god helse, samt mål nr. 8 som er å sikre økonomisk vekst og anstendig arbeid. På alle disse målene har pandemien hatt «betydelig negativ effekt». Fattigdommen øker som resultat av at nedstengning fører til tap av arbeidsplasser, flere sulter som resultat av tapte inntekter og svekket tilførsel av mat, mens befolkningens helse svekkes på grunn av pandemien og den tilhørende overbelastningen av helsevesenet. Økonomien er i krise i alle verdens regioner. Ut over dette viser rapporten også at covid-19 er negativt for likestilling (mål 5) og ulikhet i og mellom land (mål 10).

Mange har forventninger til at pandemien skal ha positive konsekvenser for klimautslipp og miljø (mål 12-15). Studier viser også at globale utslipp av co2 har gått markant ned som resultat av redusert industriell aktivitet og mindre reiser. På lengre sikt er det imidlertid ikke bare positivt. Lobby fra industriinteresser har lagt press på myndigheter for å oppnå mindre strenge reguleringer eller i noen tilfeller utsette tiltak for å ivareta miljøet. Resultatet kan være en økning av hogst av skog, eller bedre rammer for en oljeindustri som på lang sikt kan være skadelig for miljøet. Dessuten innebærer fallet i oljeprisen tøffere konkurransevilkår for fornybar industri. Dette kan utsette nødvendig omstilling.
Samlet sett kan rapporten sies å gi et forsvar for en slags nordisk sosialdemokratisk visjon som veg ut av både helse og miljø krisen. Vi trenger tyngre statlig investeringer og reguleringer av økonomien for å redusere ulikhet og for å kutte utslipp. At det konkluderes slik er kanskje ikke så rart når man tar i betraktning hvordan forskjellige land rangeres når det gjelder evne til å oppnå bærekraftmålene. Rangeringen toppes av våre skandinaviske naboland:

1. Sverige
2. Danmark
3. Finland
4. Frankrike
5. Tyskland
6. Norge

Sverige oppnår en score på 84,7. Det vil si at en er kommet nesten 85 prosent av veien mot full realisering av målene.

Dette legger føringer på hva som oppfattes som veien ut av samtidens krise. Forskerne bak rapporten tar til orde for en «green new deal» i verdens forskjellige regioner. Referansen her er til Franklin D Roosevelts radikale reformpolitikk. Roosevelt ville løse mellomkrigstidens dype krise gjennom statlige investeringer som skulle sikre arbeidsplasser og dermed også gi kjøpekraft for de dårligst stilte. Nytt sammenlignet med Roosevelts forslag er det grønne elementet hvor de offentlige investeringene i stor grad foreslås å kanaliseres inn mot fornybar energi. Forslaget kan derfor beskrives som en grønn keynesianisme med fokus på statlige investeringer i miljøvennlig infrastruktur som skal skape arbeidsplasser og sørge for en overgang til en bærekraftig verden for alle.

Det er neppe grunnlag for å ta rapportens konklusjon til inntekt for at norsk politikk bør dreies i mer keynesiansk retning. Det er Verden som trenger mer av den slags medisin og ikke Norge som sammenlignet med andre land allerede har en stor offentlig sektor. Men det er likevel mulig å merke seg den interessante ideologiske forskjellen mellom SDG rapporten og en annen nylig utgitt rapport, NHOs nye «veikart for fremtidens næringsliv». Her heter det at «vi må bevare og skape nye private arbeidsplasser, og styrke det private eierskapet i hele landet. Vi må tro på markedsøkonomien og la den få virke». Antall offentlig ansatte må reduseres og flere oppgaver må løses av det private. Dette er en annen vektlegging av veien ut av vår tids kriser enn den man finner i SDG-rapporten. Bak ligger forskjellige syn på hvordan markedet bør reguleres og hva som bør være statens oppgaver.
Faren er at den potensielle konflikten mellom så forskjellige syn på hvordan samfunnet bør innrettes kobles med andre potensielle konflikter og gir polarisering. Hvordan det kan unngås vil bli en formidabel oppgave de kommende årene. Kanskje også i Norge.

SDG-Rapporten gir en interessant oversikt over arbeidet med bærekraftmålene. NHO rapporten Neste trekk kan leses her.

Verdiskapning, skatt og filantropi

Jørgen Pedersen on

Runar Døving og Stein Erik Hagen har nylig tatt opp spørsmålet om de aller rikeste i Norge. Debatten kretser om hva som er de rikestes bidrag til samfunnet. Den handler om verdiskaping, skatt og filantropi.

La oss først undersøke forholdet mellom verdiskapning og skatt. Om vi tillater oss en forenkling kan vi skille mellom to forskjellige måter å forstå verdiskapning på: Individualister viser gjerne til verdiskapning som en prosess der enkeltindivider gjennom hardt arbeid, spesielle evner og teft for gode investeringer skaper verdier for samfunnet. Dette er fortellingen om «the selfmade man». Om man forstår verdiskapning på denne måten vektlegger man gjerne også at de som har skapt verdien har en naturlig rett til å beholde dem og oppfatter statlige inngrep som skattlegging som et onde.

Kollektivister viser derimot til verdiskapning som en samarbeidsprosess som avhenger av en rekke faktorer. Fokus er ikke på det kreative enkeltindividet, men snarere på mennesker som i samarbeid utfører forskjellige oppgaver og ved hjelp av arbeidsdeling skaper et produkt i fellesskap. Når man bygger opp en suksessrik matvarekjede er dette ikke bare et samarbeid mellom eierne og deres ansatte, man er også avhengig av et velfungerende rettslig rammeverk, et utdannelsessystem og en transportsektor, samt en rekke andre faktorer. Gitt en slik forståelse er skattlegging ikke et onde, men snarere en forutsetning for å opprettholde systemet.

Hagen er neppe en rendyrket individualist. Men han mener det er rettferdig at enkeltindivider skal kunne kontrollere titalls milliarder av kroner. I Norge bør vi se at de som tjener mest på det totale settet av kollektive goder er de som kan hente ut milliarder gjennom en eller annen form for forretningsdrift. Det er de som i størst grad profiterer på at det finnes kollektive goder som veier, et rettssystem og en utdannet befolkning. Derfor bør vi i langt større grad enn i dag organisere skattesystemet og andre ordninger som virker omfordelende på en måte som sørger for at vi fordeler eierskap og sørger for å begrense hvor mye de aller rikeste tillates å eie.

Hvorfor er en slik begrensning nødvendig? Det viktigste argumentet for å begrense noens formue er, som Døving er inne på, demokratisk likhet. Vårt samfunn bygger på et grunnleggende ideal om at alle er frie og like og bør ha den samme muligheten til å oppnå politiske makt og innflytelse. Stor formuekonsentrasjon utfordrer dette idealet fordi de aller rikeste kan bruke sine økonomiske ressurser på å skaffe seg makt. De oppnår stor makt i bedriftene de kontrollerer, og de kan skaffe seg politisk makt ved å gi penger til politiske partier og finansiere tenketanker, eller ved å true med å trekke sine investeringer om de ikke får det som de vil.

Hagen har selv benyttet seg av sine midler for å skaffe seg politisk makt. I 2017 ga han og familien fem millioner kroner til Høyres valgkamp. Ved tilsvarende valgkamp i 2015 var beløpet på en million kroner, og Hagen begrunnet gavene med at de ikke «ønsker AP og eiendomsskatt» Dette er et tydelig uttrykk for et ønske om å påvirke politiske beslutningsprosesser gjennom pengegaver.

I Norge er vi også litt naive når det gjelder ulikhet. Nordmenn tenker gjerne på Norge som et likhetsorientert land. Ser vi på ulikhet i inntekt er dette riktig. Målt etter gini-koeffisienten er vi blant de landene som har lavest ulikhet. Om vi derimot ser på ulikhet i formue er bildet annerledes. Målt etter Gini koeffisienten har Norge en formuesulikhet på 0,8, som er svært høyt og høyere enn Storbritannia og Tyskland. Ulikhet i formue har dessuten økt de siste årene.

Spørsmålet om de rikeste bør gi bort større deler av sin formue bør forstås i denne konteksten. De har blitt rike ved å hente ut en uforholdsmessig stor andel av det produktet vi skaper i fellesskap. Vi bør derfor først og fremst sørge for å skattlegge dem på en måte som begrenser hvor mye de kan eie. I neste omgang bør mennesker med milliardformuer også bidra ved å gi. Men et rettferdig samfunn som sørger for å begrense ulikhet vil i mindre grad være avhengig av rike menneskers giverglede og dermed også redusere faren for at de rikeste benytter sine penger for å oppnå makt og innflytelse.

Den mest effektive måten å begrense formekonsentrasjon på er formueskatt. Hagen er mot en slik skatt og frykter at den bidrar til at formuende mennesker flytter formuen utenlands. Dette er en reell frykt, og den bør løses ved å innføre en exit skatt. En slik skatt er foreslått av Elizabeth Warren i USA, og nylig forsvart av Thomas Piketty. Personer som vil ta med seg pengene og flytte utenlands må betale 40 prosent av formuen for å kunne flytte. Begrunnelsen for en slik skatt, skriver Piketty «er at det ikke finnes en naturlig rettighet til å berike seg gjennom å utnytte fordelene ved et lands rettssystem og dets utdannelsesvesen, og en rekke andre goder, for så å trekke ut velstanden uten å returnere deler av den til samfunnet».

 

 

Ikke så like som vi tror

Jørgen Pedersen on

Rettferdighet er et grunnleggende ideal og vanligvis tenker vi på fordelingen av materielle goder når vi er opptatt av rettferdighet. Fordelingen av de materielle godene har konsekvenser for enkeltmenneskers liv, og skattesystemet er blant de sentrale institusjonene i samfunnet som påvirker fordelingen av goder. Vår oppfatning av likhet og ulikhet ligger til grunn for hva vi tenker om rettferdighet. Oppfatter vi ulikheten som stor og foruroligende vil vi gjerne være mer tilbøyelige til å stemme på partier som går inn for skatteskjerpelser. Oppfatter vi ulikhetene som akseptable vil vi gjerne stemme mot slike skjerpelser. Det er derfor viktig hva slags bilde vi har av ulikhet i Norge.

I boken Rettferdig fordeling og rettferdig skatt argumenterer jeg for at den norske debatten om ulikhet lider av enkomparativ og inntektsfokusert slagside. Debatten har en komparativ slagside fordi for mye av diskusjonen om ulikhet i Norge har handlet om hvor stor ulikhet vi har i Norge sammenlignetmed andre land. Går vi komparativt til verks risikerer vi at ulikheten øker i alle land samtidig som vi selvtilfreds antar at det ikke er gode grunner til å bekjempe ulikhet i Norge fordi vi er blant de landene som har minst ulikhet. Faktisk er det akkurat dette som har skjedd. Ulikhetene i Norge har økt over tid, samtidig som mange viktige aktører trekker fram det komparative perspektivet og fremhever at vi er likere enn andre.

Norsk ulikhetsdebatt lider også av en inntektsfokusertslagside. Når vi diskuterer ulikhet i Norge, har vi hatt en tendens til primært å fokusere på ulikheter i inntekt. Kristin Clemet i Civita er blant dem som oftest fremhever at Norge er likest i verden. Hun skriver for eksempel at «ingen andre land i Europa hadde lavere ulikhet enn Norge i 2013, og det betyr antagelig at vi også hadde verdens laveste ulikhet». Partiet Rødt blander også inntektsulikhet med ulikhet som sådan når de fremhever at «under denne regjeringen har ulikheten vokst hvert eneste år».

Både Clemet og Rødt gir forenklete versjon av virkeligheten. Ulikhet er ikke et enkelt eller endimensjonalt begrep. Det er komplekst og multidimensjonalt. Det finnes forskjellig mål på og forskjellige former for ulikhet, og det er ikke slik at en enkelt form eller et enkelt mål rommer den egentlige ulikheten i samfunnet. Noen studier av ulikhet fokuserer for eksempel på hvor mye av den samlede inntekten som går til de ti prosentene av befolkningen som tjener mest. Andre studier bruker Gini koeffisienten. Dette målet gir oss et tall mellom 0 og 1 og desto nærmere 0 dette tallet er desto lavere ulikhet har landet. Hvilket mål på ulikhet man velger har betydning for hvilken konklusjon man ender opp med, og det er derfor nødvendig å være forsiktig og nyansert når man snakker om ulikhet.

I tillegg må man også være opptatt av forskjellige formerfor ulikhet. I den økonomiske litteraturen skiller man gjerne mellom ulikhet i inntekt og ulikhet i formue. Det er avgjørende å ikke blande disse fordi ulikheten i Norge er svært forskjellig avhengig av om vi fokuserer på inntekt eller formue.

La meg illustrere med ferske tall fra World Economic Forum. Her bruker man Gini-koeffisienten både for ulikheter i inntekt og ulikheter i formue. Tallene viser at Norge har en inntektsgini på 0,24, og det er kun Island som har lavere ulikhet enn Norge ifølge dette målet og når det gjelder denne formen for ulikhet. Her bekreftes altså fortellingen om lav ulikhet i Norge. Når det gjelder ulikhet i formue har Norge en gini på 0,8, som er svært høyt også i et komparativt perspektiv. Når det gjelder denne formen for ulikhet har vi høyere ulikhet enn Storbritannia og Tyskland, og det er det få som er klar over.

Hvordan bør vi tilnærme oss ulikhet dersom jeg har rett i at de to slagsidene gir en god beskrivelse av forståelsen av ulikhet i Norge? For det første bør vi kvitte oss med det endimensjonale bilde av ulikhet og slutte å gjenta påstanden om at Norge er det landet i verden som er likest. Det er ikke sant, og ikke noe som bør prege nordmenns selvforståelse.

For det andre bør vi supplere det komparative med diskusjoner av ulikhet som tar utgangspunkt i hva et rettferdig samfunn er. Vi må skifte fra et fokus på hvordan vår ulikhet er sammenlignet med andre land til hvordan den ulikheten vi har er målt mot hvordan vi ønsker at samfunnet skal være. En målsetning med min bok er derfor å åpne opp for en slik tilnærming ved å presentere et sett av teorier som alle gir forskjellig utgangspunkt for å bestemme hvilket nivå av ulikhet og hvilke typer ulikhet som er problematisk.

Vi må ikke la en forenklet forståelse av ulikhet ødelegge den politiske debatten om rettferdig fordeling og rettferdig skatt. Til det er temaet av for stor betydning.

Teksten ble først publisert på taxjustice.no

 

Individets klimaansvar

Jørgen Pedersen on

Jørgen Pedersen

Som enkeltindivid har vi plikt til å bidra til at vi kommer ut av den onde sirkelen vi befinner oss i på klimafeltet. For å gjøre det bør vi være et godt eksempel og kutte egne utslipp. Det er usikkert om utslippskutt vil ha effekt, men usikkerhet er et argument for handling. Vi kan ikke ta sjansen på å la være. For mye står på spill.

Tørkesommer og ekstrem nedbør i høst har brakt klimatrusselen nærmere, også for nordmenn. Etter offentliggjøringen av FNs siste klimarapport har utfordringen blitt enda mer akutt. Vi må foreta en voldsom omstilling og det må skje raskt.

Hvor skal ansvaret for en så omfattende omstilling plasseres? Har vi som enkeltindivider et ansvar eller er det først og fremst myndighetene som må løse utfordringen? Har vi ansvar for å stemme inn partier som er villige til å lede den påkrevde endringen, men ikke noe ansvar for å legge om i retning av en grønnere livsstil? Eller bør vi føle oss ansvarlig for å kutte egne utslipp og for å agere politisk? Filosofer har diskutert disse spørsmålene heftig de siste 20 årene. La oss først se på fire argumenter som handler om hvorvidt vi har en direkte grunn til å redusere egne utslipp.

Spørsmålet om individuelt ansvar er kontroversielt fordi klimaproblemet skyldes en rekke individuelle handlinger hvor ingen av enkelthandlingene kan sies å være årsaken til problemet. Noen mener derfor at hvert individs handlinger utgjør en så liten del av det totale utslippet at det ikke gjør noen forskjell om jeg endrer adferd eller ikke. Mot et slikt argument kan man vise til detaljerte beregninger som viser hvordan enkeltindividers utslipp faktisk kan sies å påføre betydelig skade på andre. Et eksempel er en utregning som viser at gjennomsnittsamerikanerens klimagassutslipp påfører alvorlige lidelse eller død for to fremtidige mennesker.

Det andre argumentet er spesielt knyttet til kollektiv transport som flyreiser. Om jeg dropper å dra til Liverpool for å se fotball i helgen, så går flyene dit uansett. Min handling har derfor ingen betydning. Dette er en utbredt holdning. Den kan kritiseres ved å påpeke at det å kjøpe tur til Liverpool bidrar til å øke etterspørselen etter flybilletter, og på lengre sikt vil det sannsynligvis øke tilbudet av flyavganger.

Et tredje argument fremhever at Norge er en liten del av verden og at det derfor ikke vil monne selv om vi pålegger oss selv å kutte. Motargumentet er at dette er et klassisk eksempel på allmenningens tragedie: hvis alle tenker slik er det nødt til å gå galt. Vi må starte med å erkjenne vårt eget ansvar ut fra tanken om at det er bedre at noen tar ansvar enn at ingen gjør det.

Et fjerde argument er at vi ikke er ansvarlig for å kutte egne utslipp fordi klimasaken krever en politisk løsning. Betyr det at vi som enkeltindivider har en plikt til å til å engasjere oss politisk? Her er det stor enighet om at svaret er ja. Vi bør stemme på politiske partier som har vist seg villige til å prioritere klimasaken når man skal foreta politiske prioriteringer.

Av dette følger det imidlertid et annet interessant spørsmål. Gitt at vi har ansvar for å handle politisk, betyr det at vi også indirekte har ansvar for å kutte egne utslipp? Kuttene bør da foretas ikke fordi det i seg selv vil gjøre en forskjell, men fordi det er andre overbevisende grunner til å gjøre det. Tre slike argumenter er sentrale i debatten.

Det første argumentet er velkjent: Om vi har plikt til å engasjere oss politisk følger det også at man bør redusere egne utslipp. Det bør være et forhold mellom liv og lære, og man bør derfor kutte egne utslipp for å sørge for at det er samsvar mellom politisk program og egen handling. Er man politiker eller politisk aktivist vil man undergrave sin egen integritet ved å kjøre forurensende bil til jobben. Noen innvender at det ikke følger slike utslippsforpliktelser av politisk aktivisme. De mener fokus på individuelle handlinger gjør at man risikerer å flytte oppmerksomheten fra det politiske til det personlige, og at det er en blindgate.

Et beslektet argument fremhever at man ved å kutte egne utslipp også sender et signal til de som tar beslutningene. Det kan være avgjørende at myndighetene får slike signaler for at de skal tørre å ta nødvendige grep. Det kan gjøre politikerne trygge på at de kan gjennomføre tiltak uten at de skal frykte å miste makten.

Et siste argument sier at vi bør kutte egne utslipp for å bidra til å endre hvordan folk tenker. Hvis jeg slutter å spise kjøtt vil andre også kunne inspireres til et mer miljøvennlig kosthold. På lang sikt kan man håpe å endre de sosiale normene i en mer miljøvennlig retning, og en slik endring er nødvendig for å klare den omstillingen som trengs. Kritikerne innvender at det er umulig å avgjøre hvilken kraft som ligger i eksempelets makt. Man kan ikke bare anta at det er en slik makt i å gå foran med et godt eksempel. Hvorvidt slike handlinger gir den type effekt er et empirisk spørsmål, og man kan ikke pålegge folk plikter til å handle på måter som kan gå ut over deres livskvalitet på et så tynt fundament.

Hvor bringer dette oss? Etter mitt syn bør vi som enkeltindivider bidra til at vi kommer ut av den onde sirkelen vi befinner oss i. Vi befinner oss i en ond sirkel fordi politikerne ikke tør å innføre kraftige grep i frykt for å miste stemmer. Samtidig venter enkeltindividene på politiske løsninger.

At myndighetene ikke tør å ta kraftige grep kan illustreres av flytrafikken. Normalen er at det er billigere å fly enn å ta tog. Politiske myndigheter har ikke gitt folk rammer som gjør det gunstig å velge miljøvennlig.

For å komme ut av sirkelen bør vi handle politisk ogredusere egne utslipp. Vi kan ikke basere oss kun på stemmeseddelens kjøpekraft. Folk er opptatt av andre ting enn miljø og vil være det også i nærmeste fremtid. Vi kan derfor ikke vente på å få på plass et grønt parlament.

Derfor må vi også sende signaler til politikerne om at vi er villig til å kutte egne utslipp. Bare om disse signalene blir sterke nok vil rammebetingelsene vi trenger kunne etableres. Dessuten har slik omlegging en dobbel effekt: den sender signaler til politikere samtidig som de kan lede andre ved eksempel. Selv om det er en risiko for at effekten av eksempelet er minimal kan vi ikke ta sjansen på å la være. Til det er det for mye som står på spill.

 

 

 

Norge bør ta en større del av byrden

Jørgen Pedersen on

av Trygve Lavik og Jørgen Pedersen.

 

Den norske stat har forpliktet seg til å kutte 40 prosent av sine klimagassutslipp innen 2030. Det innebærer i snitt kutt på 800 000 tonn CO2 i året. Forskningsdirektør i Cicero, Steffen Kallbekken, har regnet ut at statsbudsjettet for 2017 vil innebære at Norge kutter 100 000 tonn CO2 i løpet av året. I tillegg til at Norges kutt av klimagassutslipp er mindre enn det vi har forpliktet oss til, skal vi her vise at ut fra rene rettferdighetsbetraktninger burde Norge kuttet betraktelig mer enn 40 prosent.

Continue reading Norge bør ta en større del av byrden

Er det et problem at vi får flere styrtrike?

Jørgen Pedersen on

Tall fra E24 viser at antallet nordmenn som har formue over 100 millioner har økt med 492 under solbergregjeringen. Forutsigbart nok fordømmes utviklingen av Audun Lysbakken, mens Siv Jensen like forutsigbart hevder utviklingen er bra fordi den bidrar til å skape flere arbeidsplasser.

Solbergregjeringen har senket formueskatten, og det er sannsynligvis en av grunnene til at det blir flere svært rike mennesker i landet. Hvorvidt dette skaper flere arbeidsplasser er kontroversielt og jeg skal la det ligge i dette innlegget. I stedet skal jeg gi et sett av grunner til hvorfor det kan være problematisk at vi får stadig flere styrtrike.

En første viktig grunn som jeg har omtalt i tidligere innlegg er at svært rike mennesker kan skaffe seg politisk makt som resultat av sine økonomiske ressurser. De kan for eksempel finansiere tenketanker og politiske partier og dermed oppnå innflytelse både over hva som settes på dagsorden og hvilke beslutninger som fattes. Dette er problematisk fordi det bryter med en grunnleggende tanke om at vi er frie og like og skal ha like muligheter til å påvirke den politiske prosessen.

Dette henger sammen med en annen grunn til å være mot for store forskjeller: det kan bidra til forskjeller i status og skape hierarkier. Store forskjeller i status og makt innebærer at noen gis mulighet til å dominere og kontrollere andre. Om jeg er rik nok til å finansiere en tenketank, mens du ikke er det, betyr det at jeg har større muligheter til makt og innflytelse. Dersom jeg har større muligheter for makt og innflytelse har jeg mulighet til å kontrollere og dominere andre.

I samfunn der noen har større muligheter til makt på grunn av sine økonomiske ressurser er det også fare for at de ubemidlede oppfører seg servilt og underdanig overfor de som befinner seg høyere i hierarkiet. De som kontrollerer arbeidsplasser og har finansielle ressurser man er avhengig av i et lokalsamfunn er mennesker man ikke ønsker å legge seg ut med, om ikke annet så av frykt for at de vil reagere negativt.

Servilitet og underdanighet kan igjen knyttes til selvrespekt. I samfunn med store ulikheter vil det være vanskeligere for de dårligst stilte å opprettholde respekt for deg selv dersom de på toppen har uendelig mye mer.

Summen av asymmetriske maktforhold, statusforskjeller, dominans og servile og underdanige borgere uten respekt for seg selv er et samfunn som går ut over de sosiale relasjonene som eksisterer. Det er vanskeligere å etablere genuine vennskapsbånd om det er store økonomiske forskjeller på folk. Dette kan gå ut over følelsen av fellesskap og skape et samfunn der folk er fremmede overfor hverandre. Derfor er det galt å hevde at det er uproblematisk at noen mennesker blir veldig rike. Sterk kapitalkonsentrasjon er negativt, ikke fordi det avler misunnelse, men fordi det har en rekke andre negative konsekvenser

Oppsummert kan vi si at følgende grunner kan benyttes for å argumentere mot en utvikling der det blir stadig flere styrtrike:

1)    Ulikhet skaper stigmatisering og forskjeller i status

2)    Ulikhet fører til at noen kan kontrollere og dominere andre

3)    Ulikhet kan svekke selvrespekten til de dårligst stilte

4)    Ulikhet kan føre til servile og underdanige handlinger

5)    Ulikhet kan underminere sosiale relasjoner

Poenget er at disse grunnene henger sammen. Ulikheter i status kan føre til servile og underdanige borgere. Her er det altså en kobling mellom 1 og 3. Tilsvarende vil det at noen kontrollerer og dominerer andre (2) svekke kvaliteten på sosiale relasjoner (5). Samlet sett gir det som er omtalt i listen et robust forsvar for likhet og gode grunner til å fordømme en utvikling der det blir flere styrtrike.

Penger og makt

Jørgen Pedersen on

Donald Trump ble i 2015 spurt om hvorfor han ga så mange bidrag også til demokratiske kandidater. Han svarte at «han gir til alle. Når de ringer så gir jeg. Og, jeg kan også fortelle deg at når jeg trenger noe fra dem to eller tre år senere så ringer jeg dem og de stiller opp for meg».

Trumps uttalelse er – som vanlig – rystende. Den vitner om at makt kan kjøpes og dersom makt kan kjøpes bryter det med et grunnleggende demokratisk ideal som sier at alle borgere er frie og like og skal ha de samme mulighetene til å påvirke den politiske prosessen.

Vi vet at norske partier bruker mer penger enn tidligere på valgkamper og at en økende del av finansieringen kommer fra enkeltpersoner og organisasjoner. Vi vet også at formue er mer ulikt fordelt enn inntekt, og at vi sammenlignet med andre land har en større andel rike og superrike borgere.

Det jeg skal forsøke å belyse her er hvordan man kan oppnå politisk makt ved hjelp av økonomiske ressurser. Her skal jeg trekke tunge veksler på den amerikanske filosofen Thomas Christiano, som skiller mellom fire måter økonomisk makt kan konverteres til politisk makt.

Rike mennesker kan, for det første finansiere politiske partier, enkeltkandidater eller valgkamper. I USA vet vi at presidentkandidaters muligheter for å bli valgt ofte bedømmes ut fra hvor mye penger kandidatene kan skaffe. De velstående som finansierer valgkamper vil forvente å få noe tilbake fordi politikerne som mottar penger står i gjeld til bidragsyterne. Man kan derfor forvente at mottakerne husker hvor finansieringen kommer fra og vil være villig til å yte noe tilbake ved senere anledninger. Motytelsene kan variere fra at mottaker føler seg spesielt forpliktet til å gjennomføre valgkampløfter som bidragsyterne er spesielt opptatt av til at de som gir gaver lettere får tilgang til sentrale politikere.

Økonomisk kapital kan imidlertid også konverteres til politisk kapital ved at man bruker penger som utgangspunkt for å påvirke hva som settes på dagsorden. På denne måten kan man oppnå innflytelse over kollektive beslutninger. Finansiering av tenketanker som bidrar til å forme det offentlige ordskifte er et eksempel her. I motsetning til den forrige mekanismen er det ikke slik at giverne venter å få noe i retur. De gir simpelthen penger til personer eller organisasjoner som har de samme verdiene som giveren.

En lignende mekanisme gjelder en mer direkte form for påvirkning: den som handler om å kontrollere mediene samt finansiering av lobbyvirksomhet. Silvio Berlusconi som eide en stor andel av italienske medier er et viktig eksempel på førstnevnte. Og lobbyister spiller en viktig rolle i alle moderne demokratier. De gir politikerne viktig informasjon og bidrar til å styre hvilke saker politikere oppfatter som viktige. De som betaler for disse lobbyistene har en viktig kilde til makt.

En siste og enda mer direkte form for makt kan utøves av kapitaleiere overfor myndighetene. Har du betydelig økonomisk kapital kan du true med å trekke dine investeringer dersom du ikke får de rammebetingelsene du ønsker. En slik form for makt vil også kunne eksistere på en mer skjult og indirekte måte. I større eller mindre grad vil myndighetene måtte forholde seg til hvordan rike mennesker vil reagere på de vedtakene som fattes, og en form for selvsensur eller begrensning på frihet til å fatte autonome beslutninger kan være en konsekvens av et slikt politisk klima.

Hvilken betydning har økonomiske ressurser for mulighet til innflytelse i Norge? Selv om pengenes rolle i politikken trolig er mindre i Norge enn i USA vil det være naivt å tro at penger ikke kan konverteres til makt i det norske systemet. Likevel må vi være forsiktige med å trekke bastante konklusjoner når vi sammenligner Norge og USA. I Norge er det partier som mottar gaver, ikke enkeltindivider, og dette synes å være en relevant forskjell. Det er ikke det samme at et parti står i gjeld til givere som at enkeltindivider gjør det. Det korrupte systemet Trump refererer er derfor trolig ikke dekkende for den norske virkeligheten.

Det betyr likevel ikke at makt ikke kan oppnås i Norge ved å gi gaver til politiske partier. Ta eksempelet Trond Mohn. Mohn gir 2,5 millioner kroner til Arbeiderpartiet i årets valgkamp. Det virker ikke helt urimelig å anta at Mohn på denne måten oppnår større makt enn andre og at denne makten er knyttet til hans økonomiske ressurser. Men det er vanskelig å si hva Mohn oppnår ved å gi. På den ene side kan man tenke at partiers politikk ikke påvirkes av hvem de får gaver fra. På den andre side virker det usannsynlig at Mohns innflytelse over arbeiderpartiet er identisk med enhver annen person som har tilknytning til partiet. Det vil for eksempel være rimelig å anta at Mohn har lettere tilgang til sentrale politikere enn andre, og kanskje også at hans synspunkter bevisst eller ubevisst tillegges ekstra vekt.

Mohns mulighet for innflytelse stopper imidlertid ikke der. Siden oppstarten av tankesmien Agenda har han gitt til sammen 24 millioner kroner. Ved å bidra til å finansiere et kompetansemiljø som setter dagsorden og påvirker hvordan folk tenker om sentrale politiske spørsmål oppnår Mohn makt som resultat av sine økonomiske muskler. Det er derfor grunn til å konkludere med at økonomisk makt kan konverteres til politisk makt også i det norske systemet. Og for ordens skyld: Vi vet også at Civita og partiet Høyre delvis finansieres gjennom gaver fra enkeltindivider, så dette er et prinsipielt poeng uavhengig av hvor gaver kommer fra.

Betyr dette at vi bør sørge for en jevnere fordeling av inntekt og formue for å unngå at noen konverterer økonomisk kapital til politisk kapital? Mange svarer nei på det spørsmålet. De mener løsningen på det vi kan kalle konverteringsproblemet ikke er å omfordele. I stedet bør man innføre spesielle ordninger for å hindre at økonomisk makt kan konverteres til politisk makt. Man kan sette en grense eller forby privatpersoner å gi bidrag til valgkamper eller politiske partier, man kan forby politisk reklame, og sikre alle (partier) lik tilgang til mediene. Etter min mening er dette nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser for å hindre at de mest velstående også har størst muligheter for innflytelse. For å unngå at økonomiske ressurser kan brukes for å oppnå politisk makt er det nødvendig både med omfattende omfordeling og spesialtiltak som de som er nevnt her.

Idealet om frie og like borgere fordrer altså både konkrete omlegginger av hvordan partiene finansieres og mer radikal bruk av eksisterende omfordelingsmekanismer som formueskatt og annen skatt på kapital. Begrunnelsen for dette er at man kan nekte enkeltindivider å gi gaver til politiske partier, men dersom de rikeste har ønske om å oppnå innflytelse vil de enkelt finne andre måter å gjøre det på. De kan for eksempel finansiere tenketanker i stedet. Eller de kan true med å trekke sine investeringer om de ikke får det som de vil. Tar man idealet om frie og like borgere som må sikres like muligheter for politisk innflytelse på alvor fordrer det altså at man begrenser de aller mest velståendes rikdom.

Dette er en litt utvidet versjon av en kronikk som sto på trykk under tittelen «Kan makt kjøpes?» (BT 06.09.2017).

Statsministeren villeder

Jørgen Pedersen on

På spørsmål fra VG om formueskattens fordelingsmessige konsekvenser uttalte Statsminister Erna Solberg nylig at «Vi er Europas nest likeste land, og vi vil fortsatt være det selv om du hadde fjernet hele formuesskatten i Norge». Solberg referer her til en av de mest kjente undersøkelsene av ulikhet som viser at Norge, etter Slovenia, er det landet som har minst ulikhet blant OECD landene.

Det som er villedende med Solbergs uttalelse er at hun ikke skiller mellom forskjellige typer ulikhet. Det er vanlig å skille mellom ulikhet i inntekt fra arbeid og ulikhet i formue. Førstnevnte er den jeg refererte ovenfor hvor Norge er nest best i klassen. Ulikhet i formue får imidlertid langt sjeldnere oppmerksomhet i den norske offentligheten. Dette skyldes dels at vi ikke har like gode data når det gjelder denne formen for ulikhet, og dels at viktige samfunnsdebattanter i lang tid har gjentatt mantraet om at vi er blant de aller likeste landene og da tenkt på inntektsulikhet.

Ulikhet i inntekt er viktig, men ulikhet i formue er enda viktigere. Det er for eksempel ulikheter i formue Piketty primært bekymrer seg for når han diskuterer ulikhet. Frykten handler om at de rikeste blant oss vil konvertere sin økonomiske makt til politisk makt. Om det skjer vil de dårligst stilte kunne føle seg underordnet den økonomiske og politiske eliten. Det kan gå på bekostning av våre grunnleggende idealer om at vi er frie og like og bør sikres like muligheter til å påvirke den politiske prosessen. Det kan igjen gjøre de ubemidlede apatiske og bitre og på lang sikt undergrave demokratiet.

Derfor er Piketty tilhenger av formueskatt. Samfunnet må kontinuerlig gripe inn for å redusere den rikdom og makt noen få mennesker ellers vil kunne oppnå. Formueskatten er det instrumentet som best egner seg til å begrense de aller rikestes formue og makt.

Hva sier de undersøkelsene vi tross alt har om ulikhet i formue? Rolf Aaberge slår fast at formue er mer ulikt fordelt enn inntekt, men påpeker også at det ikke er lett å sammenlikne oss med andre land fordi vi har verdsatt boliger kunstig lavt. To sosiologiske arbeider fra Universitetet i Oslo slår imidlertid fast at ulikheten i formue i Norge er på nivå med USA (Hansen 2012, Wiborg 2017). For mange vil dette være overraskende funn, og det er usikkerhet knytte til disse tallene. Men Kalle Moene har vist at det er flere rike og superrike pr. million innbyggere i Norge enn i USA, og at den sosialdemokratiske modellen faktisk skaper en større overklasse enn den amerikanske modellen. Vi har altså gode grunner til å ta problemet med formuekonsentrasjon på alvor.

Tillater vi de aller rikeste for stor makt i Norge? Det er et komplisert spørsmål samfunnsforskere burde vie større oppmerksomhet. Her må jeg nøye meg med eksempelet Stein Erik Hagen. Hagen har varslet at han vil gi fem millioner kroner til Høyres valgkamp. Ved tilsvarende valgkamp i 2015 var beløpet på en million kroner og Hagens datter Caroline Marie Hagen Kjos begrunnet gavene fra familien med at de ikke «ønsker AP og eiendomsskatt». Dette illustrer at de norske institusjonene ikke i tilstrekkelig grad er innrettet mot å hindre at økonomisk makt konverteres til politisk makt. Dette er selvfølgelig et prinsipielt poeng som gjelder uavhengig av om det er Trond Mohn eller Hagenfamilien som oppnår innflytelse som resultat av sine økonomiske muskler.

Den beste begrunnelsen for formueskatt er altså at det er en betingelse for at borgere i et demokrati skal ha like muligheter til politisk innflytelse. Uten en slik mekanisme er det vanskelig å begrense de mest velståendes innflytelse. Penger gjør at man kan oppnå makt både indirekte ved å donere penger til partier og tenketanker, men også direkte for eksempel ved at eiere av bedrifter truer med å trekke sine investeringer om de ikke får de rette rammebetingelsene. Det finnes også veldokumentert internasjonal forskning som viser at politiske forslag som støttes av de aller rikeste har mye større sjanse for å bli vedtatt sammenlignet med forslag som ikke har tilsvarende rikmannsstøtte. Vi har lenge antatt at penger ikke spiller noen rolle i norsk politikk. Det er naivt gitt at ulikhetene i formue er så store som forskningen viser.

Når Solberg snakker om formueskatt bør vi altså forvente at hun viser til ulikheter som gjelder formue. I stedet viser hun til ulikhet i inntekt. Hvorfor? Jeg heller mot at hun så mange ganger har gjentatt at vi er verdens nest likeste land at hun derfor glemmer at den relevante ulikheten her er en annen enn den hun faktisk viser til. Hun blander kortene, men det er ganske enkelt fordi «sannheten» om at vi er nest likest i verden er gjentatt så mange ganger at hun glemmer at det også finnes en annen type ulikhet. Og det er ulikhet i formue vi bør diskutere når vi diskuterer formueskatt.

Teksten ble publisert i Dagens Næringsliv under tittelen “Trenger skatt mot ulikhet” 09.08.2017.

Nok er nok. Limitarianisme – en idé for det 21 århundret?

Jørgen Pedersen on

Tidligere i år dokumenterte Oxfam at de åtte rikeste mennene i verden eier like mye som den fattigste halvparten av verdens befolkning. I Hamburg demonstrerte nylig 70 000 mennesker mot politikernes manglende evner til å løse problemer knyttet til fattigdom, ulikhet og klima, noe som fikk Der Spiegel til å etterspørre nye, modige forslag til løsninger. Ett slikt forslag er å definere en rikdomsterskel og konfiskere all rikdom over terskelen.

Siste tilskudd på stammen over ismer som diskuteres i politisk filosofi er limitarianismen. Kjernen i denne posisjonen er at det er ikke er moralsk tillatt å ha flere ressurser enn de man trenger for å leve et rikt liv. I artikkelen Having Too Much utvikler den belgiske filosofen Ingrid Robeyns sin versjon av doktrinen. Robeyns hevder det kan gis en objektiv definisjon av hva som skal til for å kunne leve et rikt liv og argumenterer for at alle ressurser som kommer i tillegg til de som trengs for å leve et rikt liv legitimt kan konfiskeres av staten.

Robeyns gir en nyansert redegjørelse for hvordan man kan definere en slik terskel som jeg ikke kan yte full rettferdighet her. Grunnideen er at fattigdomsforskningen har definert en terskel for når man kan sies å være fattig, og at man på tilsvarende vis kan definere hva det vil si å ha nok til å kunne leve et rikt liv. Den inntekten en person har som kommer i tillegg til det som skal til for å kunne leve et rikt liv defineres som overskuddsinntekt. Denne inntekten kan skattes 100 prosent fordi det ikke er moralsk tillatt å ha flere ressurser enn de man trenger for å leve et rikt liv.

Nøyaktig hvilket nivå terskelen bør ligge på kan imidlertid overlates til hvert enkelt land. På den måten kan man operere med en terskel som er tilpasset lokale forhold samtidig som befolkningen kan inkluderes i debatten om hva som er det riktige nivået.

Hva er så begrunnelsen for at vi bør begrense rikdom? Limitarianismen kan begrunnes på mange forskjellige måter, her skal vi fokuserer på to: politisk likhet og eksistensen av akutte behov som ikke blir møtt. Robeyns hevder for det første at limitarianismen kan begrunnes fordi demokrati er verdifullt og dersom demokratiet skal fungere godt må alle borgere ha like muligheter til å påvirke den politiske prosessen. De rikes rikdom må begrenses fordi de ellers vil benytte sin rikdom for å oppnå politisk innflytelse. Dette kan skje ved å gi penger til politiske partier, støtte tenketanker som har stor innflytelse på hvordan man tenker om politiske spørsmål eller mer direkte ved å true med å trekke investeringer dersom man ikke får det som man vil i konkrete spørsmål. En av de viktigste grunnene til avstanden mellom eliten og folk flest ligger i oppfatninger av at økonomisk makt kan konverteres til politisk makt. Ved å begrense muligheten til å være rik vil man kunne unngå dette problemet.

Argumentet om akutte behov som ikke blir møtt fremhever grunnleggende behov og kollektive handlingsproblemer som bør gis høy moralsk prioritet. Global fattigdom utgjør et eksempel på førstnevnte, mens klimakrisen er et eksempel på et globalt handlingsproblem. Vi vet at milliarder av mennesker lever i ekstrem fattigdom og at målet om å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader stadig blir vanskeligere. Begge disse utfordringene kan møtes ved statlige tiltak finansiert av å skatte overskuddspenger. Dette er et konsekvensialistisk argument som sier at det er moralsk viktigere å benytte ressursene til å møte disse utfordringene enn at de skal benyttes av mennesker som alt har det som skal til for å leve et rikt liv.

Begge disse argumentene har etter min mening sterk appell. Problemet er at det er uklart hvilke konsekvenser det å begrense rikdom i henhold til forslaget vil ha på den samlete produksjonen i et samfunn. Anta at rikdomsgrensen settes til 10 millioner kroner og at ingen kan tjene mer enn det på et år. Dette gjelder både inntekt fra arbeid og inntekt fra kapital. Det klassiske insentivargumentet sier at folks motivasjon til å arbeide, investere og spare vil forsvinne dersom staten skattlegger all inntekt over en grense. Forslaget synes derfor å fordre en endring av måten folk tenker på, og uten en slik endring vil en gjennomføring av limitarianismens program i form av praktisk politikk ha svært negative konsekvenser for økonomien.

Robeyns har ikke noe godt svar på dette problemet som i essens er det samme problemet som også rammer forslag om betydelig høyere skattlegging i Norge. Limitarianismen bidrar likevel til å sette sentrale rettferdighetsspørsmål på spissen. Begrepet om overskuddsinntekt gir en viktig påminnelse av hvor urettferdig det er at mange har langt mer enn de trenger. Dessuten tyder nyere forskning på at insentivargumenter lenge har fått for stort gjennomslag og har tillatt ulikheter som ikke bare er urettferdige men også hindrer en økonomi fra å være effektiv.

Limitarianismen er i en innledende fase der en rekke spørsmål foreløpig er uavklart. Den kan for eksempel forsvares som en moralsk doktrine, og dersom den utvikles i denne retningen sier den bare at vi har en moralsk forpliktelse til ikke å være rike. Selv dette er en sterk påstand som bryter med manges drømmer om at det å være rik er et gode. Robeyns variant er imidlertid et forsvar for en politisk forståelse av limitarianisme og det fordrer altså at staten skatter bort alt som defineres som overskuddspenger.

Radikale tider fordrer radikale løsninger. Robeyns inviterer til en dugnad der vi tenker videre på hvordan limitarianismen best kan rettferdiggjøres. Det er en utfordring som bør tas på alvor i en tid der avstanden mellom den økonomiske eliten og folk flest stadig blir større.

Teksten sto på trykk i Dagbladet 21.07.2017

Demokratisk (u)likhet

Jørgen Pedersen on

Kristin Clemet går i en kronikk i Dagbladet inn for å nyansere ulikhetsdebatten. Det er bra, men perspektivet hun gir på ulikhet må suppleres og ses på bakgrunn av forskjellige rettferdighetsideal.

Clemet mener diskusjonen trenger forståelse for at ulikhet måles på forskjellige måter, at selv om ulikhet innad i land har økt siste 30 år så har den globale ulikheten blitt redusert, og at skattesystemet ikke har så stor påvirkning som det politikerne synes å tro. Velferdsstaten og det faktum at vi har sammenpressede lønnsstrukturer i Norge er viktigere enn den utjevningseffekten skattesystemet gir. Clemet tar til orde for et helhetsblikk som ikke isolert ser på skattesystemet eller enda verre på en enkelt skatt, men som ser på helheten i budsjettet eller helheten i den politikk som føres.

Etter mitt syn har Clemet delvis rett. Det er klart at man må legge an et helhetsperspektiv for å føre en fornuftig debatt om ulikhet i Norge. Men det bør ikke være til hinder for at man går analytisk til verks og diskuterer konsekvensene av å endre eller fjerne enkeltskatter. Ulike skatter har forskjellige begrunnelser og forskjellige konsekvenser. Helhetsperspektivet må ikke hindre oss i å ta diskusjonen om enkeltskatter og gi eksplisitte begrunnelser for hvorfor vi finner akkurat disse skattene nødvendige.

For å diskutere forskjellige skatteordninger er det viktig å spørre hva som er de viktige begrunnelsene for disse skattene. Begrunnelsene springer gjerne ut av hvilket rettferdighetssyn man holder, og det er viktig for debatten at også hvilke idealer man holder løftes fram og diskuteres. Clemet forsvarer en effektiv velferdsstat der alle sikres arbeid og der det er viktig å bevare små forskjeller. I kronikken er hun blant annet opptatt av formueskatten på arbeidende kapital. Den står etter hennes beregninger for 0,6 prosent av fordelingen i Norge. Implisitt hevder hun at det ikke vil ha store konsekvenser om vi fjerner den. Det hun ikke påpeker er at skatten kunne stått for en betydelig større andel av fordelingen dersom den hadde vært høyere.

Det rettferdighetsidealet jeg forsvarer hviler på en oppfatning av at borgerne i demokratiske samfunn er frie og like. I slike samfunn kan vi ikke tillate at noen borgere har mulighet til å dominere og kontrollere andre. Alle borgere må sikres den samme muligheten til å påvirke politiske prosesser og til å oppnå politiske posisjoner. Økonomisk makt må ikke kunne konverteres til politisk makt fordi man risikerer at de dårligst stilte kan føle seg underordnet den økonomiske og politiske eliten. Det kan igjen gjøre de ubemidlede apatiske og bitre og på lang sikt undergrave demokratiet. Her kommer formueskatten inn. Skatten begrunnes ved at demokratiske samfunn ikke kan tillate for stor kapitalkonsentrasjon hvis vi skal opprettholde idealet om frie og like borgere med like muligheter for å påvirke politikk.

Formueskatten burde i et slikt perspektiv vært betydelig høyere enn den er i dag. Og den bør suppleres med annen beskatning av kapital slik som skatt på eiendom, kapitalinntekter og arv. Samtidig krever et samfunn av likeverdige borgere at de som er dårligst stilt tilføres kapital. Dette kan sikres på forskjellig måter. Et eksempel på en slik ordning er negativ inntektsskatt som innebærer at alle med lønn under et visst nivå får overføringer fra staten slik at de når det ønskelige nivået. Negativ inntektsskatt ligner på borgerlønn, men skiller seg fra denne ved å sette som absolutt krav at man må være villig til å arbeide for å ha rett på en slik ytelse. En slik ordning kan eventuelt kombineres med andre ordninger som for eksempel statlige fond som utbetaler månedlige summer til alle arbeidende borgere.

Idealet jeg forsvarer fordrer – for å benytte et begrepspar som ofte benyttes i forskningslitteraturen – predistribusjon og ikke redistribusjon: Fokus endres fra skatt på inntekt og kompenserende utbetalinger til de dårligst stilte (velferdsstatens redistribusjon) til langt hardere skattlegging av kapital samt ordninger som sikrer at kapitalen er eiet av de fleste og ikke noen få (predistribusjon). Konsekvensen er ikke nødvendigvis tøffere skattlegging samlet sett, men en overgang fra skatt på inntekt til skatt på formue og arv. Det samlete målet med disse tiltakene er å sikre alle nok til å delta på like vilkår og å unngå at de bedre stilte skal kunne kontrollere og dominere de som er dårligere stilt.

Tillater vi de aller rikeste for stor makt i Norge? Det er et komplisert spørsmål samfunnsforskere burde vie større oppmerksomhet. Her må jeg nøye meg med eksempelet Stein Erik Hagen. Hagen har varslet at han vil gi fem millioner kroner til Høyres valgkamp. Ved tilsvarende valgkamp i 2015 var beløpet på en million kroner og Hagens datter Caroline Marie Hagen Kjos begrunnet gavene fra familien med at de ikke «ønsker AP og eiendomsskatt». Dette illustrer at de norske institusjonene ikke i tilstrekkelig grad er innrettet mot å hindre økonomisk makt å konverteres til politisk makt. Dette er selvfølgelig et prinsipielt poeng som gjelder uavhengig av om det er Trond Mohn eller Hagenfamilien som oppnår innflytelse som resultat av sine økonomiske muskler. Etter mitt syn fordrer idealet om frie og like borgere både konkrete omlegginger av hvordan partiene finansieres og mer radikal bruk av eksisterende omfordelingsmekanismer som formueskatt og annen skatt på kapital.

Idealet om frie og like borgere med like muligheter til å påvirke politikk er et radikalt ideal som fordrer betydelige endringer av de økonomiske strukturene i Norge. Det kan selvfølgelig avvises som fullstendig urealistisk og uten kontakt med de politiske realitetene. Men ulikhetsdebatten bør ikke bare dreie seg om vi skal måle ulikhet i Gini eller på andre måter. Og den bør heller ikke begrenses til å slå fast at Norge er blant landene i verden med minst ulikhet. Den bør også handle om hvilke rettferdighetsidealer som legges til grunn og benyttes som begrunnelse for de konkrete politiske valgene vi står overfor.

Eierskapsdemokrati – et alternativ til kapitalistiske velferdsstater?

Jørgen Pedersen on

Velferdsstaten blir av de fleste holdt for å være en vellykket løsning det er verdt å hegne om. Den sørger for et sikkerhetsnett for de som har behov for helsetjenester, sikrer et minimum av midler for de som ikke har inntekt, og gir alle rett til utdannelse. De nordiske velferdsstatene som sikrer svært omfattende ytelser blir feiret verden over og brukt som modell for land som ønsker reform.

Men er kapitalistiske velferdsstater rettferdige? Den amerikanske filosofen John Rawls, utvilsomt den mest betydningsfulle politiske tenkeren i det forrige århundre, mente at de ikke er det. Kapitalistiske velferdsstater tillater, i følge Rawls, altfor stor kapitalkonsentrasjon. Kapitalistiske velferdsstater er ikke i tilstrekkelig grad villig til å innføre mekanismer som hindrer noen få privilegerte å kontrollere produksjonsmidlene i samfunnet. Og fordi økonomisk kapital ofte lar seg konvertere til politisk kapital hevder Rawls at kapitalistiske velferdsstater bryter med rettferdighetens viktigste prinsipp: å sikre alle grunnleggende friheter.

La oss stoppe opp litt her for å si noe mer om Rawls’ rettferdighetsteori. Et rettferdig samfunn må i følge Rawls realisere to rettferdighetsprinsipper: Det må, for det første, garantere grunnleggende friheter for alle. Det er dette prinsippet som er det viktigste for Rawls, og han mener altså at det ikke realiseres i de fleste land i dag. Dernest må det også, for det andre, sørge for rimelig mulighetslikhet i konkurransen om posisjoner i arbeidslivet og at ulikhet er til fordel for de dårligst stilte.

Rawls benytter så de to prinsippene for å avgjøre det han kaller rettferdighetens grunnspørsmål: å bestemme hvilket sosialt system som er mest rettferdig. Her skiller han mellom fem forskjellige typer av sosiale systemer, la oss kalle dem for regimetyper: Laissez-faire kapitalisme, velferdsstatskapitalisme, statssosialisme, eierskapsdemokrati og liberal sosialisme. Alle disse regimetypene kan vurderes med utgangspunkt i de to rettferdighetsprinsippene. Her skal jeg gjøre to avgrensninger. For det første skal vi kun se på forskjellen mellom den regimetypen Rawls mener er mest rettferdig, nemlig eierskapsdemokratiet, og sammenligne det med den mest utbredte statsformen i den vestlige verden; kapitalistiske velferdsstater. For det andre skal jeg kun se på hvilke implikasjoner Rawls trekker av det første rettferdighetsprinsippet.

For å forstå Rawls’ kritikk må vi pakke ut hva som ligger i dette prinsippet. At alle må sikres grunnleggende friheter dreier seg om å sikre alle lik samvittighetsfrihet og forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og stemmerett. Dette er friheter som, i hvert fall formalt sett garanteres i konstitusjonelle demokratier. Men Rawls tilfører også noen mer kontroversielle friheter; at alle skal sikres like muligheter til å oppnå politiske posisjoner, og like muligheter til å påvirke valg. Han fastholder også at det er avgjørende å sikre en rimelig realverdi av disse frihetene, eller med andre ord at de ikke bare må sikres formalt, men reelt.

Poenget her er følgende: Dersom alle virkelig skal sikres like muligheter til å påvirke politikk kan man ikke tillate for store ulikheter i et land. Med store ulikheter vil det alltid være fare for at de mest velstående benytter sine økonomiske muskler til å oppnå politisk makt. De kan true med å trekke innvesteringene i et lokalsamfunn dersom de ikke får rammebetingelser de ønsker, eller de kan gi store bidrag til politiske partier for å sikre sine egne interesser. Rawls mener man kan sikre seg mot det siste ved å innføre spesielle ordninger som for eksempel å ha offentlig finansiering av politiske partier, samt å begrense hvor mye enkeltindivider kan gi til kandidater og partier. Slike inngrep vil i følge Rawls være nødvendige, men ikke tilstrekkelige for å sikre lik mulighet for politiske innflytelse. Nødvendige og tilstrekkelige grep dreier seg om å sikre slike spesielle ordninger samtidig som man sørger for å unngå stor kapitalkonsentrasjon. Kapitalistiske velferdsstater svikter på begge punkt slik Rawls ser det.

Om velferdsstater ikke er rettferdige, hva er alternativet? Rawls støtter seg på økonomen James Mead og forsvarer det han kaller eierskapsdemokrati. Eierskapsdemokratiets viktigste kjennetegn er at det unngår omfattende kapitalkonsentrasjon. Dette sikres ved hjelp av velkjente midler som progressiv formueskatt og arveavgift, men også ved hjelp av mer radikale grep som å sikre utbredt eierskap til og kontroll av produksjonsmidlene i samfunnet. Rawls virker her å ville åpne for at arbeidere i større grad må kunne sikres muligheter til å eie de bedriftene de jobber i, men også behovet for mer demokrati på arbeidsplassen. Rawls holder fast ved at eiendomsretten består, og er langt mindre kritisk til markedet enn tradisjonelle sosialister. Men det forblir avgjørende at staten må sikre en langt større spredning av kapitalen enn det som er tilfelle i de fleste velferdsstater i dag.

Den dypeste begrunnelsen for at eierskapsdemokrati er rettferdig er at et slikt regime sikrer det Rawls oppfatter som det aller mest grunnleggende i demokratiske samfunn: at borgerne er frie og likeverdige. Det er kun når prinsippet om like muligheter til å påvirke valg er på plass at borgerne i moderne konstitusjonelle demokratier kan oppfatte hverandre som likeverdige borgere. Motsatt vil det, i følge Rawls være slik at ulikheter som hindrer oss like muligheter til innflytelse over samfunnsutviklingen vil gå på bekostning av individenes selv-respekt og føre til at de dårligst stilte kan føle seg dominert og underordnet de som sitter med reell politisk makt. Det kan igjen gjøre de mest utsatte apatiske og bitre og på lang sikt undergrave demokratiet.

Er så dette relevant i et samfunn som det norske? Jeg mener det finnes gode grunner til å hegne om velferdsstaten og at mye ved den norske modellen er bra. For eksempel er mange av det jeg kalte spesielle ordninger for å sikre demokrati på plass i Norge. Rawls tegner et bilde av en velferdsstat som passer bedre på angloamerikanske land enn på de nordiske. Likevel er det grunn til å advare mot økende ulikheter også i Norge. Om man fjerner ordninger som arveavgift og formueskatt er det mye som tyder på at kapitalen vil bli konsentrert på enda færre hender enn i dag. Rawls viser oss noe av det som stå på spill dersom vi tillater at det skjer.

Samtidig kan Rawls’ eierskapsdemokrati og den litteraturen som har fulgt i kjølvannet av publikasjonen av disse ideene utgjøre et etterlengtet nytt ideal for en venstreside som lenge har vært på jakt etter nye visjoner. Omfattende spredning av kapital samtidig som markedet og den private eiendomsretten består vil for mange fremstå som attraktive koblinger, i hvert fall dersom man i fremtiden kan utarbeide enda klarere ideer om hvordan idealet kan la seg institusjonalisere i praksis.

Frankfurts terskelteori

Jørgen Pedersen on

I en tidligere post omtalte jeg terskelteorien som hevder at det vi bør kjempe for i et samfunn er at alle sikres nok, og gi avkall på et ideal om å sikre alle likt. Harry Frankfurt er den som mest eksplisitt har levert det filosofiske grunnlaget terskelteorien hviler på. Han har nylig gitt ut en bok som blir markedsført som høyresidens svar til Piketty. Frankfurts sterke tese er at «det avgjørende fra et moralsk ståsted ikke er at alle skal ha det samme, men at alle bør ha nok. Hvis alle har nok vil det ikke være moralsk relevant om noen har mer enn andre». Han illustrerer sitt synspunkt gjennom en vits der den ene sier til den andre: «hvordan har barna dine det?» hvorpå den andre svarer: «sammenlignet med hva?». Poenget her er at han som svarer er villedet av en oppfatning av at man må sammenligne seg med andre for å kunne svare på hvordan man har det. I stedet for å være opptatt av hvordan barna har det relativt til hvordan andre har det burde han vært opptatt av hvordan de har det i absolutt forstand: Det som er viktig er om de får sunn mat, god helse eller går på en god skole. Ikke hva de har sammenlignet med andre.

Frankfurt mener at dersom vi oppfatter likhet som en verdi i seg selv risikerer vi å fremmedgjøre, eller miste av syne behovet for å finne ut hva vi virkelig burde bry oss om. I vår tendens til å sammenligne oss med andre glemmer vi å undersøke hva det er vi egentlig trenger for å kunne leve et godt liv. Vi glemmer kort sagt å tenke over hva slags personer vi er og hva vi virkelig bryr oss om og trenger for å bli fornøyde. Og det er dette siste spørsmålet vi egentlig burde bry oss om. Fokus på økonomisk likhet fjerner med andre ord oppmerksomheten fra moralske idealer som er viktigere. En viktig grunn til dette, hevder Frankfurt, er at det er lettere å beregne hva som gir en lik fordeling enn å finne ut hva som er nok.

Et av de viktigste argumentene Frankfurt gir er at selv om økonomisk likhet kan ha mange positive konsekvenser for et samfunn, betyr ikke det at økonomisk likhet har verdi i seg selv. Man kan for eksempel argumentere for at et egalitært samfunn er et mer solidarisk samfunn. Eller man kan hevde at ulik fordeling av økonomiske goder går på bekostning av menneskers status som likeverdige, eller at det underminerer et ideal om at folk skal kunne ha lik politisk innflytelse. Frankfurt anerkjenner at dette kan være gode grunner for å føre en politikk for å oppnå økonomisk likhet. Men det er ikke et argument for at likhet er et gode som har verdi i seg selv. Det disse argumentene gjør er å vise at likhet kan være positivt knyttet til andre verdier – slik som solidaritet og et ideal om lik politisk innflytelse – men det gjør dermed økonomisk likhet til et ideal som er utledet fra disse andre verdiene, og etablerer ikke at økonomisk likhet har egenverdi.

La meg illustrere dette med et eksempel. Anta at du observerer et samfunn der de dårligst stilte virkelig lider under svært dårlige materielle vilkår, mens det også finnes en elite som lever i overflod. De fattige lever på sultegrensa, har nesten ikke klær på kroppen og bor i rønner med svært dårlig hygiene og sanitære forhold. De rike drikker champagne og spiser kaviar. Du går inn for å overføre betydelige ressurser fra eliten til de dårligst stilte. Det er ikke gitt at du går inn for overføringer her fordi du vil redusere ulikheten mellom de to gruppene. Hvis hovedgrunnen til at du vil overføre ressurser er at du vil dempe lidelsene til de dårligste stilte er dette ikke en egalitær begrunnelse. Det er ikke forskjellene du vil til livs.

Anta videre at forskjellen mellom de to gruppene holdes konstant, og at begge grupper får det betydelig bedre. Dersom du nå mener det ikke er like gode grunner til å overføre ressurser er det grunn til å anta at din opprinnelige begrunnelse for å overføre primært var motivert av andre enn egalitære grunner. La oss – og vi følger da Thomas Scanlon – kalle denne ikke-egalitære grunnen for en humanitær begrunnelse. Din begrunnelse for å ville overføre ressurser er da primært å dempe de lidelsene den dårligst stilte gruppen lider under. Dersom du hadde vært like opptatt av å overføre ressurser fra eliten til de dårligst stilte også etter at begges posisjon var blitt betydelig forbedret kan det tyde på at det lå en genuint egalitær begrunnelse bak.

Det vi kan lære av Frankfurt er at vi bør skille mellom egalitære og humanitære intuisjoner om hvorfor vi bør hjelpe de dårligst stilte. Men vi bør også gå terskelteorien kritisk etter i sømmene. Debatten i etterkant av Frankfurt har blant annet dreiet seg om hvorvidt det er mulig å definere nivået på terskelen på en måte som ikke er tilfeldig eller tvetydig. En konkret variant av denne kritikken sier at det er spesielt problematisk å tenke seg at rettferdighet fordrer omfordeling like under terskelen, samtidig som det ikke skal fordeles overhodet like over terskelen. Dernest blir terskelteorien også kritisert fordi en implikasjon vil være at man i noen tilfeller bør løfte de godt stilte ved å gi dem små fordeler heller enn å gi store fordeler til de dårligst stilte. Om målet er å sikre flest mulig nok kan en ofre de som ligger langt under terskelen for å løfte de som befinner seg nærmere terskelen. Samlet sett blir det hevdet at terskelteorien fremstår som attraktiv fordi den er vag når det gjelder nivået på terskelen. Med en gang man gjør forsøk på å definere et konkret nivå for terskelen forsvinner det attraktive ved posisjonen.

Paula Casal skiller i en innflytelsesrik artikkel mellom terskelteoriens to teser. Den positive tesen sier at det er viktig at alle lever over en viss terskel og at ingen lider nød. Den negative tesen sier at når alle har nok spiller det ikke noen rolle hvordan det fordeles over terskelen. Jeg tror de fleste vil være enig i at den positive tesen er riktig. Det er dermed den negative tesen det er viktig å diskutere.

Er det uproblematisk hvordan fordelingen ser ut så lenge alle er over en gitt terskel slik den negative tesen hevder? Kan vi forholde oss likegyldig til fordelingen? Anta at alle befinner seg over en definert terskel, og at vi har et samfunn som er delt i to grupper, de som er dårlig stilt og de som er godt stilt. Anta videre at vi skal designe en skattereform, og at denne skattereformen har som konsekvens at byrdene helt og holdent legges på den dårligst stilte gruppen, men at medlemmene i gruppen likevel vil befinne seg over terskelen. Kan vi, slik de som forsvarer den negative tesen hevder, si at det ikke spiller noen rolle at reformen slår slik ut? Jeg tror de fleste vil finne det problematisk, og at de dermed har intuisjoner som påpeker et grunnleggende problem ved terskelteorien. Terskelteorien har ikke en tilstrekkelig begrunnelse for at vi ikke bør bry oss om ulikhet så lenge alle har nok.

HOME, en film om kloden og hvordan vi holder på å ødelegge den

Jørgen Pedersen on

Behov for en skjellsettende opplevelse? Klikk deg inn på youtube og skriv Home project. Du vil få opp filmen Home, som vil gi deg en estetisk, eksistensiell og etisk opplevelse du neppe har opplevd maken til.

Estetisk er filmen unik. All filming er gjort fra luften, under ledelse av den prisbelønte franske fotografen og miljøaktivisten Yann Arthus Bertrand, som for alvor ble kjent etter utstillingen Earth from Abovesom ble vist i over 100 byer, og sett av over 100 millioner mennesker etter at den opprinnelig ble satt opp i Paris i 2000. I Home viser Bertrand oss en uendelig vakker planet slik vi aldri har sett den før. Bildene snakker for seg selv. De tar oss tilbake til klodens opprinnelse, der livets mirakel oppsto, for ca fire milliarder år siden. Vi beveger oss kjapt fra de første vulkanenes utbrudd, til den første bakterien oppsto og sådde spiren til alt liv slik vi kjenner det. Vi får se hvordan jorden ble i stand til å ta vare på vann i flytende form, og de utrolige mønstrene vannet dannet når elver buktet seg frem gjennom urørt natur. Og vi får forklart hvordan de små mikroorganismene som oppsto etter hvert utviklet seg og bandt og lagret det karbonet som i begynnelsen forgiftet hele atmosfæren og gjorde det umulig for levende vesen å oppholde seg på jordens overflate.

Mens klodens alder anslås til 4 milliarder år, har mennesket, som homo sapiens, bebodd planeten i 200 000 år. Som art har vi lagt under oss habitater og territorier på en måte som ingen andre arter har hatt mulighet til. I 180 000 av disse årene levde homo sapiens et liv i nomadisk vandring, og det er bare de siste 10 000 år jordbruket har utgjort primærkilden for våre materielle behov. Jordbruket er i så måte vår første store revolusjon, en revolusjon som blir virkelig revolusjonær først når man ser den som forløperen for menneskehetens andre store oppdagelse: utnyttelsen av lagret energi.

Kull, gass og olje. Energireservoar hvor solenergi er blitt oppmagasinert gjennom over 100 millioner år. Denne energien har lagt til rette for et liv der menneskene har kunnet frigjøre seg fra naturens lenker og oppnå et nivå av komfort totalt ukjent for alle tidligere generasjoner. 80 % av energien som forbrukes kommer fra fossile brennstoff. Men dette har konsekvenser. De siste 50 årene har jordens klimatiske tilstand endret seg mer enn den har gjort de foregående tusener av år hvor mennesker har bebodd planeten! Og endringen kommer som direkte følge av omdannelsen av energi.

Når fossil energi anvendes i det tempoet vi har sett de siste 50 år, slippes karbondioksid ut i atmosfæren og temperaturen på kloden stiger. Menneskeheten har aldri levd i en atmosfære med så høy konsentrasjon av karbondioksid som nå. Polene smelter, og utviklingen går raskt, svært raskt. Tempoet i denne utviklingen henger sammen med at det som binder den farlige gassen, først og fremst trær, også blir utnyttet på en måte vi ikke har sett maken til i historien. Filmen viser hvordan den største regnskogen i verden, Amazonas er blitt redusert med 20 % på bare 50 år. Hva skjer med denne skogen? Skogen fjernes og erstattes av beitemark for kveg. Verdens lunge omdannes til kjøtt for det europeiske og asiatiske markedet. Kjøtt som havner på våre middagsbord.

Fantastiske bilder viser snøsmeltingen i Kilimanjaro og Himalaya. Breene i Himalaya er kilden til alle de store asiatiske elvene: Indus, Mekong, Ganges og Yang Tse Kiang. 2 milliarder mennesker får sitt drikkevann fra disse kildene. Og vi får vite om alle de millioner av mennesker som berøres av mangelen på vann i elver som ligger tørre fordi isbreene allerede har gått så mye tilbake at de ikke lenger kan levere det livsnødvendige vannet. Og vi flyr videre, over Sibir, der permafrosten lagrer metan, en drivhusgass 20 ganger farligere enn karbondioksid. Smelter permafrosten er det nærmest utenkelige scenerier som melder seg. Kloden vil endres i så stor grad at vi ikke lenger vil kjenne den igjen.

Drivkraften i denne utviklingen er den vestlige verdens forbruk, et forbruk som er systematisk skjevfordelt. Det er her den etiske og eksistensielle utfordringen ligger. I dag er halvparten av alle jordens rikdommer eid av 2 % av befolkningen. 20 % av verdens befolkning forbruker 80 % av dens ressurser.

Homes mantra er at det er for sent for pessimisme. Men alle kan og må bidra. De positive eksemplene er mange: Mangfoldet av transnasjonale NGOer (non-governmental organizations) viser at verdens solidaritet er sterkere enn nasjonale egeninteresser. Regjeringer har fredet 2 % av verdens vannressurser. Ikke mye, men 2 ganger så mye som for 10 år siden. Nasjonalparker etableres, og styres ut fra prinsipper om bærekraftig utvikling. Denne formen for harmoni mellom menneske og natur kan bli regelen, og ikke unntaket. Utfordringen består i å finne nye måter å skaffe energi på, samtidig som vi i vestlige land må begrense vårt energiforbruk. Solens energi er utømmelig. Vi kan utnytte denne energien i enda større grad enn vi gjør i dag. Det er for sent for pessimisme.

Home er både en viktig og fantastisk film. Effekten av at det hele er filmet fra oven gir fantastiske perspektiver på en fantastisk natur. Til disse bildene følger vakker stemningsfylt musikk som forsterker følelsen av planetens sårbarhet, og vårt ansvar for å forstå den på nye premisser, premisser som er dens egne, og ikke våre. Og til alt dette følger det velformulerte poetiske kommentarer som forteller oss at alt henger sammen med alt, at intet er selvtilstrekkelig, at luft og vann er uatskillelig, forent i liv og for liv på jorden. Alle arter er nødvendige, ingen er overflødige, hver enkelt art har en rolle å spille i forhold til den skjøre balansen helheten utgjør. Koblingen av bilde, musikk og kommentar formidler på gripende vis det sårbare ved det som har muliggjort liv; planeten vår.

Dette er ikke en fordømmende eller moraliserende film. Det er simpelthen en film som maner til handling ved hjelp av naturens egen estetikk. En estetikk som er sterkt appellerende både eksistensielt og etisk.

Bildet fra Niger i Mali er fra filmen.

Teksten er basert på en kronikk med tittelen Home – årets viktigste film, trykket i Bergens Tidende 27.11.2009.

Kamp mot ulikhet eller fattigdom?

Jørgen Pedersen on

En oppfatning man stadig støter på i diskusjoner om ulikhet er at det ikke er grunn til å bekjempe forskjeller, det avgjørende er å bekjempe fattigdom. Fabian Stang gir uttrykk for en slik holdning ved å hevde at det avgjørende er «å løfte de som ikke har det bra, om noen er rikere enn andre har jeg et avslappet forhold til.» Harvard-økonomen Martin Feldstein hevder på lignende vis at «fokus bør være fattigdomsbekjempelse, ikke den generelle inntektsfordelingen eller graden av ulikhet». Nylig tok Heidi Nordby Lunde til orde for det samme i Klassekampens spalter ved å hevde at «hovedpoenget må være å løfte velferdsnivået og mulighetene nedenfra, uavhengig av hvor mye den rikeste prosenten av befolkningen måtte tjene». La oss kalle denne posisjonen for terskelteori. Terskelteorien sier at vi bør sørge for å løfte alle over en viss terskel materielt sett og ikke bry oss med eventuelle ulikheter så lenge alle befinner seg over denne terskelen.

Terskelteorien har intuitiv appell og deles av mange. Dette til tross for at det avgjørende spørsmålet om hvordan man definerer terskelen sjelden blir besvart. Som oftest tar terskelteoriens forsvarere bare til orde for at vi må bedre situasjonen til de dårligst stilte, uten å si noe om hvordan denne gruppen skal defineres eller hvor terskelen skal ligge.

Jeg skal la dette problemet ligge inntil videre. I stedet vil jeg diskutere terskelteorien ved å se på noen utbredte argumenter som sier at ulikhet har negative konsekvenser for så å undersøke om disse argumentene faller bort ved å gjøre som terskelteorien anbefaler: løfte alle over et gitt nivå og så ha et avslappet forhold til ulikhet over dette nivået.

En første negativ konsekvens er at stor ulikhet er problematisk fordi det kan innebære at noen oppnår mer makt og innflytelse enn andre. Det bryter med et viktig liberalt ideal om at alle bør ha like muligheter til påvirke lovgivning og delta i det politiske liv. Unngår man en slik konsekvens dersom man løfter alle over en gitt terskel? Åpenbart ikke. Anta at alle mennesker i Norge garanteres en inntekt på 300 000, men at vi tillater all ulikhet over dette nivået. Det vil åpne for at de på toppen kan oppnå betydelig større innflytelse enn folk flest, både ved direkte inngrep i den politiske prosessen (gaver, kjøp av reklametid osv.), men også mer indirekte gjennom aktivt eierskap. De rikeste vil kunne påvirke politikere ved å love å fortsette å investere i et spesielt område, eller med å true med å endre investeringene. De kan, kort sagt oppnå betydelig politisk makt gjennom aksjene de besitter.

Dernest er store ulikheter problematisk fordi det kan undergrave sosiale relasjoner. I samfunn med betydelige forskjeller deler ikke borgerne de samme referanserammene og det kan gå på bekostning av det fellesskapet de lever i. Unngår man en slik konsekvens om man løfter alle over en gitt terskel? Ta et lite industrisamfunn som Årdal som eksempel. Om direktøren på verket tjener 5 millioner i året og den vanlige arbeider så vidt ligger over det nivået som blir definert – la oss si 300 000 – er det ikke vanskelig å se at det kan innebære utfordringer for hvordan folk i bygda kan omgås. Direktøren bor i villa, reiser på dyre ferier og kjører luksusbil, mens folka på gulvet så vidt får endene til å møtes, de har rusten sykkel og lite rekkehus. Da lever i folk i forskjellige verdener og det vanskeliggjør at de kan ha gode relasjoner.

En siste konsekvens av økonomisk ulikhet, nylig påpekt av OECD, er effekten ulikhet har på økonomisk vekst. Her kan vi vende tilbake til spørsmålet om hvilket nivå terskelen skal settes på. Mange tilhengere av terskelteorien mener at man i Norge har klart å løfte folk over en gitt terskel og at vi derfor har et rettferdig samfunn her til lands. Vi må derfor spørre om Norge har fått redusert økonomisk vekst som resultat av ulikhet. Her er OECD rapporten krystallklar. Den økende ulikheten som har funnet sted i Norge i perioden 1985 – 2005 har redusert økonomisk vekst med nesten 9 prosentpoeng. Grunnen er at inntektsulikhet hindrer utdannelsesmuligheter for de dårligst stilte, noe som går på bekostning av sosial mobilitet og utelukker mange fra å kunne utvikle sine evner på best mulig måte. Barn fra familier med lav inntekt og lite utdannelse får ikke utviklet sine ferdigheter fullt ut fordi foreldrene ikke kan tilby dem den hjelp og de ressurser som trengs. Da synker BNP og kaken som skal fordeles blant samfunnets medlemmer blir mindre.

Problemet med terskelteorien er at man ikke kan koble fattigdomsbekjempelse og ulikhet fra hverandre. Anthony Atkinson viser i sin nye bok Ulikhet at fattigdomsbekjempelse og inntektsforskjeller henger sammen. Det som skjer på toppen påvirker de som er på bunnen. Statistikk fra 15 OECD land viser at stor fattigdom henger sammen med at en stor andel av inntekten går til noen få med toppjobber. De landene hvor den rikeste prosenten tar den største andelen av lønningene (USA, Storbritannia) er også de landene som har størst fattigdom. Terskelteorien bør, ut fra de argumentene jeg har gitt her, forkastes som utgangspunkt for praktisk politikk og erstattes av teori og praksis rettet inn mot å bekjempe forskjeller.

Teksten stod på trykk i Klassekampen 12. oktober

Arv til alle?

Jørgen Pedersen on

Anthony Atkinsons nye bok Ulikhet fortjener å bli like grundig diskutert som Pikettys Kapitalen i det 21. århundret.  

Boken Ulikhet av Anthony Atkinson kom ut i norsk oversettelse forrige uke. Atkinson er nestoren i forskning på feltet og har siden 60-tallet publisert en rekke bøker og artikler og dermed bidratt til en fundamental nyorientering når det gjelder studie av inntektsfordeling og fattigdom. I Ulikhet begir han seg delvis ut på ny grunn ved at boken ikke først og fremst gir et bidrag basert på nitidige empiriske studier av ulikhet, men derimot spiller inn en rekke forslag til hvordan vi kan redusere den økende ulikheten. Her går Atkinson langt mer detaljert til verks enn Piketty som fikk mye pepper for sitt forslag om en global skatt på kapital.

Atkinson fokuserer primært på inntektsfordeling, og bekrefter i stor grad det vi alt har lært av Piketty: Forskjellene øker, og de øker mer i England og USA enn i andre land. Det er likevel en interessant observasjon hos Atkinson som er relevant for den norske debatten om ulikhet. Ett argument mot omfattende omfordelingspolitikk som har tilhengere også her til lands er følgende: det er ikke noe problem om den rikeste prosenten tjener veldig mye mer enn alle andre. Det avgjørende er at man bekjemper fattigdom. Atkinson viser derimot at fattigdomsbekjempelse og inntektsforskjeller henger sammen. Det som skjer på toppen påvirker de som er på bunnen. Statistikk fra 15 OECD land viser at stor fattigdom henger sammen med at en stor andel av inntekten går til noen få med toppjobber. Utfordringen, slik Atkinson ser det, er ikke bare at de rike tar en stadig større del av inntekten, men også at man ikke har klart å løse fattigdomsproblemene.

Hva er så vegen ut av dette uføret? Atkinsons forslag består av en liste med 15 grep som samlet skal dempe ulikheten Storbritannia har opplevd siden Thatchers dager. Et viktig poeng er at skattesystemet alene ikke vil kunne løse utfordringen. Det fordrer i stedet et sett av virkemiddel som samlet sett vil kunne reversere det Atkinson kaller «ulikhetsvendingen» som ble tatt på 1980-tallet. Listen består av kjente elementer som progressiv inntektsbeskatning, barnetrygd og generell fornyelse av sosialforsikringssystemet. Men også av nye og kreative forslag som et statlig spareprogram som garanterer en fast avkastning på kapital, samt garantert jobb i det offentlige med fastsatt minstelønn.

Det mest interessante forslaget er imidlertid Atkinsons nytenkning av arveskatten. Utgangspunktet er at skatten over lang tid har vært ekstremt upopulær. Dette er vi vel kjent med her til lands hvor skatten ble avviklet i 2014. Atkinson foreslår en livstidsinnrettet mottakerskatt hvis inntekter skal øremerkes for en minimumsarv for alle.

Forslaget er som følger: Enhver arv eller ethvert gavebeløp registreres på mottakeren. Hvor mye skatt som pålegges avgjøres av hvor mye som er registrert på den som mottar. Anta at du arver 500 000 etter din far og at terskelen for at arveskatt slår inn er satt til 1 million. Du vil da ikke måtte betale skatt på denne første arven, men om du neste år arver 1,5 millioner av din bror vil 1 million ligge over bunnfradraget og denne summen vil da skattlegges med en fastsatt prosentsats.

På denne måten kan givere av arv eller gave unngå å betale skatt dersom det er en målsetning. Broren som var arvegiver i eksempelet ovenfor kunne for eksempel gitt millionen til en tredje bror som ikke hadde arvet før og dermed unngått beskatning. I den grad det å unngå skatt er et viktig motiv vil arvegivere motiveres til å spre verdier på forskjellige mottakere. Det vil i seg selv bidra til å redusere ulikhet i følge Atkinson.

Atkinson påpeker at overføringer mellom ektefeller eller samboere ikke skal beskattes. Skatten kan gradvis økes slik at en får en topp marginalskatt på over 65 prosent. Atkinson mener også at en må fjerne særfradrag fra skatten for overtagelser av gårder og bedrifter. Dette fordi disse særfradragene anses som et lite presist virkemiddel.

Samlet sett vil disse endringene kunne finansiere en utbetaling på 5000 pund til alle når de fyller 18. En slik garantert minimumsarv vil redusere forskjellene mellom de som arver mye og de som arver lite, og dermed bidra til å realisere et ideal om like muligheter.

Vil Atkinsons forslag kunne redusere skepsisen mot arveavgift i Norge? Inspirere venstresiden til å sette arveskatt på dagsorden? Kanskje, dersom dette kan selges inn som noe nytt og annerledes enn den avgiften som ble avviklet. Det er særlig to nye trekk ved forslaget som kan inspirere. Det første er at arvegivere kan unngå å betale skatt på verdier de gir bort om de sørger for å spre verdiene på flere mottakere. Det er et frihetsargument som kanskje kan være med å bygge ned den inngrodde skepsisen. Arvegiver er fri til selv å disponere sine midler, men må sørge for å spre dem på flere hender. Motargumentet er naturligvis at de fleste vil ønske å overføre midler kun til noen få nære familiemedlemmer, og skatten vil dermed kunne slå inn og begrense denne friheten.

Det andre er koblingen til en garantert minimumsarv. I sin anmeldelse av Ulikhet fremhever Piketty det geniale i denne koblingen. Ved å garantere en arv til alle og finansiere det ved hjelp av arveavgift, kan man kanskje nå ut med budskapet om at ikke alle arver like mye, og at det er problematisk fra et rettferdighetsperspektiv. Ordningen kan for eksempel bidra til å gjøre det lettere for unge å komme inn på boligmarkedet. På sikt kan det gi store utslag fordi det norske systemet gjør det særdeles fordelaktig å eie egen bolig.

Atkinsons gjør – som Piketty – en forbilledlig formidlingsjobb. På noen punkter går han også Piketty en høy gang. Det gjelder iderikdommen knyttet til hvilke løsninger som bør diskuteres, men også klarhet når det gjelder hvorfor ulikhet er problematisk. Boken bør derfor kunne inspirere den hjemlige debatten om ulikhet selv om dens utgangspunkt primært er ulikhet i Storbritannia.

[Teksten stod på trykk i Klassekampen 26. august 2015.]

Ulikhet, arv og populisme

Jørgen Pedersen on

Piketty og Scheelutvalget har bidratt til at skattesystemet diskuteres med fornyet intensitet. Det er bra ettersom ikke alle argumentene som brukes tåler dagens lys. Spesielt gjelder det den nylig avviklete arveavgiften. En av de beste kildene til kunnskap på dette feltet er norske offentlige utredninger, og utredningen om arveavgift fra 2000 er den utredningen som har behandlet dette mest grundig. De av våre partier som fremdeles er åpne for argumenter når det gjelder denne saken bør lese rapporten. Utvalget gikk inn for at arveavgiften burde spille en større rolle i det norske skattesystemet, og foreslo at avgiften bestemmes til 12 % over et minstefradrag.

Den viktigste rettferdighetsbegrunnelsen viser til at de som har mest bør betale mest: ««Når arv og gave ikke fanges opp av inntektsskatten taler skatteevnesynspunkt for en særskilt skattlegging av arv og gaveerverv». Dette underbygges ved å vise til at det ofte «er personer med høy inntekt, høy utdannelse og høy formue som arver mest». Utover dette viser utvalget til et ideal om like muligheter, og at det ikke er ønskelig å la økonomisk makt være bestemt av familietilknytning.

Dernest viser utvalget til viktige effektivitetsgrunner for at arveavgiften kan gis en mer sentral plass: den «har lavere effektivitetskostnader enn inntektsskatt, samt «mindre uheldige effektivitetskostnader enn formueskatt». Effektivitetskostnader er de negative konsekvensene som kan følge av en skatt, for eksempel at høy skatt på inntekt eller arv kan redusere folks motivasjon for å jobbe.

Scheelutvalget har ikke behandlet arveavgiften fordi den ble avviklet før utvalget publiserte rapporten. Men lederen, Hans Henrik Scheel kom i dagene etter publikasjonen av rapporten med en uttalelse som vanskelig kan leses som annet enn et spark til regjeringen. «Å avvikle en hel skatt er det vanskelig å begrunne med faglige argumenter».

Eksperter skal selvfølgelig ikke alene legge premissene for politiske beslutninger. Men i tilfellet arveskatt er det åpenbart at det dreier seg om en populistisk begrunnet avvikling. Arveavgiften er og blir en upopulær skatt, og det har derfor vært lett for regjeringen å lukke ørene for ekspertisen og åpne dem for mannen i gata. Problemet med dette er at de viktigste argumentene det har blitt vist til appellerer til følelser heller enn fornuft.

Dobbeltbeskatningsargumentet sier at man ikke kan ha skatt på arv fordi det vil medføre at man skattlegges to ganger, en gang på inntekt og en gang når arven overføres for eksempel til ens barn. Dette argumentet har en viss retorisk appell fordi det ved første øyekast virker urimelig at man skattlegges flere ganger. Men ved nærmere gjennomtenkning vil man fort se at det at en verdi kan komme til beskatning to ganger ikke er et særtrekk ved arveavgiften. Også når det gjelder moms eller særavgifter er det snakk om en dobbeltbeskatning og det reagerer vi vanligvis ikke på. Det er altså ikke antall ganger en verdi blir beskattet som er avgjørende, men den samlede effekten av skatter og avgifter.

Bak dobbeltbeskatningsargumentet ligger muligens et annet argument som har mer for seg, men som heller ikke er overbevisende. La oss kalle det for familieargumentet. Argumentet trekker frem at det er rimelig at human kapital overføres fra foreldre til barn og at det også er rimelig at materielle verdier skal kunne overføres fra en generasjon til den neste. Men det at vi godtar overføring av human kapital betyr ikke at det er klokt å godta at materielle verdier overføres. Det vil sannsynligvis bidra til å forsterke ulikhetens reproduksjon og bør derfor unngås.

Familieargumentet er likevel det nærmeste vi kommer en forklaring på det jeg vil kalle gåten om arveavgift: Hvorfor er arveavgiften så upopulær, når det finnes så mange grunner til å ha den? Grunnen er kanskje at når en forelder dør og et barn skal arve for eksempel et hus, så føler barnet at det allerede eier huset, og at det derfor er urettferdig at man må betale en avgift til staten for å overta det. Familien er en form for enhet og overføringer fra den ene til den andre innenfor denne enheten er legitimt og noe staten ikke bør blande seg inn i.

Dette argumentet bør tillegges vekt, selv om det ikke er fullstendig overbevisende. Men med de satsene som er aktuelle i norsk sammenheng vil det absolutt være mulig å videreføre verdier selv med arveavgift. Dersom vi for eksempel legger Scheelutvalgets forslag om å senke selskapsskatten og inntektskatten til 20 prosent til grunn trenger vi andre skatter for å erstatte inntektstapet. Om man gjør arv skattepliktig på lik linje med inntekt (20 prosent over et bunnfradrag) utvides grunnlaget, samtidig som far og mor fremdeles kan bidra til sine barns beste.

Innlegget ble trykket i Dagens næringsliv 16.04.2015

Samtykke i befolkningsundersøkelser

Jørgen Pedersen on

Forskning på gener får stadig større oppmerksomhet, og feltet utvikler seg i rasende fart. Inntil nylig var genforskningen begrenset til kartlegging av enkeltgener for å undersøke om bærerne var disponert for spesifikke sykdommer. Ny sekvenseringsteknologi gjør det nå mulig å kartlegge alle genene (eksomsekvensering) eller hele arvematerialet (genomsekvensering). Med den teknologiske utviklingen presser det seg fram nye etiske problemstillinger, og et av de viktigste spørsmålene er hvilken form for samtykke som er nødvendig for å legitimere denne type forskning.

Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa) er en befolkningsundersøkelse administrert av Folkehelseinstituttet. Rekruttering av deltagere startet i 1999 og ble avsluttet i 2008. Over 100 000 svangerskap er inkludert i en studie som baserer seg på analyser av utfylte spørreskjemaer og blodprøver. Blodprøvene fryses ned slik at utvalgte prøver kan analyseres. MoBa etablerer en biobank, og forskere oppfordres til å gjennomføre delprosjekter med basis i informasjonen som finnes i denne banken.

I MoBa gir deltagerne et samtykke når de blir rekruttert. Samtykket klargjør at “det ikke meldes noen resultater tilbake til meg om min eller mitt barns helse”, og at jeg “på et hvilket som helst tidspunkt kan trekke meg fra undersøkelsen”. Deltagerne informeres også om hvilken forskning som gjennomføres gjennom et årlig nyhetsbrev og en nettside. Det samtykket som gis i starten av prosjektet tolkes som et samtykke som også gjelder for delprosjekter der det brukes data fra MoBa. Samtykkedokumentet sier ingenting om kartlegging av gener, men informasjon om dette gis i et informasjonsbrev som følger samtykkedokumentet, samt i et nyhetsbrev for 2013.

MoBa har med dette lagt seg på det man kaller et bredt samtykke. Bredt samtykke innebærer at deltagerne i starten av et forskningsprosjekt samtykker til at svar som gis i spørreskjemaer og biologisk materiale kan benyttes til fremtidig forskning. Man samtykker til et rammeverk for fremtidig forskning som blant annet innbefatter at ethvert forskningsprosjekt som benytter seg av de data som finnes i biobanken må godkjennes av en regional etisk komité. Bredt samtykke innebærer imidlertid ikke at deltagerne skal gi sitt samtykke til hvert enkelt forskningsprosjekt som tar utgangspunkt i det materialet deltagerne har stilt til rådighet.

Det brede samtykket har vært den dominerende tilnærmingen i de fleste befolkningsundersøkelser. Nylig har forslag til et alternativt, såkalt dynamisk samtykke fått mye oppmerksomhet. Tilhengere av dynamisk samtykke avviser at samtykke til enkeltprosjekter kan overlates til ekspertene i de etiske komiteene. I stedet foreslås internettbasert, interaktiv interaksjon mellom deltager og forsker der deltagerne må gi sitt samtykke til hvert enkelt forskningsprosjekt. Dynamisk deltagelse muliggjør derfor en form for deltagerkontroll over biobanken og det tilhørende forskningsmaterialet. Deltagerne skal selv gis mulighet til å forme sentrale beslutninger som har med hvordan deres materiale benyttes. Dermed forskyves beslutningsmakt fra etiske komiteer til deltagerne selv, og det blir ikke lenger nødvendig med komitégjennomganger for å bedømme hvorvidt tidligere samtykker også skal gjelde for nye forskningsprosjekter.

De nye teknologiske mulighetene gjør at spørsmålet om samtykke må stilles på nytt grunnlag. Sekvenseringsstudier er forskjellige fra målrettede studier (kartlegging av ett gen) ved at det genereres overskuddsinformasjon. Man finner mer enn det studien er innrettet mot å finne. Overskuddsinformasjon er i seg selv ikke nytt, det nye ligger i den mengden overskuddsinformasjon denne typen studier kan generere. Det tvinger fram refleksjon om hvordan forskere bør forholde seg til slik informasjon. Det vil kunne oppleves som svært problematisk for forskerne dersom de sitter på informasjon om genetisk disposisjon som en deltager kan ha nytte av å kjenne til. Hva om forskeren får kjennskap til at en deltager har en uvanlig høy risiko for arvelig tarmkreft? Gitt at vi vet at det finnes terapeutiske tiltak mot lidelsen, hva vil være riktig for forskeren å gjøre?

En arbeidsgruppe nedsatt av Bioteknologirådet konkluderte nylig med at funn av overskuddsinformasjon kan utløse en hjelpeplikt som gjør det nødvendig at forskere reidentifiserer deltagere og gir tilbakemelding om risikoen. Reidentifisering viser her til at forskerne står overfor anonymiserte data, og vil måtte identifisere personene det gjelder for å melde fra om funn. Utvalget påpeker også at det er viktig at “personer informeres om hjelpeplikten ved studieinklusjon, da man etter utvalgets mening ikke kan reservere seg mot slik kontakt”. Betydningen av å informere deltagere i slike undersøkelser er også dokumentert gjennom empiriske undersøkelser. I 2010 fant norske forskere at befolkningen “ikke har noe imot deltagelse i genetisk forskning”, men også at en stor andel “setter som forutsetning for slik deltagelse at de blir informert hvis forskerne finner informasjon om deres sykdomsrisiko”.

MoBas samtykkedokument slår altså fast at ingen resultater skal tilbakeføres til deltagerne. Gitt det vi vet i dag om muligheten til å få kjennskap til livstruende sykdom som kan helbredes, bør den type formuleringer fjernes fra fremtidige samtykkedokumenter. I stedet må det legges et betydelig arbeid i å formulere samtykkedokumenter som formidler hvilke fordeler og risikoer som følger med deltagelse i denne type studier. Deltagerne må informeres om hjelpeplikten og samtykke til at de i fremtiden kan bli kontaktet dersom viktige funn forekommer. Gjør man ikke det kan det gå ut over tilliten mellom forsker og deltager.

Den teknologiske utviklingen på det genetiske feltet kan brukes som argument for dynamisk samtykke: Vi vet for lite i dag om hva som vil være mulig om ti år til at et samtykket i dag bør gjelde også om ti år. Men det er også mulig å takle de nye utfordringene innenfor en bred samtykkepraksis. Bredt samtykke kan praktiseres på en måte som åpner for at informasjon tilbakeføres. Det avgjørende er ikke nødvendigvis hvilken samtykkemodell en velger, men hvordan samtykkedokumentene utformes.

Borgerlønn

Jørgen Pedersen on

Borgerlønn er urettferdig, men ikke mer urettferdig enn dagens sosialpolitiske modell. Derfor bør borgerlønn utredes.

Borgerlønn er inntekt som gis ubetinget til alle uten behovsprøving eller krav om at man må ta arbeid. Innen 2017 skal den sveitsiske befolkningen stemme over hvorvidt alle borgere skal gis rett til en utbetaling på drøye 16 000 kroner i måneden. I Norge har Venstre tidligere gått inn for en utbetaling i omtrent samme størrelsesorden. Forslaget er altså ikke nytt, det har vært på den politiske dagsorden med ujevne mellomrom de siste 200 årene. Det nye er at forslaget nå støttes opp av en internasjonal bevegelse (BIEN – Basic Income Earth Network), og at forsøk som ligner på borgerlønn allerede er innført i Alaska, Namibia og en rekke andre steder.

Men er borgerlønn rettferdig? Den viktigste og vanligste innvendingen mot borgerlønn er at det er urettferdig at arbeidsføre mennesker skal kunne leve av andres arbeid. En rekke borgerlønnsforkjempere har forsøkt å imøtegå denne innvendingen. Vi mener de ikke har lyktes, og at det er urettferdig at noen skal motta en slik ytelse uten selv å jobbe. Likevel er det grunn til å vurdere borgerlønn grundig, for heller ikke vår nåværende sosialpolitiske modell er rettferdig.

I Norge og mange andre vestlige land finnes det sterke innslag av det som kalles en Bismarckmodell for sosial velferd, oppkalt etter den tyske kansleren og sosialreformatoren Otto von Bismarck. Modellen kjennetegnes av følgende to trekk: Ytelser er a) inntektserstattende og b) differensierte. Det første betyr at ytelser kommer til utbetaling kun når inntekt av forskjellige grunner (e.g. sykdom, arbeidsløshet, uførhet) bortfaller, og derigjennom frarøver trygdemottagerne mulighet til å forsørge seg selv. Det siste betyr at ytelsesnivået avhenger av størrelsen på tidligere inntekt. Arbeidsledighetstrygd er et typisk eksempel på denne typen sosialforsikringsmodell.

Bismarckmodellen kan sies å være urettferdig overfor alle ufrivillig ledige som ikke tidligere har hatt mulighet til å jobbe og som dermed nektes forsikringsytelser. Mer generelt er Bismarckmodellen urettferdig siden den ekskluderer viktige og “verdig” trengende grupper fra beskyttelse, som for eksempel mange kvinner (spesielt enslige forsørgere) som er utenfor arbeidsmarkedet og som derfor ofte er i en vanskelig livssituasjon uten å være dekket av sosialforsikring; og videre de unge, etniske minoriteter, og nye innvandrere, som ofte møter høye barrierer for deltagelse i arbeidslivet. Bismarckmodellen er altså dårlig utformet med tanke på å håndtere nye ulikheter, og fører til at store grupper av “verdig” trengende er utelukket fra beskyttelse. Borgerlønnsmodellen, som dekker alle, er ikke urettferdig på denne måten.

Borgerlønnsmodellen er imidlertid urettferdig i den forstand at den gir ytelser også til folk som ikke ønsker å jobbe – vi kan kalle disse for de “uverdig” trengende. Med andre ord fører Bismarckmodellen til at “verdige” trengende ikke får trygd, mens borgerlønnsmodellen fører til at “uverdige” trengende får en ufortjent ytelse. Dette er to typer urettferdighet skapt av de respektive modellene, og det er ikke åpenbart hvilken urettferdighet som er mest alvorlig eller som vi som samfunn mest ønsker å unngå.

Når vi skal vurdere en reform som borgerlønn må vi også vurdere hvilke konsekvenser innføringen av en slik ordning vil ha. Tilhengerne av borgerlønn hevder for eksempel at borgerlønn vil redusere velferdsbyråkratiet, hjelpe folk ut av fattigdomsfellen, omfordele inntekt fra menn til kvinner, forbedre kvaliteten på de dårligste jobbene, samt at man unngår nedverdigende behandling for å oppnå ytelsen. Motstanderne frykter derimot at folk vil slutte å jobbe, særlig dersom ytelsen er generøs nok til at den skal erstatte alle andre ytelser.

Det er imidlertid ikke urimelig å anta at de fleste vil velge å jobbe selv under et system med borgerlønn, spesielt hvis man tar hensyn til at sosial anerkjennelse ofte er knyttet til arbeid og at arbeid utgjør en viktig plattform for talentdyrking og talentutøvelse. Kanskje vil jobbene med skralest kvalitet og dårligst betaling bli mindre etterspurt, men disse vil da på sikt måtte gjøres mer attraktive. Og skulle det vise seg at grupper av befolkningen unngår lønnsarbeid som følge av en borgerlønnsreform, betyr ikke det nødvendigvis at de dovner seg på sengen, men at de heller bruker tiden på ulønnet arbeid med samfunnsverdi, som arbeid i frivillige organisasjoner. Det er heller ikke utenkelig at en reform vil føre til mer utdannelse i befolkningen, noe som på sikt vil gjøre arbeidskraften mer produktiv.

Det er stor grad av usikkerhet knyttet til hvilke konsekvenser reformen vil ha. Når det kobles mot at borgerlønnsordningen er mer rettferdig enn dagens regime, utgjør det gode grunner for en utredning.

av Jørgen Pedersen og Cornelius Cappelen. Teksten er en forkortet versjon av en artikkel som kommer i Tidsskrift for Samfunnsforskning.

Klima og ansvar

Jørgen Pedersen on

Forestill deg følgende scenario. Ditt barnebarn ser deg dypt inn i øynene og spør: Men hvordan kunne dere la dette skje? Hvorfor gjorde dere ikke mer for å stoppe den negative utviklingen? Når gikk det opp for dere at det var for sent? Det er år 2065. Det barnebarnet snakker om er den ufattelige endringen av livsbetingelser som har inntruffet på vår jord de siste 100-150 år. Og hennes bebreidende blikk retter seg mot de menneskene som tross alt hadde en mulighet for å gjøre noe. For ditt barnebarn og hennes generasjon er det allerede for sent. De har ikke lenger muligheten til å velge. De kan ikke velge å senke havnivået slik at et hundretalls millioner av mennesker skal kunne flytte tilbake dit de bodde før isen for alvor begynte å smelte. De kan ikke lenger velge hvorvidt det skal være vinter med muligheter for å gå på ski i Norge. Og de kan selvfølgelig ikke velge å gi livet tilbake til alle de menneskene som har blitt offer for ekstremvær som følge av klimaendringene.

Blikket ditt viker. Du klarer ikke lenger å se henne i øynene. Du får assosiasjoner til et generasjonsopprør du leste om en gang for lenge siden: Den gangen dreide det seg om tyskere født rett etter andre verdenskrig og deres oppgjør med sine foreldre. De stilte mange av de samme spørsmålene ditt barnebarn stiller deg i dag. Også for de tyske 68erne var det ufattelig at de eldre generasjonene hadde gjort så lite. Også i den situasjonen dreide det seg om en revolusjon når det gjaldt menneskers livsvilkår. Og også den gangen fantes det et valg.

Du rykkes plutselig tilbake i nåtiden. Du er fullstendig klar over at de forklaringene du skal gi ditt barnebarn ikke tåler hennes kritiske blikk. Likevel forsøker du deg, men hele tiden uten å kunne se henne inn i øynene.

Det var politikernes skyld sier du. De var ikke i stand til å legge forholdene til rette slik at hver enkelt følte at en miljøbevisst handling hadde en betydning. Hvorfor skulle jeg la bilen stå når alle andre ikke gjør det? Dessuten var ikke kollektivtilbudet et fullgodt alternativ. Det var for dyrt og tok for lang tid. Det fantes en vilje i befolkningen sier du, men når politikerne ikke var i stand til å skape de rette rammevilkårene for miljøbevisst handling førte det til avmakt og en avventende holdning hos enkeltindividene.

En kort stund er du i stand til å holde blikket hennes. Du har fått en følelse av at du har gitt en god forklaring som bør kunne dempe hennes indignasjon. Hun ser deg i øynene og spør: Blir individets moralske ansvar for egne handlinger redusert på grunn av føringer som er lagt av det politiske system? Dette har vi jo snakket om før sier hun og da har du sagt akkurat det motsatte. Da har du fremhevet hvordan disse strukturelle trekkene kan fungere som en forklaring på manglende handlinger, men aldri som et fullgodt forsvar. Du slår blikket ned igjen. Vet at hun har rett og at individet selvfølgelig har ansvaret for egne handlinger selv om betingelsen alltid vil kunne være bedre tilrettelagt.

Du prøver deg på en ny forklaring. Dessuten, sier du, ville betydningen av det en kunne gjøre i Norge ha forsvinnende liten virkning i forhold til USA, Kina og de andre store landene som forurenset enormt mye mer enn hva vi gjorde i lille Norge. Det viktigste var derfor ikke at vi kuttet vår egne utslipp, men at vi la press på de store landene for at de skulle gjøre noe. Internasjonalt diplomati og avtaler mellom en hel rekke land var langt viktigere enn at Norge som en enkeltaktør skulle vise seg som den beste gutten i klassen.

Dette er jo ikke et valg mellom enten eller sier hun. Her er det åpenbart at en må gjøre begge deler. Norge ville jo selvfølgelig stå betydelige sterkere i alle forhandlinger dersom vi hadde sørget for å holde vår egen sti så ren som mulig. Og i et sammenlignende perspektiv hadde vi jo ikke mye å skryte av fortsetter hun. Ikke klarte vi å innfri avtalene i Kyotoprotokollen, som kunne ha vært et viktig skritt i riktig retning dersom flere land hadde etterfulgt de minimale kravene som var skissert opp der. Og i forhold til svenskene hadde vi jo også all grunn til å skamme oss påpeker hun. Vi var jo reine miljøsinker sammenlignet med dem, spesielt når det gjaldt å utvikle alternative energikilder.

Men hva gjorde du da bestefar, spør hun og ser på deg med et blikk som får deg til å krympe. Du har jo alltid regnet deg selv som et oppvakt og samfunnsengasjert menneske. Hvordan kunne du da lukke øynene for at kloden ble ødelagt. Jeg lukket ikke øynene sier du. I 2015 bestemte jeg meg for bare å fly utenlands på ferie 2 ganger i året. Jeg bestemte meg for å gå på jobb selv om det regnet og brukte bare bilen i helgene når vi skulle på tur. Hun ser på deg med om mulig enda mer forakt i blikket. Fly utenlands bare to ganger i året? Er du klar over at dersom den regelen skulle gjelde for hele jordens befolkning ville utslippene ha vært enorme? Og du bestefar har jo alltid ment at testen på om en handling er moralsk forsvarlig er hvorvidt den kan allmenngjøres. Mente du ikke det på den tiden da?

Igjen viker blikket ditt. Du vet at testen på en handlings moralske kvalitet er hvorvidt den kan universaliseres. Det er en oppfatning du alltid har hatt, og som du alltid har forsøkt å etterleve. Nå innser du at om hver inder og kineser skulle kunne fly utenlands flere ganger i året ville det ha blitt en enda større klimakatastrofe enn det som nå er tilfellet. Du må rett og slett innse at du ikke har ført det moralske og samfunnsengasjerte liv du hele tiden har trodd du har ført.

Ditt barnebarn er ikke helt ferdig enda. Til det er hennes indignasjon for sterk, hennes livsbetingelser i for stor grad for omkalfatret i forhold til det liv du har kunnet føre. Hun setter blikket i deg og spør hva du gjorde politisk? I hvilken grad engasjerte du deg i miljøsaken spør hun. I historiebøkene leser vi jo om at Norge på den tiden var et av verdens mest velfungerende demokratier. Da lå vel betingelsene til rette for politisk handling. Ikke bare ved hjelp av stemmeseddelen. Skrev du leserbrev i avisene bestefar, eller deltok du i noen av de miljøbevegelsene som fantes på den tiden? Fantes det demonstrasjoner og aksjoner mot politikernes manglende evne til å legge betingelsene til rette? Dersom de ikke fantes, hvorfor satte du dem ikke i gang? Hvis det er riktig som det står i historiebøkene at Norge var et velfungerende demokrati, så må det jo ha vært et utall av muligheter for å engasjere seg for saken.

Du ser ut vinduet nå. Har alltid oppfattet deg selv som samfunnsengasjert, men ikke som en som står på barrikadene. Ikke har miljøsaken vært avgjørende for hvordan du har brukt stemmeseddelen heller. De såkalte miljøpartiene hadde jo alltid hatt et urealistisk syn på samfunnsutviklingen. Hva ville skje med renta om alle de rabiate tiltakene som ble foreslått hadde blitt gjennomført? Hvordan skulle du da kunnet betale avdragene på hytta, for ikke å snakke om båten? Disse tankene holder du for deg selv. Du vet de ikke vil tåle hennes kritiske granskning. Blir du nødt til å revurdere alt? Har du stikk i strid med det du tidligere har vært overbevist om levd et forfeilet liv, i hvert fall om målestokken er den moralske?

Skattekutt og klimakrise – uavhengige størrelser?

Jørgen Pedersen on

Norge faller på den siste klimarangeringen, og regjeringen går inn for ytterligere skatteletter. Er det noen sammenheng her? Vel, ikke nødvendigvis. Det er mulig å kutte skatter og satse hardt på tiltak for å redusere utslipp samtidig dersom det gis prioritet. Likevel er det fristende å vise til noen av de mest interessante funnene i Thomas Piketty bok og knytte disse til dagens klimakrise. Piketty viser for eksempel at gjennomsnittlig toppskatt i USA i perioden 1932-1980 var på 81 prosent, mens gjennomsnittlig skatt på arv var mellom 50 og 60 prosent. Samtidig var store deler av denne perioden preget av økonomisk vekst. Dette skattenivået var et resultat av krisene som rammet de industrialiserte landene fra de økonomiske nedgangstidene i mellomkrigstiden, i krigsårene og i gjenoppbyggingsfasen etter krigen.

Reduksjon av utslipp som monner kan ikke oppnås utelukkende med økonomiske virkemiddel. Men at de vil utgjøre en viktig del av løsningen er klart. Tettheten av el-biler i Norge skyldes primært måten staten belønner valg av el-bil. Utvikling av alternative energikilder vil i en overgangsfase være avhengig av statlige subsidier. Dette illustrerer at mye kan oppnås gjennom politiske handlinger som gir folk insentiver til å endre handlingsmønster. Poenget er at vi befinner oss i en krise nå, en mindre overraskende og mer snikende krise, men likevel en krise de fleste mener begynner å bli akutt. Vi har lenge vært klar over at utslippene gjør at folk dør i andre land. Gradvis merker vi også tydeligere ekstremværet og de konsekvensene det har her hjemme.

I en slik situasjon vil det være klokt av både høyre og venstreside og vurdere hvilke virkemiddel som kan bidra til mer drastiske utslippsreduksjoner. Også om disse virkemidlene fordrer kraftige skatteskjerpelser. Vi har levd med betydelig høyere skatter før. Den pågående krisen tilsier at vi bør ta drastiske grep igjen.