Arven etter Røkke

Kjell Inge Røkke har skjønt det som regjeringen ikke har skjønt; at å tillate store arvetransaksjoner hverken er bra for den som mottar arv eller for samfunnet.

I den nye boken om Kjell Inge Røkke skal forretningsmannen ha sagt at han ikke har noen ambisjon om at barna hans skal arve mye. «De skal arve nok til å ha et greit liv, men ikke så mye at de ikke må arbeide».

Det Røkke har skjønt er at en av de viktigste forutsetningene for å kunne leve et lykkelig liv er å kunne skape noe selv. Om man som forelder ønsker å bidra til at barna får et godt liv bør barna oppfordres til hardt arbeid, ikke til at de skal arve store summer.

En av de som forsto dette best var den amerikanske filantropen Andrew Carnegie. Carnegie hadde trolig lest den engelske filosofen John Stuart Mill, som hevdet veien til et lykkelig liv går gjennom hardt arbeid. Carnegie fremhevet at foreldre som overlot store verdier «sløver talentene og energien til barna og frister dem til å leve et mindre verdig liv enn de ellers ville ha gjort». Senere er dette blitt kjent som Carnegie-antagelsen, og det interessante er at det nå finnes empirisk forskning som tyder på at Carnegie (og Røkke), har rett.

En amerikansk studie på 90-tallet testet Carnegie-antagelsen og fant at det er fire ganger større sjanse for at de som arver store summer slutter å arbeide. I en nylig publisert gjennomgang av forskningen konkluderes det på tilsvarende måte at arv har en tendens til å medføre at folk pensjonerer seg tidligere enn de ellers ville ha gjort.

Regjeringen fjernet arveavgiften i 2014. Det de ikke kan ha skjønt er at det å skattlegge arv er en god måte å unngå de negative effektene store transaksjoner av penger kan ha. Og de har heller ikke skjønt at skattlegging av arv har færre negative effekter enn annen type skattlegging, og at vi derfor bør skattlegge arv for å ha en økonomi som er så effektiv som mulig.

Carnegie-antagelsen handler om hvordan arv virker for de som mottar arv. Vi må også undersøke hvordan skatten påvirker de som gir. Her hevder motstanderne at arveavgift vil svekke folks motivasjon for å arbeide og spare, og derfor være negativ for økonomien.   Internasjonal forskning tyder imidlertid på at skatt på arv ikke skaper store endringer i folks motivasjon for arbeid og sparing. Flere amerikanske studier tyder på at skatt ikke vil ha betydelig negativ innvirkning. Hvordan kan vi forklare disse funnene?

For å forstå folks arvemotiver skiller man vanligvis mellom tilfeldig og planlagt arv. Dersom arvelaters sparing først og fremst er motivert ut fra et ønske om å ha en trygg økonomi mot slutten av livet er det lite trolig at arveavgiften vil påvirke arvelaters motivasjon til å jobbe og spare. Skatten påvirker da i liten grad arvelaters insentiver, og dette kalles derfor tilfeldig arv. Mottakeren får den eventuelle arven uten at det har vært planlagt av giver.

Men arvelater kan også ha et sterkt ønske om å etterlate verdier, for eksempel til sine barn. Vi snakker da om planlagt arv. Dersom denne motivasjonen er dominerende er det sannsynlig at arveavgiften vil påvirke arvelaters insentiver. Høy skatt kan føre til redusert arbeidsinnsats og sparing og det vil være negativt for økonomien. Hvilke motiver som dominerer i norsk sammenheng er uklart. Fordelingsutvalget som behandlet dette i 2009, påpeker at det ikke finnes empirisk grunnlag for å trekke klare konklusjoner når det gjelder hvilke arvemotiv som er dominerende i Norge og dermed hvilke virkninger arveavgiften har på givers motivasjon til å arbeide.

Internasjonal forskning tyder imidlertid på at arvemotiver i liten grad er planlagt og knyttet til ønske om å fremme mottakernes interesser. En studie som ble publisert i 2009 konkluderte med at 50 prosent av overføringene fra en generasjon til en annen var tilfeldige. 30 prosent kunne relateres til andre motiver som ikke påvirkes av skattens innretning, mens bare 20 prosent av overføringene var planlagt og utgikk fra et ønske om å fremme mottakerens velferd. Dette antyder at det er liten grunn til å tro at skatt på arv vil være negativ for økonomien.

I forlengelsen av dette er det også viktig å si noe om hvilke negative effekter arveavgiften har sammenlignet med andre skatter. Mye tyder på at skatt på inntekt har større negative effekter enn skatt på arv. Inntektsskatten reduserer hva folk sitter igjen med av betaling for den innsatsen de legger ned, og antas derfor å ha negative effekter, selv om det er usikkert hvor stor denne negative effekten er. Dette bekreftes av OECDs «skatt og vekst ranking» som konkluderer med at skatt på inntekt er negativt for økonomisk vekst, mens skatt på arv er betydelig mindre skadelig delvis fordi «en stor del av arv ikke er planlagt». Om målet er å ha en effektiv økonomi bør man derfor redusere inntektsskatten og innføre arveavgift.

Noe av det dummeste den sittende regjeringen har gjort er å fjerne arveavgiften. Måtte arven etter Røkke bli at den gjeninnføres.

1 thought on “Arven etter Røkke

  1. Hei,

    Takk for fin tekst!

    Lurte på om du kan legge ved fullstendige referanser til noe av den forskningen du viser til, særlig studien som testet Carnegie-antagelsen og studiene som omhandler hvordan arv påvirker arbeidsmotivasjon.

    På forhånd takk.

    Mvh,
    Jørgen H Øveraas

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *