Har vi grunn til å frykte døden?

Det er mye i denne verden vi ikke vet, som hvor lenge vi lever, om vi blir syke, om vi finner kjærligheten, hva som blir konsekvensene av de globale klimaendringene, og så videre. Alt dette og mer til forblir usikkert fordi fremtiden er usikker. Vi har ingen krystallkule som forteller oss hvordan fremtiden ser ut. Det er imidlertid en ting som er helt sikkert, og det er at vi skal dø. Døden er et faktum ved vår eksistens som vi må forholde oss til, enten på den ene eller den andre måten. Men døden er vanskeligå forholde seg til. Som den greske filosofen Epikur en gang påpekte, så rammes vi aldri av døden: Så lenge vilever er vi jo ikke døde, og når vi er døde så lever vi ikke lenger. Det høres nokså trivielt ut, men for Epikur var dette avgjørende fordi kun de ting vi kan erfare kan utgjøre potensielle goder og onder for oss. Vi kan kjenne på gleden over å ha ferie fordi ferie er noe vi opplever, eller vi kan kjenne på frykten for å bli syke fordi en sykdom er noe vi rammes av. Derfor er ferie og sykdom potensielle goder og onder for oss. Vi kan også kjenne på frykten for å dø, men ifølge Epikur er den frykten irrasjonell fordi døden aldri rammer oss slik en sykdom gjør. Derfor konkluderte han med at døden ikke kan være et onde for oss. I høyden kan døden være et onde for andre enn den som dør, slik som for pårørende, venner eller andre mennesker.

Det er lett å la seg forføre av dette paradokset; at døden aldri kan være et onde for oss fordi vi aldri er tilstede når den rammer oss. Likevel er det noe som mangler i denne analysen av døden. Selv om døden er noe vi aldri erfarer, så frykter mange likevel og skulle dø. De fleste har dermed en forestilling om at døden på en eller annen måte er et onde. Kanskje døden til og med er det største ondet vi kan forestille oss? Tross alt betyr det slutten på livet. Og for de av oss som ikke tror på et liv etter døden, så betyr døden bokstavelig talt slutten på alt vi kan forestille oss. Og selv de som tror på et liv etter døden må innrømme at de ikke ser frem til å dø. Snarere tvert i mot vil de leve lengst mulig fordi dette (jordiske) livet er så verdifullt. Med andre ord, selv om døden etterfølges av et gode (evig liv), så er døden fremdeles et onde.

Men hvordan kan vi så forklare at vi har grunn til å frykte døden? En enkel forklaring er at døden betyr slutten på muligheten til å leve lenger. En grunn til at vi frykter døden, er at vi ønsker å fortsette å leve. Hvorfor ønsker vi å fortsette å leve? Fordi vi ønsker mer av det livet har å tilby. Livet er meningsfullt. Hvis jeg forestiller meg at jeg skal dø i morgen, så forestiller jeg meg at jeg fratas muligheten til å fortsette med det livet jeg har levd frem til nå. Dette forutsetter riktignok at jeg kan forestille meg hvordan fremtiden vil se ut, og fremtiden er som tidligere nevnt forbundet med usikkerhet. Jeg kan ikke vite med sikkerhet hvordan fremtiden vil se ut, og dermed kan jeg heller ikke vite at det livet jeg ville hatt dersom jeg ikke hadde mistet livet i morgen, ligner på det livet jeg har levd frem til nå. Men selv om jeg ikke vet hvordan fremtiden ser ut, så kan jeg anta at fremtiden vil ligne ganske mye på fortiden. Det livet jeg har foran meg vil derfor ligne på det livet jeg har levd til nå. Dette er ingen urimelig antagelse.

Det betyr selvsagt at det livet jeg har foran meg vil inneholde både oppturer og nedturer, akkurat som livet har gjort frem til nå. Poenget er at jeg ønsker mer av det jeg har hatt frem til nå, med alt det innebærer. Livet frem til nå har vært verdt å leve, og dersom jeg dør i morgen så fratas jeg muligheten til å fortsette å leve et liv som er verdt å leve. Døden fratar meg muligheter jeg ellers ville hatt dersom jeg ikke hadde mistet livet; muligheter til å gjøre alt det som gjør livet meningsfullt: opplevelser, nytelse, venneskap, foreldreskap, arbeid, kjærlighet, og så videre. Fordi døden på denne måten fratar meg alle disse mulighetene, så utgjør den et onde for meg. Denne teorien om døden – som vi kan kalle tapsteorien – vektlegger altså at ting kan være godt eller dårlig for oss uten at vi erfarer det. Døden er et onde vi ikke erfarer direkte, men som likevel utgjør et onde i kraft av hva den fratar oss, i kraft av hva vi taper på å dø. Det betyr også at det generelt sett er verre å dø som ung enn som gammel, fordi en tidlig død fratar oss mer liv (eller flere leveår) enn en sen død. Det forklarer vår intuisjon om at døden er særlig tragisk når den rammer barn og unge, fordi de har mye gjenstående liv eller mye ugjort i livet.

En annen implikasjon av tapsteorien om døden er at den gir en forklaring på hvorfor selvmord kan være rasjonelt. Dersom man forestiller seg at fremtiden innehar mer negativt enn positivt, så er det ingenting å tape på å dø, og derfor vil døden være et gode for den som dør. Den som vurderer å ta livet sitt vurderer det slik at det livet han lever nå ikke er verdt å leve, og så projiserer han nåtiden på fremtiden og konkluderer med at det livet han har foran seg heller ikke vil være verdt å leve. En innvending her vil naturligvis være at vi aldri kommer dithen at livet ikke lenger er verdt å leve, og at selvmord derfor ikke kan være rasjonelt i betydningen i vår egeninteresse. Og dersom man skulle nå et slik bunnivå i livet, så er det mulig å få hjelp til å finne tilbake meningen i livet. Det stemmer nok at mange som forsøker å ta livet sitt er glade for at noen hindret dem fra å gjøre det. Men for det fåtallet som etter nøye vurdering kommer frem til at livet ikke er verdt å leve (for eksempel hvis de lider av en dødelig somatisk sykdom), så gir tapsteorien en filosofisk forklaring på hvorfor selvmord kan være et rasjonelt valg for dem. Dermed er ingenting sagt om hvorvidt selvmord kan være moralsk akseptabelt, som er et mer omfattende spørsmål.

Hvorvidt vi har grunn til å frykte døden eller ei avhenger av hvordan vi forstår hva som gjør noe til et onde for oss. Dersom man er enig med Epikur, vil man hevde at frykten for å dø er irrasjonell fordi døden aldri rammer oss direkte. Dersom man isteden vektlegger tapsdimensjonen ved døden, vil man konkludere med at døden kan ogutgjøre et onde for oss, og således være rasjonelt begrunnet, i kraft av mulighetstapet den påfører oss.


For den som ønsker å lese mer om døden, kan jeg henvise til en fersk artikkel skrevet av undertegnede i samarbeid med Carl Tollef Solberg, publisert i Norsk Filosofisk Tidsskrift. Ellers anbefales forelesningsrekken til filosofen Shelly Kagan om døden.


Bilder fra fotoutstillingen “Livet før døden” på Norsk Teknisk Museum, 2014.

LEAVE A COMMENT