Ulikhet, arv og populisme

Piketty og Scheelutvalget har bidratt til at skattesystemet diskuteres med fornyet intensitet. Det er bra ettersom ikke alle argumentene som brukes tåler dagens lys. Spesielt gjelder det den nylig avviklete arveavgiften. En av de beste kildene til kunnskap på dette feltet er norske offentlige utredninger, og utredningen om arveavgift fra 2000 er den utredningen som har behandlet dette mest grundig. De av våre partier som fremdeles er åpne for argumenter når det gjelder denne saken bør lese rapporten. Utvalget gikk inn for at arveavgiften burde spille en større rolle i det norske skattesystemet, og foreslo at avgiften bestemmes til 12 % over et minstefradrag.

Den viktigste rettferdighetsbegrunnelsen viser til at de som har mest bør betale mest: ««Når arv og gave ikke fanges opp av inntektsskatten taler skatteevnesynspunkt for en særskilt skattlegging av arv og gaveerverv». Dette underbygges ved å vise til at det ofte «er personer med høy inntekt, høy utdannelse og høy formue som arver mest». Utover dette viser utvalget til et ideal om like muligheter, og at det ikke er ønskelig å la økonomisk makt være bestemt av familietilknytning.

Dernest viser utvalget til viktige effektivitetsgrunner for at arveavgiften kan gis en mer sentral plass: den «har lavere effektivitetskostnader enn inntektsskatt, samt «mindre uheldige effektivitetskostnader enn formueskatt». Effektivitetskostnader er de negative konsekvensene som kan følge av en skatt, for eksempel at høy skatt på inntekt eller arv kan redusere folks motivasjon for å jobbe.

Scheelutvalget har ikke behandlet arveavgiften fordi den ble avviklet før utvalget publiserte rapporten. Men lederen, Hans Henrik Scheel kom i dagene etter publikasjonen av rapporten med en uttalelse som vanskelig kan leses som annet enn et spark til regjeringen. «Å avvikle en hel skatt er det vanskelig å begrunne med faglige argumenter».

Eksperter skal selvfølgelig ikke alene legge premissene for politiske beslutninger. Men i tilfellet arveskatt er det åpenbart at det dreier seg om en populistisk begrunnet avvikling. Arveavgiften er og blir en upopulær skatt, og det har derfor vært lett for regjeringen å lukke ørene for ekspertisen og åpne dem for mannen i gata. Problemet med dette er at de viktigste argumentene det har blitt vist til appellerer til følelser heller enn fornuft.

Dobbeltbeskatningsargumentet sier at man ikke kan ha skatt på arv fordi det vil medføre at man skattlegges to ganger, en gang på inntekt og en gang når arven overføres for eksempel til ens barn. Dette argumentet har en viss retorisk appell fordi det ved første øyekast virker urimelig at man skattlegges flere ganger. Men ved nærmere gjennomtenkning vil man fort se at det at en verdi kan komme til beskatning to ganger ikke er et særtrekk ved arveavgiften. Også når det gjelder moms eller særavgifter er det snakk om en dobbeltbeskatning og det reagerer vi vanligvis ikke på. Det er altså ikke antall ganger en verdi blir beskattet som er avgjørende, men den samlede effekten av skatter og avgifter.

Bak dobbeltbeskatningsargumentet ligger muligens et annet argument som har mer for seg, men som heller ikke er overbevisende. La oss kalle det for familieargumentet. Argumentet trekker frem at det er rimelig at human kapital overføres fra foreldre til barn og at det også er rimelig at materielle verdier skal kunne overføres fra en generasjon til den neste. Men det at vi godtar overføring av human kapital betyr ikke at det er klokt å godta at materielle verdier overføres. Det vil sannsynligvis bidra til å forsterke ulikhetens reproduksjon og bør derfor unngås.

Familieargumentet er likevel det nærmeste vi kommer en forklaring på det jeg vil kalle gåten om arveavgift: Hvorfor er arveavgiften så upopulær, når det finnes så mange grunner til å ha den? Grunnen er kanskje at når en forelder dør og et barn skal arve for eksempel et hus, så føler barnet at det allerede eier huset, og at det derfor er urettferdig at man må betale en avgift til staten for å overta det. Familien er en form for enhet og overføringer fra den ene til den andre innenfor denne enheten er legitimt og noe staten ikke bør blande seg inn i.

Dette argumentet bør tillegges vekt, selv om det ikke er fullstendig overbevisende. Men med de satsene som er aktuelle i norsk sammenheng vil det absolutt være mulig å videreføre verdier selv med arveavgift. Dersom vi for eksempel legger Scheelutvalgets forslag om å senke selskapsskatten og inntektskatten til 20 prosent til grunn trenger vi andre skatter for å erstatte inntektstapet. Om man gjør arv skattepliktig på lik linje med inntekt (20 prosent over et bunnfradrag) utvides grunnlaget, samtidig som far og mor fremdeles kan bidra til sine barns beste.

Innlegget ble trykket i Dagens næringsliv 16.04.2015

LEAVE A COMMENT