Klima og ansvar

Forestill deg følgende scenario. Ditt barnebarn ser deg dypt inn i øynene og spør: Men hvordan kunne dere la dette skje? Hvorfor gjorde dere ikke mer for å stoppe den negative utviklingen? Når gikk det opp for dere at det var for sent? Det er år 2065. Det barnebarnet snakker om er den ufattelige endringen av livsbetingelser som har inntruffet på vår jord de siste 100-150 år. Og hennes bebreidende blikk retter seg mot de menneskene som tross alt hadde en mulighet for å gjøre noe. For ditt barnebarn og hennes generasjon er det allerede for sent. De har ikke lenger muligheten til å velge. De kan ikke velge å senke havnivået slik at et hundretalls millioner av mennesker skal kunne flytte tilbake dit de bodde før isen for alvor begynte å smelte. De kan ikke lenger velge hvorvidt det skal være vinter med muligheter for å gå på ski i Norge. Og de kan selvfølgelig ikke velge å gi livet tilbake til alle de menneskene som har blitt offer for ekstremvær som følge av klimaendringene.

Blikket ditt viker. Du klarer ikke lenger å se henne i øynene. Du får assosiasjoner til et generasjonsopprør du leste om en gang for lenge siden: Den gangen dreide det seg om tyskere født rett etter andre verdenskrig og deres oppgjør med sine foreldre. De stilte mange av de samme spørsmålene ditt barnebarn stiller deg i dag. Også for de tyske 68erne var det ufattelig at de eldre generasjonene hadde gjort så lite. Også i den situasjonen dreide det seg om en revolusjon når det gjaldt menneskers livsvilkår. Og også den gangen fantes det et valg.

Du rykkes plutselig tilbake i nåtiden. Du er fullstendig klar over at de forklaringene du skal gi ditt barnebarn ikke tåler hennes kritiske blikk. Likevel forsøker du deg, men hele tiden uten å kunne se henne inn i øynene.

Det var politikernes skyld sier du. De var ikke i stand til å legge forholdene til rette slik at hver enkelt følte at en miljøbevisst handling hadde en betydning. Hvorfor skulle jeg la bilen stå når alle andre ikke gjør det? Dessuten var ikke kollektivtilbudet et fullgodt alternativ. Det var for dyrt og tok for lang tid. Det fantes en vilje i befolkningen sier du, men når politikerne ikke var i stand til å skape de rette rammevilkårene for miljøbevisst handling førte det til avmakt og en avventende holdning hos enkeltindividene.

En kort stund er du i stand til å holde blikket hennes. Du har fått en følelse av at du har gitt en god forklaring som bør kunne dempe hennes indignasjon. Hun ser deg i øynene og spør: Blir individets moralske ansvar for egne handlinger redusert på grunn av føringer som er lagt av det politiske system? Dette har vi jo snakket om før sier hun og da har du sagt akkurat det motsatte. Da har du fremhevet hvordan disse strukturelle trekkene kan fungere som en forklaring på manglende handlinger, men aldri som et fullgodt forsvar. Du slår blikket ned igjen. Vet at hun har rett og at individet selvfølgelig har ansvaret for egne handlinger selv om betingelsen alltid vil kunne være bedre tilrettelagt.

Du prøver deg på en ny forklaring. Dessuten, sier du, ville betydningen av det en kunne gjøre i Norge ha forsvinnende liten virkning i forhold til USA, Kina og de andre store landene som forurenset enormt mye mer enn hva vi gjorde i lille Norge. Det viktigste var derfor ikke at vi kuttet vår egne utslipp, men at vi la press på de store landene for at de skulle gjøre noe. Internasjonalt diplomati og avtaler mellom en hel rekke land var langt viktigere enn at Norge som en enkeltaktør skulle vise seg som den beste gutten i klassen.

Dette er jo ikke et valg mellom enten eller sier hun. Her er det åpenbart at en må gjøre begge deler. Norge ville jo selvfølgelig stå betydelige sterkere i alle forhandlinger dersom vi hadde sørget for å holde vår egen sti så ren som mulig. Og i et sammenlignende perspektiv hadde vi jo ikke mye å skryte av fortsetter hun. Ikke klarte vi å innfri avtalene i Kyotoprotokollen, som kunne ha vært et viktig skritt i riktig retning dersom flere land hadde etterfulgt de minimale kravene som var skissert opp der. Og i forhold til svenskene hadde vi jo også all grunn til å skamme oss påpeker hun. Vi var jo reine miljøsinker sammenlignet med dem, spesielt når det gjaldt å utvikle alternative energikilder.

Men hva gjorde du da bestefar, spør hun og ser på deg med et blikk som får deg til å krympe. Du har jo alltid regnet deg selv som et oppvakt og samfunnsengasjert menneske. Hvordan kunne du da lukke øynene for at kloden ble ødelagt. Jeg lukket ikke øynene sier du. I 2015 bestemte jeg meg for bare å fly utenlands på ferie 2 ganger i året. Jeg bestemte meg for å gå på jobb selv om det regnet og brukte bare bilen i helgene når vi skulle på tur. Hun ser på deg med om mulig enda mer forakt i blikket. Fly utenlands bare to ganger i året? Er du klar over at dersom den regelen skulle gjelde for hele jordens befolkning ville utslippene ha vært enorme? Og du bestefar har jo alltid ment at testen på om en handling er moralsk forsvarlig er hvorvidt den kan allmenngjøres. Mente du ikke det på den tiden da?

Igjen viker blikket ditt. Du vet at testen på en handlings moralske kvalitet er hvorvidt den kan universaliseres. Det er en oppfatning du alltid har hatt, og som du alltid har forsøkt å etterleve. Nå innser du at om hver inder og kineser skulle kunne fly utenlands flere ganger i året ville det ha blitt en enda større klimakatastrofe enn det som nå er tilfellet. Du må rett og slett innse at du ikke har ført det moralske og samfunnsengasjerte liv du hele tiden har trodd du har ført.

Ditt barnebarn er ikke helt ferdig enda. Til det er hennes indignasjon for sterk, hennes livsbetingelser i for stor grad for omkalfatret i forhold til det liv du har kunnet føre. Hun setter blikket i deg og spør hva du gjorde politisk? I hvilken grad engasjerte du deg i miljøsaken spør hun. I historiebøkene leser vi jo om at Norge på den tiden var et av verdens mest velfungerende demokratier. Da lå vel betingelsene til rette for politisk handling. Ikke bare ved hjelp av stemmeseddelen. Skrev du leserbrev i avisene bestefar, eller deltok du i noen av de miljøbevegelsene som fantes på den tiden? Fantes det demonstrasjoner og aksjoner mot politikernes manglende evne til å legge betingelsene til rette? Dersom de ikke fantes, hvorfor satte du dem ikke i gang? Hvis det er riktig som det står i historiebøkene at Norge var et velfungerende demokrati, så må det jo ha vært et utall av muligheter for å engasjere seg for saken.

Du ser ut vinduet nå. Har alltid oppfattet deg selv som samfunnsengasjert, men ikke som en som står på barrikadene. Ikke har miljøsaken vært avgjørende for hvordan du har brukt stemmeseddelen heller. De såkalte miljøpartiene hadde jo alltid hatt et urealistisk syn på samfunnsutviklingen. Hva ville skje med renta om alle de rabiate tiltakene som ble foreslått hadde blitt gjennomført? Hvordan skulle du da kunnet betale avdragene på hytta, for ikke å snakke om båten? Disse tankene holder du for deg selv. Du vet de ikke vil tåle hennes kritiske granskning. Blir du nødt til å revurdere alt? Har du stikk i strid med det du tidligere har vært overbevist om levd et forfeilet liv, i hvert fall om målestokken er den moralske?

LEAVE A COMMENT