Norge bør ta en større del av byrden

av Trygve Lavik og Jørgen Pedersen.

 

Den norske stat har forpliktet seg til å kutte 40 prosent av sine klimagassutslipp innen 2030. Det innebærer i snitt kutt på 800 000 tonn CO2 i året. Forskningsdirektør i Cicero, Steffen Kallbekken, har regnet ut at statsbudsjettet for 2017 vil innebære at Norge kutter 100 000 tonn CO2 i løpet av året. I tillegg til at Norges kutt av klimagassutslipp er mindre enn det vi har forpliktet oss til, skal vi her vise at ut fra rene rettferdighetsbetraktninger burde Norge kuttet betraktelig mer enn 40 prosent.

I løpet av de siste tiårene har det utviklet seg en debatt om hvordan klimabyrdene bør fordeles mellom verdens land. Kostnadene som skal fordeles er knyttet til tiltak for å redusere utslipp, tilpasninger som må gjøres gitt at klimaet endres og kompensasjon til de landene som rammes av endringene. Hvordan skal disse kostnadene fordeles? I debatten er det særlig to prinsipper om byrdefordeling som blir tillagt vekt. Det første er prinsippet om at forurenser betaler, og det andre er prinsippet om betalingsevne. Etter hvert er det også etablert en viss enighet om at kombinasjonen av disse to prinsippene vil kunne gi et godt svar på hva som er en rettferdig byrdefordeling.

Den britiske filosofen Simon Caney er den som har levert det beste forslaget til hvordan de to prinsippene kan kombineres. Vi skal legge hans såkalte hybridteori til grunn for den videre drøftingen, og vise hvordan de to prinsippene kan forsvares mot en rekke innvendinger.

 

Hybridteorien

Prinsippet om at forurenser betaler appellerer til en helt grunnleggende rettferdighetsintuisjon som sier at det er rimelig at de som har skapt et problem selv må bære kostnadene problemet medfører. En sentral innvending mot prinsippet om at forurenser betaler, er at det vil være urimelig å kreve at utslipper skal betale dersom utslipper ikke var oppmerksom på at det er skadelig å slippe ut klimagasser. La oss derfor kalle dette innvendingen om uvitenhet. Det vil for eksempel kunne argumenteres for at Norge ikke bør stå til rette for klimagassutslipp gjort på 1970-tallet fordi vi på den tiden ikke var klar over hvor skadelig disse utslippene ville være.

Vi bør imidlertid ikke forkaste prinsippet om at forurenser betaler. Vi skal se på to grunner til det.  For det første har det, siden den første klimarapporten fra IPCC forelå i 1990, vært kjent at utslipp av klimagasser fører til klimaendringer. Man kan derfor ikke fraskrive seg ansvar for utslipp etter dette. For det andre fantes det også før den første IPCC-rapporten forelå, så mye forskning at vi til tross for usikkerheten burde ha lagt føre var-prinsippet til grunn.

Vi bør altså beholde prinsippet om at forurenser betaler. Samtidig bør vi anerkjenne at prinsippet har to viktige begrensninger. Den første kan vi kalle problemet med døde utslippere. Hvis nasjoner skal holdes ansvarlige for sine historiske utslipp, innebærer det at den nålevende generasjonen må bære byrdene av sine forfedres handlinger. For selv om nasjonene ikke dør, gjør innbyggerne det. Det betyr at en andel av de totale utslippene er foretatt av mennesker som ikke lenger lever og som derfor ikke kan holdes ansvarlig for sine utslipp. Om de som er døde ikke kan holdes ansvarlig, vil konsekvensen være at prinsippet om forurenser betaler ikke kan brukes til å fordele den totale byrden rettferdig mellom alle individer globalt, fordi prinsippet ikke åpner for at en aktør kan bære kostnader aktøren ikke selv har forårsaket.

Den andre begrensningen ved forurenser betaler-prinsippet er at det vil være problematisk å kreve at fattige land skal ta sin del av byrden dersom dette har som konsekvens at folk faller under fattigdomsgrensen. Et lands første prioritet må være å tilfredsstille borgernes grunnleggende behov, og dersom landet ikke er i stand til det, vil det være urimelig å kreve at de må betale for utslippskutt.

Disse innvendingene avslører to fundamentale svakheter ved prinsippet om at forurenser betaler: Prinsippet evner ikke å fordele ansvar for:

1.     utslipp som skyldes tidligere generasjoner

2.     utslipp som kan kalles legitime fordi de er foretatt av de dårligst stilte.

Dermed sitter vi igjen med et restutslipp som ingen kan gis ansvar for. Caney mener derfor at prinsippet om forurenser betaler ikke kan stå alene, men må kompletteres med et prinsipp om betalingsevne.

Restutslippet bør dekkes av de med best betalingsevne, med andre ord de rikeste statene. Prinsippet er isolert sett ikke opptatt av hvem som har vært ansvarlig for at problemet er oppstått, det sier bare at de statene som har mest også bør bidra mest. Det finnes imidlertid tungtveiende innvendinger mot prinsippet om betalingsevne: Hvorfor skal noen betale for restutslipp de ikke er ansvarlige for? Denne innvendingen hviler på en antagelse om at det er galt at noen må bære byrdene for noe som ikke er deres skyld. Denne antagelsen er problematisk, fordi det forenklet sett bare kan være tre muligheter for hvem som skal betale:

1. De rike

2. De fattige

3. Ingen, eller med andre ord business as usual – de som er ofre for klimaendringene (som ofte vil være fremtidige generasjoner).

Merk at i tilfelle 3 tilskrives byrdene dem som er ofre for klimaendringene. I alle tre tilfeller må noen bære byrden for noe de ikke kan holdes ansvarlig for. Da er det mest rimelig at de som har mest betaler. I motsetning til fattige land, vil rike land kunne bære denne kostnaden uten å risikere at innbyggerne lider nød. Prinsippet om betalingsevne melder seg altså for å dekke de kostnadene som ikke dekkes gjennom prinsippet om at forurenser betaler

Prinsippet om betalingsevne må imidlertid modifiseres på en måte som gjør at vi kan skille mellom en ren og en skitten måte å bli rik på. De som har blitt rike uten å krenke andres rettigheter, for eksempel ved å forurense, har bedre grunner til å ikke ville bære den økonomiske byrden. Derfor bør rike land som har opparbeidet sin rikdom på en skitten måte, ta det største ansvaret for å betale.

Vi står dermed igjen med to modifiserte prinsipp:

1.     Personer bør bære byrdene for klimaendringer som de har forårsaket, så lenge det ikke innebærer at de kommer under en anstendig levestandard.

Men fordi dette prinsippet ikke kan gjøre rede for det vi har kalt restutslippene, må det suppleres med prinsippet om betalingsevne, som er modifisert ved at de som har blitt rike ved å krenke andres rettigheter må ta en større del av byrden enn de som ikke har krenket andres rettigheter:

2.     Plikten til å ta seg av restene skal bæres av de velstående, men vi må skille mellom to grupper: (i) de hvis rikdom har kommet i stand på en urettferdig måte, og (ii) de hvis rikdom ikke har kommet i stand på en urettferdig måte – og vi må legge større ansvar på (i) enn på (ii).

La oss nå se hvordan disse prinsippene kan anvendes for å bestemme hva Norge bør bidra med.

 

Hva er Norges rettferdige andel?

To rapporter fra 2014 kan brukes som utgangspunkt når vi nå går videre fra diskusjonen rundt abstrakte prinsipper til å prøve å tallfeste hvor mye Norge ut fra de to prinsippene bør kutte. Rapportene Norges klimaansvar 2030 og Norway’s Fair Share of An Ambitious Climate Effort legger begge til grunn en kombinasjon av prinsippet om forurenser betaler og prinsippet om betalingsevne.

For å komme frem til Norges rettferdige andel av klimakuttene, beregner den sistnevnte rapporten 50 prosent ut fra forurenser betaler og 50 prosent ut fra betalingsevne. Beregningen hviler på at Norges befolkning, som utgjør 0,07 prosent av verdens befolkning, fra 1990 har bidratt med 0,44 prosent av de samlede globale utslippene. Norge har også meget stor betalingsevne – til tross for at vi kun utgjør 0,07 prosent av verdens befolkning, utgjør Norges rikdom 1,39 prosent av verdens samlede brutto nasjonalprodukt. 50 prosent av 0,44 + 50 prosent av 1,39 prosent utgjør 0,69 prosent av de totale globale utslippskuttene som må tas innen 2030. 0,07 prosent av verdens befolkning må altså ta 0,69 prosent av de totale utslippskuttene. Norges rettferdige andel av klimakuttene blir på bakgrunn av denne beregningen at vi må kutte våre utslipp med 585 prosent innen 2030. Vi kan selvfølgelig ikke kutte mer enn 100 prosent innenlands, og selv dét vil ikke være praktisk mulig. Forslaget i rapporten er at Norge kutter sine nasjonale utslipp med 14 prosent innen 2020 og 48 prosent innen 2030. De resterende kuttene må tas ved at Norge betaler for å redusere utslipp utenlands.

Det vil koste Norge mer å legge prinsippet om betalingsevne til grunn enn prinsippet om at forurenser betaler. Jo større vektlegging av betalingsevne, desto dyrere for Norge. I motsetning til prinsippet om at forurenser betaler, tar prinsippet om betalingsevne indirekte ansvar for våre utslipp i utlandet. Vi har blitt rike ved å eksportere olje, som fører til utslipp utenfor norsk territorium. Disse utslippene kan ikke fanges inn av forurenser betaler-prinsippet, men av prinsippet om betalingsevne.

Norges klimaansvar 2030 konkluderer med at dersom man kun beregner ut fra betalingsevne, må Norge kutte 630 prosent innen 2030. Legger vi kun prinsippet om forurenser betaler til grunn, må vi ifølge samme rapport kutte mellom 49 og 74 prosent innen 2030. Begge rapportene er laget av verdensledende forskere, og kan ikke avfeies med at tallene er vilkårlige. Og de gir altså et klart argument for at vi bør kutte mer enn 40 prosent innen 2030.

Denne innsikten bør for det første føre til at miljøbevisste borgere i Norge presser på for at vi i det minste skal oppfylle løftene fra Paris. Det at vi vet at vi burde kuttet betydelig mer, vil gjøre det ekstra pinlig hvis vi ikke engang klarer å oppfylle de begrensede målene vi ha satt oss. For det andre bør Norge påta seg ytterligere forpliktelser. Paris-avtalen innebærer at landene møtes og kan forsterke sine ambisjoner hvert femte år, og her bør Norge i henhold til vår argumentasjon ta en større andel av byrdene.

Teksten sto på trykk i Klassekampen under tittelen Hvem skal betale? 13.12.2017. 

LEAVE A COMMENT