Boligmarkedet har gått amok og aktualisert spørsmålet om arveavgift. Som Markus Slettholm nylig har påpekt er det nesten bare de som har rike foreldre i ryggen som kan komme seg inn på boligmarkedet i Oslo og andre byer.
I Norge valgte vi i 2014 å avvikle arveavgiften som hadde eksistert siden 1792. Dette til tross for at en rekke økonomiske studier viser at arv vil ha økende betydning for konsentrasjon av formue i fremtiden og at tre fjerdedeler av de 100 rikeste i Norge har arvet formuen de sitter på. De som arver mest er også de som har den høyeste inntekten.
Et viktig argument for arveavgift som kommer til uttrykk i Slettholms innlegg er at avgiften er nødvendig for å realisere et ideal om like muligheter. Argumentet sier at det er urettferdig at noen skal få et bedre utgangspunkt i livet enn andre bare fordi de er født med rike foreldre.
Et beslektet argument sier at ulikheter som følger av arv er urettferdig sammenlignet med ulikheter som skyldes at man lykkes i markedet. Ulikheter er med andre ord urettferdige dersom de skyldes en moralsk tilfeldig faktor som hvorvidt dine foreldre er rike eller fattige. Men ifølge dette argumentet er ulikheter ikke urettferdige dersom de følger av hardt arbeid.
Et tredje argument sier at vi må sørge for at kapitalkonsentrasjonen i et land ikke blir for stor fordi det da vil gå på bekostning av prinsippet om at alle må sikres like muligheter til å påvirke den politiske prosessen. Stein Erik Hagens døtre må ikke gis muligheter til mer politisk makt enn andre fordi de arver.
Hva med argumentene mot? Mange viser til familiegrunner dersom de er motstander av arveavgift. Båndene mellom foreldre og barn er blant de sterkeste båndene som eksisterer mellom mennesker. Når barnet vokser opp svekkes disse båndene og det blir naturlig å lete etter noe som kan fungere som en symbolsk erstatning for dem. Og fordi det å gi i form av arv kan forstås som en handling motivert ut fra kjærlighet til barnet kan det å gi penger bidra til å styrke disse båndene og skape en følelse av identitet og kontinuitet mellom foreldre og barn.
I forlengelsen av dette er mange motstandere av arveavgift fordi den vil gjøre det vanskelig å overføre gårder og familiebedrifter fra en generasjon til en annen. Dette er et viktig argument. Likevel er det ikke nødvendigvis slik at det som følger er å fjerne arveavgiften. Man kan også løse dette ved at dersom gården eller bedriften forblir i familiens eie i en lengre periode så blir skatten redusert for hvert år. Dette vil tillate folk å beholde bedrifter de ønsker å videreføre, men skatten vil gjøres gjeldende dersom man selger bedriften eller gården.
Man kan også argumentere en form for felleseie i familien. Selv om det rent juridisk er slik at det er individer som eier kan man mene at det normativt sett er slik at familien eier ting i fellesskap. Jeg tror dette argumentet er en viktig grunn til at arveavgiften er upopulær. Barn føler at de allerede eier det som er foreldrenes eiendeler og oppfatter det derfor som urettferdig at «deres» verdier beskattes. Det er likevel uklart hva som dypest sett begrunner et slikt felleseie. Når det gjelder to ektefeller kan man hevde at de har felleseie ut fra at det ofte eksisterer en form for arbeidsdeling mellom to personer. I en tradisjonell familie var den ene ansvarlig for å tjene penger, mens den andre hadde ansvar for hus og barn. Da er det rimelig å si at de eier familiens verdier sammen. I moderne familier er det ikke slik at barn deltar som likeverdige i en arbeidsdeling, og det er derfor uklart hva som eventuelt kan begrunne at barn har rett til verdiene ut fra en form for felleseie.
Et siste argument er dobbeltbeskatningsargumentet. Argumentet sier at det å skattlegge arv er urettferdig fordi hardtarbeidende mennesker først må betale inntektsskatt og så en ny skatt på sine verdier når de dør. Men dette er et dårlig argument. Hvis dette var riktig ville det også være urettferdig å ha skatt på forbruk. Gitt at vi aksepterer skatt på forbruk virker det urimelig å skille ut skatt på arv og si at det er urettferdig. Det er ikke antall ganger verdier blir skattlagt som er avgjørende, men den samlede effekten av de forskjellige skattene skattesystemet består av.
Hva med hensynet til økonomisk effektivitet? Motstandere av arveavgiften hevder skatten går utover folks motivasjon til å jobbe og spare. Dersom en viktig motivasjon for folks arbeidsinnsats og sparing er å overføre midler til andre vil det å begrense slike transaksjoner slå negativt ut. I litteraturen skiller man mellom tilfeldig og planlagt arv. Dersom arvelaters sparing først og fremst er motivert ut fra et ønske om å ha en trygg økonomi mot slutten av livet vil skatten i liten grad påvirke arvelaters insentiver; dette kalles derfor tilfeldig arv. Men arvelater kan også ha et sterkt ønske om å etterlate verdier, for eksempel til sine barn. Vi snakker da om planlagt arv. Dersom denne motivasjonen er dominerende er det sannsynlig at arveavgiften vil påvirke arvelaters insentiver. Høy skatt kan føre til redusert arbeidsinnsats og sparing. Internasjonal forskning tyder imidlertid på at arvemotivet i liten grad er planlagt og knyttet til ønske om å fremme mottakernes interesser. Derfor er konklusjonen at skatt på arv ikke vil ha betydelig negative effekter på folks vilje til å arbeide og spare.
I forlengelsen av dette er det også viktig å si noe om hvilke negative effekter arveavgiften har sammenlignet med andre skatter. Mye tyder på at skatt på inntekt har større negative effekter enn skatt på arv. Inntektsskatten reduserer hva folk sitter igjen med av betaling for den innsatsen de legger ned, og antas derfor å ha negative effekter. Dette bekreftes av OECDs «skatt og vekst ranking» som konkluderer med at «selskapsskatten er den som er mest skadelig for økonomisk vekst, etterfulgt av inntektsskatten». Skatt på arv er betydelig mindre skadelig delvis fordi «en stor del av arv ikke er planlagt».
Samler vi disse argumentene tilsier de at vi bør ha arveavgift, men ikke på 100 prosent. Argumentene for arveavgift er sterke og trekker i retning av høy skatt på arv. Folk bør gjøre seg fortjent til de midlene de besitter, og i et demokrati finnes det gode argumenter for å begrense hvor mye folk skal kunne motta i formue. Dobbelbeskatningsargumentet og argumentet om felleseie er svake argumenter. Det finnes likevel viktige familie- og insentivhensyn som utelukker 100 prosent skatt på arv. Både rettferdighetshensyn og effektivitetshensyn taler imidlertid for at arv og gave bør skattlegges betydelig hardere enn inntekt.
Teksten er basert på kapittel 10 om arveavgift i boken Rettferdig fordeling og rettferdig skatt. Fagbokforlaget 2019. Den sto på trykk i Morgenbladet 25.01.2019.