Hva skylder vi våre foreldre?

Foreldre og barn har ofte et nært forhold gjennom store deler av livet. Dette forholdet hviler dessuten på en rekke normative forventninger. For eksempel så forventer vi at våre foreldre stiller opp og hjelper til når vi får barn, akkurat som våre foreldre forventer at vi stiller opp og hjelper til når de blir syke og pleietrengende. Foreldre og barn har en hel rekke slike forventninger til hverandre fordi de er i familie. Men det knytter seg ikke bare forventninger til hva foreldre skal gjøre for sine barn. Foreldre skylder også barna sine noe, for eksempel å gi dem en trygg og god oppvekst. Men skylder barna foreldre sine noe? Skylder de sine foreldre takknemlighet dersom foreldrene gir dem den trygge og gode oppveksten de har krav på?

Noen vil antagelig være fristet til å svare ja på det spørsmålet. Tankegangen er nok at vi står i gjeld til våre foreldre fordi vi lever. Uten våre foreldre, så hadde vi jo ikke vært til i første omgang. Andre vil kanskje gå et skritt lenger, ved å si at foreldrene våre har gitt oss livet i gave, og derfor skylder vi dem takknemlighet. Men her må vi trå forsiktig frem. Hva innebærer det egentlig å stå i takknemlighetsgjeld til andre mennesker? Hvis jeg spør naboen om han kan vanne blomstene mine mens jeg er på ferie, og han gjør det for meg, så er det rimelig å kreve at jeg gjengjelder den tjenesten hvis min nabo senere spør meg om å vanne blomstene hans. Vi sier gjerne da at jeg skyldernaboen min en tjeneste. Når jeg har vannet blomstene hans, så løses jeg fra min plikt. Jeg skylder han ikke lenger den tjenesten.

Forholdet mellom foreldre og barn er annerledes enn forholdet mellom meg og min nabo. En viktig forskjell er at forholdet mellom foreldre og barn, i motsetning til forholdet mellom meg og naboen, ikke er basert på frivillighet. Når det gir mening å si at jeg i min situasjon skylder naboen noe, så er det fordi jeg frivillig valgte å sette meg i gjeld til han på den måten jeg gjorde. Men barn har ikke valgt å bli født. De skylder derfor ikke sine foreldre takknemlighet over å bli født. Men er ikke det å bli født en gave i seg selv? Man drar jo som regel fordeler av å motta gaver. Så hvis man kan dra fordeler av å bli født, har vi kanskje en takknemlighetsplikt overfor våre foreldre for at de gjorde oss tjenesten å sette oss til verden?

Dette er en forførende tankegang, likevel må den avvises. For det første er det uklart hva foreldre har gjort gjennom å sette barn til verden som skulle gi opphav til takknemlighet hos barna. De færreste skaper barn for barnas skyld; de gjør det for egen skyld. Hvis barnas takknemlighet derfor skal rettes mot noe foreldre har gjort, så må det være mot noe de gjorde for sin egen skyld, og det virker merkelig. I tillegg skal vi jo huske på at det er mange barn som blir til av ren skjær tilfeldighet (flaks eller uflaks). For det andre er det uklart om man kan dra fordeler av å bli født på en måte som gir opphav til takknemlighet. For det tredje, og beslektet med det forrige punktet, så gjør riktignok foreldre en masse ting for sine barn som de drar fordeler av – barna får mat og drikke, en varm seng å sove i, etc. – men dette er ikke noe barn skal føle takknemlighet for ettersom det er noe foreldre skylder sine barn. På tilsvarende måte skal ikke min nabo føle takknemlighet over at jeg gjengjeldte hans tjeneste ved å vanne blomstene når han var på ferie. Det er ingen grunn til at barn skal føle takknemlighet overfor sine foreldre for at de gir dem en trygg og god oppvekst. Dette er noe foreldrene skylder sine barn.

Men hva med de foreldrene som strekker seg ekstra langt for å gi barna en ekstra god oppvekst, og som derigjennom kan sies å gi sine barn fordeler? Skylder disse heldigstilte barna sine foreldre takknemlighet? Eller hva med vanskeligstilte foreldre som anstrenger seg mye hardere enn andre foreldre for at barna skal få en anstendig oppvekst? Selv om deres barn ikke drar fordeler av foreldrenes innsats, så er det likevel noe beundringsverdig over de foreldrene som mot alle odds klarer å gi barna en god inngang til voksenlivet. Skylder disse barna sine foreldre takknemlighet? I begge disse tilfellene er jeg er tvilende til å formulere dette som noe barna skylder sine foreldre.

Det vi imidlertid kan si, er at disse barna bør være takknemlige. Men det er viktig å være klar over hva som er grunnlaget for denne takknemligheten. Det er ikke en takknemlighet over å være født, men en takknemlighet over at foreldrene strakk seg lenger enn det som er rimelig å forvente og kreve av foreldre når det kommer til å gi barna en trygg og god oppvekst. Hvor denne grensen går for hva foreldre bør gjøre for sine barn, er vanskelig å si. Dermed er det vanskelig å si nøyaktig når foreldre har gjort mer for sine barn enn de plikter, og også vanskelig å si nøyaktig når barn bør være takknemlige overfor sine foreldre. Vi kommer imidlertid ikke utenom at det må settes en slik grense.

Vi må konkludere med at barn i utgangspunktet ikke skylder sine foreldre noe, men at noen foreldre kan gjøre seg fortjent til barnas takknemlighet. Dermed har jeg ikke sagt noe om hva barn bør gjøre for sine foreldre. Kanskje bør de ta vare på dem ved livets slutt, men det er i så fall ikke fordi de skylder sine foreldre å gjøre det. Det må være av andre grunner.

LEAVE A COMMENT