Hvor er Margrethe Munthes moralske pekefinger når vi trenger den?

«Boarding». Det blinker på skjermen. På tide å gå til gaten. Jeg skal reise til Tbilisi, Georgia. Med fly. Jeg hater å fly, særlig utenlands på lengre flygninger med mellomlanding. Mye mennesker. Mye som kan gå galt; forsinkelser, kanselleringer – venting og atter venting. Mye frustrasjon. Stønn! Jeg foretrekker helst å være hjemme eller på hytta. Men jeg har egentlig ikke noe valg, ettersom vi skal bo ett år i Georgia. Det medfører noe reising frem og tilbake for min del dette året. Jeg kjenner jeg gruer meg litt.

Utover å hate å fly, så føler jeg også på dårlig samvittighet. Eller skam, som det heter nå. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg gjennom å fly bidrar til å varme opp en allerede overopphetet planet. Flytrafikk er en av verstingene når det gjelder klimagassutslipp. Mitt bidrag alene er ikke stort, men det er ikke lik null, slik det kanskje burde ha vært. Klimagassutslipp påfører andre mennesker og dyr, både nålevende og fremtidige, skade eller risiko for skade. Mine flyreiser bidrar derfor bittelite til denne skaden. MDG-politiker Eivind Trædal hevdet tidligere i sommer at det er de rike som hovedsakelig bør kjenne på flyskam. Men i tiden fremover bør vi alle ha dårlig samvittighet hvis vi flyr mer enn nødvendig.

Mange synes snakket om flyskam, og de tilhørende kjøttskam og bilskam, har bikket over i utidig moralisering. De liker ikke at andre blander seg inn i hva de gjør. De liker ikke å bli fortalt hva de bør gjøre og ikke gjøre. «Skal du ta fra meg ferien min også nå da?» Ingen skal nemlig fortelle dem om de bør fly eller ikke, eller om de bør spise kjøtt eller ikke, og så videre. De gjør som de vil. Så søker de tilflukt i skyttergravene og avfyrer sine krenkeskudd mot de bedrevitende moralistene.

Det er påtagelig hvor ømfintlige mange er for kritikk i dag, særlig moralsk kritikk. Noe av forklaringen tror jeg er å finne i tiden vi lever i. Vi lever i relativismen og individualiseringens tid, hvor det ikke finnes en moral med gyldighet for alle, hvor ingen etter sigende er bedre plassert til å vite hva som er riktig og galt enn andre, og hvor vi er oppdratt til at vi kan gjøre stort sett som vi vil. I en sådan tid blir den som tar på seg den moralske hatten og kritiserer flyreiser eller kjøttspising, selv møtt med anklager om å være en ufordragelig bedreviter. «Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre», «det som er rett for deg trenger ikke å være rett for meg». Denne «moraliseringen over moralisering» er svært uheldig ved at den setter en effektiv stopper for enhver videre diskusjon.

Det er fristende å ønske seg noen tiår tilbake, til den gang Margrethe Munthe så friskt skrev sanger som «Lua av»

 

«Nei, nei gutt,

dette må bli slutt!

Ikke storme inn i stua

før du har fått av deg lua!

Glemte du det rent?

Det var ikke pent.

 

Husk å ta

alltid lua a’!

Ikke kast den, ikke sleng den,

pent og rett på knaggen heng den!

Tørk av foten din

og gå stille inn.»

 

Munthes formaninger er ikke til å misforstå. Gutter har å oppføre seg. (Jenter også, for den saks skyld). Sangen ble i sin tid oppfattet som moraliserende, og den er jo det. Men er det noe galt med slik moralisering? Den handler om å stille krav til hvordan man oppfører seg, og at berettiget kritikk venter på den som ikke innfrir disse kravene. «Det var ikke pent».

Det er et vitenskapelig faktum at klimaendringer skjer, og det er et moralsk faktum at det stiller store krav til oss når det gjelder å begrense videre utslipp og forberede oss på de endringene som kommer. Hvordan skal vi klare en slik omstilling så lenge mange skal ha seg frabedt at det stilles krav til dem? Hvordan skal vi klare det så lenge mange ikke vil gjøre noen forsakelser i form av å gi avkall på unødige flyreiser? Jeg tror det vi trenger, kanskje mer enn noen gang, er en skikkelig dose Munthiansk moralisme, med en klar formanende pekefinger rettet mot de som av en eller annen grunn lukker både ører og øyne for de problemene vi står ovenfor. «Nei, nei gutt, dette må bli slutt!»

«Klimaendringer er ikke individets ansvar, det er politikerne som må gjøre noe». Utsagnet har florert den siste tiden i forbindelse med debatten om flyskam. Det er riktig at de største og mest effektive klimatiltakene er politiske. Men det betyr ikke at vi som enkeltindivider kan lene oss tilbake å late som ingenting. Det betyr ikke at vi ikke har noe som helst ansvar for hvordan vi lever våre liv. Vi lever i et demokratisk nettverk hvor alt veves sammen, hvor politikk påvirker individer, men hvor også individer påvirker politikere og politikk. Hvis du avstår fra å fly, så sender du et klart signal til andre rundt deg om at du tar klimaet på alvor. Hvis mange nok gjør som deg, kan ikke politikerne unngå å legge merke til det. Det kan være starten på de forandringene vi trenger.

Skiltet med fest setebeltet lyser. Vi skal snart lande i Tbilisi. Her i Georgia tenker tilsynelatende ikke så mange på klimaendringer. De kjører verken elbil eller elsykkel. Faktisk så sykler de ikke i det hele tatt. Georgiere flest kjører bil, og bilene er overalt. Snakk om bilskam ville neppe tatt av her, for å si det sånn. Et land som Georgia er avhengig av at land som Norge går i bresjen for de storstilte grønne samfunnsendringene. Kanskje, og bare kanskje da, følger de etter.

Skammer jeg meg over å ha flydd fra Bergen til Tbilisi? En side av meg har ingen problemer med å rettferdiggjøre flyturen hit. Vi skal tross alt bo her ett år, og det finnes ingen alternative reisemåter. Men det skal ikke være så enkelt å rettferdiggjøre flyreiser fremover. En annen side av meg kjenner derfor på en dårlig samvittighet for at jeg, uansett god grunn eller ei, bidrar til det problemet vi nå for alvor må finne gode løsninger på. Jeg tåler derfor en eventuell kritikk for at jeg flyr litt dette året. Hva med deg, tåler du kritikk for at du flyr for mye?

Norge bør ta en større del av byrden

av Trygve Lavik og Jørgen Pedersen.

 

Den norske stat har forpliktet seg til å kutte 40 prosent av sine klimagassutslipp innen 2030. Det innebærer i snitt kutt på 800 000 tonn CO2 i året. Forskningsdirektør i Cicero, Steffen Kallbekken, har regnet ut at statsbudsjettet for 2017 vil innebære at Norge kutter 100 000 tonn CO2 i løpet av året. I tillegg til at Norges kutt av klimagassutslipp er mindre enn det vi har forpliktet oss til, skal vi her vise at ut fra rene rettferdighetsbetraktninger burde Norge kuttet betraktelig mer enn 40 prosent.

Continue reading Norge bør ta en større del av byrden

HOME, en film om kloden og hvordan vi holder på å ødelegge den

Behov for en skjellsettende opplevelse? Klikk deg inn på youtube og skriv Home project. Du vil få opp filmen Home, som vil gi deg en estetisk, eksistensiell og etisk opplevelse du neppe har opplevd maken til.

Estetisk er filmen unik. All filming er gjort fra luften, under ledelse av den prisbelønte franske fotografen og miljøaktivisten Yann Arthus Bertrand, som for alvor ble kjent etter utstillingen Earth from Abovesom ble vist i over 100 byer, og sett av over 100 millioner mennesker etter at den opprinnelig ble satt opp i Paris i 2000. I Home viser Bertrand oss en uendelig vakker planet slik vi aldri har sett den før. Bildene snakker for seg selv. De tar oss tilbake til klodens opprinnelse, der livets mirakel oppsto, for ca fire milliarder år siden. Vi beveger oss kjapt fra de første vulkanenes utbrudd, til den første bakterien oppsto og sådde spiren til alt liv slik vi kjenner det. Vi får se hvordan jorden ble i stand til å ta vare på vann i flytende form, og de utrolige mønstrene vannet dannet når elver buktet seg frem gjennom urørt natur. Og vi får forklart hvordan de små mikroorganismene som oppsto etter hvert utviklet seg og bandt og lagret det karbonet som i begynnelsen forgiftet hele atmosfæren og gjorde det umulig for levende vesen å oppholde seg på jordens overflate.

Mens klodens alder anslås til 4 milliarder år, har mennesket, som homo sapiens, bebodd planeten i 200 000 år. Som art har vi lagt under oss habitater og territorier på en måte som ingen andre arter har hatt mulighet til. I 180 000 av disse årene levde homo sapiens et liv i nomadisk vandring, og det er bare de siste 10 000 år jordbruket har utgjort primærkilden for våre materielle behov. Jordbruket er i så måte vår første store revolusjon, en revolusjon som blir virkelig revolusjonær først når man ser den som forløperen for menneskehetens andre store oppdagelse: utnyttelsen av lagret energi.

Kull, gass og olje. Energireservoar hvor solenergi er blitt oppmagasinert gjennom over 100 millioner år. Denne energien har lagt til rette for et liv der menneskene har kunnet frigjøre seg fra naturens lenker og oppnå et nivå av komfort totalt ukjent for alle tidligere generasjoner. 80 % av energien som forbrukes kommer fra fossile brennstoff. Men dette har konsekvenser. De siste 50 årene har jordens klimatiske tilstand endret seg mer enn den har gjort de foregående tusener av år hvor mennesker har bebodd planeten! Og endringen kommer som direkte følge av omdannelsen av energi.

Når fossil energi anvendes i det tempoet vi har sett de siste 50 år, slippes karbondioksid ut i atmosfæren og temperaturen på kloden stiger. Menneskeheten har aldri levd i en atmosfære med så høy konsentrasjon av karbondioksid som nå. Polene smelter, og utviklingen går raskt, svært raskt. Tempoet i denne utviklingen henger sammen med at det som binder den farlige gassen, først og fremst trær, også blir utnyttet på en måte vi ikke har sett maken til i historien. Filmen viser hvordan den største regnskogen i verden, Amazonas er blitt redusert med 20 % på bare 50 år. Hva skjer med denne skogen? Skogen fjernes og erstattes av beitemark for kveg. Verdens lunge omdannes til kjøtt for det europeiske og asiatiske markedet. Kjøtt som havner på våre middagsbord.

Fantastiske bilder viser snøsmeltingen i Kilimanjaro og Himalaya. Breene i Himalaya er kilden til alle de store asiatiske elvene: Indus, Mekong, Ganges og Yang Tse Kiang. 2 milliarder mennesker får sitt drikkevann fra disse kildene. Og vi får vite om alle de millioner av mennesker som berøres av mangelen på vann i elver som ligger tørre fordi isbreene allerede har gått så mye tilbake at de ikke lenger kan levere det livsnødvendige vannet. Og vi flyr videre, over Sibir, der permafrosten lagrer metan, en drivhusgass 20 ganger farligere enn karbondioksid. Smelter permafrosten er det nærmest utenkelige scenerier som melder seg. Kloden vil endres i så stor grad at vi ikke lenger vil kjenne den igjen.

Drivkraften i denne utviklingen er den vestlige verdens forbruk, et forbruk som er systematisk skjevfordelt. Det er her den etiske og eksistensielle utfordringen ligger. I dag er halvparten av alle jordens rikdommer eid av 2 % av befolkningen. 20 % av verdens befolkning forbruker 80 % av dens ressurser.

Homes mantra er at det er for sent for pessimisme. Men alle kan og må bidra. De positive eksemplene er mange: Mangfoldet av transnasjonale NGOer (non-governmental organizations) viser at verdens solidaritet er sterkere enn nasjonale egeninteresser. Regjeringer har fredet 2 % av verdens vannressurser. Ikke mye, men 2 ganger så mye som for 10 år siden. Nasjonalparker etableres, og styres ut fra prinsipper om bærekraftig utvikling. Denne formen for harmoni mellom menneske og natur kan bli regelen, og ikke unntaket. Utfordringen består i å finne nye måter å skaffe energi på, samtidig som vi i vestlige land må begrense vårt energiforbruk. Solens energi er utømmelig. Vi kan utnytte denne energien i enda større grad enn vi gjør i dag. Det er for sent for pessimisme.

Home er både en viktig og fantastisk film. Effekten av at det hele er filmet fra oven gir fantastiske perspektiver på en fantastisk natur. Til disse bildene følger vakker stemningsfylt musikk som forsterker følelsen av planetens sårbarhet, og vårt ansvar for å forstå den på nye premisser, premisser som er dens egne, og ikke våre. Og til alt dette følger det velformulerte poetiske kommentarer som forteller oss at alt henger sammen med alt, at intet er selvtilstrekkelig, at luft og vann er uatskillelig, forent i liv og for liv på jorden. Alle arter er nødvendige, ingen er overflødige, hver enkelt art har en rolle å spille i forhold til den skjøre balansen helheten utgjør. Koblingen av bilde, musikk og kommentar formidler på gripende vis det sårbare ved det som har muliggjort liv; planeten vår.

Dette er ikke en fordømmende eller moraliserende film. Det er simpelthen en film som maner til handling ved hjelp av naturens egen estetikk. En estetikk som er sterkt appellerende både eksistensielt og etisk.

Bildet fra Niger i Mali er fra filmen.

Teksten er basert på en kronikk med tittelen Home – årets viktigste film, trykket i Bergens Tidende 27.11.2009.

Vårt ansvar overfor fremtidige generasjoner

FNs klimapanel (IPCC) sine rapporter de siste årene har konkluderte med at det er meget sannsynlig at mesteparten av klimaendringene de siste 50 år er menneskeskapte. Rapportene fastslår dessuten at klimaendringene i dette århundret vil være langt større enn dem vi var vitne til i forrige århundret. Vi snakker trolig om betydelige endringer bare de nærmeste tiårene. På lengre sikt kan endringene bli enda større, og de kan få store økologiske og samfunnsmessige konsekvenser. Klimaendringene aktualiserer dermed spørsmålet om hvilket ansvar vi har overfor fremtidige generasjoner.

FNs klimapanel sin diagnose av jordklodens tilstand påkaller radikale og omfattende økonomiske og politiske reformer. Et spørsmål som kan stilles i den forbindelse er om slike reformer kan forsvares i lys av den usikkerhet som preger vårt forhold til fremtiden? Vi er utvilsomt i en situasjon preget av usikkerhet både når det gjelder retningen og tempoet til den fremtidige vitenskapelige og teknologiske utviklingen. Dette innebærer blant annet at vi ikke kan forutse i hvilken grad fremtidige generasjoner vil være i stand til å hanskes med det vi i dag betrakter som miljøproblemer. Kanskje vil de kunne utvikle teknologi som makter å bøte på fremtidige miljøproblemer. I tillegg kommer det at naturressursers relative verdi er avhengig av tilgjengelig teknologi. Kanskje vil for eksempel verdien av fossile brennstoffer være lav i fremtiden fordi senere generasjoner vil ha tilgang til billig solenergi. Alt dette og mer til er svært usikkert. Mange vil kunne hevde at det under slik usikkerhet er vanskelig å rettferdiggjøre iverksettelse av omfattende reformer for å beskytte fremtidige generasjoner.

Et interessant spørsmål i lys av dette er på hvilken måte usikkerhet og uvitenhet om fremtiden påvirker vårt ansvar og våre plikter overfor fremtidige generasjoner. Før jeg svarer på det, la oss legge merke til en betingelse for at vi kan stilles til ansvar for våre aktiviteter og beslutninger: Moralske aktører kan kun holdes ansvarlige for sine handlinger såfremt det er mulig for dem å forutse handlingenes konsekvenser og hvordan disse kan skade andres interesser. Dette er en epistemisk (eller kunnskapsmessig) betingelse for ansvar, som spiller en sentral rolle både i moralske og rettslige betraktninger om ansvar. Denne betingelsen innbyr til flere interessante betraktninger i forhold til klimaproblematikken.

Det har pågått interessante diskusjoner i moral- og politisk filosofi de siste årene om hvilket ansvar nålevende generasjoner har ovenfor fremtidige generasjoner. En av de som har jobbet med dette spørsmålet, er min kollega ved Universitetet i Stavanger, professor Kristian Skagen Ekeli. I sin doktoravhandling fra 2006 så han nærmere på hvilke implikasjoner den epistemiske ansvarsbetingelsen har for vårt ansvar overfor fremtidige generasjoner. Han har kort fortalt skrevet en avhandling om det som kalles intergenerasjonell etikk – en etikk om vårt moralske forhold til ettertiden. Ifølge Ekeli innebærer ansvarsbetingelsen at vi ikke kan klandres eller holdes ansvarlige i de tilfeller hvor det er umulig for oss å forutse konsekvensene av våre handlinger. I slike situasjoner spiller vår uvitenhet rollen som en unnskyldende faktor. Når det er sagt, vil ikke en persons faktiske uvitenhet om de negative konsekvensene av en handling i seg selv fraskrive personen ethvert ansvar.

Uvitenheten utgjør kun en unnskyldende faktor hvis den er uunngåelig. En aktørs faktiske uvitenhet om en aktivitets konsekvenser utgjør ingen unnskyldningsgrunn dersom vedkommende burde og kunne ha forutsett at den aktuelle handlemåte kan påføre andre skade eller risiko. Hvis en person velger en slik handlemåte, kan hun/han sies å være klanderverdig uvitende . Å være klanderverdig uvitende om noe vil si at vi kan holdes ansvarlige for ikke å ha forutsett eller vært klar over den risiko våre handlinger påførte andre. Klanderverdig uvitenhet kan betegnes som det å unnlate å ta rimelig hensyn til en risiko eller fare for skade som vi burde eller kunne ha forutsett. En person som skyter mot en annen i den tro at det ikke var noen kuler i magasinet, er et eksempel på en klanderverdig uvitende handling, fordi vedkommende burde og kunne forutsett dette scenariet.

Hvilke implikasjoner har så disse betraktningene for vårt moralske ansvar for de som kommer etter oss? Det som er sikkert er at den epistemiske ansvarsbetingelsen utelukker at vi kan holdes ansvarlige for de fremtidige følgene av våre handlinger dersom vi ikke på noen som helst måte kan forutse hvordan de vil påvirke kommende generasjoner. Men i lys av den økte kunnskapen vi har om (1) årsakene til klimaproblemene (de er for det meste menneskeskapte), og (2) konsekvensene av klimaproblemene (de vil ha betydelige omkostninger for ettertiden), er det rimelig å påstå at vi har et vesentlig ansvar for de fremtidige følgene av den globale oppvarmingen. Kort sagt vil vi kunne stilles til ansvar for flere av de økologiske og samfunnsmessige problemer som fremtidige generasjoner antagelig vil måtte slite med, fordi vi har kunnskap om hva som kan gå galt (eller den risiko vi påfører kommende generasjoner).

Naturligvis er ikke forskerne enige om hva de fremtidige konsekvensene av klimaendringene vil være. Men mange tror den globale gjennomsnittstemperaturen i dette århundret vil ligge et sted mellom 1,1 og 6,4°C. Med en økning på for eksempel 3°C er sannsynligheten stor for å utløse raske og irreversible klimaendringer. Isen på Grønland smelter for eksempel raskere enn tidligere antatt, og når den forsvinner vil havnivået stige med syv meter. Det vil få alvorlige konsekvenser for en rekke øystater og land. Et annet viktig moment som bør tas med i betraktningen knytter seg til forholdet mellom verdens rike og fattige. For mens den rike delen av verden i stor grad må bære det kausale ansvaret for klimaendringene, vil trolig den fattige delen av verden måtte betale prisen i form av økologiske og samfunnsmessige omkostninger.

Selv om det er rimelig å anta at kommende generasjoner vil utvikle mer avansert teknologi enn vi har i dag, er det moralsk betenkelig å basere seg på at fremtidig teknologisk utvikling vil kunne bøte på den risiko vi påfører kommende generasjoner gjennom global oppvarming. Teknologioptimisme kan således ikke tjene til å rettferdiggjøre at vi unnlater å handle. Som George Monbiot har sagt, er det en posisjon som er verre å innta enn det å benekte at klimaendringene er menneskeskapte og at de utgjør en betydelig trussel for kommende generasjoner. Det er å akseptere at klimaendringene skjer og at de kan få svært alvorlige konsekvenser, men likevel unnlate å gjøre noe med det.

Denne teksten stod på trykk som kronikken “Moralsk betenkelig” i Dagbladet 13.4.2007. 

Miljøproblem og sivil ulydnad

Det ser ut til at klimaendringar vil få alvorlege følgjer for jorda og menneska i framtida. Likevel blir lite gjort for å hindre dette. Når demokratiet ikkje ser ut til å kunne handtere dette problemet, bør ein då bryte lova for å tvinge fram nødvendige tiltak? I Noreg har me ein viss tradisjon for sivil ulydnad i miljøsaker, frå Arne Næss i Mardøla til bunadsjentene i Hardanger. Er det noko galt med slike aksjonar? Forskarar har rekna seg fram til at 75 prosent av alle kjente karbonreservar må bli liggjande dersom global oppvarming skal avgrensast til til to grader. Kan det vere rett å lenke seg til installasjonar i oljeindustrien for å bidra til at Noreg gjer si plikt på dette feltet?

Ein av dei mest kjende teoriane om sivil ulydnad kan ein finne i John Rawls sitt klassiske verk A Theory of Justice. Det som er mindre kjend, er at eit av Rawls sine eksempel på rettmessig sivil ulydnad nettopp har å gjere med omsynet til framtidige generasjonar.

Rawls definerer sivil ulydnad som ein offentleg, ikkje-valdeleg og ulovleg handling utført for å endre ein demokratisk regjerings lover eller politikk. Vidare må handlinga vere gjort ut frå politiske prinsipp om rettferd. Det gjeld ikkje som sivil ulydnad dersom ein gjer handlinga ut frå rein eigeninteresse. Dersom eg lenkar meg fast til kontorstolen min for å få høgare løn til meg sjølv, er det ikkje sivil ulydnad, men dersom eg blokkerer hovudinngangen til eit offentleg bygg for å protestere mot diskriminering i arbeidslivet, så kan det vere det.

Det vanskelege spørsmålet som sivil ulydnad reiser, gjeld kva ein bør gjere når ulike plikter kjem i konflikt. På den eine sida har ein plikt til å følgje demokratisk vedtatte lover. På den andre sida har ein plikt til å kjempe mot urettferd. Men kva er rett å gjere når demokratiet gjer urett?

Rawls stiller opp tre vilkår som må vere oppfylte for at sivil ulydnad skal vere legitim. For det første må sivil ulydnad utførast i protest mot klar urettferd. Ein kan ikkje bryte lover for å få kapitalskatten ned frå 27 til 26 prosent. For det andre skal sivil ulydnad vere ein siste utveg. Først når ein har forsøkt å få til ei endring gjennom dei vanlege kanalane, og dei politiske partia og majoriteten av folket har vist seg apatiske eller umedgjerlege, kan sivil ulydnad vere rett. Det tredje vilkåret er, for å setje det på spissen, at ikkje den sivile ulydnaden fører til at samfunnet bryt saman og at rettferd difor blir endå vanskelegare å realisere.

I følgje Rawls sin teori er såkalla “pure time preference” urett. Ein kan ikkje handsame generasjonar ulikt eine og åleine fordi dei kjem før eller etter i tid. Temporal plassering er moralsk irrelevant. Det tyder at dersom me i den nolevande generasjonen prioriterer våre eigne interesser framfor interessene til seinare generasjonar, så handlar me urett. Ei slik urett kan gi god grunn for sivil ulydnad. Dersom ei regjering fører ein politikk som øydelegg for framtidige generasjonar, kan sivil ulydnad vere både rimeleg og nødvendig, også dersom regjeringa har demokratisk støtte for politikken sin. Interessant nok meiner Rawls at akkurat det same argumentet gjer at det kan vere rett for ei regjering å gå imot folkefleirtalet av omsyn til framtidige generasjonar. Dersom folket går inn for politikk som skadar framtidige generasjonar, bør ei regjering gå mot folket og tvinge gjennom dei nødvendige tiltaka, så å seie i namnet til våre barn, barnebarn og deira barn igjen. Akkurat det verkar likevel lite aktuelt i høve til klimaendringar.

Natur og Ungdom har varsla sivilt ulydige aksjonar i kampen mot dumping av gruveavfall i norske fjordar. Dei er redde for at gruveavfallet vil utrydde alt liv i dei aktuelle fjordane og mellom anna øydeleggje livsvilkåra for ulike fiskeslag. Sjølv om John Rawls ikkje skreiv noko om laks eller torsk, kan det altså sjå ut som om Natur og Ungdom kan finne støtte for sine aksjonar i teoriane til det som utan tvil var den største politiske filosofen på 1900-talet. Når går nokon inn for sivil ulydnad for å bremse klimaendringar?

Ei modifisert utgåve av dette innlegget stod på trykk i Klassekampen, 2.7.2015

Klima og ansvar

Forestill deg følgende scenario. Ditt barnebarn ser deg dypt inn i øynene og spør: Men hvordan kunne dere la dette skje? Hvorfor gjorde dere ikke mer for å stoppe den negative utviklingen? Når gikk det opp for dere at det var for sent? Det er år 2065. Det barnebarnet snakker om er den ufattelige endringen av livsbetingelser som har inntruffet på vår jord de siste 100-150 år. Og hennes bebreidende blikk retter seg mot de menneskene som tross alt hadde en mulighet for å gjøre noe. For ditt barnebarn og hennes generasjon er det allerede for sent. De har ikke lenger muligheten til å velge. De kan ikke velge å senke havnivået slik at et hundretalls millioner av mennesker skal kunne flytte tilbake dit de bodde før isen for alvor begynte å smelte. De kan ikke lenger velge hvorvidt det skal være vinter med muligheter for å gå på ski i Norge. Og de kan selvfølgelig ikke velge å gi livet tilbake til alle de menneskene som har blitt offer for ekstremvær som følge av klimaendringene.

Blikket ditt viker. Du klarer ikke lenger å se henne i øynene. Du får assosiasjoner til et generasjonsopprør du leste om en gang for lenge siden: Den gangen dreide det seg om tyskere født rett etter andre verdenskrig og deres oppgjør med sine foreldre. De stilte mange av de samme spørsmålene ditt barnebarn stiller deg i dag. Også for de tyske 68erne var det ufattelig at de eldre generasjonene hadde gjort så lite. Også i den situasjonen dreide det seg om en revolusjon når det gjaldt menneskers livsvilkår. Og også den gangen fantes det et valg.

Du rykkes plutselig tilbake i nåtiden. Du er fullstendig klar over at de forklaringene du skal gi ditt barnebarn ikke tåler hennes kritiske blikk. Likevel forsøker du deg, men hele tiden uten å kunne se henne inn i øynene.

Det var politikernes skyld sier du. De var ikke i stand til å legge forholdene til rette slik at hver enkelt følte at en miljøbevisst handling hadde en betydning. Hvorfor skulle jeg la bilen stå når alle andre ikke gjør det? Dessuten var ikke kollektivtilbudet et fullgodt alternativ. Det var for dyrt og tok for lang tid. Det fantes en vilje i befolkningen sier du, men når politikerne ikke var i stand til å skape de rette rammevilkårene for miljøbevisst handling førte det til avmakt og en avventende holdning hos enkeltindividene.

En kort stund er du i stand til å holde blikket hennes. Du har fått en følelse av at du har gitt en god forklaring som bør kunne dempe hennes indignasjon. Hun ser deg i øynene og spør: Blir individets moralske ansvar for egne handlinger redusert på grunn av føringer som er lagt av det politiske system? Dette har vi jo snakket om før sier hun og da har du sagt akkurat det motsatte. Da har du fremhevet hvordan disse strukturelle trekkene kan fungere som en forklaring på manglende handlinger, men aldri som et fullgodt forsvar. Du slår blikket ned igjen. Vet at hun har rett og at individet selvfølgelig har ansvaret for egne handlinger selv om betingelsen alltid vil kunne være bedre tilrettelagt.

Du prøver deg på en ny forklaring. Dessuten, sier du, ville betydningen av det en kunne gjøre i Norge ha forsvinnende liten virkning i forhold til USA, Kina og de andre store landene som forurenset enormt mye mer enn hva vi gjorde i lille Norge. Det viktigste var derfor ikke at vi kuttet vår egne utslipp, men at vi la press på de store landene for at de skulle gjøre noe. Internasjonalt diplomati og avtaler mellom en hel rekke land var langt viktigere enn at Norge som en enkeltaktør skulle vise seg som den beste gutten i klassen.

Dette er jo ikke et valg mellom enten eller sier hun. Her er det åpenbart at en må gjøre begge deler. Norge ville jo selvfølgelig stå betydelige sterkere i alle forhandlinger dersom vi hadde sørget for å holde vår egen sti så ren som mulig. Og i et sammenlignende perspektiv hadde vi jo ikke mye å skryte av fortsetter hun. Ikke klarte vi å innfri avtalene i Kyotoprotokollen, som kunne ha vært et viktig skritt i riktig retning dersom flere land hadde etterfulgt de minimale kravene som var skissert opp der. Og i forhold til svenskene hadde vi jo også all grunn til å skamme oss påpeker hun. Vi var jo reine miljøsinker sammenlignet med dem, spesielt når det gjaldt å utvikle alternative energikilder.

Men hva gjorde du da bestefar, spør hun og ser på deg med et blikk som får deg til å krympe. Du har jo alltid regnet deg selv som et oppvakt og samfunnsengasjert menneske. Hvordan kunne du da lukke øynene for at kloden ble ødelagt. Jeg lukket ikke øynene sier du. I 2015 bestemte jeg meg for bare å fly utenlands på ferie 2 ganger i året. Jeg bestemte meg for å gå på jobb selv om det regnet og brukte bare bilen i helgene når vi skulle på tur. Hun ser på deg med om mulig enda mer forakt i blikket. Fly utenlands bare to ganger i året? Er du klar over at dersom den regelen skulle gjelde for hele jordens befolkning ville utslippene ha vært enorme? Og du bestefar har jo alltid ment at testen på om en handling er moralsk forsvarlig er hvorvidt den kan allmenngjøres. Mente du ikke det på den tiden da?

Igjen viker blikket ditt. Du vet at testen på en handlings moralske kvalitet er hvorvidt den kan universaliseres. Det er en oppfatning du alltid har hatt, og som du alltid har forsøkt å etterleve. Nå innser du at om hver inder og kineser skulle kunne fly utenlands flere ganger i året ville det ha blitt en enda større klimakatastrofe enn det som nå er tilfellet. Du må rett og slett innse at du ikke har ført det moralske og samfunnsengasjerte liv du hele tiden har trodd du har ført.

Ditt barnebarn er ikke helt ferdig enda. Til det er hennes indignasjon for sterk, hennes livsbetingelser i for stor grad for omkalfatret i forhold til det liv du har kunnet føre. Hun setter blikket i deg og spør hva du gjorde politisk? I hvilken grad engasjerte du deg i miljøsaken spør hun. I historiebøkene leser vi jo om at Norge på den tiden var et av verdens mest velfungerende demokratier. Da lå vel betingelsene til rette for politisk handling. Ikke bare ved hjelp av stemmeseddelen. Skrev du leserbrev i avisene bestefar, eller deltok du i noen av de miljøbevegelsene som fantes på den tiden? Fantes det demonstrasjoner og aksjoner mot politikernes manglende evne til å legge betingelsene til rette? Dersom de ikke fantes, hvorfor satte du dem ikke i gang? Hvis det er riktig som det står i historiebøkene at Norge var et velfungerende demokrati, så må det jo ha vært et utall av muligheter for å engasjere seg for saken.

Du ser ut vinduet nå. Har alltid oppfattet deg selv som samfunnsengasjert, men ikke som en som står på barrikadene. Ikke har miljøsaken vært avgjørende for hvordan du har brukt stemmeseddelen heller. De såkalte miljøpartiene hadde jo alltid hatt et urealistisk syn på samfunnsutviklingen. Hva ville skje med renta om alle de rabiate tiltakene som ble foreslått hadde blitt gjennomført? Hvordan skulle du da kunnet betale avdragene på hytta, for ikke å snakke om båten? Disse tankene holder du for deg selv. Du vet de ikke vil tåle hennes kritiske granskning. Blir du nødt til å revurdere alt? Har du stikk i strid med det du tidligere har vært overbevist om levd et forfeilet liv, i hvert fall om målestokken er den moralske?

Skattekutt og klimakrise – uavhengige størrelser?

Norge faller på den siste klimarangeringen, og regjeringen går inn for ytterligere skatteletter. Er det noen sammenheng her? Vel, ikke nødvendigvis. Det er mulig å kutte skatter og satse hardt på tiltak for å redusere utslipp samtidig dersom det gis prioritet. Likevel er det fristende å vise til noen av de mest interessante funnene i Thomas Piketty bok og knytte disse til dagens klimakrise. Piketty viser for eksempel at gjennomsnittlig toppskatt i USA i perioden 1932-1980 var på 81 prosent, mens gjennomsnittlig skatt på arv var mellom 50 og 60 prosent. Samtidig var store deler av denne perioden preget av økonomisk vekst. Dette skattenivået var et resultat av krisene som rammet de industrialiserte landene fra de økonomiske nedgangstidene i mellomkrigstiden, i krigsårene og i gjenoppbyggingsfasen etter krigen.

Reduksjon av utslipp som monner kan ikke oppnås utelukkende med økonomiske virkemiddel. Men at de vil utgjøre en viktig del av løsningen er klart. Tettheten av el-biler i Norge skyldes primært måten staten belønner valg av el-bil. Utvikling av alternative energikilder vil i en overgangsfase være avhengig av statlige subsidier. Dette illustrerer at mye kan oppnås gjennom politiske handlinger som gir folk insentiver til å endre handlingsmønster. Poenget er at vi befinner oss i en krise nå, en mindre overraskende og mer snikende krise, men likevel en krise de fleste mener begynner å bli akutt. Vi har lenge vært klar over at utslippene gjør at folk dør i andre land. Gradvis merker vi også tydeligere ekstremværet og de konsekvensene det har her hjemme.

I en slik situasjon vil det være klokt av både høyre og venstreside og vurdere hvilke virkemiddel som kan bidra til mer drastiske utslippsreduksjoner. Også om disse virkemidlene fordrer kraftige skatteskjerpelser. Vi har levd med betydelig høyere skatter før. Den pågående krisen tilsier at vi bør ta drastiske grep igjen.