Vårt ansvar overfor fremtidige generasjoner

FNs klimapanel (IPCC) sine rapporter de siste årene har konkluderte med at det er meget sannsynlig at mesteparten av klimaendringene de siste 50 år er menneskeskapte. Rapportene fastslår dessuten at klimaendringene i dette århundret vil være langt større enn dem vi var vitne til i forrige århundret. Vi snakker trolig om betydelige endringer bare de nærmeste tiårene. På lengre sikt kan endringene bli enda større, og de kan få store økologiske og samfunnsmessige konsekvenser. Klimaendringene aktualiserer dermed spørsmålet om hvilket ansvar vi har overfor fremtidige generasjoner.

FNs klimapanel sin diagnose av jordklodens tilstand påkaller radikale og omfattende økonomiske og politiske reformer. Et spørsmål som kan stilles i den forbindelse er om slike reformer kan forsvares i lys av den usikkerhet som preger vårt forhold til fremtiden? Vi er utvilsomt i en situasjon preget av usikkerhet både når det gjelder retningen og tempoet til den fremtidige vitenskapelige og teknologiske utviklingen. Dette innebærer blant annet at vi ikke kan forutse i hvilken grad fremtidige generasjoner vil være i stand til å hanskes med det vi i dag betrakter som miljøproblemer. Kanskje vil de kunne utvikle teknologi som makter å bøte på fremtidige miljøproblemer. I tillegg kommer det at naturressursers relative verdi er avhengig av tilgjengelig teknologi. Kanskje vil for eksempel verdien av fossile brennstoffer være lav i fremtiden fordi senere generasjoner vil ha tilgang til billig solenergi. Alt dette og mer til er svært usikkert. Mange vil kunne hevde at det under slik usikkerhet er vanskelig å rettferdiggjøre iverksettelse av omfattende reformer for å beskytte fremtidige generasjoner.

Et interessant spørsmål i lys av dette er på hvilken måte usikkerhet og uvitenhet om fremtiden påvirker vårt ansvar og våre plikter overfor fremtidige generasjoner. Før jeg svarer på det, la oss legge merke til en betingelse for at vi kan stilles til ansvar for våre aktiviteter og beslutninger: Moralske aktører kan kun holdes ansvarlige for sine handlinger såfremt det er mulig for dem å forutse handlingenes konsekvenser og hvordan disse kan skade andres interesser. Dette er en epistemisk (eller kunnskapsmessig) betingelse for ansvar, som spiller en sentral rolle både i moralske og rettslige betraktninger om ansvar. Denne betingelsen innbyr til flere interessante betraktninger i forhold til klimaproblematikken.

Det har pågått interessante diskusjoner i moral- og politisk filosofi de siste årene om hvilket ansvar nålevende generasjoner har ovenfor fremtidige generasjoner. En av de som har jobbet med dette spørsmålet, er min kollega ved Universitetet i Stavanger, professor Kristian Skagen Ekeli. I sin doktoravhandling fra 2006 så han nærmere på hvilke implikasjoner den epistemiske ansvarsbetingelsen har for vårt ansvar overfor fremtidige generasjoner. Han har kort fortalt skrevet en avhandling om det som kalles intergenerasjonell etikk – en etikk om vårt moralske forhold til ettertiden. Ifølge Ekeli innebærer ansvarsbetingelsen at vi ikke kan klandres eller holdes ansvarlige i de tilfeller hvor det er umulig for oss å forutse konsekvensene av våre handlinger. I slike situasjoner spiller vår uvitenhet rollen som en unnskyldende faktor. Når det er sagt, vil ikke en persons faktiske uvitenhet om de negative konsekvensene av en handling i seg selv fraskrive personen ethvert ansvar.

Uvitenheten utgjør kun en unnskyldende faktor hvis den er uunngåelig. En aktørs faktiske uvitenhet om en aktivitets konsekvenser utgjør ingen unnskyldningsgrunn dersom vedkommende burde og kunne ha forutsett at den aktuelle handlemåte kan påføre andre skade eller risiko. Hvis en person velger en slik handlemåte, kan hun/han sies å være klanderverdig uvitende . Å være klanderverdig uvitende om noe vil si at vi kan holdes ansvarlige for ikke å ha forutsett eller vært klar over den risiko våre handlinger påførte andre. Klanderverdig uvitenhet kan betegnes som det å unnlate å ta rimelig hensyn til en risiko eller fare for skade som vi burde eller kunne ha forutsett. En person som skyter mot en annen i den tro at det ikke var noen kuler i magasinet, er et eksempel på en klanderverdig uvitende handling, fordi vedkommende burde og kunne forutsett dette scenariet.

Hvilke implikasjoner har så disse betraktningene for vårt moralske ansvar for de som kommer etter oss? Det som er sikkert er at den epistemiske ansvarsbetingelsen utelukker at vi kan holdes ansvarlige for de fremtidige følgene av våre handlinger dersom vi ikke på noen som helst måte kan forutse hvordan de vil påvirke kommende generasjoner. Men i lys av den økte kunnskapen vi har om (1) årsakene til klimaproblemene (de er for det meste menneskeskapte), og (2) konsekvensene av klimaproblemene (de vil ha betydelige omkostninger for ettertiden), er det rimelig å påstå at vi har et vesentlig ansvar for de fremtidige følgene av den globale oppvarmingen. Kort sagt vil vi kunne stilles til ansvar for flere av de økologiske og samfunnsmessige problemer som fremtidige generasjoner antagelig vil måtte slite med, fordi vi har kunnskap om hva som kan gå galt (eller den risiko vi påfører kommende generasjoner).

Naturligvis er ikke forskerne enige om hva de fremtidige konsekvensene av klimaendringene vil være. Men mange tror den globale gjennomsnittstemperaturen i dette århundret vil ligge et sted mellom 1,1 og 6,4°C. Med en økning på for eksempel 3°C er sannsynligheten stor for å utløse raske og irreversible klimaendringer. Isen på Grønland smelter for eksempel raskere enn tidligere antatt, og når den forsvinner vil havnivået stige med syv meter. Det vil få alvorlige konsekvenser for en rekke øystater og land. Et annet viktig moment som bør tas med i betraktningen knytter seg til forholdet mellom verdens rike og fattige. For mens den rike delen av verden i stor grad må bære det kausale ansvaret for klimaendringene, vil trolig den fattige delen av verden måtte betale prisen i form av økologiske og samfunnsmessige omkostninger.

Selv om det er rimelig å anta at kommende generasjoner vil utvikle mer avansert teknologi enn vi har i dag, er det moralsk betenkelig å basere seg på at fremtidig teknologisk utvikling vil kunne bøte på den risiko vi påfører kommende generasjoner gjennom global oppvarming. Teknologioptimisme kan således ikke tjene til å rettferdiggjøre at vi unnlater å handle. Som George Monbiot har sagt, er det en posisjon som er verre å innta enn det å benekte at klimaendringene er menneskeskapte og at de utgjør en betydelig trussel for kommende generasjoner. Det er å akseptere at klimaendringene skjer og at de kan få svært alvorlige konsekvenser, men likevel unnlate å gjøre noe med det.

Denne teksten stod på trykk som kronikken “Moralsk betenkelig” i Dagbladet 13.4.2007. 

Klima og ansvar

Forestill deg følgende scenario. Ditt barnebarn ser deg dypt inn i øynene og spør: Men hvordan kunne dere la dette skje? Hvorfor gjorde dere ikke mer for å stoppe den negative utviklingen? Når gikk det opp for dere at det var for sent? Det er år 2065. Det barnebarnet snakker om er den ufattelige endringen av livsbetingelser som har inntruffet på vår jord de siste 100-150 år. Og hennes bebreidende blikk retter seg mot de menneskene som tross alt hadde en mulighet for å gjøre noe. For ditt barnebarn og hennes generasjon er det allerede for sent. De har ikke lenger muligheten til å velge. De kan ikke velge å senke havnivået slik at et hundretalls millioner av mennesker skal kunne flytte tilbake dit de bodde før isen for alvor begynte å smelte. De kan ikke lenger velge hvorvidt det skal være vinter med muligheter for å gå på ski i Norge. Og de kan selvfølgelig ikke velge å gi livet tilbake til alle de menneskene som har blitt offer for ekstremvær som følge av klimaendringene.

Blikket ditt viker. Du klarer ikke lenger å se henne i øynene. Du får assosiasjoner til et generasjonsopprør du leste om en gang for lenge siden: Den gangen dreide det seg om tyskere født rett etter andre verdenskrig og deres oppgjør med sine foreldre. De stilte mange av de samme spørsmålene ditt barnebarn stiller deg i dag. Også for de tyske 68erne var det ufattelig at de eldre generasjonene hadde gjort så lite. Også i den situasjonen dreide det seg om en revolusjon når det gjaldt menneskers livsvilkår. Og også den gangen fantes det et valg.

Du rykkes plutselig tilbake i nåtiden. Du er fullstendig klar over at de forklaringene du skal gi ditt barnebarn ikke tåler hennes kritiske blikk. Likevel forsøker du deg, men hele tiden uten å kunne se henne inn i øynene.

Det var politikernes skyld sier du. De var ikke i stand til å legge forholdene til rette slik at hver enkelt følte at en miljøbevisst handling hadde en betydning. Hvorfor skulle jeg la bilen stå når alle andre ikke gjør det? Dessuten var ikke kollektivtilbudet et fullgodt alternativ. Det var for dyrt og tok for lang tid. Det fantes en vilje i befolkningen sier du, men når politikerne ikke var i stand til å skape de rette rammevilkårene for miljøbevisst handling førte det til avmakt og en avventende holdning hos enkeltindividene.

En kort stund er du i stand til å holde blikket hennes. Du har fått en følelse av at du har gitt en god forklaring som bør kunne dempe hennes indignasjon. Hun ser deg i øynene og spør: Blir individets moralske ansvar for egne handlinger redusert på grunn av føringer som er lagt av det politiske system? Dette har vi jo snakket om før sier hun og da har du sagt akkurat det motsatte. Da har du fremhevet hvordan disse strukturelle trekkene kan fungere som en forklaring på manglende handlinger, men aldri som et fullgodt forsvar. Du slår blikket ned igjen. Vet at hun har rett og at individet selvfølgelig har ansvaret for egne handlinger selv om betingelsen alltid vil kunne være bedre tilrettelagt.

Du prøver deg på en ny forklaring. Dessuten, sier du, ville betydningen av det en kunne gjøre i Norge ha forsvinnende liten virkning i forhold til USA, Kina og de andre store landene som forurenset enormt mye mer enn hva vi gjorde i lille Norge. Det viktigste var derfor ikke at vi kuttet vår egne utslipp, men at vi la press på de store landene for at de skulle gjøre noe. Internasjonalt diplomati og avtaler mellom en hel rekke land var langt viktigere enn at Norge som en enkeltaktør skulle vise seg som den beste gutten i klassen.

Dette er jo ikke et valg mellom enten eller sier hun. Her er det åpenbart at en må gjøre begge deler. Norge ville jo selvfølgelig stå betydelige sterkere i alle forhandlinger dersom vi hadde sørget for å holde vår egen sti så ren som mulig. Og i et sammenlignende perspektiv hadde vi jo ikke mye å skryte av fortsetter hun. Ikke klarte vi å innfri avtalene i Kyotoprotokollen, som kunne ha vært et viktig skritt i riktig retning dersom flere land hadde etterfulgt de minimale kravene som var skissert opp der. Og i forhold til svenskene hadde vi jo også all grunn til å skamme oss påpeker hun. Vi var jo reine miljøsinker sammenlignet med dem, spesielt når det gjaldt å utvikle alternative energikilder.

Men hva gjorde du da bestefar, spør hun og ser på deg med et blikk som får deg til å krympe. Du har jo alltid regnet deg selv som et oppvakt og samfunnsengasjert menneske. Hvordan kunne du da lukke øynene for at kloden ble ødelagt. Jeg lukket ikke øynene sier du. I 2015 bestemte jeg meg for bare å fly utenlands på ferie 2 ganger i året. Jeg bestemte meg for å gå på jobb selv om det regnet og brukte bare bilen i helgene når vi skulle på tur. Hun ser på deg med om mulig enda mer forakt i blikket. Fly utenlands bare to ganger i året? Er du klar over at dersom den regelen skulle gjelde for hele jordens befolkning ville utslippene ha vært enorme? Og du bestefar har jo alltid ment at testen på om en handling er moralsk forsvarlig er hvorvidt den kan allmenngjøres. Mente du ikke det på den tiden da?

Igjen viker blikket ditt. Du vet at testen på en handlings moralske kvalitet er hvorvidt den kan universaliseres. Det er en oppfatning du alltid har hatt, og som du alltid har forsøkt å etterleve. Nå innser du at om hver inder og kineser skulle kunne fly utenlands flere ganger i året ville det ha blitt en enda større klimakatastrofe enn det som nå er tilfellet. Du må rett og slett innse at du ikke har ført det moralske og samfunnsengasjerte liv du hele tiden har trodd du har ført.

Ditt barnebarn er ikke helt ferdig enda. Til det er hennes indignasjon for sterk, hennes livsbetingelser i for stor grad for omkalfatret i forhold til det liv du har kunnet føre. Hun setter blikket i deg og spør hva du gjorde politisk? I hvilken grad engasjerte du deg i miljøsaken spør hun. I historiebøkene leser vi jo om at Norge på den tiden var et av verdens mest velfungerende demokratier. Da lå vel betingelsene til rette for politisk handling. Ikke bare ved hjelp av stemmeseddelen. Skrev du leserbrev i avisene bestefar, eller deltok du i noen av de miljøbevegelsene som fantes på den tiden? Fantes det demonstrasjoner og aksjoner mot politikernes manglende evne til å legge betingelsene til rette? Dersom de ikke fantes, hvorfor satte du dem ikke i gang? Hvis det er riktig som det står i historiebøkene at Norge var et velfungerende demokrati, så må det jo ha vært et utall av muligheter for å engasjere seg for saken.

Du ser ut vinduet nå. Har alltid oppfattet deg selv som samfunnsengasjert, men ikke som en som står på barrikadene. Ikke har miljøsaken vært avgjørende for hvordan du har brukt stemmeseddelen heller. De såkalte miljøpartiene hadde jo alltid hatt et urealistisk syn på samfunnsutviklingen. Hva ville skje med renta om alle de rabiate tiltakene som ble foreslått hadde blitt gjennomført? Hvordan skulle du da kunnet betale avdragene på hytta, for ikke å snakke om båten? Disse tankene holder du for deg selv. Du vet de ikke vil tåle hennes kritiske granskning. Blir du nødt til å revurdere alt? Har du stikk i strid med det du tidligere har vært overbevist om levd et forfeilet liv, i hvert fall om målestokken er den moralske?