HOME, en film om kloden og hvordan vi holder på å ødelegge den

Behov for en skjellsettende opplevelse? Klikk deg inn på youtube og skriv Home project. Du vil få opp filmen Home, som vil gi deg en estetisk, eksistensiell og etisk opplevelse du neppe har opplevd maken til.

Estetisk er filmen unik. All filming er gjort fra luften, under ledelse av den prisbelønte franske fotografen og miljøaktivisten Yann Arthus Bertrand, som for alvor ble kjent etter utstillingen Earth from Abovesom ble vist i over 100 byer, og sett av over 100 millioner mennesker etter at den opprinnelig ble satt opp i Paris i 2000. I Home viser Bertrand oss en uendelig vakker planet slik vi aldri har sett den før. Bildene snakker for seg selv. De tar oss tilbake til klodens opprinnelse, der livets mirakel oppsto, for ca fire milliarder år siden. Vi beveger oss kjapt fra de første vulkanenes utbrudd, til den første bakterien oppsto og sådde spiren til alt liv slik vi kjenner det. Vi får se hvordan jorden ble i stand til å ta vare på vann i flytende form, og de utrolige mønstrene vannet dannet når elver buktet seg frem gjennom urørt natur. Og vi får forklart hvordan de små mikroorganismene som oppsto etter hvert utviklet seg og bandt og lagret det karbonet som i begynnelsen forgiftet hele atmosfæren og gjorde det umulig for levende vesen å oppholde seg på jordens overflate.

Mens klodens alder anslås til 4 milliarder år, har mennesket, som homo sapiens, bebodd planeten i 200 000 år. Som art har vi lagt under oss habitater og territorier på en måte som ingen andre arter har hatt mulighet til. I 180 000 av disse årene levde homo sapiens et liv i nomadisk vandring, og det er bare de siste 10 000 år jordbruket har utgjort primærkilden for våre materielle behov. Jordbruket er i så måte vår første store revolusjon, en revolusjon som blir virkelig revolusjonær først når man ser den som forløperen for menneskehetens andre store oppdagelse: utnyttelsen av lagret energi.

Kull, gass og olje. Energireservoar hvor solenergi er blitt oppmagasinert gjennom over 100 millioner år. Denne energien har lagt til rette for et liv der menneskene har kunnet frigjøre seg fra naturens lenker og oppnå et nivå av komfort totalt ukjent for alle tidligere generasjoner. 80 % av energien som forbrukes kommer fra fossile brennstoff. Men dette har konsekvenser. De siste 50 årene har jordens klimatiske tilstand endret seg mer enn den har gjort de foregående tusener av år hvor mennesker har bebodd planeten! Og endringen kommer som direkte følge av omdannelsen av energi.

Når fossil energi anvendes i det tempoet vi har sett de siste 50 år, slippes karbondioksid ut i atmosfæren og temperaturen på kloden stiger. Menneskeheten har aldri levd i en atmosfære med så høy konsentrasjon av karbondioksid som nå. Polene smelter, og utviklingen går raskt, svært raskt. Tempoet i denne utviklingen henger sammen med at det som binder den farlige gassen, først og fremst trær, også blir utnyttet på en måte vi ikke har sett maken til i historien. Filmen viser hvordan den største regnskogen i verden, Amazonas er blitt redusert med 20 % på bare 50 år. Hva skjer med denne skogen? Skogen fjernes og erstattes av beitemark for kveg. Verdens lunge omdannes til kjøtt for det europeiske og asiatiske markedet. Kjøtt som havner på våre middagsbord.

Fantastiske bilder viser snøsmeltingen i Kilimanjaro og Himalaya. Breene i Himalaya er kilden til alle de store asiatiske elvene: Indus, Mekong, Ganges og Yang Tse Kiang. 2 milliarder mennesker får sitt drikkevann fra disse kildene. Og vi får vite om alle de millioner av mennesker som berøres av mangelen på vann i elver som ligger tørre fordi isbreene allerede har gått så mye tilbake at de ikke lenger kan levere det livsnødvendige vannet. Og vi flyr videre, over Sibir, der permafrosten lagrer metan, en drivhusgass 20 ganger farligere enn karbondioksid. Smelter permafrosten er det nærmest utenkelige scenerier som melder seg. Kloden vil endres i så stor grad at vi ikke lenger vil kjenne den igjen.

Drivkraften i denne utviklingen er den vestlige verdens forbruk, et forbruk som er systematisk skjevfordelt. Det er her den etiske og eksistensielle utfordringen ligger. I dag er halvparten av alle jordens rikdommer eid av 2 % av befolkningen. 20 % av verdens befolkning forbruker 80 % av dens ressurser.

Homes mantra er at det er for sent for pessimisme. Men alle kan og må bidra. De positive eksemplene er mange: Mangfoldet av transnasjonale NGOer (non-governmental organizations) viser at verdens solidaritet er sterkere enn nasjonale egeninteresser. Regjeringer har fredet 2 % av verdens vannressurser. Ikke mye, men 2 ganger så mye som for 10 år siden. Nasjonalparker etableres, og styres ut fra prinsipper om bærekraftig utvikling. Denne formen for harmoni mellom menneske og natur kan bli regelen, og ikke unntaket. Utfordringen består i å finne nye måter å skaffe energi på, samtidig som vi i vestlige land må begrense vårt energiforbruk. Solens energi er utømmelig. Vi kan utnytte denne energien i enda større grad enn vi gjør i dag. Det er for sent for pessimisme.

Home er både en viktig og fantastisk film. Effekten av at det hele er filmet fra oven gir fantastiske perspektiver på en fantastisk natur. Til disse bildene følger vakker stemningsfylt musikk som forsterker følelsen av planetens sårbarhet, og vårt ansvar for å forstå den på nye premisser, premisser som er dens egne, og ikke våre. Og til alt dette følger det velformulerte poetiske kommentarer som forteller oss at alt henger sammen med alt, at intet er selvtilstrekkelig, at luft og vann er uatskillelig, forent i liv og for liv på jorden. Alle arter er nødvendige, ingen er overflødige, hver enkelt art har en rolle å spille i forhold til den skjøre balansen helheten utgjør. Koblingen av bilde, musikk og kommentar formidler på gripende vis det sårbare ved det som har muliggjort liv; planeten vår.

Dette er ikke en fordømmende eller moraliserende film. Det er simpelthen en film som maner til handling ved hjelp av naturens egen estetikk. En estetikk som er sterkt appellerende både eksistensielt og etisk.

Bildet fra Niger i Mali er fra filmen.

Teksten er basert på en kronikk med tittelen Home – årets viktigste film, trykket i Bergens Tidende 27.11.2009.

LEAVE A COMMENT