Arv til alle?

Anthony Atkinsons nye bok Ulikhet fortjener å bli like grundig diskutert som Pikettys Kapitalen i det 21. århundret.  

Boken Ulikhet av Anthony Atkinson kom ut i norsk oversettelse forrige uke. Atkinson er nestoren i forskning på feltet og har siden 60-tallet publisert en rekke bøker og artikler og dermed bidratt til en fundamental nyorientering når det gjelder studie av inntektsfordeling og fattigdom. I Ulikhet begir han seg delvis ut på ny grunn ved at boken ikke først og fremst gir et bidrag basert på nitidige empiriske studier av ulikhet, men derimot spiller inn en rekke forslag til hvordan vi kan redusere den økende ulikheten. Her går Atkinson langt mer detaljert til verks enn Piketty som fikk mye pepper for sitt forslag om en global skatt på kapital.

Atkinson fokuserer primært på inntektsfordeling, og bekrefter i stor grad det vi alt har lært av Piketty: Forskjellene øker, og de øker mer i England og USA enn i andre land. Det er likevel en interessant observasjon hos Atkinson som er relevant for den norske debatten om ulikhet. Ett argument mot omfattende omfordelingspolitikk som har tilhengere også her til lands er følgende: det er ikke noe problem om den rikeste prosenten tjener veldig mye mer enn alle andre. Det avgjørende er at man bekjemper fattigdom. Atkinson viser derimot at fattigdomsbekjempelse og inntektsforskjeller henger sammen. Det som skjer på toppen påvirker de som er på bunnen. Statistikk fra 15 OECD land viser at stor fattigdom henger sammen med at en stor andel av inntekten går til noen få med toppjobber. Utfordringen, slik Atkinson ser det, er ikke bare at de rike tar en stadig større del av inntekten, men også at man ikke har klart å løse fattigdomsproblemene.

Hva er så vegen ut av dette uføret? Atkinsons forslag består av en liste med 15 grep som samlet skal dempe ulikheten Storbritannia har opplevd siden Thatchers dager. Et viktig poeng er at skattesystemet alene ikke vil kunne løse utfordringen. Det fordrer i stedet et sett av virkemiddel som samlet sett vil kunne reversere det Atkinson kaller «ulikhetsvendingen» som ble tatt på 1980-tallet. Listen består av kjente elementer som progressiv inntektsbeskatning, barnetrygd og generell fornyelse av sosialforsikringssystemet. Men også av nye og kreative forslag som et statlig spareprogram som garanterer en fast avkastning på kapital, samt garantert jobb i det offentlige med fastsatt minstelønn.

Det mest interessante forslaget er imidlertid Atkinsons nytenkning av arveskatten. Utgangspunktet er at skatten over lang tid har vært ekstremt upopulær. Dette er vi vel kjent med her til lands hvor skatten ble avviklet i 2014. Atkinson foreslår en livstidsinnrettet mottakerskatt hvis inntekter skal øremerkes for en minimumsarv for alle.

Forslaget er som følger: Enhver arv eller ethvert gavebeløp registreres på mottakeren. Hvor mye skatt som pålegges avgjøres av hvor mye som er registrert på den som mottar. Anta at du arver 500 000 etter din far og at terskelen for at arveskatt slår inn er satt til 1 million. Du vil da ikke måtte betale skatt på denne første arven, men om du neste år arver 1,5 millioner av din bror vil 1 million ligge over bunnfradraget og denne summen vil da skattlegges med en fastsatt prosentsats.

På denne måten kan givere av arv eller gave unngå å betale skatt dersom det er en målsetning. Broren som var arvegiver i eksempelet ovenfor kunne for eksempel gitt millionen til en tredje bror som ikke hadde arvet før og dermed unngått beskatning. I den grad det å unngå skatt er et viktig motiv vil arvegivere motiveres til å spre verdier på forskjellige mottakere. Det vil i seg selv bidra til å redusere ulikhet i følge Atkinson.

Atkinson påpeker at overføringer mellom ektefeller eller samboere ikke skal beskattes. Skatten kan gradvis økes slik at en får en topp marginalskatt på over 65 prosent. Atkinson mener også at en må fjerne særfradrag fra skatten for overtagelser av gårder og bedrifter. Dette fordi disse særfradragene anses som et lite presist virkemiddel.

Samlet sett vil disse endringene kunne finansiere en utbetaling på 5000 pund til alle når de fyller 18. En slik garantert minimumsarv vil redusere forskjellene mellom de som arver mye og de som arver lite, og dermed bidra til å realisere et ideal om like muligheter.

Vil Atkinsons forslag kunne redusere skepsisen mot arveavgift i Norge? Inspirere venstresiden til å sette arveskatt på dagsorden? Kanskje, dersom dette kan selges inn som noe nytt og annerledes enn den avgiften som ble avviklet. Det er særlig to nye trekk ved forslaget som kan inspirere. Det første er at arvegivere kan unngå å betale skatt på verdier de gir bort om de sørger for å spre verdiene på flere mottakere. Det er et frihetsargument som kanskje kan være med å bygge ned den inngrodde skepsisen. Arvegiver er fri til selv å disponere sine midler, men må sørge for å spre dem på flere hender. Motargumentet er naturligvis at de fleste vil ønske å overføre midler kun til noen få nære familiemedlemmer, og skatten vil dermed kunne slå inn og begrense denne friheten.

Det andre er koblingen til en garantert minimumsarv. I sin anmeldelse av Ulikhet fremhever Piketty det geniale i denne koblingen. Ved å garantere en arv til alle og finansiere det ved hjelp av arveavgift, kan man kanskje nå ut med budskapet om at ikke alle arver like mye, og at det er problematisk fra et rettferdighetsperspektiv. Ordningen kan for eksempel bidra til å gjøre det lettere for unge å komme inn på boligmarkedet. På sikt kan det gi store utslag fordi det norske systemet gjør det særdeles fordelaktig å eie egen bolig.

Atkinsons gjør – som Piketty – en forbilledlig formidlingsjobb. På noen punkter går han også Piketty en høy gang. Det gjelder iderikdommen knyttet til hvilke løsninger som bør diskuteres, men også klarhet når det gjelder hvorfor ulikhet er problematisk. Boken bør derfor kunne inspirere den hjemlige debatten om ulikhet selv om dens utgangspunkt primært er ulikhet i Storbritannia.

[Teksten stod på trykk i Klassekampen 26. august 2015.]

LEAVE A COMMENT