Takknemlighet

Som filosof tenker jeg på mye forskjellig. Endel av det jeg tenker på har heldigvis en kobling til virkeligheten og til noen av livets viktige spørsmål. I det siste har jeg fundert en del på takknemlighet. Jeg har enda ikke forsket på takknemlighet, men har likevel tenkt nok til å dele noen tanker i dette blogginnlegget.

Alle som har fundert litt på takknemlighet, vil ha oppdaget at det er et svært komplekst fenomen. Det omfatter flere sider av livene våre. Takknemlighet har dessuten vært gjenstand for diskusjon blant filosofer, psykologer og teologer i lang tid. Av filosofer blir takknemlighet gjerne betraktet som en moralsk dyd, og psykologer viser ofte til studier som forsøker å finne en kobling mellom takknemlighet og lykke. Denne koblingen er interessant nok til å fortjene en kort strøkommentar her. Hva er egentlig forholdet mellom takknemlighet og lykke? Vi kjenner alle til mennesker som er lykkelige uten å være takknemlige. Grunnen er at disse menneskene alltid ønsker seg mer av det samme eller noe annet. ”Mye vil ha mer” er således et tankesett som blokkerer for evnen til å være takknemlig for det man allerede har. Samtidig er det et faktum at dårlig stilte mennesker i utviklingsland ofte er lykkeligere enn rike mennesker i godt utviklede land. Hva er forklaringen på det? Det er selvfølgelig sammensatt, men jeg tror en forklaring er at vanskeligstilte mennesker har en prisverdig evne til å verdsette det lille de har. En rimelig hypotese er dermed at det ikke er lykke som gjør oss takknemlige, men derimot takknemlighet som gjør oss lykkelige.

Et interessant filosofisk spørsmål er når vi har grunn til å føle eller utvise takknemlighet. Det finnes minst to ulike typer av takknemlighet som besvarer dette spørsmålet. For det første har vi den typen takknemlighet som utvises når vi mottar en gave eller tjeneste fra et annet menneske. Dette er kanskje den vanligste formen for takknemlighet. Men vi har også den typen takknemlighet som kommer til uttrykk gjennom vår verdsettelse av hvor godt vi har det. Jeg skal kommentere dem i omvendt rekkefølge.

Ofte uttrykker vi hvor takknemlige vi er for hvordan vi har det; at vi er friske, har en jobb vi trives i eller for at vi har en familie vi er glad i. Jeg pleier å si til datteren min at hun er heldig som ble født i Norge. Det samme gjelder selvsagt for meg og de fleste andre nordmenn. Vi har grunn til å være takknemlige for at vi har det godt. Men hva vil det egentlig si å være takknemlig for hvordan man har det? Jeg har mistanke om at dette spørsmålet er filosofisk ganske komplekst. Men jeg tror ett sentralt element ved denne typen takknemlighet er at vi forestiller oss at ting kunne vært annerledes enn det er. Den som uttrykker takknemlighet over å bo i et av verdens rikeste land forestiller seg nettopp hvordan det ville være å bo i et fattigere land, og er glad for å være så heldigstilt å bo i Norge. Datteren min kunne selvsagt ikke vært født i et fattig land, men hun kan danne seg forestillinger av hvordan det er å bo i et fattig land. Hun kan også reise på besøk til et fattig land for å gi grobunn til forestillingene sine. På tilsvarende måte kan vi forestille oss at vi ikke hadde vært friske, at vi ikke hadde god økonomi, en jobb vi trives i, eller venner og familie som setter pris på oss. Denne typen takknemlighet – hvor vi setter pris på hvordan vi har det snarere enn noe vi har fått – hviler derfor på en type kontrafaktisk tenkning hvor vi tenker oss en mulig verden der vi er verre stilt enn vi faktisk er. Ofte vil denne typen takknemlighet forsterkes hvis vi faktisk har opplevd hvordan det er å mangle det vi setter pris på, for eksempel hvis vi har vært syk, arbeidsløs eller ensom.

Men denne typen takknemlighet kan også ha en viktig instrumentell funksjon ved å gi grunnlag for solidaritet med de som er verre stilt enn oss selv. Det er en viktig moralpedagogisk oppgave for foreldre og pedagoger i skole og barnehage å oppøve barnas evne til å forestille seg at ting var annerledes enn det er, og samtidig til å kjenne på en takknemlighet over hvordan de har det. Den solidaritet som springer ut av denne formen for takknemlighet kan igjen brukes til å hjelpe de som ikke har det så godt, det være seg mennesker i fattige land eller vanskeligstilte mennesker her hjemme.

La meg så si noe om den første typen takknemlighet jeg nevnte, som er den vi viser ovenfor andre mennesker når vi mottar gaver eller tjenester. Når vi for eksempel får en julegave, gjengjelder vi typisk ved å si ”takk” (og selvfølgelig gjennom å gi en gave tilbake). Vår takknemlighet uttrykker her vår glede over å ha fått en gave. Noe tilsvarende gjelder når andre gjør oss en tjeneste. Da uttrykker vår takknemlighet hvor glad vi er for at vedkommende ville hjelpe oss. Noen ganger føles det imidlertid ikke nok bare å si ”takk”. For å vise at man virkelig setter pris på det den andre har gjort, kan man derfor kjøpe en gave. En gave kan dermed både gi grunnlag for takknemlighet, og brukes til å uttrykke takknemlighet.

Den tiden vi nå legger bak oss, julen, er interessant nok den tiden på året da vår evne til å vise takknemlighet settes aller mest på prøve. Telte du hvor mange ganger du sa ”takk” på julaften? Antagelig opptil flere ganger. At vi viser takknemlighet for gavene vi får til jul er noe som forventes og kreves av oss. Takknemlighet er dermed langt på vei en moralsk plikt. Det enkle ordet ”takk” brukes til å uttrykke vår anerkjennelse av at vi setter pris på den gaven vi får. For den som har utviklet takknemlighet som moralsk dyd faller det seg naturlig å uttrykke takknemlighet på denne måten. Barn må derimot læres opp til å vise takknemlighet. Derfor hører vi gjerne foreldre si slike ting som ”har du husket å si takk?” eller ”nå må du si takk for gaven”, til barna sine. Denne typen påtvunget takknemlighet er ikke så verdifull som den som springer ut av moralsk dyd, men etter hvert som de blir eldre lærer barn å vise ekte takknemlighet.

Samtidig er takknemlighet som moralsk dyd under press i dag fordi vi rett og slett har det for godt. Vi er i ferd med å miste evnen til å sette pris på hvor godt vi har det. Dette gjelder spesielt i forholdet til gaver. Vi, og særlig barn, overlesses jo av gaver i julen. Man skulle kanskje tro at vår evne og vilje til å vise takknemlighet øker i takt med antall gaver vi får. Jo mer vi får, desto mer har vi å være takknemlige for. Men jeg mistenker at det ikke fungerer på den måten. Snarere er det nok slik at vår evne og vilje til å vise takknemlighet er omvendt proporsjonalt med antall gaver vi får. Og jeg tror noe av forklaringen på det er at takknemlighet, i hvert fall av den ekte sorten, forutsetter at vi gleder oss over det vi får. Problemet i dag er at vår evne til å vise glede avstumpes når det blir for mange gaver. Det kan verken forventes eller kreves at vi skal vise like stor glede over gave nummer femten. Derfor er det noe ubehagelig over juletradisjonen slik den har utviklet seg, ved at vi gir hverandre så mange gaver at vi mister evnen til å sette pris på det vi får. Og med tanke på koblingen mellom takknemlighet og lykke bør det bekymre oss mer enn det gjør. Kanskje er vi i ferd med å legge hindringer i veien for at barn får mulighet til å bli lykkelige dersom de frarøves evnen til å være takknemlige for det de har og får?

LEAVE A COMMENT