Penger og makt

Donald Trump ble i 2015 spurt om hvorfor han ga så mange bidrag også til demokratiske kandidater. Han svarte at «han gir til alle. Når de ringer så gir jeg. Og, jeg kan også fortelle deg at når jeg trenger noe fra dem to eller tre år senere så ringer jeg dem og de stiller opp for meg».

Trumps uttalelse er – som vanlig – rystende. Den vitner om at makt kan kjøpes og dersom makt kan kjøpes bryter det med et grunnleggende demokratisk ideal som sier at alle borgere er frie og like og skal ha de samme mulighetene til å påvirke den politiske prosessen.

Vi vet at norske partier bruker mer penger enn tidligere på valgkamper og at en økende del av finansieringen kommer fra enkeltpersoner og organisasjoner. Vi vet også at formue er mer ulikt fordelt enn inntekt, og at vi sammenlignet med andre land har en større andel rike og superrike borgere.

Det jeg skal forsøke å belyse her er hvordan man kan oppnå politisk makt ved hjelp av økonomiske ressurser. Her skal jeg trekke tunge veksler på den amerikanske filosofen Thomas Christiano, som skiller mellom fire måter økonomisk makt kan konverteres til politisk makt.

Rike mennesker kan, for det første finansiere politiske partier, enkeltkandidater eller valgkamper. I USA vet vi at presidentkandidaters muligheter for å bli valgt ofte bedømmes ut fra hvor mye penger kandidatene kan skaffe. De velstående som finansierer valgkamper vil forvente å få noe tilbake fordi politikerne som mottar penger står i gjeld til bidragsyterne. Man kan derfor forvente at mottakerne husker hvor finansieringen kommer fra og vil være villig til å yte noe tilbake ved senere anledninger. Motytelsene kan variere fra at mottaker føler seg spesielt forpliktet til å gjennomføre valgkampløfter som bidragsyterne er spesielt opptatt av til at de som gir gaver lettere får tilgang til sentrale politikere.

Økonomisk kapital kan imidlertid også konverteres til politisk kapital ved at man bruker penger som utgangspunkt for å påvirke hva som settes på dagsorden. På denne måten kan man oppnå innflytelse over kollektive beslutninger. Finansiering av tenketanker som bidrar til å forme det offentlige ordskifte er et eksempel her. I motsetning til den forrige mekanismen er det ikke slik at giverne venter å få noe i retur. De gir simpelthen penger til personer eller organisasjoner som har de samme verdiene som giveren.

En lignende mekanisme gjelder en mer direkte form for påvirkning: den som handler om å kontrollere mediene samt finansiering av lobbyvirksomhet. Silvio Berlusconi som eide en stor andel av italienske medier er et viktig eksempel på førstnevnte. Og lobbyister spiller en viktig rolle i alle moderne demokratier. De gir politikerne viktig informasjon og bidrar til å styre hvilke saker politikere oppfatter som viktige. De som betaler for disse lobbyistene har en viktig kilde til makt.

En siste og enda mer direkte form for makt kan utøves av kapitaleiere overfor myndighetene. Har du betydelig økonomisk kapital kan du true med å trekke dine investeringer dersom du ikke får de rammebetingelsene du ønsker. En slik form for makt vil også kunne eksistere på en mer skjult og indirekte måte. I større eller mindre grad vil myndighetene måtte forholde seg til hvordan rike mennesker vil reagere på de vedtakene som fattes, og en form for selvsensur eller begrensning på frihet til å fatte autonome beslutninger kan være en konsekvens av et slikt politisk klima.

Hvilken betydning har økonomiske ressurser for mulighet til innflytelse i Norge? Selv om pengenes rolle i politikken trolig er mindre i Norge enn i USA vil det være naivt å tro at penger ikke kan konverteres til makt i det norske systemet. Likevel må vi være forsiktige med å trekke bastante konklusjoner når vi sammenligner Norge og USA. I Norge er det partier som mottar gaver, ikke enkeltindivider, og dette synes å være en relevant forskjell. Det er ikke det samme at et parti står i gjeld til givere som at enkeltindivider gjør det. Det korrupte systemet Trump refererer er derfor trolig ikke dekkende for den norske virkeligheten.

Det betyr likevel ikke at makt ikke kan oppnås i Norge ved å gi gaver til politiske partier. Ta eksempelet Trond Mohn. Mohn gir 2,5 millioner kroner til Arbeiderpartiet i årets valgkamp. Det virker ikke helt urimelig å anta at Mohn på denne måten oppnår større makt enn andre og at denne makten er knyttet til hans økonomiske ressurser. Men det er vanskelig å si hva Mohn oppnår ved å gi. På den ene side kan man tenke at partiers politikk ikke påvirkes av hvem de får gaver fra. På den andre side virker det usannsynlig at Mohns innflytelse over arbeiderpartiet er identisk med enhver annen person som har tilknytning til partiet. Det vil for eksempel være rimelig å anta at Mohn har lettere tilgang til sentrale politikere enn andre, og kanskje også at hans synspunkter bevisst eller ubevisst tillegges ekstra vekt.

Mohns mulighet for innflytelse stopper imidlertid ikke der. Siden oppstarten av tankesmien Agenda har han gitt til sammen 24 millioner kroner. Ved å bidra til å finansiere et kompetansemiljø som setter dagsorden og påvirker hvordan folk tenker om sentrale politiske spørsmål oppnår Mohn makt som resultat av sine økonomiske muskler. Det er derfor grunn til å konkludere med at økonomisk makt kan konverteres til politisk makt også i det norske systemet. Og for ordens skyld: Vi vet også at Civita og partiet Høyre delvis finansieres gjennom gaver fra enkeltindivider, så dette er et prinsipielt poeng uavhengig av hvor gaver kommer fra.

Betyr dette at vi bør sørge for en jevnere fordeling av inntekt og formue for å unngå at noen konverterer økonomisk kapital til politisk kapital? Mange svarer nei på det spørsmålet. De mener løsningen på det vi kan kalle konverteringsproblemet ikke er å omfordele. I stedet bør man innføre spesielle ordninger for å hindre at økonomisk makt kan konverteres til politisk makt. Man kan sette en grense eller forby privatpersoner å gi bidrag til valgkamper eller politiske partier, man kan forby politisk reklame, og sikre alle (partier) lik tilgang til mediene. Etter min mening er dette nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser for å hindre at de mest velstående også har størst muligheter for innflytelse. For å unngå at økonomiske ressurser kan brukes for å oppnå politisk makt er det nødvendig både med omfattende omfordeling og spesialtiltak som de som er nevnt her.

Idealet om frie og like borgere fordrer altså både konkrete omlegginger av hvordan partiene finansieres og mer radikal bruk av eksisterende omfordelingsmekanismer som formueskatt og annen skatt på kapital. Begrunnelsen for dette er at man kan nekte enkeltindivider å gi gaver til politiske partier, men dersom de rikeste har ønske om å oppnå innflytelse vil de enkelt finne andre måter å gjøre det på. De kan for eksempel finansiere tenketanker i stedet. Eller de kan true med å trekke sine investeringer om de ikke får det som de vil. Tar man idealet om frie og like borgere som må sikres like muligheter for politisk innflytelse på alvor fordrer det altså at man begrenser de aller mest velståendes rikdom.

Dette er en litt utvidet versjon av en kronikk som sto på trykk under tittelen «Kan makt kjøpes?» (BT 06.09.2017).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *