Filosofer liker gjerne å forestille seg mulige verdener. Antagelsen er at den verdenen vi lever i bare er en av flere mulige verdener vi kunne ha levd i. Hva om vi forestilte oss en verden som var identisk med den vi kjenner, bortsett fra at den ikke var befolket av filosofer. Hvordan ville en slik verden sett ut? Hadde det vært en bedre eller en dårligere verden? Tankeeksperimentet er akkurat passe teoretisk og urealistisk, slik filosofiske tankeeksperimenter ofte er. Det er nok ingen dristig hypotese å si at verden som sådan hadde klart seg helt greit uten filosofer. Samtidig ville en slik verden på en eller annen måte vært en fattigere verden. Det er imidlertid ikke helt enkelt å redegjøre for denne intuisjonen. Poenget med tankeeksperimentet er å sette søkelys på filosofiens betydning. Hva skal vi egentlig med filosofi? Spørsmålet er viktig all den tid samfunnet årlig investerer en god del penger i filosofi, fortrinnsvis gjennom forskning og undervisning ved landets universiteter og høgskoler. Men det er utvilsomt også et ubehagelig spørsmål å stille. Hva om det viste seg at verden klarer seg fint uten filosofer og filosofi overhodet?
Heldigvis er ikke dette et realistisk scenario. Likevel er det fra tid til annen nødvendig å reise spørsmålet om filosofiens betydning for den verden vi lever i. Dette spørsmålet kan knyttes til den diskusjonen som i lengre tid har pågått, både her til lands og internasjonalt, om tilstanden for humaniora generelt. Skal vi tro Fritt Ord-rapporten Hva skal vi med humaniora? befinner humaniora seg i en krise. Krisen skyldes sviktende studentrekruttering, mangel på relevante jobber for ferdigutdannede humanister, og en generell markedstenkning omkring forskning som vektlegger dens nytteverdi. Humanities World Report, som kom sent i fjor, tegner interessant nok et mer optimistisk bilde av humaniora. Forfatterne av rapporten har gjort kvalitative intervjuer av en rekke forskere fra noen titalls land fordelt over fem kontinenter, og konklusjonen deres er at diagnosen av et humaniora i krise er misvisende. Særlig interessant er rapportens avlivning av myten om at de humanistiske fagene ikke har samfunnsrelevans. Utover å ha en egenverdi, peker flere av forskerne som er intervjuet på humanioras sentrale rolle som premissleverandør i viktige samfunnsspørsmål.
Hvordan er situasjonen for mitt eget fag filosofi? Det er ingen enkel oppgave å skulle gjøre rede for filosofiens betydning. Som filosof har jeg ofte kjent på hvor vanskelig det kan være å forklare til folk som ikke kjenner faget, hva jobben min går ut på. Som ansatt ved et universitet skal jeg undervise, forske og formidle. Jeg sier gjerne at jeg underviser i etikk. Det er forståelig nok for de fleste. Men når spørsmålet kommer om hva jeg som filosof forsker på, blir det litt vanskeligere å svare. Spørsmålet er dog betimelig fordi det er motivert av en nysgjerrighet på hva som er filosofiens studieobjekt. Og det er ikke enkelt å forklare på en måte som folk kan forstå. Filosofer undersøker de helt grunnleggende spørsmålene ved menneskets eksistens, men fagets mangfoldighet gjør at vi undersøker ganske forskjellige sider ved vår eksistens. Noen filosofer undersøker om mennesket har fri vilje, noen om hva kunnskap er, andre forsker på hvordan språket gjør oss i stand til å kommunisere med hverandre, og atter andre (som meg selv) undersøker hva som er rett og galt og hva som kjennetegner et rettferdig samfunn. Til datteren min sier jeg kort og godt at jeg forsker på rett og galt. Det er også sant ettersom det er nettopp det jeg gjør. Men hvordan forsker en filosof på rett og galt? Hvordan forsker filosofer på fri vilje, hvordan språket fungerer og hva kunnskap er? I mitt eget tilfelle er det beste svaret å si at jeg tenker grundig gjennom viktige sider ved vårt moralske liv, slik som hvordan vi bør være mot hverandre og hva som er grunnlaget for at vi kan leve sammen i et velfungerende samfunn. Mer generelt tenker filosofer, enten de arbeider med etikk, metafysikk, språkfilosofi, sinnsfilosofi eller kunnskapsteori, grundig gjennom de helt fundamentale trekkene ved det å være menneske. Dermed hersker det liten tvil om at det filosofien kan bidra med er viktig, hvis den kan hjelpe oss til bedre å forstå oss selv og den verden vi lever i.
Når vi så ut med budskapet om hvor viktig filosofi er? Mitt inntrykk er at mange ser filosofiens betydning for samfunnet, og filosofer er åpenbart mer synlige i offentligheten i dag enn for noen få tiår tilbake. Dette henger kanskje sammen med at verden er befolket med flere filosofer i dag enn tidligere. Likevel tror jeg filosofers synlighet i offentligheten skyldes et genuint behov for filosofiske perspektiver på viktige samfunnsspørsmål. Selv opplever jeg oftere å bli spurt om å holde foredrag og stille opp i intervjuer i radio, aviser og magasiner for å belyse viktige samfunnsspørsmål. Flere av mine kollegaer opplever det samme. Dette er en utvikling vi skal være glade for. Og vi skal være takknemlige for at vi har gode ambassadører der ute i offentligheten som profilerer filosofi på en god måte. Min kollega ved Universitetet i Bergen, Lars Fr. H. Svendsen, er kanskje den beste ambassadøren vi har her til lands, mens Michael Sandel ved Harvard University tjener som eksempel på en fremtredende fagformidler i USA.
Til tross for at filosofien i større grad når ut i offentligheten i dag, mistenker jeg at det fremdeles hersker en myte om filosofen som en mann med langt grått skjegg som lever tilbaketrukket fra samfunnet i elfenbenstårnet sitt. Denne myten må avlives med en gang fordi den er feilaktig. Filosofien har kanskje aldri vært mer omgjengelig og tilgjengelig enn den er i dag. Men det er vi filosofer selv som må ta ansvar for å avlive den gamle myten en gang for alle. Det må vi gjøre gjennom å ta på oss det samfunnsansvaret vi faktisk har. Men det eksisterer trolig en annen myte også – en som kanskje er verre å avlive – nemlig at lite nytt har skjedd innenfor filosofien siden 1800-tallet. Dette er selvfølgelig også feil. Selv om vi stadig refererer tilbake til Platon, Aristoteles og Kant, har mye skjedd i moderne filosofi de siste par hundre årene. Her er det nok å nevne navn som Gottlob Frege, Ludwig Wittgenstein, John Rawls og Bernard Williams, samt arbeidene til nålevende filosofer som Hilary Putnam, John McDowell, Derek Parfit, John Searle, og Daniel Dennett, for å nevne noen.
Et viktig spørsmål er likevel hvordan filosofi, og for så vidt andre fag, skal legitimere sin virksomhet. Kan det virkelig forsvares å bevilge statlige penger til å skrive nok en avhandling om Platon eller Kant? En skeptiker vil stille spørsmålstegn ved nytteverdien av denne forskningen. En slik holdning er selvsagt ikke populær blant filosofer, fordi den lett fører til en instrumentalisering av filosofien. Poenget er selvsagt ikke å begrunne filosofi instrumentelt, men all den tid staten finansierer fagfilosofers virke må samfunnet kunne forvente å få noe igjen. Filosofi må derfor legitimere sin virksomhet – ikke bare internt gjennom å vise til at det gjenstår flere ubesvarte spørsmål i Platon og Kants forfatterskap – filosofi må også legitimere seg eksternt ved å svare på de forventningene samfunnet har til oss som filosofer og det vi arbeider med.
Men nøyaktig hva slags innvirkning har filosofi egentlig? Jeg kjenner få som bedriver filosofi ut fra en forestilling om at det de skriver skal ha en direkte innvirkning på samfunnet de lever i. Noen unntak finnes det selvfølgelig, slik som eksempelvis Peter Singer, men de fleste har mer beskjedne ambisjoner på vegne av sitt virke som filosof. Ikke desto mindre ønsker antagelig de fleste filosofer å bli lest, og ikke bare av andre fagfilosofer og studenter, men også av et bredere publikum utenfor universitetet. Selv om filosofiens påvirkning kun er indirekte, ved å påvirke de som studerer filosofi, ligger det et stort potensiale i denne indirekte påvirkningen. I Norge er vi så heldige å ha Examen philosophicum, som årlig sørger for at tusenvis av studenter får anledning til å studere filosofi. På denne måten har vi som filosofer en ikke ubetydelig påvirkningsmulighet på neste generasjoners studenter, og dermed også på utviklingen av samfunnet vårt. Dersom flere filosofer i tillegg tar sitt samfunnsansvar på alvor, og det gis bedre incentiver for å drive formidling av forskning, så tror jeg sjansene er store for at filosofi kan bli mer betydningsfull i tiden fremover.
Jeg skal la en annen betydningsfull filosof, Bertrand Russell, få det siste ordet her. I siste kapittel av sin The Problems of Philosophy (1912) gir han en veldig god beskrivelse av filosofiens verdi:
The man who has no tincture of philosophy goes through life imprisoned in the prejudices derived from common sense, from the habitual beliefs of his age or his nation, and from convictions which have grown up in his mind without the co-operation or consent of his deliberate reason. To such a man the world tends to become definite, finite, obvious; common objects rouse no questions, and unfamiliar possibilities are contemptuously rejected […] Thus, to sum up our discussion of the value of philosophy; Philosophy is to be studied, not for the sake of any definite answers to its questions since no definite answers can, as a rule, be known to be true, but rather for the sake of the questions themselves; because these questions enlarge our conception of what is possible, enrich our intellectual imagination and diminish the dogmatic assurance which closes the mind against speculation; but above all because, through the greatness of the universe which philosophy contemplates, the mind also is rendered great, and becomes capable of that union with the universe which constitutes its highest good.
Innlegget er tidligere trykket på Salongen.no 10. mars, 2015.