Takknemlighet i trafikken

Følgende scenario er velkjent for alle som har kjørt bil i Norge, i hvert fall for de som har kjørt bil på Vestlandet. Du kommer til en smal vei med plass til bare én bil. Som regel er det små lommer på slike smale veier, sånn at biler kan passere hverandre. En uskreven regel er da at den bilen som må stanse i lommen for å vente på den forbipasserende bilen, mottar en høflig takk i form av en vink, et bukk med hodet, eller (på kveldstid) et blink med blinklyset når det er for mørkt til å se vinket og bukket. Tilsvarende i de tilfeller hvor bilene møtes midt mellom to lommer, hvorpå den ene bilen må rygge tilbake til lommen; sistnevnte kan da forvente seg en takk fra føreren i den bilen som ikke måtte rygge.

Denne uskrevne trafikkregelen er tuftet på et enkelt, men viktig moralsk prinsipp: Når en annen person gjør deg en tjeneste, så bør du utvise takknemlighet. Den som stanser i lommen for å slippe deg frem, gjør deg en tjeneste, og da bør du svare med å si ”takk”. Tilsvarende hvis noen holder døren oppe for deg, eller når noen forklarer deg veien dit du skal; du svarer med å takke dem.

Det er viktig å huske på at når du mottar en tjeneste, så mottar du samtidig en fordel. Og noen ganger må den som yter deg denne tjenesten attpåtil selv ta en kostnad, slik som i tilfellet med bilisten som må rygge tilbake for å slippe den andre bilisten frem. I slike tilfeller, hvor en annen person løper en kostnad, eller må ofre noe, for at du skal oppnå en fordel, er det i hvert fall på sin plass med takknemlighet. Man kan kanskje si at graden av plikt til å vise takknemlighet – i hvert fall i trafikken – øker proporsjonalt med graden av kostnad for den andre personen, og graden av fordel vi derigjennom oppnår.

Noen ganger kan det være vanskelig å vurdere om man bør vise takknemlighet i trafikken. For eksempel lærte jeg på kjøreskolen at den som har hindringen på sin side, har en plikt til å stanse for å vente på forbipasserende. Dette betyr at i de tilfellene hvor du kjører på en smal vei med biler parkert langs den ene siden, så er det de som kommer i mot på den siden hvor bilene står parkert, som skal stanse. Og ettersom dette er en skreven trafikkregel, så er det ikke nødvendig med et vink, bukk eller blink med blinklyset som takk. Vi kan jo ikke utvise takknemlighet hver gang noen kun gjør det de burde gjøre.

Men her kan man snu på det og si at den som stanser – selv om vedkommende har en stanseplikt – likevel tar kostnaden med å vente slik at du kan kjøre forbi. Og ettersom det koster så lite å vinke, bukke eller blinke med lyset, så burde du gjøre det. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at jeg burde utvise takknemlighet også i slike situasjoner. Selv setter jeg pris på at andre takker meg når jeg stanser, så det hender at jeg er sjenerøs og tar opp labben også når jeg ifølge trafikkreglene strengt tatt ikke må gjøre det.

Verre er det med alle de som ikke takker meg når jeg kjører til siden for dem, eller som ikke takker meg når jeg rygger tilbake til lommen for at de skal komme forbi. Denne gruppen mennesker har jeg lite til overs for. De får gjerne et stygt blikk og en finger av meg. Hvis du er et sånt menneske, så skjerp deg! Jeg håper i hvert fall at jeg ikke møter deg på en smal vei med det første.

Hva skylder vi våre foreldre?

Foreldre og barn har ofte et nært forhold gjennom store deler av livet. Dette forholdet hviler dessuten på en rekke normative forventninger. For eksempel så forventer vi at våre foreldre stiller opp og hjelper til når vi får barn, akkurat som våre foreldre forventer at vi stiller opp og hjelper til når de blir syke og pleietrengende. Foreldre og barn har en hel rekke slike forventninger til hverandre fordi de er i familie. Men det knytter seg ikke bare forventninger til hva foreldre skal gjøre for sine barn. Foreldre skylder også barna sine noe, for eksempel å gi dem en trygg og god oppvekst. Men skylder barna foreldre sine noe? Skylder de sine foreldre takknemlighet dersom foreldrene gir dem den trygge og gode oppveksten de har krav på?

Noen vil antagelig være fristet til å svare ja på det spørsmålet. Tankegangen er nok at vi står i gjeld til våre foreldre fordi vi lever. Uten våre foreldre, så hadde vi jo ikke vært til i første omgang. Andre vil kanskje gå et skritt lenger, ved å si at foreldrene våre har gitt oss livet i gave, og derfor skylder vi dem takknemlighet. Men her må vi trå forsiktig frem. Hva innebærer det egentlig å stå i takknemlighetsgjeld til andre mennesker? Hvis jeg spør naboen om han kan vanne blomstene mine mens jeg er på ferie, og han gjør det for meg, så er det rimelig å kreve at jeg gjengjelder den tjenesten hvis min nabo senere spør meg om å vanne blomstene hans. Vi sier gjerne da at jeg skyldernaboen min en tjeneste. Når jeg har vannet blomstene hans, så løses jeg fra min plikt. Jeg skylder han ikke lenger den tjenesten.

Forholdet mellom foreldre og barn er annerledes enn forholdet mellom meg og min nabo. En viktig forskjell er at forholdet mellom foreldre og barn, i motsetning til forholdet mellom meg og naboen, ikke er basert på frivillighet. Når det gir mening å si at jeg i min situasjon skylder naboen noe, så er det fordi jeg frivillig valgte å sette meg i gjeld til han på den måten jeg gjorde. Men barn har ikke valgt å bli født. De skylder derfor ikke sine foreldre takknemlighet over å bli født. Men er ikke det å bli født en gave i seg selv? Man drar jo som regel fordeler av å motta gaver. Så hvis man kan dra fordeler av å bli født, har vi kanskje en takknemlighetsplikt overfor våre foreldre for at de gjorde oss tjenesten å sette oss til verden?

Dette er en forførende tankegang, likevel må den avvises. For det første er det uklart hva foreldre har gjort gjennom å sette barn til verden som skulle gi opphav til takknemlighet hos barna. De færreste skaper barn for barnas skyld; de gjør det for egen skyld. Hvis barnas takknemlighet derfor skal rettes mot noe foreldre har gjort, så må det være mot noe de gjorde for sin egen skyld, og det virker merkelig. I tillegg skal vi jo huske på at det er mange barn som blir til av ren skjær tilfeldighet (flaks eller uflaks). For det andre er det uklart om man kan dra fordeler av å bli født på en måte som gir opphav til takknemlighet. For det tredje, og beslektet med det forrige punktet, så gjør riktignok foreldre en masse ting for sine barn som de drar fordeler av – barna får mat og drikke, en varm seng å sove i, etc. – men dette er ikke noe barn skal føle takknemlighet for ettersom det er noe foreldre skylder sine barn. På tilsvarende måte skal ikke min nabo føle takknemlighet over at jeg gjengjeldte hans tjeneste ved å vanne blomstene når han var på ferie. Det er ingen grunn til at barn skal føle takknemlighet overfor sine foreldre for at de gir dem en trygg og god oppvekst. Dette er noe foreldrene skylder sine barn.

Men hva med de foreldrene som strekker seg ekstra langt for å gi barna en ekstra god oppvekst, og som derigjennom kan sies å gi sine barn fordeler? Skylder disse heldigstilte barna sine foreldre takknemlighet? Eller hva med vanskeligstilte foreldre som anstrenger seg mye hardere enn andre foreldre for at barna skal få en anstendig oppvekst? Selv om deres barn ikke drar fordeler av foreldrenes innsats, så er det likevel noe beundringsverdig over de foreldrene som mot alle odds klarer å gi barna en god inngang til voksenlivet. Skylder disse barna sine foreldre takknemlighet? I begge disse tilfellene er jeg er tvilende til å formulere dette som noe barna skylder sine foreldre.

Det vi imidlertid kan si, er at disse barna bør være takknemlige. Men det er viktig å være klar over hva som er grunnlaget for denne takknemligheten. Det er ikke en takknemlighet over å være født, men en takknemlighet over at foreldrene strakk seg lenger enn det som er rimelig å forvente og kreve av foreldre når det kommer til å gi barna en trygg og god oppvekst. Hvor denne grensen går for hva foreldre bør gjøre for sine barn, er vanskelig å si. Dermed er det vanskelig å si nøyaktig når foreldre har gjort mer for sine barn enn de plikter, og også vanskelig å si nøyaktig når barn bør være takknemlige overfor sine foreldre. Vi kommer imidlertid ikke utenom at det må settes en slik grense.

Vi må konkludere med at barn i utgangspunktet ikke skylder sine foreldre noe, men at noen foreldre kan gjøre seg fortjent til barnas takknemlighet. Dermed har jeg ikke sagt noe om hva barn bør gjøre for sine foreldre. Kanskje bør de ta vare på dem ved livets slutt, men det er i så fall ikke fordi de skylder sine foreldre å gjøre det. Det må være av andre grunner.

Takknemlighet

Som filosof tenker jeg på mye forskjellig. Endel av det jeg tenker på har heldigvis en kobling til virkeligheten og til noen av livets viktige spørsmål. I det siste har jeg fundert en del på takknemlighet. Jeg har enda ikke forsket på takknemlighet, men har likevel tenkt nok til å dele noen tanker i dette blogginnlegget.

Alle som har fundert litt på takknemlighet, vil ha oppdaget at det er et svært komplekst fenomen. Det omfatter flere sider av livene våre. Takknemlighet har dessuten vært gjenstand for diskusjon blant filosofer, psykologer og teologer i lang tid. Av filosofer blir takknemlighet gjerne betraktet som en moralsk dyd, og psykologer viser ofte til studier som forsøker å finne en kobling mellom takknemlighet og lykke. Denne koblingen er interessant nok til å fortjene en kort strøkommentar her. Hva er egentlig forholdet mellom takknemlighet og lykke? Vi kjenner alle til mennesker som er lykkelige uten å være takknemlige. Grunnen er at disse menneskene alltid ønsker seg mer av det samme eller noe annet. ”Mye vil ha mer” er således et tankesett som blokkerer for evnen til å være takknemlig for det man allerede har. Samtidig er det et faktum at dårlig stilte mennesker i utviklingsland ofte er lykkeligere enn rike mennesker i godt utviklede land. Hva er forklaringen på det? Det er selvfølgelig sammensatt, men jeg tror en forklaring er at vanskeligstilte mennesker har en prisverdig evne til å verdsette det lille de har. En rimelig hypotese er dermed at det ikke er lykke som gjør oss takknemlige, men derimot takknemlighet som gjør oss lykkelige.

Et interessant filosofisk spørsmål er når vi har grunn til å føle eller utvise takknemlighet. Det finnes minst to ulike typer av takknemlighet som besvarer dette spørsmålet. For det første har vi den typen takknemlighet som utvises når vi mottar en gave eller tjeneste fra et annet menneske. Dette er kanskje den vanligste formen for takknemlighet. Men vi har også den typen takknemlighet som kommer til uttrykk gjennom vår verdsettelse av hvor godt vi har det. Jeg skal kommentere dem i omvendt rekkefølge.

Ofte uttrykker vi hvor takknemlige vi er for hvordan vi har det; at vi er friske, har en jobb vi trives i eller for at vi har en familie vi er glad i. Jeg pleier å si til datteren min at hun er heldig som ble født i Norge. Det samme gjelder selvsagt for meg og de fleste andre nordmenn. Vi har grunn til å være takknemlige for at vi har det godt. Men hva vil det egentlig si å være takknemlig for hvordan man har det? Jeg har mistanke om at dette spørsmålet er filosofisk ganske komplekst. Men jeg tror ett sentralt element ved denne typen takknemlighet er at vi forestiller oss at ting kunne vært annerledes enn det er. Den som uttrykker takknemlighet over å bo i et av verdens rikeste land forestiller seg nettopp hvordan det ville være å bo i et fattigere land, og er glad for å være så heldigstilt å bo i Norge. Datteren min kunne selvsagt ikke vært født i et fattig land, men hun kan danne seg forestillinger av hvordan det er å bo i et fattig land. Hun kan også reise på besøk til et fattig land for å gi grobunn til forestillingene sine. På tilsvarende måte kan vi forestille oss at vi ikke hadde vært friske, at vi ikke hadde god økonomi, en jobb vi trives i, eller venner og familie som setter pris på oss. Denne typen takknemlighet – hvor vi setter pris på hvordan vi har det snarere enn noe vi har fått – hviler derfor på en type kontrafaktisk tenkning hvor vi tenker oss en mulig verden der vi er verre stilt enn vi faktisk er. Ofte vil denne typen takknemlighet forsterkes hvis vi faktisk har opplevd hvordan det er å mangle det vi setter pris på, for eksempel hvis vi har vært syk, arbeidsløs eller ensom.

Men denne typen takknemlighet kan også ha en viktig instrumentell funksjon ved å gi grunnlag for solidaritet med de som er verre stilt enn oss selv. Det er en viktig moralpedagogisk oppgave for foreldre og pedagoger i skole og barnehage å oppøve barnas evne til å forestille seg at ting var annerledes enn det er, og samtidig til å kjenne på en takknemlighet over hvordan de har det. Den solidaritet som springer ut av denne formen for takknemlighet kan igjen brukes til å hjelpe de som ikke har det så godt, det være seg mennesker i fattige land eller vanskeligstilte mennesker her hjemme.

La meg så si noe om den første typen takknemlighet jeg nevnte, som er den vi viser ovenfor andre mennesker når vi mottar gaver eller tjenester. Når vi for eksempel får en julegave, gjengjelder vi typisk ved å si ”takk” (og selvfølgelig gjennom å gi en gave tilbake). Vår takknemlighet uttrykker her vår glede over å ha fått en gave. Noe tilsvarende gjelder når andre gjør oss en tjeneste. Da uttrykker vår takknemlighet hvor glad vi er for at vedkommende ville hjelpe oss. Noen ganger føles det imidlertid ikke nok bare å si ”takk”. For å vise at man virkelig setter pris på det den andre har gjort, kan man derfor kjøpe en gave. En gave kan dermed både gi grunnlag for takknemlighet, og brukes til å uttrykke takknemlighet.

Den tiden vi nå legger bak oss, julen, er interessant nok den tiden på året da vår evne til å vise takknemlighet settes aller mest på prøve. Telte du hvor mange ganger du sa ”takk” på julaften? Antagelig opptil flere ganger. At vi viser takknemlighet for gavene vi får til jul er noe som forventes og kreves av oss. Takknemlighet er dermed langt på vei en moralsk plikt. Det enkle ordet ”takk” brukes til å uttrykke vår anerkjennelse av at vi setter pris på den gaven vi får. For den som har utviklet takknemlighet som moralsk dyd faller det seg naturlig å uttrykke takknemlighet på denne måten. Barn må derimot læres opp til å vise takknemlighet. Derfor hører vi gjerne foreldre si slike ting som ”har du husket å si takk?” eller ”nå må du si takk for gaven”, til barna sine. Denne typen påtvunget takknemlighet er ikke så verdifull som den som springer ut av moralsk dyd, men etter hvert som de blir eldre lærer barn å vise ekte takknemlighet.

Samtidig er takknemlighet som moralsk dyd under press i dag fordi vi rett og slett har det for godt. Vi er i ferd med å miste evnen til å sette pris på hvor godt vi har det. Dette gjelder spesielt i forholdet til gaver. Vi, og særlig barn, overlesses jo av gaver i julen. Man skulle kanskje tro at vår evne og vilje til å vise takknemlighet øker i takt med antall gaver vi får. Jo mer vi får, desto mer har vi å være takknemlige for. Men jeg mistenker at det ikke fungerer på den måten. Snarere er det nok slik at vår evne og vilje til å vise takknemlighet er omvendt proporsjonalt med antall gaver vi får. Og jeg tror noe av forklaringen på det er at takknemlighet, i hvert fall av den ekte sorten, forutsetter at vi gleder oss over det vi får. Problemet i dag er at vår evne til å vise glede avstumpes når det blir for mange gaver. Det kan verken forventes eller kreves at vi skal vise like stor glede over gave nummer femten. Derfor er det noe ubehagelig over juletradisjonen slik den har utviklet seg, ved at vi gir hverandre så mange gaver at vi mister evnen til å sette pris på det vi får. Og med tanke på koblingen mellom takknemlighet og lykke bør det bekymre oss mer enn det gjør. Kanskje er vi i ferd med å legge hindringer i veien for at barn får mulighet til å bli lykkelige dersom de frarøves evnen til å være takknemlige for det de har og får?