Individets klimaansvar

Jørgen Pedersen

Som enkeltindivid har vi plikt til å bidra til at vi kommer ut av den onde sirkelen vi befinner oss i på klimafeltet. For å gjøre det bør vi være et godt eksempel og kutte egne utslipp. Det er usikkert om utslippskutt vil ha effekt, men usikkerhet er et argument for handling. Vi kan ikke ta sjansen på å la være. For mye står på spill.

Tørkesommer og ekstrem nedbør i høst har brakt klimatrusselen nærmere, også for nordmenn. Etter offentliggjøringen av FNs siste klimarapport har utfordringen blitt enda mer akutt. Vi må foreta en voldsom omstilling og det må skje raskt.

Hvor skal ansvaret for en så omfattende omstilling plasseres? Har vi som enkeltindivider et ansvar eller er det først og fremst myndighetene som må løse utfordringen? Har vi ansvar for å stemme inn partier som er villige til å lede den påkrevde endringen, men ikke noe ansvar for å legge om i retning av en grønnere livsstil? Eller bør vi føle oss ansvarlig for å kutte egne utslipp og for å agere politisk? Filosofer har diskutert disse spørsmålene heftig de siste 20 årene. La oss først se på fire argumenter som handler om hvorvidt vi har en direkte grunn til å redusere egne utslipp.

Spørsmålet om individuelt ansvar er kontroversielt fordi klimaproblemet skyldes en rekke individuelle handlinger hvor ingen av enkelthandlingene kan sies å være årsaken til problemet. Noen mener derfor at hvert individs handlinger utgjør en så liten del av det totale utslippet at det ikke gjør noen forskjell om jeg endrer adferd eller ikke. Mot et slikt argument kan man vise til detaljerte beregninger som viser hvordan enkeltindividers utslipp faktisk kan sies å påføre betydelig skade på andre. Et eksempel er en utregning som viser at gjennomsnittsamerikanerens klimagassutslipp påfører alvorlige lidelse eller død for to fremtidige mennesker.

Det andre argumentet er spesielt knyttet til kollektiv transport som flyreiser. Om jeg dropper å dra til Liverpool for å se fotball i helgen, så går flyene dit uansett. Min handling har derfor ingen betydning. Dette er en utbredt holdning. Den kan kritiseres ved å påpeke at det å kjøpe tur til Liverpool bidrar til å øke etterspørselen etter flybilletter, og på lengre sikt vil det sannsynligvis øke tilbudet av flyavganger.

Et tredje argument fremhever at Norge er en liten del av verden og at det derfor ikke vil monne selv om vi pålegger oss selv å kutte. Motargumentet er at dette er et klassisk eksempel på allmenningens tragedie: hvis alle tenker slik er det nødt til å gå galt. Vi må starte med å erkjenne vårt eget ansvar ut fra tanken om at det er bedre at noen tar ansvar enn at ingen gjør det.

Et fjerde argument er at vi ikke er ansvarlig for å kutte egne utslipp fordi klimasaken krever en politisk løsning. Betyr det at vi som enkeltindivider har en plikt til å til å engasjere oss politisk? Her er det stor enighet om at svaret er ja. Vi bør stemme på politiske partier som har vist seg villige til å prioritere klimasaken når man skal foreta politiske prioriteringer.

Av dette følger det imidlertid et annet interessant spørsmål. Gitt at vi har ansvar for å handle politisk, betyr det at vi også indirekte har ansvar for å kutte egne utslipp? Kuttene bør da foretas ikke fordi det i seg selv vil gjøre en forskjell, men fordi det er andre overbevisende grunner til å gjøre det. Tre slike argumenter er sentrale i debatten.

Det første argumentet er velkjent: Om vi har plikt til å engasjere oss politisk følger det også at man bør redusere egne utslipp. Det bør være et forhold mellom liv og lære, og man bør derfor kutte egne utslipp for å sørge for at det er samsvar mellom politisk program og egen handling. Er man politiker eller politisk aktivist vil man undergrave sin egen integritet ved å kjøre forurensende bil til jobben. Noen innvender at det ikke følger slike utslippsforpliktelser av politisk aktivisme. De mener fokus på individuelle handlinger gjør at man risikerer å flytte oppmerksomheten fra det politiske til det personlige, og at det er en blindgate.

Et beslektet argument fremhever at man ved å kutte egne utslipp også sender et signal til de som tar beslutningene. Det kan være avgjørende at myndighetene får slike signaler for at de skal tørre å ta nødvendige grep. Det kan gjøre politikerne trygge på at de kan gjennomføre tiltak uten at de skal frykte å miste makten.

Et siste argument sier at vi bør kutte egne utslipp for å bidra til å endre hvordan folk tenker. Hvis jeg slutter å spise kjøtt vil andre også kunne inspireres til et mer miljøvennlig kosthold. På lang sikt kan man håpe å endre de sosiale normene i en mer miljøvennlig retning, og en slik endring er nødvendig for å klare den omstillingen som trengs. Kritikerne innvender at det er umulig å avgjøre hvilken kraft som ligger i eksempelets makt. Man kan ikke bare anta at det er en slik makt i å gå foran med et godt eksempel. Hvorvidt slike handlinger gir den type effekt er et empirisk spørsmål, og man kan ikke pålegge folk plikter til å handle på måter som kan gå ut over deres livskvalitet på et så tynt fundament.

Hvor bringer dette oss? Etter mitt syn bør vi som enkeltindivider bidra til at vi kommer ut av den onde sirkelen vi befinner oss i. Vi befinner oss i en ond sirkel fordi politikerne ikke tør å innføre kraftige grep i frykt for å miste stemmer. Samtidig venter enkeltindividene på politiske løsninger.

At myndighetene ikke tør å ta kraftige grep kan illustreres av flytrafikken. Normalen er at det er billigere å fly enn å ta tog. Politiske myndigheter har ikke gitt folk rammer som gjør det gunstig å velge miljøvennlig.

For å komme ut av sirkelen bør vi handle politisk ogredusere egne utslipp. Vi kan ikke basere oss kun på stemmeseddelens kjøpekraft. Folk er opptatt av andre ting enn miljø og vil være det også i nærmeste fremtid. Vi kan derfor ikke vente på å få på plass et grønt parlament.

Derfor må vi også sende signaler til politikerne om at vi er villig til å kutte egne utslipp. Bare om disse signalene blir sterke nok vil rammebetingelsene vi trenger kunne etableres. Dessuten har slik omlegging en dobbel effekt: den sender signaler til politikere samtidig som de kan lede andre ved eksempel. Selv om det er en risiko for at effekten av eksempelet er minimal kan vi ikke ta sjansen på å la være. Til det er det for mye som står på spill.

 

 

 

LEAVE A COMMENT