Eierskapsdemokrati – et alternativ til kapitalistiske velferdsstater?

Velferdsstaten blir av de fleste holdt for å være en vellykket løsning det er verdt å hegne om. Den sørger for et sikkerhetsnett for de som har behov for helsetjenester, sikrer et minimum av midler for de som ikke har inntekt, og gir alle rett til utdannelse. De nordiske velferdsstatene som sikrer svært omfattende ytelser blir feiret verden over og brukt som modell for land som ønsker reform.

Men er kapitalistiske velferdsstater rettferdige? Den amerikanske filosofen John Rawls, utvilsomt den mest betydningsfulle politiske tenkeren i det forrige århundre, mente at de ikke er det. Kapitalistiske velferdsstater tillater, i følge Rawls, altfor stor kapitalkonsentrasjon. Kapitalistiske velferdsstater er ikke i tilstrekkelig grad villig til å innføre mekanismer som hindrer noen få privilegerte å kontrollere produksjonsmidlene i samfunnet. Og fordi økonomisk kapital ofte lar seg konvertere til politisk kapital hevder Rawls at kapitalistiske velferdsstater bryter med rettferdighetens viktigste prinsipp: å sikre alle grunnleggende friheter.

La oss stoppe opp litt her for å si noe mer om Rawls’ rettferdighetsteori. Et rettferdig samfunn må i følge Rawls realisere to rettferdighetsprinsipper: Det må, for det første, garantere grunnleggende friheter for alle. Det er dette prinsippet som er det viktigste for Rawls, og han mener altså at det ikke realiseres i de fleste land i dag. Dernest må det også, for det andre, sørge for rimelig mulighetslikhet i konkurransen om posisjoner i arbeidslivet og at ulikhet er til fordel for de dårligst stilte.

Rawls benytter så de to prinsippene for å avgjøre det han kaller rettferdighetens grunnspørsmål: å bestemme hvilket sosialt system som er mest rettferdig. Her skiller han mellom fem forskjellige typer av sosiale systemer, la oss kalle dem for regimetyper: Laissez-faire kapitalisme, velferdsstatskapitalisme, statssosialisme, eierskapsdemokrati og liberal sosialisme. Alle disse regimetypene kan vurderes med utgangspunkt i de to rettferdighetsprinsippene. Her skal jeg gjøre to avgrensninger. For det første skal vi kun se på forskjellen mellom den regimetypen Rawls mener er mest rettferdig, nemlig eierskapsdemokratiet, og sammenligne det med den mest utbredte statsformen i den vestlige verden; kapitalistiske velferdsstater. For det andre skal jeg kun se på hvilke implikasjoner Rawls trekker av det første rettferdighetsprinsippet.

For å forstå Rawls’ kritikk må vi pakke ut hva som ligger i dette prinsippet. At alle må sikres grunnleggende friheter dreier seg om å sikre alle lik samvittighetsfrihet og forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og stemmerett. Dette er friheter som, i hvert fall formalt sett garanteres i konstitusjonelle demokratier. Men Rawls tilfører også noen mer kontroversielle friheter; at alle skal sikres like muligheter til å oppnå politiske posisjoner, og like muligheter til å påvirke valg. Han fastholder også at det er avgjørende å sikre en rimelig realverdi av disse frihetene, eller med andre ord at de ikke bare må sikres formalt, men reelt.

Poenget her er følgende: Dersom alle virkelig skal sikres like muligheter til å påvirke politikk kan man ikke tillate for store ulikheter i et land. Med store ulikheter vil det alltid være fare for at de mest velstående benytter sine økonomiske muskler til å oppnå politisk makt. De kan true med å trekke innvesteringene i et lokalsamfunn dersom de ikke får rammebetingelser de ønsker, eller de kan gi store bidrag til politiske partier for å sikre sine egne interesser. Rawls mener man kan sikre seg mot det siste ved å innføre spesielle ordninger som for eksempel å ha offentlig finansiering av politiske partier, samt å begrense hvor mye enkeltindivider kan gi til kandidater og partier. Slike inngrep vil i følge Rawls være nødvendige, men ikke tilstrekkelige for å sikre lik mulighet for politiske innflytelse. Nødvendige og tilstrekkelige grep dreier seg om å sikre slike spesielle ordninger samtidig som man sørger for å unngå stor kapitalkonsentrasjon. Kapitalistiske velferdsstater svikter på begge punkt slik Rawls ser det.

Om velferdsstater ikke er rettferdige, hva er alternativet? Rawls støtter seg på økonomen James Mead og forsvarer det han kaller eierskapsdemokrati. Eierskapsdemokratiets viktigste kjennetegn er at det unngår omfattende kapitalkonsentrasjon. Dette sikres ved hjelp av velkjente midler som progressiv formueskatt og arveavgift, men også ved hjelp av mer radikale grep som å sikre utbredt eierskap til og kontroll av produksjonsmidlene i samfunnet. Rawls virker her å ville åpne for at arbeidere i større grad må kunne sikres muligheter til å eie de bedriftene de jobber i, men også behovet for mer demokrati på arbeidsplassen. Rawls holder fast ved at eiendomsretten består, og er langt mindre kritisk til markedet enn tradisjonelle sosialister. Men det forblir avgjørende at staten må sikre en langt større spredning av kapitalen enn det som er tilfelle i de fleste velferdsstater i dag.

Den dypeste begrunnelsen for at eierskapsdemokrati er rettferdig er at et slikt regime sikrer det Rawls oppfatter som det aller mest grunnleggende i demokratiske samfunn: at borgerne er frie og likeverdige. Det er kun når prinsippet om like muligheter til å påvirke valg er på plass at borgerne i moderne konstitusjonelle demokratier kan oppfatte hverandre som likeverdige borgere. Motsatt vil det, i følge Rawls være slik at ulikheter som hindrer oss like muligheter til innflytelse over samfunnsutviklingen vil gå på bekostning av individenes selv-respekt og føre til at de dårligst stilte kan føle seg dominert og underordnet de som sitter med reell politisk makt. Det kan igjen gjøre de mest utsatte apatiske og bitre og på lang sikt undergrave demokratiet.

Er så dette relevant i et samfunn som det norske? Jeg mener det finnes gode grunner til å hegne om velferdsstaten og at mye ved den norske modellen er bra. For eksempel er mange av det jeg kalte spesielle ordninger for å sikre demokrati på plass i Norge. Rawls tegner et bilde av en velferdsstat som passer bedre på angloamerikanske land enn på de nordiske. Likevel er det grunn til å advare mot økende ulikheter også i Norge. Om man fjerner ordninger som arveavgift og formueskatt er det mye som tyder på at kapitalen vil bli konsentrert på enda færre hender enn i dag. Rawls viser oss noe av det som stå på spill dersom vi tillater at det skjer.

Samtidig kan Rawls’ eierskapsdemokrati og den litteraturen som har fulgt i kjølvannet av publikasjonen av disse ideene utgjøre et etterlengtet nytt ideal for en venstreside som lenge har vært på jakt etter nye visjoner. Omfattende spredning av kapital samtidig som markedet og den private eiendomsretten består vil for mange fremstå som attraktive koblinger, i hvert fall dersom man i fremtiden kan utarbeide enda klarere ideer om hvordan idealet kan la seg institusjonalisere i praksis.

Venstrelibertarianisme – ukjend i Noreg?

Ei av dei mest diskuterte retningane innan politisk filosofi dei siste tjue åra, har vore venstrelibertarianisme. Retninga verkar likevel å vere ukjend i Noreg, i alle fall om ein skal dømme etter talet på Google-treff. Dei få treffa ein får på venstrelibertarianisme, er dessutan lite relevante for korleis denne termen blir brukt i politisk teori no. Dersom dette er eit teikn på at retninga er lite kjend, er det synd, sidan ho ruskar godt opp i våre vande kategoriar om høgre og venstre i politikken. Kjernen i venstrelibertarianismen er nemleg ein kombinasjon av full individuell fridom med kollektivt eige av ytre ressursar.

Venstrelibertarianisme er inga ny retning. Dagens representantar peiker mellom anna på John Locke, Thomas Paine og Henry George som forgjengarar. Det er likevel først dei siste åra at retninga har kome til syne for alvor, med Hillel Steiner og Peter Vallentyne i brodden, og Michael Otsuka og Phillippe Van Parijs like bak. Sosialisten G. A. Cohen har også hatt stor påverknad, sjølv om Cohen sjølv ikkje kan reknast som venstrelibertarianar. Som motto for retninga kan ein setje Lockes berømte utsegn: “Though the Earth and all inferior Creatures be common to all Men, yet every Man has a Property in his own Person. This no Body has any Right to but himself.”

Ein kan best forklare kva venstrelibertarianisme er gjennom å samanlikne med høgrelibertarianisme, representert av Robert Nozick, og liberal egalitarianisme, representert av John Rawls.

I likskap med høgrelibertarianismen, men til forskjell frå liberale egalitarianarar, aksepterer venstrelibertarianismen ei tese om fullt sjølveigarskap. Grunnleggjande rettar blir altså forstått som eigedomsrettar. Ein har rett til å kontrollere bruken av eins eigen person, og dette gir kvar enkelt eit ukrenkeleg rom til å fritt kunne realisere si oppfatning av det gode liv. Som Vallentyne pleier å formulere det, ein eig seg sjølv på same måte som ein eig ein ting. Det betyr at ein har rett til å gjere som ein vil med den tingen: bruke, selge, leige ut, gi bort eller til og med øydeleggje. Nokre venstrelibertarianarar går like langt som høgrelibertarianarar i synet på sjølveigarskap og vil til og med forsvare retten til å selge seg sjølv som slave.

Men til forskjell frå høgrelibertarianismen, og i likskap med liberale egalitarianarar, støttar venstrelibertarianismen ei egalitær fordeling. Grunnlaget for dette ligg i ei oppfatning om at naturlege ressursar i utgangspunktet er felleseige. Ein får ikkje automatisk eigedomsrett over noko berre fordi ein fann eller arbeidde med det først, slik høgrelibertarianarar gjerne meiner. Dei fleste av dagens venstrelibertarianarar avviser ikkje dermed privat eigedomsrett, men dei har ei anna oppfatning av denne retten. Ein kan tileigne seg naturressursar, men då må ein ein betale kompensasjon til sine medeigarar. Medan høgrelibertarianarar samanliknar skatt med slaveri og tjuveri, ser venstrelibertarianarar skatt som det å betale leige for den andelen ressursar ein gjer bruk av. Slik kan venstrelibertarianarar støtte høg skattlegging, og vidare egalitær fordeling av skatteinntektene, til dømes ut frå eit prinsipp om ressurslikskap eller sjanselikskap.

Som alle andre politisk-filosofiske retningar er også venstrelibertarianismen ein familie av teoriar. Variantar oppstår mellom anna av kor vidt ein definerer “ressursar”. Nokre vil til dømes rekne naturleg talent, nærare bestemt genetisk materiale, som ein naturressurs, og difor som kollektiv eigedom som ein må betale leige av. Variasjon oppstår også frå korleis ein ser på arv og gåver. Nokre venstrelibertarianarar vil til dømes meine at når ein dør så går det ein eig så og seie tilbake til naturen og vert felleseige—ein arveskatt på 100% er difor rettferdig. Den indre variasjonen gjer at venstrelibertarianismen ikkje er så lett å plassere ein bestemt stad på høgre-venstre aksen. I følgje Vallentyne spenner venstrelibertarianismen seg frå sentrum-venstre til det radikale venstre.

Men på eit punkt er dei fleste av dagens venstrelibertarianarar svært radikale. Dei er nemleg det som vert kalla “globalistar”, ikkje “statistar”. Det er verda som heilskap, ikkje staten, som er den rette ramma for fordeling. På same måte som eit enkelt individ ikkje eig noko berre fordi dei tilfeldigvis finn det, kan ikkje ei gruppe individ eige noko berre fordi det tilfeldigvis ligg i nærleiken. Naturressursar er i utgangspunktet eigedommen til alle jordas folk, ikkje den staten som har fått dei på sitt territorium. Inntektene som blir skapt frå slike ressursar skal dermed delast likt mellom alle individ i verda. Kva det tyder for eit oljeland som vårt, burde vere opplagt.

[Det er fort gjort å bli forvirra over dei mange retningane innan dagens politisk filosofi. Diagrammet over, laga av tre leiande venstrelibertarianarar, kan vere nyttig]