Borgerlønn

Borgerlønn er urettferdig, men ikke mer urettferdig enn dagens sosialpolitiske modell. Derfor bør borgerlønn utredes.

Borgerlønn er inntekt som gis ubetinget til alle uten behovsprøving eller krav om at man må ta arbeid. Innen 2017 skal den sveitsiske befolkningen stemme over hvorvidt alle borgere skal gis rett til en utbetaling på drøye 16 000 kroner i måneden. I Norge har Venstre tidligere gått inn for en utbetaling i omtrent samme størrelsesorden. Forslaget er altså ikke nytt, det har vært på den politiske dagsorden med ujevne mellomrom de siste 200 årene. Det nye er at forslaget nå støttes opp av en internasjonal bevegelse (BIEN – Basic Income Earth Network), og at forsøk som ligner på borgerlønn allerede er innført i Alaska, Namibia og en rekke andre steder.

Men er borgerlønn rettferdig? Den viktigste og vanligste innvendingen mot borgerlønn er at det er urettferdig at arbeidsføre mennesker skal kunne leve av andres arbeid. En rekke borgerlønnsforkjempere har forsøkt å imøtegå denne innvendingen. Vi mener de ikke har lyktes, og at det er urettferdig at noen skal motta en slik ytelse uten selv å jobbe. Likevel er det grunn til å vurdere borgerlønn grundig, for heller ikke vår nåværende sosialpolitiske modell er rettferdig.

I Norge og mange andre vestlige land finnes det sterke innslag av det som kalles en Bismarckmodell for sosial velferd, oppkalt etter den tyske kansleren og sosialreformatoren Otto von Bismarck. Modellen kjennetegnes av følgende to trekk: Ytelser er a) inntektserstattende og b) differensierte. Det første betyr at ytelser kommer til utbetaling kun når inntekt av forskjellige grunner (e.g. sykdom, arbeidsløshet, uførhet) bortfaller, og derigjennom frarøver trygdemottagerne mulighet til å forsørge seg selv. Det siste betyr at ytelsesnivået avhenger av størrelsen på tidligere inntekt. Arbeidsledighetstrygd er et typisk eksempel på denne typen sosialforsikringsmodell.

Bismarckmodellen kan sies å være urettferdig overfor alle ufrivillig ledige som ikke tidligere har hatt mulighet til å jobbe og som dermed nektes forsikringsytelser. Mer generelt er Bismarckmodellen urettferdig siden den ekskluderer viktige og “verdig” trengende grupper fra beskyttelse, som for eksempel mange kvinner (spesielt enslige forsørgere) som er utenfor arbeidsmarkedet og som derfor ofte er i en vanskelig livssituasjon uten å være dekket av sosialforsikring; og videre de unge, etniske minoriteter, og nye innvandrere, som ofte møter høye barrierer for deltagelse i arbeidslivet. Bismarckmodellen er altså dårlig utformet med tanke på å håndtere nye ulikheter, og fører til at store grupper av “verdig” trengende er utelukket fra beskyttelse. Borgerlønnsmodellen, som dekker alle, er ikke urettferdig på denne måten.

Borgerlønnsmodellen er imidlertid urettferdig i den forstand at den gir ytelser også til folk som ikke ønsker å jobbe – vi kan kalle disse for de “uverdig” trengende. Med andre ord fører Bismarckmodellen til at “verdige” trengende ikke får trygd, mens borgerlønnsmodellen fører til at “uverdige” trengende får en ufortjent ytelse. Dette er to typer urettferdighet skapt av de respektive modellene, og det er ikke åpenbart hvilken urettferdighet som er mest alvorlig eller som vi som samfunn mest ønsker å unngå.

Når vi skal vurdere en reform som borgerlønn må vi også vurdere hvilke konsekvenser innføringen av en slik ordning vil ha. Tilhengerne av borgerlønn hevder for eksempel at borgerlønn vil redusere velferdsbyråkratiet, hjelpe folk ut av fattigdomsfellen, omfordele inntekt fra menn til kvinner, forbedre kvaliteten på de dårligste jobbene, samt at man unngår nedverdigende behandling for å oppnå ytelsen. Motstanderne frykter derimot at folk vil slutte å jobbe, særlig dersom ytelsen er generøs nok til at den skal erstatte alle andre ytelser.

Det er imidlertid ikke urimelig å anta at de fleste vil velge å jobbe selv under et system med borgerlønn, spesielt hvis man tar hensyn til at sosial anerkjennelse ofte er knyttet til arbeid og at arbeid utgjør en viktig plattform for talentdyrking og talentutøvelse. Kanskje vil jobbene med skralest kvalitet og dårligst betaling bli mindre etterspurt, men disse vil da på sikt måtte gjøres mer attraktive. Og skulle det vise seg at grupper av befolkningen unngår lønnsarbeid som følge av en borgerlønnsreform, betyr ikke det nødvendigvis at de dovner seg på sengen, men at de heller bruker tiden på ulønnet arbeid med samfunnsverdi, som arbeid i frivillige organisasjoner. Det er heller ikke utenkelig at en reform vil føre til mer utdannelse i befolkningen, noe som på sikt vil gjøre arbeidskraften mer produktiv.

Det er stor grad av usikkerhet knyttet til hvilke konsekvenser reformen vil ha. Når det kobles mot at borgerlønnsordningen er mer rettferdig enn dagens regime, utgjør det gode grunner for en utredning.

av Jørgen Pedersen og Cornelius Cappelen. Teksten er en forkortet versjon av en artikkel som kommer i Tidsskrift for Samfunnsforskning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *