Hva er galt med utroskap?

Mange har gjort det. Endel har tenkt tanken på å gjøre det, men kanskje ikke turt. De aller fleste lar imidlertid være. Å være utro. Jeg snakker ikke da om økonomisk utroskap, men om utroskap innenfor et samboerskap eller ekteskap. Det er en ganske utbredt forestilling at utroskap er moralsk galt, men nøyaktig hva er galt med å være utro mot sin partner – hvis det i det hele tatt er galt?

Jeg deltok for ikke lenge siden i NRK sitt radioprogram Ekko om nettopp utroskap. Innledningsvis i programmet ble sjefen for nettsiden Victoria Milan intervjuet. Denne tjenesten legger til rette for at mennesker kan være utro mot partneren sin. De markedsfører seg med å være ”Møteplassen for en hemmelig flørt, chat eller sidesprang”, og med over 250.000 medlemmer er de etter eget sigende Norges største datingside for utro menn og kvinner.

Victoria Milan er tuftet på prinsippet om at ”det du ikke vet, har du ikke vondt av”. Så lenge partneren din ikke oppdager at du har vært utro, så er ingen skade skjedd. Mange av de som begår utroskap tenker nok slik; de håper i det lengste at partneren ikke skal finne ut at de har (eller har hatt) en affære med et annet menneske. Et annet spørsmål er selvsagt om de som er utro selv klarer å leve med en eventuell skyldfølelse og skam, men jeg lar det ligge her. Isteden ønsker jeg å se om det prinsippet jeg nevnte er holdbart eller ikke. Er det virkelig sant at ”det du ikke vet, har du ikke vondt av”? I den filosofiske litteraturen omtales dette som erfaringskriteriet: for at noe skal være godt eller dårlig for oss, så må vi kunne erfare det. Den som ikke aksepterer dette kriteriet må kunne vise at ting kan være godt eller dårlig for oss selv om vi ikke erfarer det. I dette tilfelle må man kunne vise at utroskap er skadelig for den som blir bedratt selv om vedkommende ikke vet om det. Hvordan vise dette? Jeg kan tenke meg to mulige strategier.

Den første strategien er å vise det absurde i å godta erfaringskriteriet. Hvis Per er utro mot Kari, så gjør han ifølge dette kriteriet ikke noe galt mot Kari så lenge han ikke forteller om utroskapet. Han begår en feil først når han forteller henne at han har bedratt henne, fordi Kari først tar skade av at Per har ligget med en annen kvinne når hun får vite om det. Men er det slik vi er vant med å tenke omkring dette? Det stemmer dårlig med intuisjonen om at det er Pers utroskap i seg selv som er moralsk problematisk, og ikke det faktum at han er ærlig og forteller sin kone om det. Et annet eksempel kan tjene til å belyse noe av det samme. Vi kan forestille oss at den samme Per går til legen en dag og får vite at han har kreft; sannsynligvis har han hatt kreft i over et år uten å være klar over det. I denne situasjonen vil vi si at Per har tatt skade av kreften det siste året selv om han ikke visste at han var rammet av den. Han har vært syk uten å være klar over det. Erfaringskriteriet er altså problematisk fordi det rett og slett ikke stemmer at ”det du ikke vet, har du ikke vondt av”.

Den andre strategien går ut på å vise at utroskap er moralsk galt i seg selv. En begrunnelse for dette er at utroskap egentlig er å regne som en form for løgn eller bedrageri. Å være utro, samt ikke å fortelle om det, innebærer løgn eller bedrageri ovenfor partneren. Nå kan man selvsagt innvende at løgn ikke i seg selv er moralsk problematisk, men kun dersom det fører til skadelige konsekvenser for andre. Og hvis ikke partneren finner ut om det, så er ingen skade skjedd, og følgelig har ingenting moralsk beklagelig skjedd. Men denne begrunnelsen vil ikke overbevise de som mener at løgn og bedrageri er galt i seg selv fordi det innebærer å holde tilbake informasjon som partneren har krav på å vite om. Å lyve er galt simpelthen fordi det bryter med respekten for personers autonomi eller selvbestemmelse. Man kan som kjent ikke samtykke til en løgn. Et slikt syn finner vi blant annet hos filosofen Immanuel Kant.

En beslektet begrunnelse for at utroskap er galt tar utgangspunkt i at ekteskap eller samboerskap er å regne som en kontrakt inngått mellom ektefeller eller samboende. Når to mennesker velger å inngå partnerskap med hverandre, inngår de stilltiende en kontrakt om å være tro mot hverandre. De lover, eksplisitt eller implisitt, at de ikke skal ha andre seksualpartnere, og utroskap innebærer nettopp et brudd med denne kontrakten. Kontraktsbrudd er galt, enten det er rettslig regulert eller mindre formelt regulert som i tilfelle med ekteskap og samboerskap. Noen vil peke på at kontraktsbrudd kan forsvares dersom det er gode grunner til det. Men den som bryter kontrakten gjennom å bedra sin partner gjør det åpenbart av moralsk uakseptable grunner – å tilfredsstille sine seksuelle preferanser eller begjær regnes neppe som noen god grunn i denne sammenheng. Nå vil antagelig en del av de som er utro forsvare eller rettferdiggjøre sine handlinger med at det var nødvendig for at ekteskapet skulle overleve (for eksempel fordi ekteskapet ikke tilfredsstiller den ene partnerens seksuelle behov). Men få mennesker – og aller minst den som blir bedratt –  vil antagelig mene at en slik grunn kan rettferdiggjøre utroskap.

Min konklusjon er at det er gode grunner til å mene at utroskap er moralsk galt, og at begrunnelsesbyrden ligger på de som vil mene noe annet.

Mange har gjort det. Endel har tenkt tanken på å gjøre det, men kanskje ikke turt. De aller fleste lar imidlertid være. Å være utro. Jeg snakker ikke da om økonomisk utroskap, men om utroskap innenfor et samboerskap eller ekteskap. Det er en ganske utbredt forestilling at utroskap er moralsk galt, men nøyaktig hva er galt med å være utro mot sin partner – hvis det i det hele tatt er galt?

Jeg deltok for ikke lenge siden i NRK sitt radioprogram Ekko om nettopp utroskap. Innledningsvis i programmet ble sjefen for nettsiden Victoria Milan intervjuet. Denne tjenesten legger til rette for at mennesker kan være utro mot partneren sin. De markedsfører seg med å være ”Møteplassen for en hemmelig flørt, chat eller sidesprang”, og med over 250.000 medlemmer er de etter eget sigende Norges største datingside for utro menn og kvinner.

Victoria Milan er tuftet på prinsippet om at ”det du ikke vet, har du ikke vondt av”. Så lenge partneren din ikke oppdager at du har vært utro, så er ingen skade skjedd. Mange av de som begår utroskap tenker nok slik; de håper i det lengste at partneren ikke skal finne ut at de har (eller har hatt) en affære med et annet menneske. Et annet spørsmål er selvsagt om de som er utro selv klarer å leve med en eventuell skyldfølelse og skam, men jeg lar det ligge her. Isteden ønsker jeg å se om det prinsippet jeg nevnte er holdbart eller ikke. Er det virkelig sant at ”det du ikke vet, har du ikke vondt av”? I den filosofiske litteraturen omtales dette som erfaringskriteriet: for at noe skal være godt eller dårlig for oss, så må vi kunne erfare det. Den som ikke aksepterer dette kriteriet må kunne vise at ting kan være godt eller dårlig for oss selv om vi ikke erfarer det. I dette tilfelle må man kunne vise at utroskap er skadelig for den som blir bedratt selv om vedkommende ikke vet om det. Hvordan vise dette? Jeg kan tenke meg to mulige strategier.

Den første strategien er å vise det absurde i å godta erfaringskriteriet. Hvis Per er utro mot Kari, så gjør han ifølge dette kriteriet ikke noe galt mot Kari så lenge han ikke forteller om utroskapet. Han begår en feil først når han forteller henne at han har bedratt henne, fordi Kari først tar skade av at Per har ligget med en annen kvinne når hun får vite om det. Men er det slik vi er vant med å tenke omkring dette? Det stemmer dårlig med intuisjonen om at det er Pers utroskap i seg selv som er moralsk problematisk, og ikke det faktum at han er ærlig og forteller sin kone om det. Et annet eksempel kan tjene til å belyse noe av det samme. Vi kan forestille oss at den samme Per går til legen en dag og får vite at han har kreft; sannsynligvis har han hatt kreft i over et år uten å være klar over det. I denne situasjonen vil vi si at Per har tatt skade av kreften det siste året selv om han ikke visste at han var rammet av den. Han har vært syk uten å være klar over det. Erfaringskriteriet er altså problematisk fordi det rett og slett ikke stemmer at ”det du ikke vet, har du ikke vondt av”.

Den andre strategien går ut på å vise at utroskap er moralsk galt i seg selv. En begrunnelse for dette er at utroskap egentlig er å regne som en form for løgn eller bedrageri. Å være utro, samt ikke å fortelle om det, innebærer løgn eller bedrageri ovenfor partneren. Nå kan man selvsagt innvende at løgn ikke i seg selv er moralsk problematisk, men kun dersom det fører til skadelige konsekvenser for andre. Og hvis ikke partneren finner ut om det, så er ingen skade skjedd, og følgelig har ingenting moralsk beklagelig skjedd. Men denne begrunnelsen vil ikke overbevise de som mener at løgn og bedrageri er galt i seg selv fordi det innebærer å holde tilbake informasjon som partneren har krav på å vite om. Å lyve er galt simpelthen fordi det bryter med respekten for personers autonomi eller selvbestemmelse. Man kan som kjent ikke samtykke til en løgn. Et slikt syn finner vi blant annet hos filosofen Immanuel Kant.

En beslektet begrunnelse for at utroskap er galt tar utgangspunkt i at ekteskap eller samboerskap er å regne som en kontrakt inngått mellom ektefeller eller samboende. Når to mennesker velger å inngå partnerskap med hverandre, inngår de stilltiende en kontrakt om å være tro mot hverandre. De lover, eksplisitt eller implisitt, at de ikke skal ha andre seksualpartnere, og utroskap innebærer nettopp et brudd med denne kontrakten. Kontraktsbrudd er galt, enten det er rettslig regulert eller mindre formelt regulert som i tilfelle med ekteskap og samboerskap. Noen vil peke på at kontraktsbrudd kan forsvares dersom det er gode grunner til det. Men den som bryter kontrakten gjennom å bedra sin partner gjør det åpenbart av moralsk uakseptable grunner – å tilfredsstille sine seksuelle preferanser eller begjær regnes neppe som noen god grunn i denne sammenheng. Nå vil antagelig en del av de som er utro forsvare eller rettferdiggjøre sine handlinger med at det var nødvendig for at ekteskapet skulle overleve (for eksempel fordi ekteskapet ikke tilfredsstiller den ene partnerens seksuelle behov). Men få mennesker – og aller minst den som blir bedratt –  vil antagelig mene at en slik grunn kan rettferdiggjøre utroskap.

Min konklusjon er at det er gode grunner til å mene at utroskap er moralsk galt, og at begrunnelsesbyrden ligger på de som vil mene noe annet.

LEAVE A COMMENT