Mea Culpa

Fra tid til annen dukker det opp saker i media om offentlige personer som sier eller gjør noe galt, og som (i mer eller mindre desperate forsøk på å redde sin karriere) prøver å rette opp igjen ved å gi en beklagelse. Mange husker nok saken med Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen fra 2007, hvor Valla ble beskyldt for ikke å beklage ordentlig overfor Yssen at hun etter sigende hadde trakassert henne. Det har vært mange slike saker de siste årene, og de er utvilsomt god mat for nyhetsmediene. Denne uken fikk vi en ny slik sak. Per Sandberg (FrP) anklaget i et radiointervju KrF for å være ansvarlig for at mennesker verver seg til terrororganisasjoner. Sandberg uttalte at ”Kristelig Folkeparti har et enormt ansvar for at flere titalls mennesker, unge mennesker, født og oppvokst i Norge, som reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger og massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig Folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.”

Denne uttalelsen vakte naturlig nok stor oppstandelse i det politiske Norge, og særlig oppbrakt var KrFs leder Knut Arild Hareide, som krevde en beklagelse fra Sandberg. Det skulle ikke ta lang tid før Sandberg kom på banen med det han selv omtalte som en ”uforbeholden beklagelse” til Hareide og KrF. I en pressemelding skrev han at ”Jeg har full forståelse for at KrF reagerer på uttalelsene mine på NRKs Nyhetsmorgen. Jeg har heller ikke problemer med å si at det gikk litt varmt i dag tidlig. Og, jeg kan enkelt beklage dette overfor KrF. KrF har ikke ansvar for fremmedkrigernes groteske handlinger.” Det har vært delte meninger om denne beklagelsen var god nok. Siv Jensen og Erna Solberg oppfattet den som tilstrekkelig, men Hareide og mange i KrF mente Sandberg leverte en svak beklagelse. Hvem har rett? Følg med så får du svaret litt senere!

Diskusjonen mellom Sandberg og Hareide stanset imidlertid ikke der. Sandberg uttalte senere at dersom Hareide ikke var fornøyd med beklagelsen han fikk, så kunne han eller noen andre i KrF selv skrive beklagelsen, så skulle Sandberg vurdere å signere den. Det er forståelig at Hareide ikke aksepterte dette forslaget. Interessant nok sa Sandberg også at han ikke ønsket Hareides tilgivelse. Dette er interessant fordi den som beklager gjerne ber om tilgivelse. Å tilgi er å akseptere beklagelsen. Hvis ikke Sandberg ba om Hareides og KrFs tilgivelse, hva slags beklagelse var det da han leverte? La meg forsøke å nøste litt i ulike typer av beklagelse og se på hva som kjennetegner en uforbeholden beklagelse.

Koplingen mellom beklagelse og tilgivelse er allerede nevnt. Mens filosofer, teologer og psykologer har skrevet mye om tilgivelse de siste årtiene, har beklagelser ikke i samme grad vært gjenstand for systematisk forskning. Kanskje én mulig forklaring på denne skjevheten er at vi mye heller ønsker å tilgi eller bli tilgitt, enn å beklage eller motta beklagelser? Hypotesen er ikke min egen, men tilhører Aaron Lazare. Han har skrevet boken On Apology, som er en av tre studier av beklagelse jeg vil anbefale. De andre to er Mea Culpa – A Sociology of Apology and Reconciliation, skrevet av Nicholas Tavuchis, og I Was Wrong – The Meaning of Apologies, skrevet av Nick Smith. Særlig den siste er leseverdig, og jeg skal komme tilbake til den litt senere.

Beklagelser spiller en viktig rolle i våre liv. Vi er oppdratt til å beklage eller be om unnskyldning når vi har gjort noe galt mot andre. Ofte er imidlertid beklagelsene våre hule eller tomme, fordi de ikke ledsages av noen innrømmelse av ansvar eller skyld. Vi støter borti dem hele tiden. ”Unnskyld a” er en ganske vanlig uttrykksmåte når vi har gjort noe galt. Den er særlig utbredt blant barn. Men det er tvilsomt om den ledsages av noen særlig skyldfølelse. Det er en enkel måte å forsøke og rette opp skaden som har skjedd. Hvis den aksepteres av motparten, så er alt greit og man kan gå videre. Hvis ikke, blir resultatet ofte en konflikt hvor den andre føler seg såret eller krenket, og vedkommende forventer kanskje noe bedre enn ”unnskyld a”.

Et annet eksempel. Hvis en bekjent sier til deg ”Jeg beklager det hvis jeg gjorde noe galt,” så har personen ikke levert en ordentlig beklagelse fordi han ikke har innrømmet noe galt. Vedkommende er i det hele tatt i tvil om det er begått en klanderverdig handling. Et annet vanlig eksempel er ”Jeg er lei meg hvis jeg såret deg.” Denne beklagelsen er problematisk av to grunner. For det første setter den opp en betingelse for at den skal være gyldig, ”Jeg er kun lei meg hvis du er såret.” Her beklager jeg altså bare konsekvensene av handlingen min og ikke handlingen i seg selv. For det andre impliserer den at det kanskje er din overdrevne sårbarhet som er problemet, ”Du burde ikke bli lett såret.” Fordi denne beklagelsen tar forbehold på denne måten, kan vi kalle den en ”betinget beklagelse” eller ”forbeholden beklagelse.” Det kan være flere grunner til at våre beklagelser ofte tar denne formen. En grunn kan være at vi rett og slett ikke mener vi har gjort noe galt. Vi beklager da kun hvis den andre personen opplevde at vi gjorde noe galt. Men dette er egentlig ingen ekte beklagelse fordi den ikke vil være ledsaget av skyldfølelse. Gerd-Liv Vallas beklagelse overfor Ingunn Yssen var av den betingede sorten; hun beklaget det hvis Yssen opplevde noe av det hun sa eller gjorde som sårende. Hvis Yssen ikke hadde reagert som hun gjorde, så ville grunnlaget for Vallas beklagelse bortfalt. En betinget beklagelse ledsages verken av anger eller samvittighetsnag. Det var ikke mye anger å spore i Vallas offentlige beklagelse til Yssen.

Imidlertid er det interessant at kun ett ord ofte er nok – ”unnskyld!” Et enkelt ord som likevel er så vanskelig å si når man ikke føler det er grunnlag for å si det. Valla kunne simpelthen ikke få seg til å si det. Og det er lett å forstå at hun ikke ville innrømme skyld hvis hun faktisk ikke mente hun hadde gjort noe galt. De fleste har erfart hvor vanskelig det kan være å innrømme ovenfor seg selv og andre at man har begått feil. ”Sorry seems to be the hardest word”, synger Elton John i en av sine sanger, og mange vil nok kjenne seg igjen. Det er vanskelig å be om unnskyldning når man har gjort noe galt. Men hvorfor er det slik? Å be om unnskyldning, eller å beklage, er å erkjenne at man har gjort noe man ikke burde ha gjort. Det er å erkjenne at man tråkket feil, at man gikk over streken, at man ikke strakk til, at man ikke holdt mål; det er kort og godt å erkjenne ovenfor seg selv og andre at man gjorde noe galt. Å erkjenne ovenfor seg selv at man har gjort noe galt ledsages som regel av skyldfølelse – ”at jeg kunne gjøre noe slikt.” Når man erkjenner ovenfor andre at man har gjort noe galt, så kommer i tillegg skamfølelsen – ”mon tro hva de tenker om meg nå.” Fravær av en uforbeholden beklagelse skaper utvilsomt også følelsesmessige vansker for den som har lidd urett. Hvorfor gjorde han det? Mente han det han sa? Fortjente jeg den dårlige behandlingen jeg fikk? Andre ganger blir vi beskyldt for å ha begått feil vi faktisk ikke har begått. Slike beskyldninger er vanskelig å forholde seg til, og det er lett å bli fornærmet når noen retter feilaktige beskyldninger mot oss.

Så langt har vi sett eksempler på beklagelser som av en eller annen grunn ikke holder mål. Hvordan skal så en ekte og uforbeholden beklagelse se ut? Nick Smith foreslår i sin bok I Was Wrong ikke mindre enn 12 kjennetegn på det han kaller en ”Categorical Apology”, som på norsk kan oversettes med ”ubetinget beklagelse” eller ”uforbeholden beklagelse”. La meg nevne det jeg oppfatter som de viktigste av disse kjennetegnene:

Detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet: en uforbeholden beklagelse vil inneholde en detaljert redegjørelse for hva som faktisk skjedde, hvorpå man oppnår enighet omkring sakens omstendigheter mellom den skadelidende, skadevolder og samfunnet forøvrig (hvor det er relevant).

Erkjennelse av skyld: skadevolderen må ta på seg skyld for det som har skjedd.

Ubetinget anger: skadevolderen viser en uforbeholden anger for sine gale handlinger, innrømmer at han har begått en gal handling som han skulle ønske han ikke hadde gjort. En slik ubetinget anger er forskjellig fra den betingede angeren, hvor skadevolderen ikke tar avstand fra det han har gjort, men isteden beklager de negative konsekvensene handlingen fikk for de berørte parter.

Selve beklagelsen eller unnskyldningen: det er ikke nok at skadevolderen selv føler på smerten ved anger og skyld; dette må også kommuniseres til den skadelidende. Skadevolderen gir derfor uttrykk for sin erkjennelse av skyld og sin anger gjennom en uforbeholden beklagelse eller unnskyldning ovenfor offeret. Innholdet i beklagelsen må vise tydelig at skadevolderen tar tilstrekkelig ansvar for og avstand fra sin handling. Beklagelsen må også nå offeret. Det er opp til offeret selv å avgjøre om beklagelsen kun skal rettes mot offeret, eller om skadevolderen også må gi uttrykk for sin anger ovenfor andre mennesker.

Bot og bedring: den som beklager viser en vilje til å forandre seg, og gir samtidig et løfte til offeret om å vise nye takter i fremtiden. Han skal ikke gjøre dette igjen!

Motivet for beklagelsen: det stilles også visse krav til motivet for en uforbeholden beklagelse. Den skal ikke være egoistisk motivert av hensynet til skadevolderen selv, men må ha blikket rettet mot den skadelidende. Intensjonen bak beklagelsen er å forbedre situasjonen for offeret, og å gjøre godt igjen det som er mulig.

Følelser: som følge av den urett som er begått, vil skadevolderen føle en berettiget grad av tristhet og skyld, samt empati og sympati for offeret. Her vil det være rom for ulike tolkninger, for eksempel innenfor forskjellige religioner og kulturer, av hvilke kvalitative og kvantitative følelsesmessige komponenter som bør inngå i en ubetinget beklagelse.

De kjennetegnene Smith gir her, utgjør en slags terskel for hva som er å regne som en ekte og uforbeholden beklagelse. Samlet sett krever de at skadevolderen tar på seg skylden for det han gjorde, innrømmer at det var galt, og viser tydelig at han angrer på det. Det hele bør så munne ut i en beklagelse til offeret som uttrykker disse følelsene. En person som oppfyller kravene til en ekte beklagelse kan vi, i mangel av et bedre ord, kanskje kalle en ”angrende synder”. Begrepet ”synd” har utvilsomt en kristen eller religiøs undertone. Vi hører sjeldent noen si ”du har syndet”. I en kristen sammenheng legges det vekt på at vi skal bekjenne våre synder, og hvis vi gjør det, så skal vi motta Guds tilgivelse. Relevant her er Johannes 1,8-10:

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.

Bibelen legger vekt på at det ikke går godt for den som skjuler sine synder. Å tie om sin synd og ikke ville erkjenne det gale man har gjort, gjør at man ikke blir tilgitt. Apostelen Peter sa en gang til mennesker som forstod at de hadde handlet ille at de burde angre og vende seg om, så syndene deres blir strøket ut. Når du av hjertet angrer, kommer et behov for å be både Gud og mennesker om tilgivelse. Det greske ordet som ofte brukes for å beskrive anger i Det nye testamentet er metanoia, som betyr å gjennomgå en ”hjertets forvandling” (eng: a change of heart). En angrende synder er altså en person som gjennomgår en hjertets forvandling. I Bibelen brukes et annet ord om Judas, metamelomai – et verb Matteus bruker for å påpeke at Judas ikke fikk tilgivelse til tross for at han angret seg. Selv om Judas innrømmet å ha syndet virket det som han tvilte på muligheten av å få tilgivelse:

Men da Judas, han som hadde forrådt ham, så at Jesus var blitt dømt, angret han og gikk med de tretti sølvpengene tilbake til overprestene og de eldste og sa: ”Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte ham i døden.” ”Hva angår det oss?” svarte de. ”Det blir din sak.”  Da kastet han pengene inn i tempelet, og forlot stedet. Og han gikk bort og hengte seg (Matteus 27,4).

Det er egentlig to aspekter ved anger som det er verdt å ta med, og de er felles for en religiøs og en mer sekulær forståelse av begrepet. Anger kan sies å ha både en indre og en ytre dimensjon. Som en indre handling består angeren i en smertelig erkjennelse av at man er ansvarlig for å ha påført andre mennesker lidelse, en avstandtagen til det man har gjort, og et løfte om å gjøre hva man kan for å unngå at det gjentar seg i framtiden. Her ligger noe av forklaringen på hvorfor anger har spilt og fremdeles spiller en viktig rolle som en moralsk eller religiøs dyd. Kierkegaard nevner angeren som et viktig steg på veien mot det han kaller et ”rent hjerte”. Men anger kan ikke utelukkende ha denne indre dimensjonen. Angeren må i tillegg springe ut i en ytre handling, i beklagelsen. Dette er sentralt i Smith sin redegjørelse for den uforbeholdne beklagelsen. Den angeren jeg føler må ledsages av en bevisst tanke om at mine handlinger hadde et offer – et enkeltindivid, en gruppe mennesker, eller et samfunn, avhengig av hva jeg har gjort. Jeg nevnte så vidt at angeren består i en smertelig erkjennelse av at man har begått urett mot et annet menneske. I dette ligger det et element av lidelse. Den dypt angrende synder torturerer seg selv, og hater de deler av seg selv som ga opphav til den urettmessige handlingen.

”Han har lidd nok”, er et uttrykk vi kjenner godt, og det henspeiler på den personen som har begått urett. Det viser gjerne til en person som har gjennomgått en prosess med anger og samvittighetsnag i forhold til det han har gjort, for eksempel en som har gått botsgang. Det viser imidlertid ikke bare til en angrende synder. Det kan like gjerne gjelde for en person som påføres en straff – enten med en retributiv begrunnelse: han fortjente å lide for det han har gjort – eller med det siktemål å utløse anger. Her er tanken at hvis man bare straffer hardt nok, så vil det frembringe en erkjennelse av skyld og et synlig tegn på anger. Dette er et velkjent virkemiddel som vi kjenner godt fra blant andre filmens verden.

Vi kommer alle til å gjøre noen fortred en eller flere ganger i fremtiden. Og når det skjer bør vi gi en beklagelse overfor den eller de vi har gjort fortred. La meg avslutte med to tester som kan brukes for å avgjøre om din beklagelse er ektefølt eller ikke:

  1. Aksepteres beklagelsen av motparten? Hvis nei, er den sannsynligvis ikke god nok.
    1. Ville jeg gjort det om igjen? Hvis ja, er den ikke ekte.