Redistribusjon og predistribusjon

Med økende ulikhet er det nødvendig å lete etter forskjellige måter å utjevne på.

I en fersk artikkel viser forskere fra SSB at ulikhetene i Norge øker. Dette gjelder både ulikheter i inntekt og ulikheter i formue, men det er økningen i formue som er mest markant. Aaberge og Stubhaug skriver at: «formuesulikhetene målt ved Gini- koeffisienten har vært over 0.,60 de siste årene og har økt til 0,68 i 2010 og 0,72 i 2016.». Gini-koeffisienten tar utgangspunkt i at tallet 0 betyr at alle tjener eller eier like mye, mens tallet 1 betyr at en person tjener/eier all inntekt/formue i et land. For inntekt har Gini-koeffisienten for Norge lenge ligget mellom 0,25 og 0,30 mens ulikhet i formue altså er betydelig høyere.

Som jeg har vært inne på i tidligere poster er økning i formue problematisk av en rekke grunner (eventelt lenke til «er det et problem at vi får flere styrtrike). Her skal jeg ikke gjenta disse, men i stedet si noe om hva vi bør gjøre med økende forskjeller om vi forutsetter at det er nødvendig å redusere disse.

I forskningslitteraturen skiller man mellom redistribusjon og predistribusjon. Førstnevnte handler om å utjevne ulikhet etter skatt ved hjelp av velkjente mekanismer som formueskatt og inntektsskatt. Predistribusjon handler om å utjevne forskjeller før skatt. Om vi skal bekjempe de økende forskjellene i Norge er det nødvendig at vi benytter oss av begge disse mekanismene. Om vi forsøker å bekjempe ulikhet kun ved hjelp av skattemekanismer vil det ha negative konsekvenser. Om de rikeste skattlegges ekstremt hardt kan det for eksempel føre til utstrakt skatteplanlegging og i ytterste konsekvens føre til utflytting. Bekjempelse av ulikhet fordrer derfor at vi leter etter måter å utjevne på som kan supplere skatt.

La oss først se på hva som har skjedd på skattefeltet de siste årene, og da spesielt på to viktige skatter: Formueskatt er skatt på det man har av formue. I Norge har skattesatsen blitt gradvis redusert fra 1,1 prosent i 2009 til 0,85 prosent i 2017. Det er grunn til å tro at dette har bidratt til å øke ulikhetene i formue. Inntektsskatt omfatter ikke bare inntekt fra arbeid, men også inntekt fra virksomhet og kapitalinntekter. Progressiv beskatning vil si at den andelen man betaler i skatt øker med økt inntekt. Inntektsskatten er blitt mindre progressiv siden 80 tallet. Dette er indirekte koblet til økende ulikheter i formue: Om vi får større forskjeller i inntekter vil vi også på lengre sikt kunne få større forskjeller i formue.
Begge disse skatteendringene bidrar altså til økte ulikheter. Om vi bekymrer oss for økende ulikheter bør vi derfor gradvis oppjustere formueskatten og skjerpe inntektsskatten for de som tjener aller mest.

Predistribusjon setter grenser for hva folk kan motta i inntekt før skatt. Den viktigste mekanismen for predistribusjon er en lønnsstruktur som sørger for at inntektsulikhetene begrenses (før det skattlegges). Aktive tiltak for å øke forhandlingsmakten til lønnstakere er fremhevet som den beste måten man kan sørge for at inntekter utjevnes. Forskning fra OECD viser at denne typen tiltak er effektive for å utjevne inntekter samtidig som det ikke er negativt for vekst. IMF har også nylig vist at synkende organisasjonsgrad i fagforeningene er sterkt korrelert med at de høyeste inntektene stiger. Tiltak for å styrke fagforeningene er derfor svært viktig for å begrense inntektsulikhet før skatt.

Utstrakt bruk av grunnrenteskatt er et annet eksempel på predistribusjon. Dette er skattlegging av begrensede naturressurser som tilhører fellesskapet. I Norge har vi allerede en slik skatt på oljevirksomhet og vannkraft. Regjeringen utreder i skrivende stund om en slik skatt skal ilegges oppdrettsnæringen, og man kan tenke seg at også annen bruk av naturressurser kan reguleres på samme måte. Andre viktige eksempler på predistriubusjon er lovverket som regulerer intellektuell eiendom. Om patentene eller opphavsrettighetene til selskaper ikke varte så lenge som de gjør i dag vil man kunne redusere ulikhet.

Samlet trengs det altså både for predistribusjon og tradisjonell redistribusjon som skatt på inntekt og formue for å bekjempe ulikhet. Predistribusjon kan ses på som analogt til foregripende strategier i helsevesenet der man forsøker å begrense folks røyking og deres inntak av usunn mat slik at færre mennesker får behov for kols- eller fedmeoperasjon. På samme måte trenger man å bekjempe ulikheter før skatt fordi stor ulikhet er usunt og fordi det er begrensninger på hvor mye man kan redusere ulikhet ved hjelp av skattemekanismer.

LEAVE A COMMENT