Month: november 2015

HOME, en film om kloden og hvordan vi holder på å ødelegge den

Jørgen Pedersen on

Behov for en skjellsettende opplevelse? Klikk deg inn på youtube og skriv Home project. Du vil få opp filmen Home, som vil gi deg en estetisk, eksistensiell og etisk opplevelse du neppe har opplevd maken til.

Estetisk er filmen unik. All filming er gjort fra luften, under ledelse av den prisbelønte franske fotografen og miljøaktivisten Yann Arthus Bertrand, som for alvor ble kjent etter utstillingen Earth from Abovesom ble vist i over 100 byer, og sett av over 100 millioner mennesker etter at den opprinnelig ble satt opp i Paris i 2000. I Home viser Bertrand oss en uendelig vakker planet slik vi aldri har sett den før. Bildene snakker for seg selv. De tar oss tilbake til klodens opprinnelse, der livets mirakel oppsto, for ca fire milliarder år siden. Vi beveger oss kjapt fra de første vulkanenes utbrudd, til den første bakterien oppsto og sådde spiren til alt liv slik vi kjenner det. Vi får se hvordan jorden ble i stand til å ta vare på vann i flytende form, og de utrolige mønstrene vannet dannet når elver buktet seg frem gjennom urørt natur. Og vi får forklart hvordan de små mikroorganismene som oppsto etter hvert utviklet seg og bandt og lagret det karbonet som i begynnelsen forgiftet hele atmosfæren og gjorde det umulig for levende vesen å oppholde seg på jordens overflate.

Mens klodens alder anslås til 4 milliarder år, har mennesket, som homo sapiens, bebodd planeten i 200 000 år. Som art har vi lagt under oss habitater og territorier på en måte som ingen andre arter har hatt mulighet til. I 180 000 av disse årene levde homo sapiens et liv i nomadisk vandring, og det er bare de siste 10 000 år jordbruket har utgjort primærkilden for våre materielle behov. Jordbruket er i så måte vår første store revolusjon, en revolusjon som blir virkelig revolusjonær først når man ser den som forløperen for menneskehetens andre store oppdagelse: utnyttelsen av lagret energi.

Kull, gass og olje. Energireservoar hvor solenergi er blitt oppmagasinert gjennom over 100 millioner år. Denne energien har lagt til rette for et liv der menneskene har kunnet frigjøre seg fra naturens lenker og oppnå et nivå av komfort totalt ukjent for alle tidligere generasjoner. 80 % av energien som forbrukes kommer fra fossile brennstoff. Men dette har konsekvenser. De siste 50 årene har jordens klimatiske tilstand endret seg mer enn den har gjort de foregående tusener av år hvor mennesker har bebodd planeten! Og endringen kommer som direkte følge av omdannelsen av energi.

Når fossil energi anvendes i det tempoet vi har sett de siste 50 år, slippes karbondioksid ut i atmosfæren og temperaturen på kloden stiger. Menneskeheten har aldri levd i en atmosfære med så høy konsentrasjon av karbondioksid som nå. Polene smelter, og utviklingen går raskt, svært raskt. Tempoet i denne utviklingen henger sammen med at det som binder den farlige gassen, først og fremst trær, også blir utnyttet på en måte vi ikke har sett maken til i historien. Filmen viser hvordan den største regnskogen i verden, Amazonas er blitt redusert med 20 % på bare 50 år. Hva skjer med denne skogen? Skogen fjernes og erstattes av beitemark for kveg. Verdens lunge omdannes til kjøtt for det europeiske og asiatiske markedet. Kjøtt som havner på våre middagsbord.

Fantastiske bilder viser snøsmeltingen i Kilimanjaro og Himalaya. Breene i Himalaya er kilden til alle de store asiatiske elvene: Indus, Mekong, Ganges og Yang Tse Kiang. 2 milliarder mennesker får sitt drikkevann fra disse kildene. Og vi får vite om alle de millioner av mennesker som berøres av mangelen på vann i elver som ligger tørre fordi isbreene allerede har gått så mye tilbake at de ikke lenger kan levere det livsnødvendige vannet. Og vi flyr videre, over Sibir, der permafrosten lagrer metan, en drivhusgass 20 ganger farligere enn karbondioksid. Smelter permafrosten er det nærmest utenkelige scenerier som melder seg. Kloden vil endres i så stor grad at vi ikke lenger vil kjenne den igjen.

Drivkraften i denne utviklingen er den vestlige verdens forbruk, et forbruk som er systematisk skjevfordelt. Det er her den etiske og eksistensielle utfordringen ligger. I dag er halvparten av alle jordens rikdommer eid av 2 % av befolkningen. 20 % av verdens befolkning forbruker 80 % av dens ressurser.

Homes mantra er at det er for sent for pessimisme. Men alle kan og må bidra. De positive eksemplene er mange: Mangfoldet av transnasjonale NGOer (non-governmental organizations) viser at verdens solidaritet er sterkere enn nasjonale egeninteresser. Regjeringer har fredet 2 % av verdens vannressurser. Ikke mye, men 2 ganger så mye som for 10 år siden. Nasjonalparker etableres, og styres ut fra prinsipper om bærekraftig utvikling. Denne formen for harmoni mellom menneske og natur kan bli regelen, og ikke unntaket. Utfordringen består i å finne nye måter å skaffe energi på, samtidig som vi i vestlige land må begrense vårt energiforbruk. Solens energi er utømmelig. Vi kan utnytte denne energien i enda større grad enn vi gjør i dag. Det er for sent for pessimisme.

Home er både en viktig og fantastisk film. Effekten av at det hele er filmet fra oven gir fantastiske perspektiver på en fantastisk natur. Til disse bildene følger vakker stemningsfylt musikk som forsterker følelsen av planetens sårbarhet, og vårt ansvar for å forstå den på nye premisser, premisser som er dens egne, og ikke våre. Og til alt dette følger det velformulerte poetiske kommentarer som forteller oss at alt henger sammen med alt, at intet er selvtilstrekkelig, at luft og vann er uatskillelig, forent i liv og for liv på jorden. Alle arter er nødvendige, ingen er overflødige, hver enkelt art har en rolle å spille i forhold til den skjøre balansen helheten utgjør. Koblingen av bilde, musikk og kommentar formidler på gripende vis det sårbare ved det som har muliggjort liv; planeten vår.

Dette er ikke en fordømmende eller moraliserende film. Det er simpelthen en film som maner til handling ved hjelp av naturens egen estetikk. En estetikk som er sterkt appellerende både eksistensielt og etisk.

Bildet fra Niger i Mali er fra filmen.

Teksten er basert på en kronikk med tittelen Home – årets viktigste film, trykket i Bergens Tidende 27.11.2009.

Vårt ansvar overfor fremtidige generasjoner

Espen Gamlund on

FNs klimapanel (IPCC) sine rapporter de siste årene har konkluderte med at det er meget sannsynlig at mesteparten av klimaendringene de siste 50 år er menneskeskapte. Rapportene fastslår dessuten at klimaendringene i dette århundret vil være langt større enn dem vi var vitne til i forrige århundret. Vi snakker trolig om betydelige endringer bare de nærmeste tiårene. På lengre sikt kan endringene bli enda større, og de kan få store økologiske og samfunnsmessige konsekvenser. Klimaendringene aktualiserer dermed spørsmålet om hvilket ansvar vi har overfor fremtidige generasjoner.

FNs klimapanel sin diagnose av jordklodens tilstand påkaller radikale og omfattende økonomiske og politiske reformer. Et spørsmål som kan stilles i den forbindelse er om slike reformer kan forsvares i lys av den usikkerhet som preger vårt forhold til fremtiden? Vi er utvilsomt i en situasjon preget av usikkerhet både når det gjelder retningen og tempoet til den fremtidige vitenskapelige og teknologiske utviklingen. Dette innebærer blant annet at vi ikke kan forutse i hvilken grad fremtidige generasjoner vil være i stand til å hanskes med det vi i dag betrakter som miljøproblemer. Kanskje vil de kunne utvikle teknologi som makter å bøte på fremtidige miljøproblemer. I tillegg kommer det at naturressursers relative verdi er avhengig av tilgjengelig teknologi. Kanskje vil for eksempel verdien av fossile brennstoffer være lav i fremtiden fordi senere generasjoner vil ha tilgang til billig solenergi. Alt dette og mer til er svært usikkert. Mange vil kunne hevde at det under slik usikkerhet er vanskelig å rettferdiggjøre iverksettelse av omfattende reformer for å beskytte fremtidige generasjoner.

Et interessant spørsmål i lys av dette er på hvilken måte usikkerhet og uvitenhet om fremtiden påvirker vårt ansvar og våre plikter overfor fremtidige generasjoner. Før jeg svarer på det, la oss legge merke til en betingelse for at vi kan stilles til ansvar for våre aktiviteter og beslutninger: Moralske aktører kan kun holdes ansvarlige for sine handlinger såfremt det er mulig for dem å forutse handlingenes konsekvenser og hvordan disse kan skade andres interesser. Dette er en epistemisk (eller kunnskapsmessig) betingelse for ansvar, som spiller en sentral rolle både i moralske og rettslige betraktninger om ansvar. Denne betingelsen innbyr til flere interessante betraktninger i forhold til klimaproblematikken.

Det har pågått interessante diskusjoner i moral- og politisk filosofi de siste årene om hvilket ansvar nålevende generasjoner har ovenfor fremtidige generasjoner. En av de som har jobbet med dette spørsmålet, er min kollega ved Universitetet i Stavanger, professor Kristian Skagen Ekeli. I sin doktoravhandling fra 2006 så han nærmere på hvilke implikasjoner den epistemiske ansvarsbetingelsen har for vårt ansvar overfor fremtidige generasjoner. Han har kort fortalt skrevet en avhandling om det som kalles intergenerasjonell etikk – en etikk om vårt moralske forhold til ettertiden. Ifølge Ekeli innebærer ansvarsbetingelsen at vi ikke kan klandres eller holdes ansvarlige i de tilfeller hvor det er umulig for oss å forutse konsekvensene av våre handlinger. I slike situasjoner spiller vår uvitenhet rollen som en unnskyldende faktor. Når det er sagt, vil ikke en persons faktiske uvitenhet om de negative konsekvensene av en handling i seg selv fraskrive personen ethvert ansvar.

Uvitenheten utgjør kun en unnskyldende faktor hvis den er uunngåelig. En aktørs faktiske uvitenhet om en aktivitets konsekvenser utgjør ingen unnskyldningsgrunn dersom vedkommende burde og kunne ha forutsett at den aktuelle handlemåte kan påføre andre skade eller risiko. Hvis en person velger en slik handlemåte, kan hun/han sies å være klanderverdig uvitende . Å være klanderverdig uvitende om noe vil si at vi kan holdes ansvarlige for ikke å ha forutsett eller vært klar over den risiko våre handlinger påførte andre. Klanderverdig uvitenhet kan betegnes som det å unnlate å ta rimelig hensyn til en risiko eller fare for skade som vi burde eller kunne ha forutsett. En person som skyter mot en annen i den tro at det ikke var noen kuler i magasinet, er et eksempel på en klanderverdig uvitende handling, fordi vedkommende burde og kunne forutsett dette scenariet.

Hvilke implikasjoner har så disse betraktningene for vårt moralske ansvar for de som kommer etter oss? Det som er sikkert er at den epistemiske ansvarsbetingelsen utelukker at vi kan holdes ansvarlige for de fremtidige følgene av våre handlinger dersom vi ikke på noen som helst måte kan forutse hvordan de vil påvirke kommende generasjoner. Men i lys av den økte kunnskapen vi har om (1) årsakene til klimaproblemene (de er for det meste menneskeskapte), og (2) konsekvensene av klimaproblemene (de vil ha betydelige omkostninger for ettertiden), er det rimelig å påstå at vi har et vesentlig ansvar for de fremtidige følgene av den globale oppvarmingen. Kort sagt vil vi kunne stilles til ansvar for flere av de økologiske og samfunnsmessige problemer som fremtidige generasjoner antagelig vil måtte slite med, fordi vi har kunnskap om hva som kan gå galt (eller den risiko vi påfører kommende generasjoner).

Naturligvis er ikke forskerne enige om hva de fremtidige konsekvensene av klimaendringene vil være. Men mange tror den globale gjennomsnittstemperaturen i dette århundret vil ligge et sted mellom 1,1 og 6,4°C. Med en økning på for eksempel 3°C er sannsynligheten stor for å utløse raske og irreversible klimaendringer. Isen på Grønland smelter for eksempel raskere enn tidligere antatt, og når den forsvinner vil havnivået stige med syv meter. Det vil få alvorlige konsekvenser for en rekke øystater og land. Et annet viktig moment som bør tas med i betraktningen knytter seg til forholdet mellom verdens rike og fattige. For mens den rike delen av verden i stor grad må bære det kausale ansvaret for klimaendringene, vil trolig den fattige delen av verden måtte betale prisen i form av økologiske og samfunnsmessige omkostninger.

Selv om det er rimelig å anta at kommende generasjoner vil utvikle mer avansert teknologi enn vi har i dag, er det moralsk betenkelig å basere seg på at fremtidig teknologisk utvikling vil kunne bøte på den risiko vi påfører kommende generasjoner gjennom global oppvarming. Teknologioptimisme kan således ikke tjene til å rettferdiggjøre at vi unnlater å handle. Som George Monbiot har sagt, er det en posisjon som er verre å innta enn det å benekte at klimaendringene er menneskeskapte og at de utgjør en betydelig trussel for kommende generasjoner. Det er å akseptere at klimaendringene skjer og at de kan få svært alvorlige konsekvenser, men likevel unnlate å gjøre noe med det.

Denne teksten stod på trykk som kronikken “Moralsk betenkelig” i Dagbladet 13.4.2007.