Covid-19 og bærekraftmålene

Norge er i resesjon: som resultat av pandemien har den norske økonomien hatt fall i bruttonasjonalprodukt i to kvartaler på rad. Mer enn 260 mennesker har mistet livet, mange har mistet jobben og mange selskap er gått konkurs. Likevel er Norge blant de land i verden som rammes mildt. Vi har en sterk økonomi med et oljefond vi kan benytte for å holde hjulene i gang, et sterkt offentlig helsevesen og et modernisert samfunn som gjør oss godt rustet til å møte kriser. Men hvordan ser det ut i resten av verden?

Før jeg svarer på det er det viktig å påpeke at BNP er et svært begrenset mål om vi er interessert i hvordan det går i verden. BNP er et endimensjonalt mål, og dersom vi er interessert i å vite om folks livskvalitet er endret som resultat av pandemien trenger vi en flerdimensjonal tilgang. En slik tilnærming er å benytte seg av forskningen på FNs bærekraftmål og hvordan pandemien påvirker de mulighetene verden har for å nå disse målene. Det er forskningen om bærekraftmålene det skal handle om her. Hvert år utgir en gruppe forskere en rapport som inneholder en SDG index, altså en oversikt over hvordan verden, verdens regioner og land gjør det med tanke på bærekraftmålene. Spesielt av i år er at rapporten også inneholder en oversikt over hvilken effekt pandemien har på verdens arbeid for å nå målene.

Først kort om bærekraftmålene: En helhetlig visjon for å løse verdens utfordringer ble formulert og vedtatt av FN i 2015. Verdens 193 stater klarte å enes om 17 bærekraftmål (Sustainable Development Goals, ofte omtalt som SDG-er). Det handler om å bekjempe ekstrem fattigdom og sult, sikre alle tilgang til utdanning, rent vann, helsetilbud og elektrisitet. Men også om å sørge for likestilling, bekjempe ulikhet og å stoppe klimaendringene, samt å fremme fred og utvikle samarbeid for å nå målene. Sammen skal verdens stater delta i en endring verden hittil ikke har sett maken til. SDG-ene utgjør et helhetlig rammeverk for å ta verden i en ny retning. Verden må omstilles sosialt, miljømessig og økonomisk.

Hva sier 2020 rapporten om hvordan pandemien har påvirket verden og verdens evne til å nå bærekraftmålene? En første konklusjon viser hvor alvorlig situasjonen er: Verden blir markert endret gjennom en global krise som vil påvirke offentlig helsevesen, økonomi, nasjonal politikk og geopolitikk. Krisen er den mest alvorlige siden mellomkrigstiden og vil trolig påvirke stabiliteten i verden. Mellomkrigstiden endte katastrofalt blant annet på grunn av mangel på en dominerende stormakt, og mangel på godt samarbeid mellom de landene som var mektige. Hvordan verdens land responderer på samtidens kriser vil være avgjørende for fremtiden.

Et annet overordnet poeng er forholdet mellom de økonomiske konsekvensene av nedstengning og hensynet til liv og helse. Rapporten viser til forskning som tilsier at reproduksjonstallet 0.75 gir den beste balanseringen av hensyn til økonomien på den ene side og liv og helse på den andre. Dersom denne typen funn bekreftes av ytterligere forskning vil det være et interessant bidrag til diskusjonen av hvordan man skal vekte viktige hensyn.

Hva så med påvirkningen pandemien har på evnen til å nå målene? Covid-19 har direkte påvirkning på fire viktige målsetninger. Mål nr. 1 og 2 som er å utrydde fattigdom og sult, mål nr. 3 god helse, samt mål nr. 8 som er å sikre økonomisk vekst og anstendig arbeid. På alle disse målene har pandemien hatt «betydelig negativ effekt». Fattigdommen øker som resultat av at nedstengning fører til tap av arbeidsplasser, flere sulter som resultat av tapte inntekter og svekket tilførsel av mat, mens befolkningens helse svekkes på grunn av pandemien og den tilhørende overbelastningen av helsevesenet. Økonomien er i krise i alle verdens regioner. Ut over dette viser rapporten også at covid-19 er negativt for likestilling (mål 5) og ulikhet i og mellom land (mål 10).

Mange har forventninger til at pandemien skal ha positive konsekvenser for klimautslipp og miljø (mål 12-15). Studier viser også at globale utslipp av co2 har gått markant ned som resultat av redusert industriell aktivitet og mindre reiser. På lengre sikt er det imidlertid ikke bare positivt. Lobby fra industriinteresser har lagt press på myndigheter for å oppnå mindre strenge reguleringer eller i noen tilfeller utsette tiltak for å ivareta miljøet. Resultatet kan være en økning av hogst av skog, eller bedre rammer for en oljeindustri som på lang sikt kan være skadelig for miljøet. Dessuten innebærer fallet i oljeprisen tøffere konkurransevilkår for fornybar industri. Dette kan utsette nødvendig omstilling.
Samlet sett kan rapporten sies å gi et forsvar for en slags nordisk sosialdemokratisk visjon som veg ut av både helse og miljø krisen. Vi trenger tyngre statlig investeringer og reguleringer av økonomien for å redusere ulikhet og for å kutte utslipp. At det konkluderes slik er kanskje ikke så rart når man tar i betraktning hvordan forskjellige land rangeres når det gjelder evne til å oppnå bærekraftmålene. Rangeringen toppes av våre skandinaviske naboland:

1. Sverige
2. Danmark
3. Finland
4. Frankrike
5. Tyskland
6. Norge

Sverige oppnår en score på 84,7. Det vil si at en er kommet nesten 85 prosent av veien mot full realisering av målene.

Dette legger føringer på hva som oppfattes som veien ut av samtidens krise. Forskerne bak rapporten tar til orde for en «green new deal» i verdens forskjellige regioner. Referansen her er til Franklin D Roosevelts radikale reformpolitikk. Roosevelt ville løse mellomkrigstidens dype krise gjennom statlige investeringer som skulle sikre arbeidsplasser og dermed også gi kjøpekraft for de dårligst stilte. Nytt sammenlignet med Roosevelts forslag er det grønne elementet hvor de offentlige investeringene i stor grad foreslås å kanaliseres inn mot fornybar energi. Forslaget kan derfor beskrives som en grønn keynesianisme med fokus på statlige investeringer i miljøvennlig infrastruktur som skal skape arbeidsplasser og sørge for en overgang til en bærekraftig verden for alle.

Det er neppe grunnlag for å ta rapportens konklusjon til inntekt for at norsk politikk bør dreies i mer keynesiansk retning. Det er Verden som trenger mer av den slags medisin og ikke Norge som sammenlignet med andre land allerede har en stor offentlig sektor. Men det er likevel mulig å merke seg den interessante ideologiske forskjellen mellom SDG rapporten og en annen nylig utgitt rapport, NHOs nye «veikart for fremtidens næringsliv». Her heter det at «vi må bevare og skape nye private arbeidsplasser, og styrke det private eierskapet i hele landet. Vi må tro på markedsøkonomien og la den få virke». Antall offentlig ansatte må reduseres og flere oppgaver må løses av det private. Dette er en annen vektlegging av veien ut av vår tids kriser enn den man finner i SDG-rapporten. Bak ligger forskjellige syn på hvordan markedet bør reguleres og hva som bør være statens oppgaver.
Faren er at den potensielle konflikten mellom så forskjellige syn på hvordan samfunnet bør innrettes kobles med andre potensielle konflikter og gir polarisering. Hvordan det kan unngås vil bli en formidabel oppgave de kommende årene. Kanskje også i Norge.

SDG-Rapporten gir en interessant oversikt over arbeidet med bærekraftmålene. NHO rapporten Neste trekk kan leses her.