on 
av Trygve Lavik.
I Norge er det bred enighet om at vi bør kutte klimagassutslippene kraftig, men hvis konkrete forslag til klimakutt innebærer bruk av pisk, kommer gjengangerargumentene fort fram i det offentlige ordskiftet. Continue reading Klimapolitikk: Pisken virker – og er bedre enn gulrøtter
on 
De fleste innleggene våre er med over på den nye plattformen. Her er de mest leste postene fra den gamle bloggen, i tilfeldig rekkefølge:
on 
Spørsmålet om godhet og ondskap har opptatt filosofer og andre tenkere gjennom århundrer. Hvilke motiver har gode mennesker og spiller det noen rolle så lenge de gjør godt?
I Bertolt Brechts Det Gode Menneske fra Sezuan følger vi Shen Te, en ung kvinne som forsøker å være et godt menneske ved å hjelpe de rundt seg. Hun møter imidlertid store utfordringer med onde krefter som vil utnytte hennes godhet. For å lykkes med forretninger og i kjærligheten, velger hun å skape et alter ego – hun utgir seg for å være sin fetter, en kynisk kapitalist som avslår alles bønner. Hun må bli ond for å hjelpe seg selv, eller i hvert fall splitte seg i to. Forestillingen som spilles på Den Nationale Scene, belyser interessante etiske spørsmål og utforsker måten vi tenker på rundt godhet og ondskap.
Forklaringsproblem
Det har vist seg vanskelig å besvare spørsmålet om mennesket er godt eller ondt. Vi finner nemlig ikke svar gjennom å undersøke hjernen vår eller ved å foreta psykologiske eller etiske tester. Vi kan kort og godt ikke bevise om godhet eller ondskap finnes. En viktig grunn til det er at begrepene «god» og «ond» er uklare når de brukes om et menneske. Spørsmålet krever at vi går filosofisk til verks, ved å undersøke hva begrepene betyr.
Det er fristende å velge det optimistiske utgangspunktet at mennesket er godt på bunnen. Her får vi imidlertid et forklaringsproblem når mennesker gjør onde handlinger. Hvordan kan mennesket gjøre ondt når det er godt? Motsatt får vi et problem med å forklare hvordan mennesker kan begå gode handlinger dersom vi velger den pessimistiske antagelsen at mennesket er ondt på bunnen. En tredje løsning, som kanskje er mer plausibel, er å legge til grunn at mennesket verken er godt eller ondt, men at vi har forutsetninger for å gjøre både gode og onde handlinger.
Hva betyr «god»?
Ordet «god» kan brukes om personer: «Hun var et godt menneske», om handlinger: «Hun gjorde en god gjerning» og om ting eller gjenstander: «Den kaffen var god» eller «Den paraplyen var god å ha i regnet». Når vi snakker om mennesker som er gode, så har vi gjerne i tankene folk som gjør godt for andre, for eksempel gir mat og husly til fattige. Det holder imidlertid ikke å gjøre gode handlinger. Et godt menneske må også ønske å gjøre godt fordi det har egenverdi. Et menneske er derfor ikke godt dersom han er god mot andre fordi det lønner seg for ham selv.
I våre dager finnes det eksempler på mennesker som gir betydelig med penger til veldedighet. Såkalte «effektive altruister» gir en viss prosentandel av sin inntekt til effektive veldedige organisasjoner som hjelper mennesker i fattige deler av verden, fordi de mener moralen krever at vi i den rike delen av verden ofrer noe av vår egen velferd for å hjelpe vanskeligstilte mennesker. Noen gir 5% av sin inntekt, noen 10%, og andre mer enn det igjen. I likhet med Shen Te så ofrer de noe av seg selv for å hjelpe andre.
Man kan spørre seg hvorfor mennesker holder frem med å gjøre godt når dette har en kostnad for dem selv? En mulig forklaring er at slike mennesker har bundet seg til et ideal om hvem de ønsker å være, og det er en større kostnad forbundet med å bryte med det idealet enn det er å bære andre kostnader (sosiale, økonomiske) forbundet med å være god.
Gode egoister
En skeptiker vil innvende at dette viser at de som gjør godt for andre dypest sett er motivert av hensynet til seg selv. Med andre ord, når noen gjør noe godt for andre, så er det kun egoisme forkledd som altruisme.
Her skal vi merke oss tre ting. For det første er ikke andre menneskers motivasjon gjenstand for observasjon. Vi kan ikke lese hverandres tanker. Det betyr at vi ikke kan vite med sikkerhet hva slags motiver mennesker som handler godt har. For det andre er det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom å gjøre gode handlinger og selv å få noe ut av det. Det som bestemmer om du er egoistisk eller altruistisk er om du først og fremst bryr deg om det du får ut av den gode handlingen, eller om det viktigste er den andre. For det tredje er våre handlinger (hva vi sier og gjør) antagelig den viktigste kilden til kunnskap om hva slags mennesker vi er. Den som gjentatte ganger handler altruistisk, må vi ha grunn til å tro er et menneske som genuint bryr seg om andres velferd. Alternativet her synes å være en ubehagelig kynisme, hvor vi simpelthen ikke lar oss overbevise – uansett hva – om at noen mennesker er genuint opptatt av andres ve og vel.
Hva kan vi forvente?
Hvis vi legger kynismen til side og antar at noen mennesker er gode fordi det har egenverdi for dem å være et godt menneske, så er det interessant å legge merke til hvordan vi ofte reagerer på slike mennesker. Shen Te blir kalt «Forstadenes engel», hun møter beundring og takknemlighet for sine gode gjerninger. Men hvorfor beundrer vi egentlig mennesker som gjør gode gjerninger?
En forklaring er at slike mennesker gjør mer enn det som er forventet eller påkrevd av dem. De gjør en ekstra innsats for andre, og dermed har de gjort seg fortjent til ros og beundring. I filosofien kalles denne kategorien handlinger for «superogatoriske» handlinger eller «overplikter». Det er altså handlinger som det er flott og beundringsverdig om vi gjør, men ikke galt og klanderverdig om vi unnlater å gjøre.
Noe å strekke oss etter
Noen vanlige eksempler på slike overplikter er legen som reiser til et epidemiherjet land for å hjelpe mennesker, bistandsarbeideren som vier sitt liv til å hjelpe andre, den som tilgir, eller en som gir blod. Felles for alle disse er at de går utover det vi normalt forventer og krever av mennesker i slike situasjoner. Vi krever ikke at leger skal risikere sitt eget liv i forsøket på å redde andres liv, vi krever ikke at et menneske skal vie sitt liv til å hjelpe mennesker i nød, vi krever normalt ikke at den som lider urett skal tilgi sin skadevolder, og vi krever ikke at folk gir blod. Likevel beundrer vi de menneskene som, på forskjellige måter, gjør mer enn det moralen krever av dem.
Kanskje setter gode mennesker som Shen Te en standard for oss andre, til å strekke oss etter? En ting er i hvert fall sikkert, vi kan alle gjøre mer godt for andre uten at det koster oss noe særlig. Spørsmålet er hvor mye vi kan og bør gjøre for andre når godhet er både krevende og kostbart? Dette spørsmålet inviterer Bertolt Brecht oss til å reflektere over i Det Gode Menneske fra Sezuan.
Teksten stod først på trykk i Bergens Tidende 3. September 2017.
on 
Donald Trump ble i 2015 spurt om hvorfor han ga så mange bidrag også til demokratiske kandidater. Han svarte at «han gir til alle. Når de ringer så gir jeg. Og, jeg kan også fortelle deg at når jeg trenger noe fra dem to eller tre år senere så ringer jeg dem og de stiller opp for meg».
Trumps uttalelse er – som vanlig – rystende. Den vitner om at makt kan kjøpes og dersom makt kan kjøpes bryter det med et grunnleggende demokratisk ideal som sier at alle borgere er frie og like og skal ha de samme mulighetene til å påvirke den politiske prosessen.
Vi vet at norske partier bruker mer penger enn tidligere på valgkamper og at en økende del av finansieringen kommer fra enkeltpersoner og organisasjoner. Vi vet også at formue er mer ulikt fordelt enn inntekt, og at vi sammenlignet med andre land har en større andel rike og superrike borgere.
Det jeg skal forsøke å belyse her er hvordan man kan oppnå politisk makt ved hjelp av økonomiske ressurser. Her skal jeg trekke tunge veksler på den amerikanske filosofen Thomas Christiano, som skiller mellom fire måter økonomisk makt kan konverteres til politisk makt.
Rike mennesker kan, for det første finansiere politiske partier, enkeltkandidater eller valgkamper. I USA vet vi at presidentkandidaters muligheter for å bli valgt ofte bedømmes ut fra hvor mye penger kandidatene kan skaffe. De velstående som finansierer valgkamper vil forvente å få noe tilbake fordi politikerne som mottar penger står i gjeld til bidragsyterne. Man kan derfor forvente at mottakerne husker hvor finansieringen kommer fra og vil være villig til å yte noe tilbake ved senere anledninger. Motytelsene kan variere fra at mottaker føler seg spesielt forpliktet til å gjennomføre valgkampløfter som bidragsyterne er spesielt opptatt av til at de som gir gaver lettere får tilgang til sentrale politikere.
Økonomisk kapital kan imidlertid også konverteres til politisk kapital ved at man bruker penger som utgangspunkt for å påvirke hva som settes på dagsorden. På denne måten kan man oppnå innflytelse over kollektive beslutninger. Finansiering av tenketanker som bidrar til å forme det offentlige ordskifte er et eksempel her. I motsetning til den forrige mekanismen er det ikke slik at giverne venter å få noe i retur. De gir simpelthen penger til personer eller organisasjoner som har de samme verdiene som giveren.
En lignende mekanisme gjelder en mer direkte form for påvirkning: den som handler om å kontrollere mediene samt finansiering av lobbyvirksomhet. Silvio Berlusconi som eide en stor andel av italienske medier er et viktig eksempel på førstnevnte. Og lobbyister spiller en viktig rolle i alle moderne demokratier. De gir politikerne viktig informasjon og bidrar til å styre hvilke saker politikere oppfatter som viktige. De som betaler for disse lobbyistene har en viktig kilde til makt.
En siste og enda mer direkte form for makt kan utøves av kapitaleiere overfor myndighetene. Har du betydelig økonomisk kapital kan du true med å trekke dine investeringer dersom du ikke får de rammebetingelsene du ønsker. En slik form for makt vil også kunne eksistere på en mer skjult og indirekte måte. I større eller mindre grad vil myndighetene måtte forholde seg til hvordan rike mennesker vil reagere på de vedtakene som fattes, og en form for selvsensur eller begrensning på frihet til å fatte autonome beslutninger kan være en konsekvens av et slikt politisk klima.
Hvilken betydning har økonomiske ressurser for mulighet til innflytelse i Norge? Selv om pengenes rolle i politikken trolig er mindre i Norge enn i USA vil det være naivt å tro at penger ikke kan konverteres til makt i det norske systemet. Likevel må vi være forsiktige med å trekke bastante konklusjoner når vi sammenligner Norge og USA. I Norge er det partier som mottar gaver, ikke enkeltindivider, og dette synes å være en relevant forskjell. Det er ikke det samme at et parti står i gjeld til givere som at enkeltindivider gjør det. Det korrupte systemet Trump refererer er derfor trolig ikke dekkende for den norske virkeligheten.
Det betyr likevel ikke at makt ikke kan oppnås i Norge ved å gi gaver til politiske partier. Ta eksempelet Trond Mohn. Mohn gir 2,5 millioner kroner til Arbeiderpartiet i årets valgkamp. Det virker ikke helt urimelig å anta at Mohn på denne måten oppnår større makt enn andre og at denne makten er knyttet til hans økonomiske ressurser. Men det er vanskelig å si hva Mohn oppnår ved å gi. På den ene side kan man tenke at partiers politikk ikke påvirkes av hvem de får gaver fra. På den andre side virker det usannsynlig at Mohns innflytelse over arbeiderpartiet er identisk med enhver annen person som har tilknytning til partiet. Det vil for eksempel være rimelig å anta at Mohn har lettere tilgang til sentrale politikere enn andre, og kanskje også at hans synspunkter bevisst eller ubevisst tillegges ekstra vekt.
Mohns mulighet for innflytelse stopper imidlertid ikke der. Siden oppstarten av tankesmien Agenda har han gitt til sammen 24 millioner kroner. Ved å bidra til å finansiere et kompetansemiljø som setter dagsorden og påvirker hvordan folk tenker om sentrale politiske spørsmål oppnår Mohn makt som resultat av sine økonomiske muskler. Det er derfor grunn til å konkludere med at økonomisk makt kan konverteres til politisk makt også i det norske systemet. Og for ordens skyld: Vi vet også at Civita og partiet Høyre delvis finansieres gjennom gaver fra enkeltindivider, så dette er et prinsipielt poeng uavhengig av hvor gaver kommer fra.
Betyr dette at vi bør sørge for en jevnere fordeling av inntekt og formue for å unngå at noen konverterer økonomisk kapital til politisk kapital? Mange svarer nei på det spørsmålet. De mener løsningen på det vi kan kalle konverteringsproblemet ikke er å omfordele. I stedet bør man innføre spesielle ordninger for å hindre at økonomisk makt kan konverteres til politisk makt. Man kan sette en grense eller forby privatpersoner å gi bidrag til valgkamper eller politiske partier, man kan forby politisk reklame, og sikre alle (partier) lik tilgang til mediene. Etter min mening er dette nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser for å hindre at de mest velstående også har størst muligheter for innflytelse. For å unngå at økonomiske ressurser kan brukes for å oppnå politisk makt er det nødvendig både med omfattende omfordeling og spesialtiltak som de som er nevnt her.
Idealet om frie og like borgere fordrer altså både konkrete omlegginger av hvordan partiene finansieres og mer radikal bruk av eksisterende omfordelingsmekanismer som formueskatt og annen skatt på kapital. Begrunnelsen for dette er at man kan nekte enkeltindivider å gi gaver til politiske partier, men dersom de rikeste har ønske om å oppnå innflytelse vil de enkelt finne andre måter å gjøre det på. De kan for eksempel finansiere tenketanker i stedet. Eller de kan true med å trekke sine investeringer om de ikke får det som de vil. Tar man idealet om frie og like borgere som må sikres like muligheter for politisk innflytelse på alvor fordrer det altså at man begrenser de aller mest velståendes rikdom.
Dette er en litt utvidet versjon av en kronikk som sto på trykk under tittelen «Kan makt kjøpes?» (BT 06.09.2017).