Finnes det moralske sannheter? Et svar er at det avhenger av hvem du spør. Spør du en antropolog, vil vedkommende sannsynligvis svare nei. Antropologer har reist verden rundt og kan fortelle oss at moralske og kulturelle praksiser varierer fra kultur til kultur. I noen deler av verden er det akseptabelt å omskjære jenter, å tvangsgifte jenter, eller å drepe jenter og kvinner på grunn av måten de har kledt seg, fordi de har hatt sex før ekteskapet, fordi de har hatt en kjæreste med en annen religiøs tilhørighet, eller fordi de har blitt voldtatt. Omskjæring, tvangsekteskap og æresdrap er forbudt i Norge.
Går du ned på Torgalmenningen i Bergen med en liste over moralske spørsmål, vil du raskt oppdage at folk har ganske ulike syn på flere av dem. Noen mener kanskje vi bør tillate aktiv dødshjelp eller dødsstraff, mens andre mener dette er galt. Noen mener privatskoler er en god ting fordi den offentlige skolen er for dårlig, mens andre mener privatskoler bidrar til sosial ulikhet, og derfor bør forbys. Noen mener vi bør tillate surrogati i Norge, mens andre mener det er galt. Det finnes med andre ord forskjellige syn på flere moralske og politiske spørsmål, avhengig av hvem du spør og hvor i verden du befinner deg. Derfor har vi for vane å tenke at moralen er relativ, at det ikke finnes noen fasit i moralske spørsmål. Men betyr det faktum at vi er uenige i moralske spørsmål, at det ikke finnes noe slikt som moralske sannheter? Er moral kun et spørsmål om smak og behag?
Det finnes åpenbart noen fakta om verden som er uavhengig av oss og vårt perspektiv. Uansett hva du mener og hvor du befinner deg i verden, så vil Bergen ligge vest for Oslo (du kan selvfølgelig være uvitende om at Bergen ligger vest for Oslo, men det endrer ikke på faktum). Og tilsvarende vil 2+2=4, uansett hva man måtte mene om matematikk. Hva så med moralen? Mange vil nok si at svarene på moralske spørsmål avhenger av perspektivet til den som svarer, at moral er noe subjektiv. Det antyder at mange mener det ikke finnes moralske fakta på samme måte som det finnes fakta om verden. Moralen ligger ikke der ute i verden og venter på at vi mennesker skal avdekke eller oppdage den, slik bilmekanikeren avdekker feil ved bilen vår eller biologene oppdager nye dyrearter. Hvis vi kunne gi en fullstendig beskrivelse av verden, så ville ikke den beskrivelsen inneholdt noen moralske fakta. Moral er noe vi mennesker selv finner opp, og som derfor ikke kan gjøre krav på objektivitet.
Selv om det synes å være gode grunner til å skille mellom fakta om verden og moralske påstander om rett og galt, fremmer vi ofte moralske påstander som om de representerer trekk ved virkeligheten, og ikke bare utgjør vår subjektive mening. For eksempel sier vi gjerne at ”Drap av uskyldige er galt” og ”Tortur er galt”, og da mener vi antagelig at dette er galt uavhengig av vårt perspektiv på drap og tortur. Jeg mener for eksempel at det er galt å spise kjøtt, men det er ikke det at jeg har denne oppfatningen som gjør det galt å spise kjøtt. Det er galt uavhengig av hva jeg mener. Det er galt, punktum. Når vi fremmer slike moralske påstander, forventer eller ønsker vi gjerne at andre fornuftige mennesker deler vårt syn. Vi ville reagere dersom en annen sa ”Drap er helt greit for meg” eller ”Min mening er at tortur er i orden”. Dermed er vi kanskje ikke beredt til å si at moralen er helt subjektiv likevel. Men nøyaktig hvilken status har moralen? Er den subjektiv eller objektiv? Har vi grunner til å handle som er uavhengige av våre individuelle perspektiver på verden? Og, i så fall, hvor kommer disse grunnene fra?
Dette er helt grunnleggende filosofiske spørsmål som tilhører det vi kaller metaetikk, en gren av filosofien som tar for seg moralens metafysikk, altså hvor moralen kommer fra, om den er subjektiv eller objektiv, og om det finnes noe slikt som moralsk kunnskap. Metaetikk er en teoretisk filosofisk disiplin, likevel er kjennskap til metaetiske spørsmål høyst relevante for dagliglivets moral. Dersom du reflekterer grundig over moralske spørsmål, kommer du ikke utenom å ta stilling til kilden til dine egne moralske standpunkter, for eksempel om ditt syn kan gjøre krav på å være sant eller ikke. Kanskje vil du vite om nettopp du har rett når du diskuterer med andre, for eksempel om det er galt å spise kjøtt, om utroskap er greit, eller om vi bør gi penger til tiggere? Jeg vil påstå at alle er tjent med å ha et reflektert forhold til egne moralske forestillinger, og at metaetikk i så måte representerer en viktig gren av filosofien som alle bør ha kjennskap til.
Jeg innledet med noen eksempler som antyder at moralen er relativ, og fordi relativisme er et såpass utbredt syn, skal jeg si litt mer om den. Et naturlig utgangspunkt når vi fremmer påstander om rett og galt, er våre egne synspunkter. Når vi diskuterer moralske spørsmål med andre, så gir vi uttrykk for hva vi synes om det aktuelle temaet som er gjenstand for diskusjon. Relativisme legger til grunn at handlinger er riktige eller gale avhengig av om de samsvarer med våre subjektive moralske standarder. Om for eksempel utroskap er moralsk galt eller ikke, er avhengig av om utroskap forbys eller tillates av våre subjektive moralske standarder. Det betyr samtidig at individer kan ha forskjellige moralske standarder. Relativisme innebærer at utroskap er moralsk riktig for Jon dersom hans moralske standarder tillater det, og at utroskap er moralsk galt for Jenny dersom hennes moralske standarder forbyr det. Med andre ord kan utroskap være både riktig og galt samtidig – riktig for Jon og galt for Jenny. Moral blir dermed et spørsmål om personlig smak og behag. Det er analogt til spørsmålet om hva slags is man foretrekker. Hvis Jenny liker vaniljeis, så er det godt (for Jenny). Hvis Jon ikke liker vaniljeis, så er det ikke godt (for Jon). Vaniljeis er ikke godt eller dårlig i seg selv, men kun relativt til folks forskjellige smakssans. Slik er det også når det kommer til moral; en handling slik som utroskap er ikke riktig eller gal i seg selv, men kun relativt til Jon og Jennys ulike moralske smakssanser.
Dermed er Jon og Jenny, i følge relativisme, ikke uenige om utroskap er galt eller ei, akkurat som de ikke er uenige om vaniljeis smaker godt eller ei. Det er ikke noe å være uenige om fordi det ikke finnes noen objektiv standard som kan forklare hva uenigheten består i. Men – og her er problemet med et slikt relativistisk syn på moral – vi er ofte genuint uenige i moralske spørsmål. Vi er uenige fordi vi mener det finnes et riktig svar på det spørsmålet vi diskuterer. Moral er ikke som is; ”jeg liker vaniljeis og du liker jordbæris”. Det er mye viktigere enn som så. Hvis jeg mener Norge bør ta i mot flere flyktninger fra Syria, og du mener Norge har tatt i mot nok flyktninger, så har vi en politisk uenighet av moralsk karakter. Relativisten kan imidlertid ikke gjøre rede for denne uenigheten. ”Jeg har min sannhet og du har din sannhet og det er det”, yter ikke denne diskusjonen rettferdighet. Norge må ta stilling til hvor mange syriske flyktninger vi skal ta i mot, og jeg mener at mitt svar er bedre enn ditt. Dermed vil jeg forsøke å overtale deg til å forkaste ditt eget syn og isteden godta mitt syn.
En annen konsekvens av et slikt relativistisk syn på moral er at vi alle synes å være moralsk ufeilbarlige. Siden moralske standarder ikke er objektive, men kun relative til ulike individer, så blir moralsk kritikk en umulighet. Så lenge Jon gir uttrykk for sin mening om utroskap, kan ingen kritisere han for å ta feil, fordi det ikke er noen ekstern standard for å vurdere hans mening opp i mot. Standarden er hans egen subjektive synspunkter. Men her vil noen innvende at vi nettopp kan ta feil i moralske spørsmål. Vi er ikke ufeilbarlige. Vi er ikke Gud. Adolf Hitler beordret drap på seks millioner jøder. Og han gjorde dette fordi han mente det var moralsk riktig å drepe disse uskyldige menneskene. Anders Behring Breivik tok livet av til sammen 77 mennesker 22. Juli 2011, deriblant mange ungdommer. Breivik forsvarte terrorhandlingene med at de var nødvendige for å forhindre islamisering av Norge. Det synes åpenbart at det Hitler og Breivik gjorde var moralsk galt i sterkeste forstand; det hjelper lite at de selv hevdet å ha gjort det de mente var rett. Fordi relativisme hevder at handlinger er riktige hvis de samsvarer med våre subjektive moralske standarder, så er dette synet problematisk. Vi er moralsk feilbarlige, og derfor er det ofte berettiget med moralsk kritikk av andres moralske standarder og handlinger.
Det relativistiske synet støter altså på en rekke problemer. Det finnes også en kulturrelativistisk variant av dette synet som støter på mange av de samme problemene. Men en ting er å kritisere et annet syn for å være feilaktig; en annen ting er å legge frem positive argumenter for et annet og bedre syn. Hvis jeg mener det finnes objektive moralske sannheter, noe jeg gjør, hvordan kan jeg begrunne det? Dette er et vanskelig spørsmål. La meg kort antyde et mulig svar i den tiden jeg har igjen.
De filosofene som hevder at det finnes objektive moralske sannheter, kaller seg gjerne moralske realister. De påstår at moralen representerer noe virkelig, uavhengig av oss mennesker, og som derfor gjør krav på sannhet og objektivitet. Moralen er ikke noe vi mennesker finner opp, slik relativister hevder. Den representerer trekk ved verden som vi kan avdekke ved hjelp av fornuften og språket vårt. Dette innebærer en antagelse om at moralen ligner på fysikken og biologien ved at det finnes fakta som er uavhengige av menneskets holdninger til dem, for eksempel slik tilfellet er med DNA og atomer.
For min egen del, er det åpenbart at omskjæring av jenter, æresdrap og tvangsekteskap er dypt umoralske praksiser. Det er en moralsk sannhet at disse praksisene er umoralske. Men det er ikke bare min subjektive sannhet, som relativisten ville sagt. Omskjæring av jenter, æresdrap og tvangsekteskap er ikke umoralsk fordi jeg synes det er umoralsk. Når jeg sier at det er en moralsk sannhet at disse praksisene er umoralske, så hevder jeg at dette er en sannhet som gjelder for alle mennesker, uansett hvor i verden de befinner seg. Det betyr at jeg er klar til å forsvare min påstand overfor de som måtte være uenige. Et spørsmål en kritiker kan rette mot meg på dette tidspunktet, er hva som gjør det sant at omskjæring er galt? Et svar er at det som gjør omskjæring galt, er omskjæringen i seg selv. Det faktum at jenter påføres irreversible skader på sitt kjønnsorgan, som blant annet fratar dem muligheten til å oppleve seksuell nytelse, og som i verste fall tar livet av dem, er det som gjør det galt. Tilsvarende er det som gjør æresdrap galt, æresdrapet i seg selv. Det faktum at en far tar livet av sin datter fordi han føler seg krenket av noe hun har gjort, er det som gjør det galt.
Jeg mener altså at det finnes et riktig svar på hva som er rett og galt i mange moralske spørsmål. Likevel er det en utfordring for mitt syn at genuin moralsk uenighet synes å være et permanent trekk ved vår moralske sivilisasjon. Vi er rett og slett uenige om mange viktige moralske spørsmål. Da snakker jeg ikke om uenighet om hvorvidt omskjæring og æresdrap er riktig eller galt. I disse eksemplene vil jeg påstå at de som forsvarer slike praksiser har et forkvaklet syn på moral og menneskeverd, er irrasjonelle, eller har latt seg forføre av fundamentalistiske ideologier. Med genuine moralske uenigheter mener jeg uenigheter mellom rasjonelle og opplyste mennesker om hva moralen krever av oss, og om hva som er tillatt og ikke tillat, for eksempel knyttet til spørsmål om vi bør tillate aktiv dødshjelp, om vi bør tillate surrogati, om vi bør ha privatskoler eller ikke, om vi skal ha søndagsåpne butikker eller ikke, om vi har en plikt til å hjelpe fattige mennesker, om det er galt å spise kjøtt, osv. Kan vi ha håp om å løse slike moralske uenigheter, og i så fall hvordan? Det spørsmålet fortjener et lengre svar enn jeg kan gi her.
Teksten bygger på innlegget “Finnes det moralske sannheter” holdt på Fagdagen ved Det Humanistiske Fakultet, Universitetet i Bergen 12. august.
