På spørsmål fra VG om formueskattens fordelingsmessige konsekvenser uttalte Statsminister Erna Solberg nylig at «Vi er Europas nest likeste land, og vi vil fortsatt være det selv om du hadde fjernet hele formuesskatten i Norge». Solberg referer her til en av de mest kjente undersøkelsene av ulikhet som viser at Norge, etter Slovenia, er det landet som har minst ulikhet blant OECD landene.
Det som er villedende med Solbergs uttalelse er at hun ikke skiller mellom forskjellige typer ulikhet. Det er vanlig å skille mellom ulikhet i inntekt fra arbeid og ulikhet i formue. Førstnevnte er den jeg refererte ovenfor hvor Norge er nest best i klassen. Ulikhet i formue får imidlertid langt sjeldnere oppmerksomhet i den norske offentligheten. Dette skyldes dels at vi ikke har like gode data når det gjelder denne formen for ulikhet, og dels at viktige samfunnsdebattanter i lang tid har gjentatt mantraet om at vi er blant de aller likeste landene og da tenkt på inntektsulikhet.
Ulikhet i inntekt er viktig, men ulikhet i formue er enda viktigere. Det er for eksempel ulikheter i formue Piketty primært bekymrer seg for når han diskuterer ulikhet. Frykten handler om at de rikeste blant oss vil konvertere sin økonomiske makt til politisk makt. Om det skjer vil de dårligst stilte kunne føle seg underordnet den økonomiske og politiske eliten. Det kan gå på bekostning av våre grunnleggende idealer om at vi er frie og like og bør sikres like muligheter til å påvirke den politiske prosessen. Det kan igjen gjøre de ubemidlede apatiske og bitre og på lang sikt undergrave demokratiet.
Derfor er Piketty tilhenger av formueskatt. Samfunnet må kontinuerlig gripe inn for å redusere den rikdom og makt noen få mennesker ellers vil kunne oppnå. Formueskatten er det instrumentet som best egner seg til å begrense de aller rikestes formue og makt.
Hva sier de undersøkelsene vi tross alt har om ulikhet i formue? Rolf Aaberge slår fast at formue er mer ulikt fordelt enn inntekt, men påpeker også at det ikke er lett å sammenlikne oss med andre land fordi vi har verdsatt boliger kunstig lavt. To sosiologiske arbeider fra Universitetet i Oslo slår imidlertid fast at ulikheten i formue i Norge er på nivå med USA (Hansen 2012, Wiborg 2017). For mange vil dette være overraskende funn, og det er usikkerhet knytte til disse tallene. Men Kalle Moene har vist at det er flere rike og superrike pr. million innbyggere i Norge enn i USA, og at den sosialdemokratiske modellen faktisk skaper en større overklasse enn den amerikanske modellen. Vi har altså gode grunner til å ta problemet med formuekonsentrasjon på alvor.
Tillater vi de aller rikeste for stor makt i Norge? Det er et komplisert spørsmål samfunnsforskere burde vie større oppmerksomhet. Her må jeg nøye meg med eksempelet Stein Erik Hagen. Hagen har varslet at han vil gi fem millioner kroner til Høyres valgkamp. Ved tilsvarende valgkamp i 2015 var beløpet på en million kroner og Hagens datter Caroline Marie Hagen Kjos begrunnet gavene fra familien med at de ikke «ønsker AP og eiendomsskatt». Dette illustrer at de norske institusjonene ikke i tilstrekkelig grad er innrettet mot å hindre at økonomisk makt konverteres til politisk makt. Dette er selvfølgelig et prinsipielt poeng som gjelder uavhengig av om det er Trond Mohn eller Hagenfamilien som oppnår innflytelse som resultat av sine økonomiske muskler.
Den beste begrunnelsen for formueskatt er altså at det er en betingelse for at borgere i et demokrati skal ha like muligheter til politisk innflytelse. Uten en slik mekanisme er det vanskelig å begrense de mest velståendes innflytelse. Penger gjør at man kan oppnå makt både indirekte ved å donere penger til partier og tenketanker, men også direkte for eksempel ved at eiere av bedrifter truer med å trekke sine investeringer om de ikke får de rette rammebetingelsene. Det finnes også veldokumentert internasjonal forskning som viser at politiske forslag som støttes av de aller rikeste har mye større sjanse for å bli vedtatt sammenlignet med forslag som ikke har tilsvarende rikmannsstøtte. Vi har lenge antatt at penger ikke spiller noen rolle i norsk politikk. Det er naivt gitt at ulikhetene i formue er så store som forskningen viser.
Når Solberg snakker om formueskatt bør vi altså forvente at hun viser til ulikheter som gjelder formue. I stedet viser hun til ulikhet i inntekt. Hvorfor? Jeg heller mot at hun så mange ganger har gjentatt at vi er verdens nest likeste land at hun derfor glemmer at den relevante ulikheten her er en annen enn den hun faktisk viser til. Hun blander kortene, men det er ganske enkelt fordi «sannheten» om at vi er nest likest i verden er gjentatt så mange ganger at hun glemmer at det også finnes en annen type ulikhet. Og det er ulikhet i formue vi bør diskutere når vi diskuterer formueskatt.
Teksten ble publisert i Dagens Næringsliv under tittelen “Trenger skatt mot ulikhet” 09.08.2017.