Kristin Clemet går i en kronikk i Dagbladet inn for å nyansere ulikhetsdebatten. Det er bra, men perspektivet hun gir på ulikhet må suppleres og ses på bakgrunn av forskjellige rettferdighetsideal.
Clemet mener diskusjonen trenger forståelse for at ulikhet måles på forskjellige måter, at selv om ulikhet innad i land har økt siste 30 år så har den globale ulikheten blitt redusert, og at skattesystemet ikke har så stor påvirkning som det politikerne synes å tro. Velferdsstaten og det faktum at vi har sammenpressede lønnsstrukturer i Norge er viktigere enn den utjevningseffekten skattesystemet gir. Clemet tar til orde for et helhetsblikk som ikke isolert ser på skattesystemet eller enda verre på en enkelt skatt, men som ser på helheten i budsjettet eller helheten i den politikk som føres.
Etter mitt syn har Clemet delvis rett. Det er klart at man må legge an et helhetsperspektiv for å føre en fornuftig debatt om ulikhet i Norge. Men det bør ikke være til hinder for at man går analytisk til verks og diskuterer konsekvensene av å endre eller fjerne enkeltskatter. Ulike skatter har forskjellige begrunnelser og forskjellige konsekvenser. Helhetsperspektivet må ikke hindre oss i å ta diskusjonen om enkeltskatter og gi eksplisitte begrunnelser for hvorfor vi finner akkurat disse skattene nødvendige.
For å diskutere forskjellige skatteordninger er det viktig å spørre hva som er de viktige begrunnelsene for disse skattene. Begrunnelsene springer gjerne ut av hvilket rettferdighetssyn man holder, og det er viktig for debatten at også hvilke idealer man holder løftes fram og diskuteres. Clemet forsvarer en effektiv velferdsstat der alle sikres arbeid og der det er viktig å bevare små forskjeller. I kronikken er hun blant annet opptatt av formueskatten på arbeidende kapital. Den står etter hennes beregninger for 0,6 prosent av fordelingen i Norge. Implisitt hevder hun at det ikke vil ha store konsekvenser om vi fjerner den. Det hun ikke påpeker er at skatten kunne stått for en betydelig større andel av fordelingen dersom den hadde vært høyere.
Det rettferdighetsidealet jeg forsvarer hviler på en oppfatning av at borgerne i demokratiske samfunn er frie og like. I slike samfunn kan vi ikke tillate at noen borgere har mulighet til å dominere og kontrollere andre. Alle borgere må sikres den samme muligheten til å påvirke politiske prosesser og til å oppnå politiske posisjoner. Økonomisk makt må ikke kunne konverteres til politisk makt fordi man risikerer at de dårligst stilte kan føle seg underordnet den økonomiske og politiske eliten. Det kan igjen gjøre de ubemidlede apatiske og bitre og på lang sikt undergrave demokratiet. Her kommer formueskatten inn. Skatten begrunnes ved at demokratiske samfunn ikke kan tillate for stor kapitalkonsentrasjon hvis vi skal opprettholde idealet om frie og like borgere med like muligheter for å påvirke politikk.
Formueskatten burde i et slikt perspektiv vært betydelig høyere enn den er i dag. Og den bør suppleres med annen beskatning av kapital slik som skatt på eiendom, kapitalinntekter og arv. Samtidig krever et samfunn av likeverdige borgere at de som er dårligst stilt tilføres kapital. Dette kan sikres på forskjellig måter. Et eksempel på en slik ordning er negativ inntektsskatt som innebærer at alle med lønn under et visst nivå får overføringer fra staten slik at de når det ønskelige nivået. Negativ inntektsskatt ligner på borgerlønn, men skiller seg fra denne ved å sette som absolutt krav at man må være villig til å arbeide for å ha rett på en slik ytelse. En slik ordning kan eventuelt kombineres med andre ordninger som for eksempel statlige fond som utbetaler månedlige summer til alle arbeidende borgere.
Idealet jeg forsvarer fordrer – for å benytte et begrepspar som ofte benyttes i forskningslitteraturen – predistribusjon og ikke redistribusjon: Fokus endres fra skatt på inntekt og kompenserende utbetalinger til de dårligst stilte (velferdsstatens redistribusjon) til langt hardere skattlegging av kapital samt ordninger som sikrer at kapitalen er eiet av de fleste og ikke noen få (predistribusjon). Konsekvensen er ikke nødvendigvis tøffere skattlegging samlet sett, men en overgang fra skatt på inntekt til skatt på formue og arv. Det samlete målet med disse tiltakene er å sikre alle nok til å delta på like vilkår og å unngå at de bedre stilte skal kunne kontrollere og dominere de som er dårligere stilt.
Tillater vi de aller rikeste for stor makt i Norge? Det er et komplisert spørsmål samfunnsforskere burde vie større oppmerksomhet. Her må jeg nøye meg med eksempelet Stein Erik Hagen. Hagen har varslet at han vil gi fem millioner kroner til Høyres valgkamp. Ved tilsvarende valgkamp i 2015 var beløpet på en million kroner og Hagens datter Caroline Marie Hagen Kjos begrunnet gavene fra familien med at de ikke «ønsker AP og eiendomsskatt». Dette illustrer at de norske institusjonene ikke i tilstrekkelig grad er innrettet mot å hindre økonomisk makt å konverteres til politisk makt. Dette er selvfølgelig et prinsipielt poeng som gjelder uavhengig av om det er Trond Mohn eller Hagenfamilien som oppnår innflytelse som resultat av sine økonomiske muskler. Etter mitt syn fordrer idealet om frie og like borgere både konkrete omlegginger av hvordan partiene finansieres og mer radikal bruk av eksisterende omfordelingsmekanismer som formueskatt og annen skatt på kapital.
Idealet om frie og like borgere med like muligheter til å påvirke politikk er et radikalt ideal som fordrer betydelige endringer av de økonomiske strukturene i Norge. Det kan selvfølgelig avvises som fullstendig urealistisk og uten kontakt med de politiske realitetene. Men ulikhetsdebatten bør ikke bare dreie seg om vi skal måle ulikhet i Gini eller på andre måter. Og den bør heller ikke begrenses til å slå fast at Norge er blant landene i verden med minst ulikhet. Den bør også handle om hvilke rettferdighetsidealer som legges til grunn og benyttes som begrunnelse for de konkrete politiske valgene vi står overfor.