Runar Døving og Stein Erik Hagen har nylig tatt opp spørsmålet om de aller rikeste i Norge. Debatten kretser om hva som er de rikestes bidrag til samfunnet. Den handler om verdiskaping, skatt og filantropi.
La oss først undersøke forholdet mellom verdiskapning og skatt. Om vi tillater oss en forenkling kan vi skille mellom to forskjellige måter å forstå verdiskapning på: Individualister viser gjerne til verdiskapning som en prosess der enkeltindivider gjennom hardt arbeid, spesielle evner og teft for gode investeringer skaper verdier for samfunnet. Dette er fortellingen om «the selfmade man». Om man forstår verdiskapning på denne måten vektlegger man gjerne også at de som har skapt verdien har en naturlig rett til å beholde dem og oppfatter statlige inngrep som skattlegging som et onde.
Kollektivister viser derimot til verdiskapning som en samarbeidsprosess som avhenger av en rekke faktorer. Fokus er ikke på det kreative enkeltindividet, men snarere på mennesker som i samarbeid utfører forskjellige oppgaver og ved hjelp av arbeidsdeling skaper et produkt i fellesskap. Når man bygger opp en suksessrik matvarekjede er dette ikke bare et samarbeid mellom eierne og deres ansatte, man er også avhengig av et velfungerende rettslig rammeverk, et utdannelsessystem og en transportsektor, samt en rekke andre faktorer. Gitt en slik forståelse er skattlegging ikke et onde, men snarere en forutsetning for å opprettholde systemet.
Hagen er neppe en rendyrket individualist. Men han mener det er rettferdig at enkeltindivider skal kunne kontrollere titalls milliarder av kroner. I Norge bør vi se at de som tjener mest på det totale settet av kollektive goder er de som kan hente ut milliarder gjennom en eller annen form for forretningsdrift. Det er de som i størst grad profiterer på at det finnes kollektive goder som veier, et rettssystem og en utdannet befolkning. Derfor bør vi i langt større grad enn i dag organisere skattesystemet og andre ordninger som virker omfordelende på en måte som sørger for at vi fordeler eierskap og sørger for å begrense hvor mye de aller rikeste tillates å eie.
Hvorfor er en slik begrensning nødvendig? Det viktigste argumentet for å begrense noens formue er, som Døving er inne på, demokratisk likhet. Vårt samfunn bygger på et grunnleggende ideal om at alle er frie og like og bør ha den samme muligheten til å oppnå politiske makt og innflytelse. Stor formuekonsentrasjon utfordrer dette idealet fordi de aller rikeste kan bruke sine økonomiske ressurser på å skaffe seg makt. De oppnår stor makt i bedriftene de kontrollerer, og de kan skaffe seg politisk makt ved å gi penger til politiske partier og finansiere tenketanker, eller ved å true med å trekke sine investeringer om de ikke får det som de vil.
Hagen har selv benyttet seg av sine midler for å skaffe seg politisk makt. I 2017 ga han og familien fem millioner kroner til Høyres valgkamp. Ved tilsvarende valgkamp i 2015 var beløpet på en million kroner, og Hagen begrunnet gavene med at de ikke «ønsker AP og eiendomsskatt» Dette er et tydelig uttrykk for et ønske om å påvirke politiske beslutningsprosesser gjennom pengegaver.
I Norge er vi også litt naive når det gjelder ulikhet. Nordmenn tenker gjerne på Norge som et likhetsorientert land. Ser vi på ulikhet i inntekt er dette riktig. Målt etter gini-koeffisienten er vi blant de landene som har lavest ulikhet. Om vi derimot ser på ulikhet i formue er bildet annerledes. Målt etter Gini koeffisienten har Norge en formuesulikhet på 0,8, som er svært høyt og høyere enn Storbritannia og Tyskland. Ulikhet i formue har dessuten økt de siste årene.
Spørsmålet om de rikeste bør gi bort større deler av sin formue bør forstås i denne konteksten. De har blitt rike ved å hente ut en uforholdsmessig stor andel av det produktet vi skaper i fellesskap. Vi bør derfor først og fremst sørge for å skattlegge dem på en måte som begrenser hvor mye de kan eie. I neste omgang bør mennesker med milliardformuer også bidra ved å gi. Men et rettferdig samfunn som sørger for å begrense ulikhet vil i mindre grad være avhengig av rike menneskers giverglede og dermed også redusere faren for at de rikeste benytter sine penger for å oppnå makt og innflytelse.
Den mest effektive måten å begrense formekonsentrasjon på er formueskatt. Hagen er mot en slik skatt og frykter at den bidrar til at formuende mennesker flytter formuen utenlands. Dette er en reell frykt, og den bør løses ved å innføre en exit skatt. En slik skatt er foreslått av Elizabeth Warren i USA, og nylig forsvart av Thomas Piketty. Personer som vil ta med seg pengene og flytte utenlands må betale 40 prosent av formuen for å kunne flytte. Begrunnelsen for en slik skatt, skriver Piketty «er at det ikke finnes en naturlig rettighet til å berike seg gjennom å utnytte fordelene ved et lands rettssystem og dets utdannelsesvesen, og en rekke andre goder, for så å trekke ut velstanden uten å returnere deler av den til samfunnet».