Espen Gamlund
Fruktbarheten har sunket i Norge de siste årene. I 2017 ble det født 56.633 barn her til lands. Det er 2300 færre enn året før, og det laveste tallet som noen gang er registrert. Dersom vi skal holde tritt med fremtidens demografiske endringer, særlig med en større eldrebefolkning, må vi tilsynelatende opprettholde høy fruktbarhet i befolkningen. Statsminister Erna Solberg ønsker derfor at kvinner føder flere barn slik at vi holder folketallet oppe.
Solberg ønsker kort sagt at kvinner føder flere barn som et ledd i å opprettholde velferdsstaten. Hun fremsetter dermed et konsekvensetisk argument som utelukkende vektlegger samfunnsnytten ved at det fødes flere barn. Et slikt samfunnsøkonomisk regnestykke overser imidlertid andre viktige etiske hensyn knyttet til reproduksjon. Her er ni grunner til å være skeptisk til statsministerens oppfordring om å få flere barn.
- Valget om å få barn eller ikke er kanskje den viktigste beslutningen vi mennesker tar i løpet av livet. Valget er livsforandrende og irreversibelt. Det kan ikke sammenlignes med andre valg vi gjør, og det finnes ingen angrerett. Man bør derfor tenke seg godt om før man velger å sette barn til verden. Statsministerens preferanser bør i hvert fall ikke styre det valget.
- Med statsministerens oppfordring reduseres kvinner til fødemaskiner som skal redde velferdsstaten. Det uttrykker et problematisk syn på kvinner og deres stilling i samfunnet. Og selv om det er kvinner som føder, er jo mannen høyst delaktig i å skape barn. Man kan derfor spørre hvor det ble av mannen i Solbergs tale om den problematiske fruktbarheten.
- Med den foreslåtte politikken gjøres også barn til brikker i et større demografisk spill, hvor reproduksjon blir et middel til å løse viktige samfunnsutfordringer. Dermed tas det ikke hensyn til de enkelte barn som fødes på grunn av deres nytteverdi. Ingen av oss som lever i dag har bedt om å bli født. Det valget ble tatt av våre foreldre. Erna Solberg synes nærmest å ta for gitt at alle barn som fødes i Norge får et liv som er verdt å leve. Men dette er slett ikke så åpenbart som man skulle tro.
- Mange barn opplever nemlig omsorgssvikt fra sine foreldre. De som vurderer å få barn bør være skikket til å være foreldre. Hvis man først velger å få barn, så har man en moralsk plikt til å tilegne seg den kunnskap som er nødvendig for å ta vare på barnet, for ikke å påføre en uskyldig tredjepart alvorlig skade. Dersom man ikke er villige til, eller interesserte i, å være ansvarlige og velinformerte foreldre, har man en moralsk plikt til å unnlate å få barn. Ikke alle bør derfor bli foreldre.
- Det er ikke nødvendigvis slik at lavere fødselstall truer velferdsstatens eksistensgrunnlag. Det finnes mange barn i verden uten foreldre, og det finnes mange voksne som ikke kan få egne barn. Det er med andre ord mange som ville tjent på at flere barn kom til Norge. Forøvrig må vi se på mulighetene for å øke sysselsettingen blant unge, innvandrere, og særlig blant innvandrerkvinner her til lands. Samlet vil disse tiltakene kunne bøte på den reduserte fruktbarheten.
- Det er ikke alle som kan velge å få barn. Mange kvinner og menn ønsker seg barn, men har ingen å få barn med. Det er med andre ord mange som vil, men som ikke kan følge statsministerens oppfordring. Det gjør utvilsomt vondt for de det gjelder.
- Mange kvinner og menn har legitime grunner til ikke å få barn. De ønsker seg kanskje et liv uten de forpliktelser som foreldreskap bringer med seg. De som ikke ønskerå få barn, bør ikke føle et press til å reprodusere. Frivillig barnløshet bør respekteres.
- Regjeringen fører i dag en politikk som gjør det vanskelig å få barn. For det første opplever mange at barselomsorgen ikke er god nok. Med tanke på at kvinner løper en ikke ubetydelig risiko, både helsemessig og økonomisk ved å få barn, så er det viktig at de opplever å bli tatt godt vare på av helsevesenet. For det andre er det i dag ikke tillatt med tidlig fosterdiagnostikk, som innebærer at kvinner nektes informasjon om fosteret de bærer i magen. Mange ønsker å vite om de får et friskt barn, og det får de altså ikke med dagens regelverk. For det tredje så gir den ferske endringen i ordningen med foreldrepermisjon foreldre redusert valgfrihet med hensyn til hvordan de vil fordele foreldrepermisjonen. Samlet sett så fører regjeringen en familiepolitikk som ikke legger til rette for at kvinner skal ønske å få flere barn.
- I en tid hvor verden gjennomgår store og raske forandringer, med klimaendringer og ustabilitet, er mange engstelige for å sette barn til verden. Trusselen fra globale klimaendringer gir oss dessuten grunner til ikke å få så mange barn i fremtiden. Den trusselen er også langt mer alvorlig enn de samfunnsøkonomiske kostnadene forbundet med redusert fruktbarhet. I valget mellom onder så bør vi prioritere å redde klima gjennom å sette færre barn til verden, fremfor å tro at vi skal redde velferdsstaten gjennom å føde flere barn.
Samlet sett er det altså mange og viktige etiske hensyn som det bør tas stilling til i spørsmål om reproduksjon. Det bør ikke være en målsetting at flest mulig kvinner føder flere barn. Til det er valget om å få barn for viktig.
Publisert første gang i Aftenposten 8.1.2019.
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/RxMy9x/Ni-grunner-til-skepsis-mot-statsministerens-onske-om-flere-barn–Espen-Gamlund