I
Noe av bakteppe for initiativet til Café Humaniora er de siste års diskusjon, både her til lands og internasjonalt, om tilstanden til humaniora. Skal vi tro Fritt Ord-rapporten ”Hva skal vi med humaniora?” befinner humaniora seg i en krise, og denne krisen skyldes sviktende studentrekruttering, mangel på jobber for ferdigutdannede humanister, og en generell markedstenkning omkring forskning og utdanning som vektlegger deres nytteverdi i snever forstand, i form av målbar økonomisk avkastning. Derimot tegner ”Humanities World Report”, som kom på senhøsten i 2014, et mer optimistisk bilde av humaniora. Forfatterne av denne rapporten har gjort kvalitative intervjuer av en rekke forskere fra noen titalls land fordelt over fem kontinenter, og konklusjonen deres er at diagnosen av et humaniora i krise er misvisende. Særlig interessant er rapportens avlivning av myten om at de humanistiske fagene ikke har samfunnsrelevans. Utover å ha en egenverdi, peker flere av forskerne som er intervjuet på humanioras sentrale rolle som premissleverandør i viktige samfunnsspørsmål.
Høsten 2014 satt dekanen ved Det humanistiske fakultet ned en Arbeidsgruppe hvis mandat var å undersøke om fakultetet var tjent med å ha såkalte tematiske profilområder, altså om vårt fakultet er tjent med å bli profilert gjennom noen overgripende temaer som kan synliggjøre felles forskningsinteresser innad, samt stimulere til tverrfaglig samarbeid og profilere fakultetet utad. Sammen med et knippe andre forskere satt jeg i den gruppen, som i mars 2015 leverte en rapport til Dekanatet. Jeg vil trekke frem ett viktig poeng som Arbeidsgruppen var enige om, og som ble løftet frem i rapporten, og det dreier seg om viktigheten av synliggjøring av de aktiviteter som finner sted på fakultetet. Et aspekt ved den såkalte humaniorakrisen, er at færre studenter ønsker å studere humanistiske fag ved universitetene i Norge. Det reiser et spørsmål om hvordan vi kan øke rekrutteringen til våre fag i en tid hvor samfunnet i stadig mindre grad synes å etterspørre den kompetansen vi har å tilby? Svaret er at vi som både studerer og jobber ved HF har et ansvar for å synliggjøre hva vi holder på med, og relevansen av vårt arbeid for samfunnet. En ferdig utdannet student med master i historie, religionsvitenskap eller filosofi, kan ikke forvente at arbeidsgivere skal se den umiddelbare relevansen av disse utdannelsene for arbeidslivet. Det er studentene selv som må vise relevansen av sine studier for potensielle arbeidsgivere. Det samme gjelder oss som er ansatte ved fakultetet. Vi har et tilsvarende ansvar for å synliggjøre relevansen av vårt arbeid for samfunnet. Mer generelt bør en synliggjøring være en sentral del av fakultetets formidlingsstrategi. Synliggjøring går som en slags rød tråd gjennom det jeg skal si i dette foredraget.
II
Debatten om humanioras verdi kommer til å rulle og gå en god stund fremover, ikke minst som følge av at regjeringen nå har startet arbeidet med en ny stortingsmelding om humanistisk forskning og utdanning. For snaut to uker siden ble det avholdt en innspillskonferanse i Oslo hvor aktører fra ulike deler av samfunnet, inkludert studenter og forskere, holdt innlegg om humanioras samfunnsrelevans. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen innledet med å si at ”Vi er ferdige med debatten om hva vi skal med humaniora, nå vil vi isteden diskutere hva vi vil med humaniora”. En rimelig tolkning av dette er at vi i følge ministeren nå er ferdige med å diskutere humanioras legitimitet, dvs. om vi skal ha humaniora overhodet. Isteden bør vi nå ha en diskusjon om hvilken rolle humaniora kan og bør spille i dagens samfunn, altså hva vi vil med humanistisk forskning og utdanning. Det er flere som har uttalt seg kritisk til at regjeringen nå vil evaluere vår virksomhet. Noen mener vi er ferdige med den debatten, andre igjen er kanskje redde for at den skal konkludere med at humaniora mangler relevans. Jeg er blant dem som ønsker denne stortingsmeldingen velkommen. Vi bør se på dette som en anledning til å synliggjøre vårt arbeid, til å vise både humanioras egenart og egenverdi, samt å få frem relevansen av de humanistiske fagene, for eksempel når det kommer til å møte viktige samfunnsutfordringer, både lokale og globale. Det er all grunn til å være offensive i møte med denne stortingsmeldingen.
Dette skal imidlertid ikke være et forskningspolitisk innlegg fra min side. Jeg vil isteden bruke anledningen til å fokusere på mitt eget fag – filosofi – og verdien av filosofisk forskning og utdanning i den tiden vi lever i. Tittelen på mitt innlegg i dag – ”Hvilken verden er den beste?” – høres antagelig akkurat passe abstrakt ut, samtidig som det forhåpentligvis også er en interessevekkende tittel. Selv de av dere som synes spørsmålet virker håpløst abstrakt, må innrømme at dere lurer på hva svaret er. Hvilken verden er den beste? Jeg skal forsøke å formulere et svar som er noe mindre abstrakt enn selve spørsmålet, og som forhåpentligvis kan fungere som et svar på hvilken verdi filosofi kan og bør ha i vårt samfunn.
III
Spørsmålet om hvilken verden som er den beste forutsetter at det eksisterer flere enn én verden. Men det gjør det vel strengt tatt ikke. Det kan hende det finnes liv på andre planeter, og i så måte finnes det flere verdener, men vi forholder oss til den ene verdenen vi kjenner her på jorden. Når jeg åpner for at det finnes flere mulige verdener, så er ikke det mer mystisk enn at jeg forestiller meg at noe ved den verdenen vi lever i kunne vært annerledes, og på den måten kunne utgjort en annen verden. For eksempel kan vi forestille oss at Café Humaniora ikke hadde sett dagens lys, og hvis så hadde vært tilfelle, hadde vi alle vært et annet sted nå og gjort andre ting. For min egen del kan jeg forestille meg at jeg ikke hadde begynt å studere filosofi, og hvis så hadde vært tilfelle, hadde i hvert fall ikke jeg stått her, selv om Café Humaniora uansett hadde blitt noe av. Da hadde dere, i hvert fall noen av dere, sittet og hørt på en annen HF’er snakke om noe annet enn det jeg gjør. Det var egentlig tilfeldigheter som gjorde at jeg begynte å studere filosofi. I min ungdom var det lite som tilsa at jeg skulle bli akademiker. Jeg var lite interessert i skolen; det var fotballspiller jeg skulle bli. Men når det ikke lyktes meg, så var planen en stund å bli sjåførlærer. På den tiden var det kun ett års utdanning i Stjørdal for å bli sjåførlærer, og ettersom jeg likte å kjøre bil, hørtes det ut som den perfekte jobben for meg. Verdien av utdannelsen ble altså kun målt i hva jeg oppnådde med den i form av en jobb etterpå. Nå i retrospekt ser jeg på det som en veldig umoden tenkemåte. Så oppdaget jeg imidlertid filosofi. Det var som ung student her i Bergen på slutten av 90-tallet. Det var befriende å møte et fag som ga så stort rom for å tenke selv. Det ga maksimalt med autonomi. Filosofi-utdannelsen hadde egenverdi for meg, helt uavhengig av hva jeg senere skulle oppnå med den. Jeg tenkte aldri på hva jeg skulle bli, men fokuserte utelukkende på verdien av å studere filosofi. Jeg vil si jeg var en intellektuelt nysgjerrig student, som ikke nøyde meg med å lese pensum. Faktisk leste jeg alt annet enn pensum, fordi det stort sett fantes bedre lærebøker enn de som stod på pensum. Jeg tilbrakte mye tid på Universitetsbiblioteket, for å si det sånn. Det var en fin tid. Jeg liker å tro at det er nettopp den innstilingen til studiet som har gjort at jeg i dag har en jobb som statsansatt filosof.
Når det er sagt, venter det selvfølgelig ikke en universitetsjobb på alle som studerer filosofi. Sannheten er at de fleste som studerer filosofi vil måtte finne seg en jobb utenfor akademia. Den gode nyheten er at en grad i filosofi kan vise seg å være en svært god investering, både personlig og karrieremessig. Jeg skal komme tilbake til det litt senere.
Men det var dette med mulige verdener da. En mulig verden er altså en verden som er ganske lik den vi lever i, men som samtidig er forskjellig alt ettersom hva vi forestiller oss som annerledes ved den. Forestillingen om mulige verdener forutsetter kontrafaktisk tenkning, altså at vi tenker oss at ting kunne vært annerledes enn det er. Filosofer gjør utstrakt brukt av kontrafaktisk tenkning som metode. Vi lager tankeeksperimenter for å illustrere viktige filosofiske poenger. Det er et nyttig metodisk redskap. Noen historikere bedriver kontrafaktisk historieskriving – historien om det som ikke skjedde. Øystein Sørensen har skrevet en god bok om dette. Hva om Hitler hadde vunnet andre verdenskrig? Hva om terrorangrepet på USA 11. september 2001 aldri hadde funnet sted? Hva om terrorangrepene 22. juli 2011 her i Norge aldri hadde skjedd? Hvis vi skriver om viktige deler av historien, ville verden sett annerledes ut, på den ene eller andre måten. Når jeg spør hvilken verden som er den beste, så forsøker jeg å stimulere fantasien til å danne oss forestillinger om hvordan verden kunne sett annerledes ut dersom vi skriver om historiebøkene, og enda viktigere, til å forestille oss hvordan verden i fremtiden kan bli annerledes avhengig av hva som skjer, og hvilke valg vi gjør, i tiden fremover.
Den beste verdenen ville utvilsomt vært en verden uten alle de problemene vi kjenner i dag, slik som fattigdom, krig, klimaendringer osv. Jeg skal gjøre én viktig avgrensning når det gjelder å svare på spørsmålet mitt; min påstand vil kort og godt være at en verden med filosofi er en bedre verden enn en verden uten filosofi. Dette er et risikabelt prosjekt fordi det er enkelt å forestille seg en verden uten filosofer, og det er vanskelig å måle hvilken rolle filosofer og filosofi har i verden slik vi kjenner den. Selv om det sikkert stemmer, vil min påstand likevel være at en verden uten filosofer, og uten filosofi som sådan, på en eller måte ville vært en fattigere verden. Jeg håper å gi grobunn til denne påstanden i resten av mitt foredrag.
IV
Vi har tre hovedoppgaver her på universitetet: Vi skal forske, undervise, og formidle. La meg si litt om hvordan jeg tenker meg at filosofi og filosofer kan og bør bidra i utførelsen av disse oppgavene. Jeg begynner med forskning.
Forskning: Det sies gjerne at forskningen skal være nyttig. Forskningen må bidra med ett eller annet. Ser man for eksempel på tildelingen av forskningsmidler fra Forskningsrådet de siste årene, så kommer humaniora langt bak de tekniske og naturvitenskapelige fagene. Disse fagene betraktes åpenbart som mer nyttige enn de humanistiske fagene. En grunn til dette er at det er enklere å måle resultatene av denne forskningen. Prosjekter innenfor disse fagene gir en bedre eller tydeligere økonomisk avkastning enn de humanistiske fagene. Humaniora gir en avkastning som verken er umiddelbar eller som lar seg måle i kroner og øre. Det er en utfordring for våre fag. Jeg skal ikke forsøke å redegjøre for relevansen av humanistisk forskning generelt, men begrense meg til å si noe om filosofi spesielt.
Hvor nyttig er filosofisk forskning egentlig? Igjen spørs det hva slags nyttebegrep vi legger til grunn. Filosofer undersøker de helt grunnleggende spørsmålene ved menneskets eksistens, men fagets mangfoldighet gjør at vi undersøker ganske forskjellige sider ved vår eksistens. Noen filosofer undersøker om mennesket har fri vilje, noen om hva kunnskap er, andre forsker på hvordan språket gjør oss i stand til å kommunisere med hverandre, og atter andre (som meg selv) undersøker hva som er rett og galt og hva som kjennetegner et rettferdig samfunn. Den disiplinbaserte filosofiske forskningen lærer oss om hva det vil si å være menneske, trekker opp grensene for hva vi kan vite om den verden vi lever i, og stiller de helt avgjørende og kritiske spørsmålene om hvordan vi bør handle og leve i verden. Filosofisk forskning kan bidra med ny og verdifull kunnskap innenfor alle områdene av filosofien, og denne kunnskapen er viktig selv om dens nytteverdi kanskje ikke lar seg måle som prosentandel av et lands BNP.
En god del av den forskningen som filosofer bidrar til foregår dessuten i tverrfaglig samarbeid med forskere fra andre fag. Filosofer samarbeider med matematikere, lingvister, biologer, medisinere, jurister og andre fagfelt om forskjellige problemstillinger. La meg ta et eksempel fra min egen forskning. De siste fire årene har jeg vært del av en internasjonal og tverrfaglig sammensatt forskningsgruppe bestående av filosofer, helseøkonomer, medisinere og statsvitere, som har undersøkt hvordan vi bør prioritere begrensede helseressurser i global helse. Prosjektet har vært finansiert av Norad. Det har vært lærerikt å få samarbeide med toppforskere fra disse fagfeltene på et tema som både er interessant faglig og viktig etisk og politisk sett. Utgangen på prosjektet blir en bok på Oxford University Press senere i år, og målsettingen er at dette arbeidet skal informere politikere og andre beslutningstakere i global helse.
Selv om en del filosofer jobber tverrfaglig og med anvendte spørsmål, er det viktig å understreke at mange av de spørsmålene filosofer beskjeftiger seg med unndrar seg enkle svar, og ofte er vårt bidrag vel så mye å opplyse et bestemt spørsmål eller problem, som å frembringe klare svar med to streker under. Filosofiske spørsmål er annerledes enn de fleste andre vitenskapelige spørsmål. Etiske spørsmål, som jeg jobber med, er ofte så komplekse at mitt bidrag som filosof primært bli å belyse og opplyse diskusjonen, klargjøre begreper og posisjoner, og å vise hvilke hensyn som er etisk relevante. Mange etiske spørsmål unndrar seg enkle svar. Derfor ender jeg ofte opp med å si ”på den ene siden sånn og sånn, men på den andre siden slik og slik”. Hvilken konklusjon jeg selv trekker er ofte sekundært.
Noen vil innvende at filosofien ikke frembringer ny og verdifull kunnskap i samme grad som de empiriske vitenskaper. Men dette bygger trolig på en veldig snever forståelse av hva som er verdifull kunnskap. Særlig ofte fremheves moderne teknologisk forskning som nyttig. Hva er vel mer nyttig enn forskning som kan bidra med teknologiske løsninger som gjør livet både enklere og bedre? Man kan godt være både teknologioptimist og teknologisympatisk, samtidig som man fremhever nødvendigheten av å reflektere over formålet med utviklingen av ny teknologi. For eksempel kan vi kanskje snart gjenskape allerede utryddede dyrearter, slik som mammuten og sabeltanntigeren, men spørsmålet er likevel om vi burde gjøre det? Er det en god idé? Det finnes nå gentester på nett som kan avdekke om folk har risiko for å utvikle alvorlige sykdommer; men spørsmålet er om vi burde ta en slik test. Hva om den avslører at du har uhelbredelig kreft? Bør vi ønske ny teknologi velkommen? Slike verdispørsmål er helt nødvendig å stille stilt ovenfor ny teknologi, og her kan filosofi yte verdifulle bidrag.
Vi må heller ikke glemme at filosofiens verdi også ligger i at den fremmer refleksjon. Både som individer og som samfunn må vi hele tiden reflektere over oss selv, og til dette formål er filosofien til uvurderlig hjelp. Jeg kunne ønske meg at refleksjon hadde en betydelig høyere status enn det har i dagens samfunn. I så måte er det en viktig oppgave for skolen å legge til rette for refleksjon så tidlig som mulig, slik at studentene er intellektuelt nysgjerrige når de begynner på universitetet.
Jeg mener det hersker det liten tvil om at det filosofien kan bidra med er viktig, hvis den kan hjelpe oss til bedre å forstå oss selv og den verden vi lever i. Men det er vår oppgave som filosofer å synliggjøre filosofiens verdi.
Undervisning: Når jeg studerte filosofi, ble jeg veldig ofte møtt med enten ”Oi det er spennende, fortell mer”, eller ”Hva kan du bli med en grad i filosofi?” Den første reaksjonen endte ofte med en interessant samtale om filosofi, den andre stagnerte raskt fordi jeg slet med å redegjøre for filosofiens relevans for folk som ikke selv kjente til filosofi. Som nevnt tidligere studerte jeg filosofi for dets egen skyld. Filosofistudiene hadde altså en utpreget egenverdi for meg. Min første jobb etter endt hovedfag i filosofi var imidlertid som vaskehjelp hos eldre mennesker på Oslos beste vestkant. Selv om jeg hadde glede av samtalene med de eldre menneskene jeg traff i jobben som vaskehjelp, må jeg innrømme at jeg akkurat i den perioden lurte på om jeg hadde valgt riktig utdannelse. Men så fikk jeg jobb som høgskolelektor i filosofi ved Høgskolen i Nesna et år, og deretter doktorgradsstipend i filosofi. Plutselig hadde jeg filosofi som jobb. Det var og er fremdeles et stort privilegium.
Min lille historie er neppe unik, i den forstand at jeg tror mange som tar en grad i humaniora opplever noe av det samme som meg, nemlig at samfunnet ikke nødvendigvis ser relevansen av en slik utdannelse. Samfunnet etterspør ikke humanister, i hvert fall ikke eksplisitt. Her mener jeg altså at ansvaret ligger på skuldrene til studentene selv; de må vise på hvilken måte samfunnet kan nyttiggjøre seg deres kunnskap og kompetanse. Når det gjelder filosofi, så har det verdi på flere måter for den som studerer faget. For det første bidrar filosofistudiene til at du blir litt annerledes enn andre. Familien din merker det, kjæresten din merker det – alle som omgås deg merker at du på en eller annen måte preges av å studere filosofi. ”Annerledes” har her minst to betydninger, en positiv og en mer negativ. Den negative knytter seg til at du sannsynligvis blir litt sær, i hvert fall etter en stund. Du bruker mye tid på å tenke på spørsmål og problemstillinger som de færreste i din omgangskrets har noen som helst idé om. Hvis du i tillegg er av den typen som kopler filosofien til ditt eget liv, og bruker den som en arena for selvransakelse og introspeksjon, kan du fort ende opp med å bli en litt rar, innadvendt særing som tilsynelatende har mistet kontakten med ”virkeligheten der ut”.
Etter at du har fullført en grad i filosofi blir du imidlertid positivt annerledes i betydningen ”interessant”. Studenter i mange andre fag lærer en hel masse faktakunnskap om verden, dvs. de lærer hva de skal tenke. Men som filosofistudent lærer du noe som er mer grunnleggende, du lærer hvordan du skal tenke. Du lærer å tenke logisk og kritisk på en måte som både har verdi for deg personlig, og når du skal søke jobber. Gjennom å studere filosofi blir du et selvstendig tenkende menneske som kan ta kritisk stilling til en rekke viktige spørsmål og problemstillinger som angår hva det vil si å være menneske, og hvordan samfunnet bør organiseres og utvikles. Du blir i stand til å håndtere store mengder med informasjon og kunnskap, til å skille gode og dårlige argumenter fra hverandre, og til å argumentere på egenhånd for filosofiske syn. Kort sagt, filosofien gir deg noen redskaper som har egenverdi for deg fordi det gir deg verdifulle perspektiver på ditt eget liv og verden for øvrig, samtidig som disse redskapene har en nytteverdi for deg når det gjelder å skaffe deg en interessant og relevant jobb. Din kompetanse etter en grad i filosofi er gull verdt for mange arbeidsgivere. Undersøkelser fra USA viser at personer med mastergrad i filosofi gjør det bra på arbeidsmarkedet. De fleste får relevante jobber, og mange tjener også bra. Jeg kjenner ikke til lignende undersøkelser fra Norge, men her i Bergen har vi en viss oversikt over uteksaminerte studenter med mastergrad i filosofi, og alt tyder på at de får varierte og relevante jobber innenfor kultur, utdanning, og organisasjonslivet. Etter endt doktorgrad i filosofi fikk jeg jobb i Forskningsavdelingen i Kunnskapsdepartementet. Der kom mine analytiske ferdigheter til nytte, min evne til å håndtere store mengder informasjon, og mine skriveferdigheter. Problemet var bare at jeg kjedet meg, og jeg savnet akademia. Derfor sa jeg opp etter bare tre måneder.
Formidling: Den siste viktige oppgaven vi har som ansatt ved et universitet i Norge, er formidling. Vårt samfunnsoppdrag krever at vi formidler tilbake til samfunnet det vi holder på med. Jeg har vært opptatt av formidling i lang tid, faktisk helt siden jeg begynte som stipendiat tilbake i 2005. Siden da har jeg brukt ganske mye tid på formidling av filosofi til allmenheten, og jeg skal si litt om hvorfor jeg mener det er viktig at vi filosofer er synlige i offentligheten.
All filosofi trenger ikke formidles til allmenheten rett og slett fordi allmenheten ikke har en interesse i all den forskningen som bedrives blant filosofer. Det er heller ikke alle filosofer som er egnet til å formidle filosofi, og de bør derfor holde seg unna offentligheten. Men mye filosofi kan og bør formidles til allmenheten, og mange filosofer er utvilsomt godt skikket til dette. Og dersom filosofien skal være relevant, må den være synlig. Filosofer som er skikket til å formidle må derfor være synlige. Hvordan skal så filosofer formidle filosofi i det offentlige rom?
Mitt inntrykk at mange ser filosofiens betydning for samfunnet, og filosofer er åpenbart mer synlige i offentligheten i dag enn for noen få tiår tilbake. Dette henger kanskje sammen med at verden er befolket med flere filosofer i dag enn tidligere. Likevel tror jeg filosofers synlighet i offentligheten skyldes et genuint behov for filosofiske perspektiver på viktige samfunnsspørsmål. Selv opplever jeg oftere å bli spurt om å holde foredrag og stille opp i intervjuer i radio, aviser og magasiner for å belyse viktige samfunnsspørsmål. Jeg får i gjennomsnitt en henvendelse i uken som angår formidling. Ett eksempel vil jeg trekke særlig frem. I et års tid nå har jeg, sammen med et par kollegaer, vært så heldig å få være med i Verdibørsen på NRK P2 for å diskutere filosofiske spørsmål. Vi kaster et filosofisk skråblikk på en nyhetssak i uken som har gått. Det er utfordrende, men samtidig lærerikt, og ikke minst er det artig. Og gode tilbakemeldinger fra lytterne gjør at vi antagelig får fortsette med det en god stund fremover. Det er jeg glad for.
Flere av mine kollegaer opplever også å få formidlingsoppdrag. Dette er en utvikling vi skal være glade for. Og vi skal være takknemlige for at vi har gode ambassadører der ute i offentligheten som profilerer filosofi på en god måte. Min kollega ved Universitetet i Bergen, Lars Fr. H. Svendsen, er kanskje den beste ambassadøren vi har her til lands, mens Michael Sandel ved Harvard University tjener som eksempel på en fremtredende fagformidler i USA.
Men til tross for at filosofien i større grad når ut i offentligheten i dag, mistenker jeg at det fremdeles hersker en myte om filosofen som en mann med langt grått skjegg som lever tilbaketrukket fra samfunnet i elfenbenstårnet sitt. Jeg mistenker også at noen av mine eldre kollegaer skulle ønske at situasjonen fremdeles hadde vært slik at filosofen kunne leve trygt på innsiden av universitetet, uten å måtte vise ansiktet sitt blant folk på torget. Men jeg mener denne myten om den tilbaketrukkede filosofen må avlives med en gang, rett og slett fordi den er feilaktig. Filosofien har kanskje aldri vært mer omgjengelig og tilgjengelig enn den er i dag. Men det er vi filosofer selv som må ta ansvar for å avlive den gamle myten en gang for alle. Det må vi gjøre gjennom å ta på oss det samfunnsansvaret vi faktisk har. Så er det et interessant og viktig spørsmål hvordan det kan skapes incentiver for formidling ved universitetet, men det skal jeg la ligge her.
V
Jeg skal avslutte foredraget med noen bemerkninger om filosofiens legitimitet i dag. Et viktig spørsmål i forlengelsen av det jeg har sagt er hvordan filosofi, og for så vidt andre humanistiske fag, kan og bør legitimere sin virksomhet. Hva slags filosofisk forskning skal staten finansiere? Kan det for eksempel forsvares å bevilge statlige penger til å skrive nok en avhandling om Platon eller Kant? En skeptiker vil stille spørsmålstegn ved nytteverdien av denne forskningen. En slik holdning er selvsagt ikke populær blant filosofer, fordi den lett fører til en instrumentalisering av filosofien. Poenget er selvsagt ikke å begrunne filosofi instrumentelt, men all den tid staten finansierer fagfilosofers virke må samfunnet kunne forvente å få noe igjen. Filosofi, som alle andre fag, må derfor legitimere sin virksomhet – ikke bare internt gjennom å vise til at det gjenstår flere ubesvarte spørsmål i Platon og Kants forfatterskap – filosofi må også legitimere seg eksternt ved å svare på de forventningene samfunnet har til oss som filosofer og det vi arbeider med.
Men nøyaktig hva slags innvirkning har filosofi egentlig? Jeg kjenner få som bedriver filosofi ut fra en forestilling om at det de skriver skal ha en direkte innvirkning på samfunnet de lever i. Noen unntak finnes det selvfølgelig, slik som eksempelvis den australske filosofen Peter Singer – som er kjent for sine arbeider om fattigdom, klima og dyr, med mer – men de fleste har mer beskjedne ambisjoner på vegne av sitt virke som filosof. Ikke desto mindre ønsker antagelig de fleste filosofer å bli lest, og ikke bare av andre fagfilosofer og studenter, men også av et bredere publikum utenfor universitetet. Som en kuriositet kan jeg nevne at jeg i fjor høst skrev en kronikk i Aftenposten hvor jeg argumenterte for at det er moralsk galt å spise kjøtt. Den hadde i følge Aftenposten over 40.000 lesere. En vitenskapelig artikkel om samme tema hadde trolig hatt noen titalls lesere. Vi filosofer, og for så vidt humanister generelt, er mindre opptatt av impact enn for eksempel medisinere. Kanskje burde vi være mer opptatt av impact enn vi er? Jeg lar det spørsmålet stå åpent. Selv om filosofiens påvirkning i all hovedsak er indirekte, ved å påvirke de som studerer filosofi, ligger det et stort potensiale i denne indirekte påvirkningen. I Norge er vi så heldige å ha Examen philosophicum, som årlig sørger for at tusenvis av studenter får anledning til å studere filosofi. På denne måten har vi som filosofer en ikke ubetydelig påvirkningsmulighet på neste generasjoners studenter, og dermed også på utviklingen av samfunnet vårt. Dersom flere filosofer i tillegg tar sitt samfunnsansvar på alvor, og det gis bedre incentiver for å drive formidling av forskning, så tror jeg sjansene er store for at filosofi kan bli mer betydningsfull i tiden fremover.
Jeg skal la Bertrand Russell få det siste ordet her, en kjent britisk filosof og samfunnsengasjert person. I siste kapittel av sin The Problems of Philosophy (1912) gir han en veldig god beskrivelse av filosofiens verdi:
The man who has no tincture of philosophy goes through life imprisoned in the prejudices derived from common sense, from the habitual beliefs of his age or his nation, and from convictions which have grown up in his mind without the co-operation or consent of his deliberate reason. To such a man the world tends to become definite, finite, obvious; common objects rouse no questions, and unfamiliar possibilities are contemptuously rejected […] Thus, to sum up our discussion of the value of philosophy; Philosophy is to be studied, not for the sake of any definite answers to its questions since no definite answers can, as a rule, be known to be true, but rather for the sake of the questions themselves; because these questions enlarge our conception of what is possible, enrich our intellectual imagination and diminish the dogmatic assurance which closes the mind against speculation; but above all because, through the greatness of the universe which philosophy contemplates, the mind also is rendered great, and becomes capable of that union with the universe which constitutes its highest good.
Foredrag på Café Humaniora, Universitetet i Bergen, 28.1.2016.