Norge faller på den siste klimarangeringen, og regjeringen går inn for ytterligere skatteletter. Er det noen sammenheng her? Vel, ikke nødvendigvis. Det er mulig å kutte skatter og satse hardt på tiltak for å redusere utslipp samtidig dersom det gis prioritet. Likevel er det fristende å vise til noen av de mest interessante funnene i Thomas Piketty bok og knytte disse til dagens klimakrise. Piketty viser for eksempel at gjennomsnittlig toppskatt i USA i perioden 1932-1980 var på 81 prosent, mens gjennomsnittlig skatt på arv var mellom 50 og 60 prosent. Samtidig var store deler av denne perioden preget av økonomisk vekst. Dette skattenivået var et resultat av krisene som rammet de industrialiserte landene fra de økonomiske nedgangstidene i mellomkrigstiden, i krigsårene og i gjenoppbyggingsfasen etter krigen.
Reduksjon av utslipp som monner kan ikke oppnås utelukkende med økonomiske virkemiddel. Men at de vil utgjøre en viktig del av løsningen er klart. Tettheten av el-biler i Norge skyldes primært måten staten belønner valg av el-bil. Utvikling av alternative energikilder vil i en overgangsfase være avhengig av statlige subsidier. Dette illustrerer at mye kan oppnås gjennom politiske handlinger som gir folk insentiver til å endre handlingsmønster. Poenget er at vi befinner oss i en krise nå, en mindre overraskende og mer snikende krise, men likevel en krise de fleste mener begynner å bli akutt. Vi har lenge vært klar over at utslippene gjør at folk dør i andre land. Gradvis merker vi også tydeligere ekstremværet og de konsekvensene det har her hjemme.
I en slik situasjon vil det være klokt av både høyre og venstreside og vurdere hvilke virkemiddel som kan bidra til mer drastiske utslippsreduksjoner. Også om disse virkemidlene fordrer kraftige skatteskjerpelser. Vi har levd med betydelig høyere skatter før. Den pågående krisen tilsier at vi bør ta drastiske grep igjen.