formidling – politiskfilosofi.no

Filosofisk impact

Espen Gamlund on 04/22/201609/15/2017

Den siste tiden har vi fått en diskusjon rundt hva vi vil med filosofi i Norge. Dette er en diskusjon som dukker opp med jevne mellomrom, og det er bra. Vi trenger stadig å reflektere over måten filosofi bedrives på, og hvordan vi ønsker at filosofi skal bedrives i fremtiden. Et av hovedtemaene som har vært diskutert nå er organiseringen av den filosofiske virksomheten ved norske universiteter. Herman Cappelen har tatt til orde for en såkalt ”ekspertisemodell” fremfor det han kaller ”dyrehagemodellen”. I kort trekk innebærer Cappelens forslag en satsing på spesialiserte forskningsgrupper med spisskompetanse innenfor avgrensede felt, fremfor ivaretakelse av breddekompetanse innenfor alle filosofiens områder, slik vi i stor grad gjør i dag. Ved å ansette ”en av hver”, det vil si én moralfilosof, én sinnsfilosof, én språkfilosof, og så videre, ender norske filosofiske institutter opp med en bred, men likevel middelmådig kompetanse. Med Cappelens foreslåtte modell, vil vi isteden ansette ”mange av én” – for eksempel mange språkfilosofer – og da gjerne de som allerede er internasjonalt anerkjente eksperter. På denne måten kan vi i et lite land som Norge bygge opp ekspertmiljøer som er verdensledende på sitt felt.

Det er prisverdig at Cappelen forsøker å tenke konstruktivt om hvordan vi bør organisere norske filosofiske fagmiljøer i fremtiden. Vi må innse at akademia er i endring, noe som innebærer at også filosofi er i endring. Cappelens artikkel fokuserer på fire store utfordringer som han hevder alle akademiske miljøer står overfor i dag. Det er fristende å diskutere alle disse (utfordringene), men jeg skal begrense meg til den tredje utfordringen Cappelen nevner, nemlig ”Hvorfor filosofi?-utfordringen”. Cappelen spør: ”Hvordan overbeviser man ikke-filosofer om at filosofisk forskning er verdt å investere i? Hvorfor bruke begrensede offentlige midler til filosofisk forskning?” Dette er betimelige spørsmål. Cappelens begrunnelse for å drive med filosofi i Norge er at vi skal skape verdensledende filosofisk forskning. Jeg ønsker å utfordre dette premisset til Cappelen om at forskning ved forskningsfronten er den største eller viktigste verdien ved filosofi. Mitt standpunkt er at å skape verdensledende forskning verken er den eneste eller viktigste begrunnelsen for hvorfor vi skal drive med filosofi i Norge. Begrunnelsen for å ha filosofi i Norge må på en eller annen måte være at den har samfunnsnytte. I så måte er undervisning og formidling filosofiens viktigste eksistensberettigelse. Jeg frykter at vi med Cappelens ekspertisemodell risikerer å undergrave vår mulighet til å oppfylle dette viktige samfunnsoppdraget. Resten av artikkelen vil gå med til å begrunne mitt syn. Avslutningsvis fremmer jeg et forslag til hvordan vi kan ivareta hensynet til å beholde filosofi på norsk og samtidig oppfylle formidlingsoppdraget overfor samfunnet.

Akademia i endring

Som nevnt er akademia i stadig endring. Det stilles andre krav til en universitetsansatt filosof i dag enn for bare noen tiår tilbake. La meg trekke frem tre viktige trekk ved denne utviklingen. For det første bidrar den økte spesialiseringen innenfor filosofi til at det blir stadig vanskeligere å holde oversikt over pågående filosofisk forskning. Det publiseres rett og slett vanvittige mengder filosofi i dag. Mye av det som publiseres internasjonalt holder et høyt filosofisk nivå, men veldig lite av det er banebrytende. Det meste er kommentarer til andres arbeider, eller kommentarer til andres kommentarer av andres arbeider.

For det andre er de humanistiske fagene under press. Sviktende studentrekruttering, mangel på jobber for ferdigutdannede humanister, og en generell markedstenkning omkring forskning og utdanning som vektlegger deres nytteverdi i snever økonomisk forstand, legger press på humanistiske fag, inkludert filosofi. Trenden er at færre studenter ønsker å studere filosofi ved norske universiteter. Det reiser et spørsmål om hvordan vi kan øke rekrutteringen til vårt fag i en tid hvor samfunnet i stadig mindre grad synes å etterspørre den kompetansen vi har å tilby. Svaret er at vi som arbeider med humanistiske fag generelt, og filosofi spesielt, må bli flinkere til å synliggjøre det vi holder på med, og relevansen av vårt arbeid for samfunnet. Jeg skal komme tilbake til det.

For det tredje, og beslektet med det forrige punktet, stilles det nå større krav om å vise samfunnseffekten av humanistisk forskning, såkalt ”impact”.[1] I forbindelse med at Forskningsrådet nå skal evaluere humanistisk forskning (HUMEVAL), blir fagmiljøene bedt om å vise forskningens impact. På standardiserte skjemaer skal fagene rapportere eksempler på forskning som har hatt dokumenterbar samfunnsrelevans og ført til endringer i samfunnet. Det er ingen lett bestilling. For vår del betyr dette at vi skal vise på hvilken måte filosofi har innflytelse på samfunnet. Hva slags påvirkning kan filosofi ha på folk i samfunnet? Hvilken effekt kan filosofi ha på politiske beslutninger? Disse spørsmålene fortjener et godt svar.

Intern og ekstern impact

Det skrives mye interessant filosofi i Norge, og stadig mer av det publiseres i gode internasjonale publikasjonskanaler. Det må bety at vi gradvis blir flinkere til å bedrive filosofi, i hvert fall målt opp mot den måten filosofi bedrives i dag. Baksiden av denne medaljen er at det publiseres stadig mindre filosofi på norsk. Dette er synd, samtidig som det er vanskelig å se hvordan dette kan endre seg, i hvert fall på kort sikt. Jeg har imidlertid et forslag til tiltak her, som jeg presenterer i del V.

Herman Cappelen mener, som de fleste andre filosofer, at hans forskning er viktig. Forskningen hans har også resultert i mange og gode publikasjoner. Han jobber ved forskningsfronten, og publikasjonene hans blir lest og kommentert. Cappelens forskning påvirker dermed et lite segment av det filosofiske forskningsfelleskapet. Det er riktignok mer enn mange andre filosofer kan håpe på, men er det nok? Hvilken impact er viktigst for filosofi, den interne impacten vi kan ha på en liten del av faget, eller den eksterne impacten vi kan ha på samfunnet vi lever i? Cappelen spør retorisk om vi egentlig trenger filosofer som ikke er på forskningsfronten, og som kun kommenterer arbeid som blir gjort andre steder. Det er fristende å stille et lignende retorisk spørsmål: Trenger vi egentlig filosofer som er på forskningsfronten, men som forblir usynlige for ikke-filosofer og samfunnet for øvrig? Hvilken verdi har det for samfunnet, som finansierer filosofisk forskning, at Norge har et lite knippe filosofer som er verdensledende innenfor sitt felt? Samfunnsverdien av filosofisk forskning øker neppe proporsjonalt med hvor fremragende den er. Cappelen selv hevder i artikkelen i Norsk Filosofisk Tidsskrift at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom satsing på filosofiske ekspertisegrupper og formidling av filosofi til allmenheten. Men det er en naiv tanke. Satsing på slike ekspertisegrupper innebærer (også i følge Cappelen selv) en nedprioritering av formidling av filosofi, og da er det liten grunn til å tro at slike ekspertisegrupper vil være spesielt synlige i offentligheten.

Man kan hevde at dette ikke nødvendigvis er noe problem for filosofi. Det viktigste er å levere god eller fremragende forskning, ikke å sørge for at filosofi påvirker samfunnet vi lever i. Hensynet til den interne impacten på forskerfelleskapet er altså viktigere enn hensynet til den eksterne impacten vi kan ha på samfunnet. Jeg tror dette er en farlig tanke. Dels fordi et fag som filosofi – som beskjeftiger seg med helt grunnleggende spørsmål knyttet til det å være menneske – nettopp må opprettholde en forbindelse til den verden vi lever i, med de utfordringene mennesker til enhver tid står ovenfor. Og dels fordi den fremtidige finansieringen av filosofi høyst sannsynlig vil avhenge av vår evne til å vise fagets samfunnseffekt eller eksterne impact. Hvorfor-filosofi?-utfordringen reiser derfor et helt grunnleggende spørsmål om filosofiens legitimitet i det 21. århundre. Min påstand er at filosofiens legitimitet vil være betinget av dens evne til å ha en ekstern impact, både lokalt og globalt.

Tre typer av impact

Impact har imidlertid fått et dårlig rykte. I den grad det skal måle hvor viktig noe er, så er det et veldig upresist verktøy. Dette gjelder for eksempel måling og sammenligning av tidsskrifters kvalitet på bakgrunn av deres såkalte ”impaktfaktor”, som er et gjennomsnittsmål for hvor ofte artikler siteres i løpet av et avgrenset tidsrom. Måling av et fags impact er enda vanskeligere. Det skal si noe om i hvilken grad faget og forskningen evner å påvirke eller forandre samfunnet. Hvilken verdi har en slik måling av filosofiens impact? Det er i hvert fall tre mulige syn man kan innta her: Det nihilistiske synet er at spørsmålet om filosofiens impact er uinteressant eller meningsløst. De som mener dette har ingen tro på at filosofi kan påvirke andre enn filosofene selv. Dette er etter min mening et bakstreversk syn på filosofi. Den tiden er forbi da filosofene kunne sitte trygt og godt på innsiden av universitetets vegger å tenke og lage interne skriftserier. Verden forandrer seg, og både forventningene og kravene til akademia er i endring. Å sette seg på gjerdet og melde seg ut av diskusjonen rundt nytteverdien av filosofi, bør derfor ikke være noe alternativ for statsansatte filosofer. Det skeptiske synet er at spørsmålet om filosofiens impact er interessant, men samtidig vanskelig eller umulig å måle. Derfor er ikke dette noe vi bør prioritere. Dette er nok en holdning vi finner blant ganske mange filosofer i dag, og antagelig inkluderer det også Cappelen selv. Flere jeg har snakket med forstår at filosofien, i tillegg til å ha en innside også må ha en utside, men de er skeptiske til hvordan vi kan måle verdien av den påvirkningen filosofi har på folk og samfunn. Det optimistiske synet er at spørsmålet om filosofiens impact er interessant og viktig, at det er mulig å si noe fornuftig om filosofiens impact, og at dette er noe vi bør prioritere. Dette er mitt syn, og jeg skal forsøke å begrunne det litt nærmere.

Jeg har allerede sagt litt om hvorfor jeg mener det både er interessant og viktig å diskutere filosofiens impact. Det er interessant fordi det kan fortelle oss hvordan filosofi påvirker samfunnet, og det er viktig fordi filosofi bør ha som målsetning å ha en påvirkning på mennesker og samfunn. Når det kommer til mulighetene for å si noe om i hvilken grad filosofi har en slik impact, må vi antagelig skille mellom ulike typer av påvirkning et fag som filosofi kan ha. Jeg skal skille mellom tre typer av filosofisk impact: en som stammer fra filosofisk forskning, en som stammer fra formidling, og en som stammer fra undervisning.

Forskningsimpact: En type påvirkning skjer i de tilfeller hvor filosofisk forskning eller filosofiske arbeider faktisk fører til endringer i samfunnet. Det er svært vanskelig å måle en slik påvirkning, men historisk sett er det flere eksempler på at filosofi har bidratt til forandring. Arbeidene til politiske filosofer som John Locke, Thomas Hobbes, Immanuel Kant, og John Stuart Mill med flere, har åpenbart hatt en viktig innflytelse på politikere, og derigjennom på politisk tenkning og praksis de siste århundrene. Flytter vi oss frem til i dag så har Peter Singer, kanskje mer enn noen annen samtidsfilosof, hatt en innflytelse på etisk tenkning og praksis innenfor flere områder, slik som dyreetikk og global rettferdighet. Bevegelsen Effektiv Altruisme, som Singer er endel av, er et eksempel på en etisk praksis som springer direkte ut fra Singers artikkel ”Famine, Affluence, and Morality” fra 1971. I dag har vi dessuten flere eksempler fra bioetikk på at det arbeidet filosofer har gjort påvirker viktige politiske beslutninger og samfunnsendringer.

Når det kommer til filosofiens muligheter for å påvirke samfunnet, erkjenner jeg at dette avhenger av hvilke områder av filosofien vi snakker om. Her er det naturlig å tenke seg at praktisk filosofi har en tydeligere impact enn teoretisk filosofi. En moralfilosof eller politiskfilosof jobber gjerne med praktiske problemstillinger med en klarere samfunnsrelevans enn for eksempel en språkfilosof eller metafysiker gjør. Men språkfilosofen eller metafysikeren gis ikke med det tillatelse til å synke ned i lenestolen; han eller hun bør, i den grad det er mulig, tenke på den mulige relevansen av sitt arbeid for samfunnet.

Formidlingsimpact: En filosof kan altså ha impact gjennom sin forskning. Men en filosof kan også ha impact gjennom mer generell formidling av filosofi til allmenheten. Dette kan gjøres gjennom foredrag, deltakelse i debatter, blogginnlegg og kronikker, med mer. Det som formidles behøver ikke å være resultater av filosofens egen forskning, men kan knyttes til temaer og spørsmål som filosofen har kompetanse på, og som er av offentlig interesse. Vårt samfunnsoppdrag som statsansatte filosofer dreier seg i stor grad om å forvalte denne typen bredere formidling, og det er her jeg frykter at Cappelens ekspertisemodell vil undergrave vår mulighet til å gjøre denne jobben skikkelig, fordi det krever at instituttene ivaretar en breddekompetanse innenfor flere områder av filosofien. Den såkalte dyrehagemodellen sikrer, i langt større grad enn ekspertisemodellen, at vi beholder kompetanse innenfor flere områder av filosofien, som gjør oss bedre i stand til å svare på samfunnsoppdraget. Selv om formidlingsimpacten av filosofi i noens øyne trolig har en lavere verdi eller status enn forskningsimpacten, skal vi ikke kimse av den påvirkning vi som filosofer kan utøve gjennom formidling av faget til offentligheten. Hvis for eksempel en filosof kan bidra til å klargjøre eller opplyse et bestemt spørsmål slik at vi får en mer opplyst debatt, så har filosofen hatt en påvirkning. Denne typen påvirkning er verdifull.

Formidlingsimpacten avhenger av at filosofer faktisk bedriver formidling av filosofi. Men slik systemet er lagt opp i dag, er det dessverre få eller ingen insentiver til å drive slik formidling. Jeg har tidligere diskutert dette problemet i en kronikk i Forskerforum, og skal derfor ikke ta det opp igjen her. Men det må slik jeg ser det bli viktigere å drive formidling, slik at flere gjør det. Og for at flere skal formidle, må statusen til formidling heves betraktelig. Forskningsformidling må derfor få bedre kår i Norge dersom vi skal oppfylle samfunnsoppdraget vårt på formidlingssiden.

Undervisningsimpact: En tredje og viktig påvirkning som filosofi har, er gjennom utdanning og undervisning, som i Norge særlig knytter seg til examen philosophicum. Gjennom våre undervisningstilbud har vi hvert år muligheten til å påvirke alle nye studenter som skal ta en grad ved universitetet, og dermed store deler av hver nye generasjon som skal ut i det norske samfunnet. Hva slags påvirkning har vi på våre studenter? Vi gir dem anledning til å lese klassiske filosofiske tekster, til å tenke nye tanker, reflektere over viktige spørsmål, samt oppøve evnen til argumentasjon. Å lære nye generasjoner norske statsborgere selvstendig kritisk tenkning er kanskje den fremste impacten filosofi kan ha, for gjennom det påvirker vi de menneskene som skal bygge og forandre samfunnet vårt. Intet mindre. Og ettersom examen philosophicum er så viktig for filosofi i Norge, bør vi organisere filosofisk virksomhet i fremtiden på en måte som ivaretar og videreutvikler examen philosophicum. I lys av dette er det ikke åpenbart for meg at Cappelens ekspertisemodell vil klare dette i like stor grad som den eksisterende dyrehagemodellen.

Filosofi på norsk

Jeg har diskutert viktigheten av å satse på formidling og undervisning for å øke den påvirkning filosofi har i Norge. Men det er et annet problem som berører det jeg har diskutert så langt, nemlig at det skrives for lite filosofi på norsk. Det er et problem fordi det svekker vår mulighet til å formidle filosofi på norsk. Grunnen til at det skrives mindre filosofi på norsk skyldes en gradvis kulturendring i retning av å skrive og publisere på engelsk. Selv om man kan beklage denne utviklingen fordi det betyr at mindre god filosofi publiseres på norsk, så er det gode grunner til at norske filosofer skriver på engelsk og publiserer sine arbeider i internasjonale publiseringskanaler. Det er sannsynligvis der forskningsfronten foregår, og det er bare gjennom å publisere i internasjonale tidsskrifter og forlag at en filosof kan ha et håp om å ha intern impact på sitt forskerfelleskap. Her er jeg enig med Cappelen. Ettersom insentivene for å skrive på engelsk er tilstede i dag, så er det ikke behov for å gjøre noe her. Men samtidig som det er fint at filosofer skriver og publiserer på engelsk, må vi ikke risikere å miste norsk som språk for filosofisk forskning og formidling. Jeg vil derfor foreslå en modell for hvordan vi kan beholde filosofi på norsk, samtidig som vi sørger for at filosofi formidles til allmenheten.

I Norge har vi tre tidsskrifter som publiserer filosofiske artikler på norsk. Det er Norsk Filosofisk Tidsskrift, Agora – Journal for metafysisk spekulasjon, og Etikk i Praksis – Nordic Journal of Applied Ethics. Disse tre tidsskriftene er ganske forskjellige med hensyn til profil, men fellesnevneren er at de alle publiserer filosofiske artikler på norsk (selv om både Norsk Filosofisk Tidsskrift og Etikk i Praksis også publiserer artikler på andre skandinaviske språk og på engelsk). Ingen av tidsskriftene blir så vidt meg bekjent nedrent av artikler fra norske filosofer. Og det er kanskje ikke så rart når man tenker på at alle insentiver peker i retning av å publisere i internasjonale tidsskrifter. Dette gjelder både for de som er midlertidige ansatte og skal søke på stillinger, for fast ansatte som vil kvalifisere for opprykk til professor, og for de som ønsker å søke ekstern finansiering. Filosofer i alle disse tre gruppene har alt å tjene på å skrive på engelsk, og alt å tape på å skrive på norsk. Det norske språket for filosofisk forskning blir dermed skadelidende. Spørsmålet er hva vi skal gjøre med det?

Mitt forslag er at vi tenker helt nytt omkring norske filosofiske tidsskrifter, og Norsk Filosofisk Tidsskrift spesielt. Tiden er forbi da Norsk Filosofisk Tidsskrift publiserte original filosofisk forskning på linje med internasjonale tidsskrifter. I fremtiden bør derfor Norsk Filosofisk Tidsskrift mer betraktes som en arena for populærvitenskapelig fremstilling av original forskning. For å ta et eksempel. Jeg publiserer først en artikkel i et internasjonalt tidsskrift. Deretter lager jeg en norsk versjon tilpasset en bredere leserskare – kall den gjerne ”populærvitenskapelig” – som jeg publiserer i Norsk Filosofisk Tidsskrift. Så trykkes kanskje en enda kortere versjon av denne artikkelen igjen i en norsk avis, eller artikkelen plukkes opp på andre måter av mediene og ender dermed opp som forskningsformidling. Tanken må være at Norsk Filosofisk Tidsskrift på denne måten fungerer som en brobygger mellom filosofisk forskning og offentligheten. Noe tilsvarende skjedde da Morgenbladet publiserte en kortere versjon av artikkelen Cappelen først hadde på trykk i Norsk Filosofisk Tidsskrift.

Vi kan ikke lenger tenke at en publikasjon i Norsk Filosofisk Tidsskriftskal sidestilles med en publikasjon i et internasjonalt tidsskrift. Med mitt forslag slår vi dermed også to fluer i en smekk: Vi kan bedre ivareta filosofi på norsk, samtidig som vi formidler filosofi til allmenheten. Dermed blir Norsk Filosofisk Tidsskrift mer å regne som en arena for fagformidling enn en arena for publisering av original forskning. Istedenfor at Norsk Filosofisk Tidsskrift, slik det gjør nå, publiserer middelmådige forskningsartikler, vil det med mitt forslag publisere populærvitenskapelige versjoner av god eller fremragende filosofisk forskning. Man kan også tenke seg en alternativ modell hvor Norsk Filosofisk Tidsskrift gjør begge deler; både publiserer original filosofisk forskning og populærvitenskapelige artikler rettet mot formidling. Uansett hvilken av disse modellene man velger, vil tidsskriftet måtte gjennomgå en omstrukturering. Det må diskuteres nærmere hvordan dette best kan og bør gjøres, men jeg tror det er veien å gå. Man kunne også se for seg at det med en slik modell, blir rom for flere tidsskrifter som populariserer filosofi, hvilket i så fall bare vil bidra til å gjøre filosofi mer synlig i offentligheten.

Oppsummering

La meg forsøke å samle trådene helt til slutt. Jeg har vektlagt at vi må bli flinkere til å forstå og prioritere filosofiens impact eller påvirkning på samfunnet. I lys av de økte kravene om at humanistisk forskning skal ha en impact, må vi bli flinkere til å synliggjøre på hvilken måte filosofi har relevans for samfunnet. Vi kan diskutere om Forskningsrådet, i sin forestående evaluering av humaniora, har lagt til grunn for strenge krav til forskningens impact på samfunnet. Men vi kan ikke løpe fra det faktum at denne evalueringen, i kombinasjon med det økte fokuset på forskningens nytteverdi, stiller krav til oss filosofer om å vise relevansen av faget vårt. Og dette gjelder både filosofisk grunnforskning og mer anvendt filosofi. Dette er heller ikke noe som er spesielt for Norge. I Storbritannia har filosofiens impact i lengre tid spilt en viktig rolle i finansieringen av filosofisk virksomhet. Hvis vi stiller oss spørsmålet om hvorfor samfunnet, med Cappelens egne ord, skal ”bruke begrensede offentlige midler til filosofisk forskning?”, så kan ikke svaret bare være ”fordi den er verdensledende”. Det inviterer jo bare et nytt spørsmål: ”Hvilken nytte har egentlig samfunnet av vår verdensledende filosofiske forskning?” Så skal vi selvsagt problematisere det nyttebegrepet som ofte brukes om forskning, og det er en viktig debatt hvordan vi kan og bør måle nytteverdien av den filosofien som bedrives ved norske universiteter. Men løsningen kan ikke være å løpe fra utfordringen om å vise filosofiens påvirkning på samfunnet. Utfordringen må tvert i mot tas på strak arm. Filosofi må ha impact.[2]

[1] Jeg velger å bruke ordet ”impact” i resten av artikkelen, vel vitende om at jeg burde ha funnet en fullgod erstatning. Selv om ”påvirkning” og ”samfunnseffekt” langt på vei er dekkende for det jeg sier, er ”impact” langt mer innarbeidet og derfor velger jeg å bruke det ordet.

[2] En stor takk til Sveinung Sundfør Sivertsen for nyttige tilbakemeldinger på en tidligere versjon av denne artikkelen.

Denne artikkelen stod opprinnelig på trykk på Salongen.no 15. mars, 2016.

Hvilken verden er den beste?

Espen Gamlund on 01/28/201609/15/2017

Noe av bakteppe for initiativet til Café Humaniora er de siste års diskusjon, både her til lands og internasjonalt, om tilstanden til humaniora. Skal vi tro Fritt Ord-rapporten ”Hva skal vi med humaniora?” befinner humaniora seg i en krise, og denne krisen skyldes sviktende studentrekruttering, mangel på jobber for ferdigutdannede humanister, og en generell markedstenkning omkring forskning og utdanning som vektlegger deres nytteverdi i snever forstand, i form av målbar økonomisk avkastning. Derimot tegner ”Humanities World Report”, som kom på senhøsten i 2014, et mer optimistisk bilde av humaniora. Forfatterne av denne rapporten har gjort kvalitative intervjuer av en rekke forskere fra noen titalls land fordelt over fem kontinenter, og konklusjonen deres er at diagnosen av et humaniora i krise er misvisende. Særlig interessant er rapportens avlivning av myten om at de humanistiske fagene ikke har samfunnsrelevans. Utover å ha en egenverdi, peker flere av forskerne som er intervjuet på humanioras sentrale rolle som premissleverandør i viktige samfunnsspørsmål.

Høsten 2014 satt dekanen ved Det humanistiske fakultet ned en Arbeidsgruppe hvis mandat var å undersøke om fakultetet var tjent med å ha såkalte tematiske profilområder, altså om vårt fakultet er tjent med å bli profilert gjennom noen overgripende temaer som kan synliggjøre felles forskningsinteresser innad, samt stimulere til tverrfaglig samarbeid og profilere fakultetet utad. Sammen med et knippe andre forskere satt jeg i den gruppen, som i mars 2015 leverte en rapport til Dekanatet. Jeg vil trekke frem ett viktig poeng som Arbeidsgruppen var enige om, og som ble løftet frem i rapporten, og det dreier seg om viktigheten av synliggjøring av de aktiviteter som finner sted på fakultetet. Et aspekt ved den såkalte humaniorakrisen, er at færre studenter ønsker å studere humanistiske fag ved universitetene i Norge. Det reiser et spørsmål om hvordan vi kan øke rekrutteringen til våre fag i en tid hvor samfunnet i stadig mindre grad synes å etterspørre den kompetansen vi har å tilby? Svaret er at vi som både studerer og jobber ved HF har et ansvar for å synliggjøre hva vi holder på med, og relevansen av vårt arbeid for samfunnet. En ferdig utdannet student med master i historie, religionsvitenskap eller filosofi, kan ikke forvente at arbeidsgivere skal se den umiddelbare relevansen av disse utdannelsene for arbeidslivet. Det er studentene selv som må vise relevansen av sine studier for potensielle arbeidsgivere. Det samme gjelder oss som er ansatte ved fakultetet. Vi har et tilsvarende ansvar for å synliggjøre relevansen av vårt arbeid for samfunnet. Mer generelt bør en synliggjøring være en sentral del av fakultetets formidlingsstrategi. Synliggjøring går som en slags rød tråd gjennom det jeg skal si i dette foredraget.

Debatten om humanioras verdi kommer til å rulle og gå en god stund fremover, ikke minst som følge av at regjeringen nå har startet arbeidet med en ny stortingsmelding om humanistisk forskning og utdanning. For snaut to uker siden ble det avholdt en innspillskonferanse i Oslo hvor aktører fra ulike deler av samfunnet, inkludert studenter og forskere, holdt innlegg om humanioras samfunnsrelevans. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen innledet med å si at ”Vi er ferdige med debatten om hva vi skal med humaniora, nå vil vi isteden diskutere hva vi vil med humaniora”. En rimelig tolkning av dette er at vi i følge ministeren nå er ferdige med å diskutere humanioras legitimitet, dvs. om vi skal ha humaniora overhodet. Isteden bør vi nå ha en diskusjon om hvilken rolle humaniora kan og bør spille i dagens samfunn, altså hva vi vil med humanistisk forskning og utdanning. Det er flere som har uttalt seg kritisk til at regjeringen nå vil evaluere vår virksomhet. Noen mener vi er ferdige med den debatten, andre igjen er kanskje redde for at den skal konkludere med at humaniora mangler relevans. Jeg er blant dem som ønsker denne stortingsmeldingen velkommen. Vi bør se på dette som en anledning til å synliggjøre vårt arbeid, til å vise både humanioras egenart og egenverdi, samt å få frem relevansen av de humanistiske fagene, for eksempel når det kommer til å møte viktige samfunnsutfordringer, både lokale og globale. Det er all grunn til å være offensive i møte med denne stortingsmeldingen.

Dette skal imidlertid ikke være et forskningspolitisk innlegg fra min side. Jeg vil isteden bruke anledningen til å fokusere på mitt eget fag – filosofi – og verdien av filosofisk forskning og utdanning i den tiden vi lever i. Tittelen på mitt innlegg i dag – ”Hvilken verden er den beste?” – høres antagelig akkurat passe abstrakt ut, samtidig som det forhåpentligvis også er en interessevekkende tittel. Selv de av dere som synes spørsmålet virker håpløst abstrakt, må innrømme at dere lurer på hva svaret er. Hvilken verden er den beste? Jeg skal forsøke å formulere et svar som er noe mindre abstrakt enn selve spørsmålet, og som forhåpentligvis kan fungere som et svar på hvilken verdi filosofi kan og bør ha i vårt samfunn.

III

Spørsmålet om hvilken verden som er den beste forutsetter at det eksisterer flere enn én verden. Men det gjør det vel strengt tatt ikke. Det kan hende det finnes liv på andre planeter, og i så måte finnes det flere verdener, men vi forholder oss til den ene verdenen vi kjenner her på jorden. Når jeg åpner for at det finnes flere mulige verdener, så er ikke det mer mystisk enn at jeg forestiller meg at noe ved den verdenen vi lever i kunne vært annerledes, og på den måten kunne utgjort en annen verden. For eksempel kan vi forestille oss at Café Humaniora ikke hadde sett dagens lys, og hvis så hadde vært tilfelle, hadde vi alle vært et annet sted nå og gjort andre ting. For min egen del kan jeg forestille meg at jeg ikke hadde begynt å studere filosofi, og hvis så hadde vært tilfelle, hadde i hvert fall ikke jeg stått her, selv om Café Humaniora uansett hadde blitt noe av. Da hadde dere, i hvert fall noen av dere, sittet og hørt på en annen HF’er snakke om noe annet enn det jeg gjør. Det var egentlig tilfeldigheter som gjorde at jeg begynte å studere filosofi. I min ungdom var det lite som tilsa at jeg skulle bli akademiker. Jeg var lite interessert i skolen; det var fotballspiller jeg skulle bli. Men når det ikke lyktes meg, så var planen en stund å bli sjåførlærer. På den tiden var det kun ett års utdanning i Stjørdal for å bli sjåførlærer, og ettersom jeg likte å kjøre bil, hørtes det ut som den perfekte jobben for meg. Verdien av utdannelsen ble altså kun målt i hva jeg oppnådde med den i form av en jobb etterpå. Nå i retrospekt ser jeg på det som en veldig umoden tenkemåte. Så oppdaget jeg imidlertid filosofi. Det var som ung student her i Bergen på slutten av 90-tallet. Det var befriende å møte et fag som ga så stort rom for å tenke selv. Det ga maksimalt med autonomi. Filosofi-utdannelsen hadde egenverdi for meg, helt uavhengig av hva jeg senere skulle oppnå med den. Jeg tenkte aldri på hva jeg skulle bli, men fokuserte utelukkende på verdien av å studere filosofi. Jeg vil si jeg var en intellektuelt nysgjerrig student, som ikke nøyde meg med å lese pensum. Faktisk leste jeg alt annet enn pensum, fordi det stort sett fantes bedre lærebøker enn de som stod på pensum. Jeg tilbrakte mye tid på Universitetsbiblioteket, for å si det sånn. Det var en fin tid. Jeg liker å tro at det er nettopp den innstilingen til studiet som har gjort at jeg i dag har en jobb som statsansatt filosof.

Når det er sagt, venter det selvfølgelig ikke en universitetsjobb på alle som studerer filosofi. Sannheten er at de fleste som studerer filosofi vil måtte finne seg en jobb utenfor akademia. Den gode nyheten er at en grad i filosofi kan vise seg å være en svært god investering, både personlig og karrieremessig. Jeg skal komme tilbake til det litt senere.

Men det var dette med mulige verdener da. En mulig verden er altså en verden som er ganske lik den vi lever i, men som samtidig er forskjellig alt ettersom hva vi forestiller oss som annerledes ved den. Forestillingen om mulige verdener forutsetter kontrafaktisk tenkning, altså at vi tenker oss at ting kunne vært annerledes enn det er. Filosofer gjør utstrakt brukt av kontrafaktisk tenkning som metode. Vi lager tankeeksperimenter for å illustrere viktige filosofiske poenger. Det er et nyttig metodisk redskap. Noen historikere bedriver kontrafaktisk historieskriving – historien om det som ikke skjedde. Øystein Sørensen har skrevet en god bok om dette. Hva om Hitler hadde vunnet andre verdenskrig? Hva om terrorangrepet på USA 11. september 2001 aldri hadde funnet sted? Hva om terrorangrepene 22. juli 2011 her i Norge aldri hadde skjedd? Hvis vi skriver om viktige deler av historien, ville verden sett annerledes ut, på den ene eller andre måten. Når jeg spør hvilken verden som er den beste, så forsøker jeg å stimulere fantasien til å danne oss forestillinger om hvordan verden kunne sett annerledes ut dersom vi skriver om historiebøkene, og enda viktigere, til å forestille oss hvordan verden i fremtiden kan bli annerledes avhengig av hva som skjer, og hvilke valg vi gjør, i tiden fremover.

Den beste verdenen ville utvilsomt vært en verden uten alle de problemene vi kjenner i dag, slik som fattigdom, krig, klimaendringer osv. Jeg skal gjøre én viktig avgrensning når det gjelder å svare på spørsmålet mitt; min påstand vil kort og godt være at en verden med filosofi er en bedre verden enn en verden uten filosofi. Dette er et risikabelt prosjekt fordi det er enkelt å forestille seg en verden uten filosofer, og det er vanskelig å måle hvilken rolle filosofer og filosofi har i verden slik vi kjenner den. Selv om det sikkert stemmer, vil min påstand likevel være at en verden uten filosofer, og uten filosofi som sådan, på en eller måte ville vært en fattigere verden. Jeg håper å gi grobunn til denne påstanden i resten av mitt foredrag.

Vi har tre hovedoppgaver her på universitetet: Vi skal forske, undervise, og formidle. La meg si litt om hvordan jeg tenker meg at filosofi og filosofer kan og bør bidra i utførelsen av disse oppgavene. Jeg begynner med forskning.

Forskning: Det sies gjerne at forskningen skal være nyttig. Forskningen må bidra med ett eller annet. Ser man for eksempel på tildelingen av forskningsmidler fra Forskningsrådet de siste årene, så kommer humaniora langt bak de tekniske og naturvitenskapelige fagene. Disse fagene betraktes åpenbart som mer nyttige enn de humanistiske fagene. En grunn til dette er at det er enklere å måle resultatene av denne forskningen. Prosjekter innenfor disse fagene gir en bedre eller tydeligere økonomisk avkastning enn de humanistiske fagene. Humaniora gir en avkastning som verken er umiddelbar eller som lar seg måle i kroner og øre. Det er en utfordring for våre fag. Jeg skal ikke forsøke å redegjøre for relevansen av humanistisk forskning generelt, men begrense meg til å si noe om filosofi spesielt.

Hvor nyttig er filosofisk forskning egentlig? Igjen spørs det hva slags nyttebegrep vi legger til grunn. Filosofer undersøker de helt grunnleggende spørsmålene ved menneskets eksistens, men fagets mangfoldighet gjør at vi undersøker ganske forskjellige sider ved vår eksistens. Noen filosofer undersøker om mennesket har fri vilje, noen om hva kunnskap er, andre forsker på hvordan språket gjør oss i stand til å kommunisere med hverandre, og atter andre (som meg selv) undersøker hva som er rett og galt og hva som kjennetegner et rettferdig samfunn. Den disiplinbaserte filosofiske forskningen lærer oss om hva det vil si å være menneske, trekker opp grensene for hva vi kan vite om den verden vi lever i, og stiller de helt avgjørende og kritiske spørsmålene om hvordan vi bør handle og leve i verden. Filosofisk forskning kan bidra med ny og verdifull kunnskap innenfor alle områdene av filosofien, og denne kunnskapen er viktig selv om dens nytteverdi kanskje ikke lar seg måle som prosentandel av et lands BNP.

En god del av den forskningen som filosofer bidrar til foregår dessuten i tverrfaglig samarbeid med forskere fra andre fag. Filosofer samarbeider med matematikere, lingvister, biologer, medisinere, jurister og andre fagfelt om forskjellige problemstillinger. La meg ta et eksempel fra min egen forskning. De siste fire årene har jeg vært del av en internasjonal og tverrfaglig sammensatt forskningsgruppe bestående av filosofer, helseøkonomer, medisinere og statsvitere, som har undersøkt hvordan vi bør prioritere begrensede helseressurser i global helse. Prosjektet har vært finansiert av Norad. Det har vært lærerikt å få samarbeide med toppforskere fra disse fagfeltene på et tema som både er interessant faglig og viktig etisk og politisk sett. Utgangen på prosjektet blir en bok på Oxford University Press senere i år, og målsettingen er at dette arbeidet skal informere politikere og andre beslutningstakere i global helse.

Selv om en del filosofer jobber tverrfaglig og med anvendte spørsmål, er det viktig å understreke at mange av de spørsmålene filosofer beskjeftiger seg med unndrar seg enkle svar, og ofte er vårt bidrag vel så mye å opplyse et bestemt spørsmål eller problem, som å frembringe klare svar med to streker under. Filosofiske spørsmål er annerledes enn de fleste andre vitenskapelige spørsmål. Etiske spørsmål, som jeg jobber med, er ofte så komplekse at mitt bidrag som filosof primært bli å belyse og opplyse diskusjonen, klargjøre begreper og posisjoner, og å vise hvilke hensyn som er etisk relevante. Mange etiske spørsmål unndrar seg enkle svar. Derfor ender jeg ofte opp med å si ”på den ene siden sånn og sånn, men på den andre siden slik og slik”. Hvilken konklusjon jeg selv trekker er ofte sekundært.

Noen vil innvende at filosofien ikke frembringer ny og verdifull kunnskap i samme grad som de empiriske vitenskaper. Men dette bygger trolig på en veldig snever forståelse av hva som er verdifull kunnskap. Særlig ofte fremheves moderne teknologisk forskning som nyttig. Hva er vel mer nyttig enn forskning som kan bidra med teknologiske løsninger som gjør livet både enklere og bedre? Man kan godt være både teknologioptimist og teknologisympatisk, samtidig som man fremhever nødvendigheten av å reflektere over formålet med utviklingen av ny teknologi. For eksempel kan vi kanskje snart gjenskape allerede utryddede dyrearter, slik som mammuten og sabeltanntigeren, men spørsmålet er likevel om vi burde gjøre det? Er det en god idé? Det finnes nå gentester på nett som kan avdekke om folk har risiko for å utvikle alvorlige sykdommer; men spørsmålet er om vi burde ta en slik test. Hva om den avslører at du har uhelbredelig kreft? Bør vi ønske ny teknologi velkommen? Slike verdispørsmål er helt nødvendig å stille stilt ovenfor ny teknologi, og her kan filosofi yte verdifulle bidrag.

Vi må heller ikke glemme at filosofiens verdi også ligger i at den fremmer refleksjon. Både som individer og som samfunn må vi hele tiden reflektere over oss selv, og til dette formål er filosofien til uvurderlig hjelp. Jeg kunne ønske meg at refleksjon hadde en betydelig høyere status enn det har i dagens samfunn. I så måte er det en viktig oppgave for skolen å legge til rette for refleksjon så tidlig som mulig, slik at studentene er intellektuelt nysgjerrige når de begynner på universitetet.

Jeg mener det hersker det liten tvil om at det filosofien kan bidra med er viktig, hvis den kan hjelpe oss til bedre å forstå oss selv og den verden vi lever i. Men det er vår oppgave som filosofer å synliggjøre filosofiens verdi.

Undervisning: Når jeg studerte filosofi, ble jeg veldig ofte møtt med enten ”Oi det er spennende, fortell mer”, eller ”Hva kan du bli med en grad i filosofi?” Den første reaksjonen endte ofte med en interessant samtale om filosofi, den andre stagnerte raskt fordi jeg slet med å redegjøre for filosofiens relevans for folk som ikke selv kjente til filosofi. Som nevnt tidligere studerte jeg filosofi for dets egen skyld. Filosofistudiene hadde altså en utpreget egenverdi for meg. Min første jobb etter endt hovedfag i filosofi var imidlertid som vaskehjelp hos eldre mennesker på Oslos beste vestkant. Selv om jeg hadde glede av samtalene med de eldre menneskene jeg traff i jobben som vaskehjelp, må jeg innrømme at jeg akkurat i den perioden lurte på om jeg hadde valgt riktig utdannelse. Men så fikk jeg jobb som høgskolelektor i filosofi ved Høgskolen i Nesna et år, og deretter doktorgradsstipend i filosofi. Plutselig hadde jeg filosofi som jobb. Det var og er fremdeles et stort privilegium.

Min lille historie er neppe unik, i den forstand at jeg tror mange som tar en grad i humaniora opplever noe av det samme som meg, nemlig at samfunnet ikke nødvendigvis ser relevansen av en slik utdannelse. Samfunnet etterspør ikke humanister, i hvert fall ikke eksplisitt. Her mener jeg altså at ansvaret ligger på skuldrene til studentene selv; de må vise på hvilken måte samfunnet kan nyttiggjøre seg deres kunnskap og kompetanse. Når det gjelder filosofi, så har det verdi på flere måter for den som studerer faget. For det første bidrar filosofistudiene til at du blir litt annerledes enn andre. Familien din merker det, kjæresten din merker det – alle som omgås deg merker at du på en eller annen måte preges av å studere filosofi. ”Annerledes” har her minst to betydninger, en positiv og en mer negativ. Den negative knytter seg til at du sannsynligvis blir litt sær, i hvert fall etter en stund. Du bruker mye tid på å tenke på spørsmål og problemstillinger som de færreste i din omgangskrets har noen som helst idé om. Hvis du i tillegg er av den typen som kopler filosofien til ditt eget liv, og bruker den som en arena for selvransakelse og introspeksjon, kan du fort ende opp med å bli en litt rar, innadvendt særing som tilsynelatende har mistet kontakten med ”virkeligheten der ut”.

Etter at du har fullført en grad i filosofi blir du imidlertid positivt annerledes i betydningen ”interessant”. Studenter i mange andre fag lærer en hel masse faktakunnskap om verden, dvs. de lærer hva de skal tenke. Men som filosofistudent lærer du noe som er mer grunnleggende, du lærer hvordan du skal tenke. Du lærer å tenke logisk og kritisk på en måte som både har verdi for deg personlig, og når du skal søke jobber. Gjennom å studere filosofi blir du et selvstendig tenkende menneske som kan ta kritisk stilling til en rekke viktige spørsmål og problemstillinger som angår hva det vil si å være menneske, og hvordan samfunnet bør organiseres og utvikles. Du blir i stand til å håndtere store mengder med informasjon og kunnskap, til å skille gode og dårlige argumenter fra hverandre, og til å argumentere på egenhånd for filosofiske syn. Kort sagt, filosofien gir deg noen redskaper som har egenverdi for deg fordi det gir deg verdifulle perspektiver på ditt eget liv og verden for øvrig, samtidig som disse redskapene har en nytteverdi for deg når det gjelder å skaffe deg en interessant og relevant jobb. Din kompetanse etter en grad i filosofi er gull verdt for mange arbeidsgivere. Undersøkelser fra USA viser at personer med mastergrad i filosofi gjør det bra på arbeidsmarkedet. De fleste får relevante jobber, og mange tjener også bra. Jeg kjenner ikke til lignende undersøkelser fra Norge, men her i Bergen har vi en viss oversikt over uteksaminerte studenter med mastergrad i filosofi, og alt tyder på at de får varierte og relevante jobber innenfor kultur, utdanning, og organisasjonslivet. Etter endt doktorgrad i filosofi fikk jeg jobb i Forskningsavdelingen i Kunnskapsdepartementet. Der kom mine analytiske ferdigheter til nytte, min evne til å håndtere store mengder informasjon, og mine skriveferdigheter. Problemet var bare at jeg kjedet meg, og jeg savnet akademia. Derfor sa jeg opp etter bare tre måneder.

Formidling: Den siste viktige oppgaven vi har som ansatt ved et universitet i Norge, er formidling. Vårt samfunnsoppdrag krever at vi formidler tilbake til samfunnet det vi holder på med. Jeg har vært opptatt av formidling i lang tid, faktisk helt siden jeg begynte som stipendiat tilbake i 2005. Siden da har jeg brukt ganske mye tid på formidling av filosofi til allmenheten, og jeg skal si litt om hvorfor jeg mener det er viktig at vi filosofer er synlige i offentligheten.

All filosofi trenger ikke formidles til allmenheten rett og slett fordi allmenheten ikke har en interesse i all den forskningen som bedrives blant filosofer. Det er heller ikke alle filosofer som er egnet til å formidle filosofi, og de bør derfor holde seg unna offentligheten. Men mye filosofi kan og bør formidles til allmenheten, og mange filosofer er utvilsomt godt skikket til dette. Og dersom filosofien skal være relevant, må den være synlig. Filosofer som er skikket til å formidle må derfor være synlige. Hvordan skal så filosofer formidle filosofi i det offentlige rom?

Mitt inntrykk at mange ser filosofiens betydning for samfunnet, og filosofer er åpenbart mer synlige i offentligheten i dag enn for noen få tiår tilbake. Dette henger kanskje sammen med at verden er befolket med flere filosofer i dag enn tidligere. Likevel tror jeg filosofers synlighet i offentligheten skyldes et genuint behov for filosofiske perspektiver på viktige samfunnsspørsmål. Selv opplever jeg oftere å bli spurt om å holde foredrag og stille opp i intervjuer i radio, aviser og magasiner for å belyse viktige samfunnsspørsmål. Jeg får i gjennomsnitt en henvendelse i uken som angår formidling. Ett eksempel vil jeg trekke særlig frem. I et års tid nå har jeg, sammen med et par kollegaer, vært så heldig å få være med i Verdibørsen på NRK P2 for å diskutere filosofiske spørsmål. Vi kaster et filosofisk skråblikk på en nyhetssak i uken som har gått. Det er utfordrende, men samtidig lærerikt, og ikke minst er det artig. Og gode tilbakemeldinger fra lytterne gjør at vi antagelig får fortsette med det en god stund fremover. Det er jeg glad for.

Flere av mine kollegaer opplever også å få formidlingsoppdrag. Dette er en utvikling vi skal være glade for. Og vi skal være takknemlige for at vi har gode ambassadører der ute i offentligheten som profilerer filosofi på en god måte. Min kollega ved Universitetet i Bergen, Lars Fr. H. Svendsen, er kanskje den beste ambassadøren vi har her til lands, mens Michael Sandel ved Harvard University tjener som eksempel på en fremtredende fagformidler i USA.

Men til tross for at filosofien i større grad når ut i offentligheten i dag, mistenker jeg at det fremdeles hersker en myte om filosofen som en mann med langt grått skjegg som lever tilbaketrukket fra samfunnet i elfenbenstårnet sitt. Jeg mistenker også at noen av mine eldre kollegaer skulle ønske at situasjonen fremdeles hadde vært slik at filosofen kunne leve trygt på innsiden av universitetet, uten å måtte vise ansiktet sitt blant folk på torget. Men jeg mener denne myten om den tilbaketrukkede filosofen må avlives med en gang, rett og slett fordi den er feilaktig. Filosofien har kanskje aldri vært mer omgjengelig og tilgjengelig enn den er i dag. Men det er vi filosofer selv som må ta ansvar for å avlive den gamle myten en gang for alle. Det må vi gjøre gjennom å ta på oss det samfunnsansvaret vi faktisk har. Så er det et interessant og viktig spørsmål hvordan det kan skapes incentiver for formidling ved universitetet, men det skal jeg la ligge her.

Jeg skal avslutte foredraget med noen bemerkninger om filosofiens legitimitet i dag. Et viktig spørsmål i forlengelsen av det jeg har sagt er hvordan filosofi, og for så vidt andre humanistiske fag, kan og bør legitimere sin virksomhet. Hva slags filosofisk forskning skal staten finansiere? Kan det for eksempel forsvares å bevilge statlige penger til å skrive nok en avhandling om Platon eller Kant? En skeptiker vil stille spørsmålstegn ved nytteverdien av denne forskningen. En slik holdning er selvsagt ikke populær blant filosofer, fordi den lett fører til en instrumentalisering av filosofien. Poenget er selvsagt ikke å begrunne filosofi instrumentelt, men all den tid staten finansierer fagfilosofers virke må samfunnet kunne forvente å få noe igjen. Filosofi, som alle andre fag, må derfor legitimere sin virksomhet – ikke bare internt gjennom å vise til at det gjenstår flere ubesvarte spørsmål i Platon og Kants forfatterskap – filosofi må også legitimere seg eksternt ved å svare på de forventningene samfunnet har til oss som filosofer og det vi arbeider med.

Men nøyaktig hva slags innvirkning har filosofi egentlig? Jeg kjenner få som bedriver filosofi ut fra en forestilling om at det de skriver skal ha en direkte innvirkning på samfunnet de lever i. Noen unntak finnes det selvfølgelig, slik som eksempelvis den australske filosofen Peter Singer – som er kjent for sine arbeider om fattigdom, klima og dyr, med mer – men de fleste har mer beskjedne ambisjoner på vegne av sitt virke som filosof. Ikke desto mindre ønsker antagelig de fleste filosofer å bli lest, og ikke bare av andre fagfilosofer og studenter, men også av et bredere publikum utenfor universitetet. Som en kuriositet kan jeg nevne at jeg i fjor høst skrev en kronikk i Aftenposten hvor jeg argumenterte for at det er moralsk galt å spise kjøtt. Den hadde i følge Aftenposten over 40.000 lesere. En vitenskapelig artikkel om samme tema hadde trolig hatt noen titalls lesere. Vi filosofer, og for så vidt humanister generelt, er mindre opptatt av impact enn for eksempel medisinere. Kanskje burde vi være mer opptatt av impact enn vi er? Jeg lar det spørsmålet stå åpent. Selv om filosofiens påvirkning i all hovedsak er indirekte, ved å påvirke de som studerer filosofi, ligger det et stort potensiale i denne indirekte påvirkningen. I Norge er vi så heldige å ha Examen philosophicum, som årlig sørger for at tusenvis av studenter får anledning til å studere filosofi. På denne måten har vi som filosofer en ikke ubetydelig påvirkningsmulighet på neste generasjoners studenter, og dermed også på utviklingen av samfunnet vårt. Dersom flere filosofer i tillegg tar sitt samfunnsansvar på alvor, og det gis bedre incentiver for å drive formidling av forskning, så tror jeg sjansene er store for at filosofi kan bli mer betydningsfull i tiden fremover.

Jeg skal la Bertrand Russell få det siste ordet her, en kjent britisk filosof og samfunnsengasjert person. I siste kapittel av sin The Problems of Philosophy (1912) gir han en veldig god beskrivelse av filosofiens verdi:

The man who has no tincture of philosophy goes through life imprisoned in the prejudices derived from common sense, from the habitual beliefs of his age or his nation, and from convictions which have grown up in his mind without the co-operation or consent of his deliberate reason. To such a man the world tends to become definite, finite, obvious; common objects rouse no questions, and unfamiliar possibilities are contemptuously rejected […] Thus, to sum up our discussion of the value of philosophy; Philosophy is to be studied, not for the sake of any definite answers to its questions since no definite answers can, as a rule, be known to be true, but rather for the sake of the questions themselves; because these questions enlarge our conception of what is possible, enrich our intellectual imagination and diminish the dogmatic assurance which closes the mind against speculation; but above all because, through the greatness of the universe which philosophy contemplates, the mind also is rendered great, and becomes capable of that union with the universe which constitutes its highest good.

Foredrag på Café Humaniora, Universitetet i Bergen, 28.1.2016.

Sidebar