Espen Gamlund & Sveinung Sundfør Sivertsen
Hva vil det si å moralisere? Dette spørsmålet har opptatt oss en hel del det siste året. I Sivertsens tilfelle oppstod interessen da han la merke til hvor utbredt beskyldninger om «moralisering» er i det offentlige ordskiftet. I Gamlunds tilfelle var det erfaringen av selv å være gjenstand for beskyldninger om moralisering som utløste ønsket om å finne ut hva som ligger i begrepet. I etterkant av en kronikk om vegetarisme i Aftenposten ble Gamlund anklaget for å bedrive illegitim moralisering gjennom å hevde at det er moralsk galt å spise kjøtt.
Etter å ha gjort noen spede forsøk på å ta opp spørsmålet til debatt i tidsskriftet Røyst og avisen Klassekampen, fikk vi ideen om å lage et temanummer av Norsk Filosofisk Tidsskrift der vi ville invitere til refleksjon rundt moraliseringens natur og legitimitet.
Grunnleggende ambivalens. Historisk sett har «moralisten» båret i seg en grunnleggende ambivalens, all den tid det å kalle noen en «moralist» både har kunnet være en hedersbetegnelse og en fordømmelse.
Robert K. Fullinwider knytter denne dobbeltheten til et grunntrekk ved hva moralen krever av oss: Vi skal være strenge i bedømmelsen av oss selv, og barmhjertige i vår bedømmelse av andre.
Denne formaningen, som Fullinwider finner igjen i blant annet Bibelen og Kants moralfilosofi, springer delvis ut av erkjennelsen av at alle bedømmelser, og særlig bedømmelser av andre mennesker, er grunnleggende usikre. Men selv om man «vet» at den andre har gjort noe galt, skal det ifølge denne moraltradisjonen være en høy terskel for å blande seg inn i andres liv.
Men hva gjør vi da, som privatpersoner uten spesiell moralsk autoritet, når andre privatpersoner opptrer på en måte som vi har god grunn til å hevde er umoralsk eller som strider mot etablerte normer for rett og galt?
Moralloven. I siste nummer av Norsk filosofisk tidsskrift viser Arne Johan Vetlesen at det slett ikke er enkelt å komme med moralsk kritikk. Det betyr likevel ikke at vi skal la være.
Vetlesen deler Fullinwiders oppfatning av at moralisering kan være positivt, og mener at moraliseringens dårlige rykte i dagens samfunn kan spores til fire relaterte utviklingstrekk:
(1) En økende grad av pluralisme i betydningen av at flere verdisett anerkjennes som likeverdige.
(2) Økt vektlegging av individualisme slik at enkeltindividets valg ses (utelukkende) som legitime uttrykk for dennes frihet.
(3) En antipaternalisme hvor det kritiske blikket vendes fra det som kritiseres til den som kritiserer.
(4) Konstruktivisme som en avvisning av moralske sannheter, og en tilhørende mistenkeliggjøring av de som stiller seg til doms over andre.
Regelrett feighet. Problemet er at det som på overflaten høres moralsk høyverdig ut – å vise respekt for likeverdige, autonome voksne – i praksis ofte er konfliktskyhet eller regelrett feighet.
Videre er selve anklagen om moralisering i seg selv en form for moralisering, all den tid det er en normativ vurdering av hva andre skal og ikke skal gjøre.
Og i motsetning til moralsk kritikk, som flagger sitt standpunkt, er det vi kan kalle «moralisering over moralisering» til hinder for åpen diskusjon. Kanskje det er dette som er den verste formen for moralisering?
(Denne teksten ble først publisert på Verdidebatt.no 5.10.2017. En lengre utgave av teksten ble første gang publisert i Norsk filosofisk tidsskrift #03 / 2017 (Volum 52).
