I Norge har kvinner rett til å ta abort innen utgangen av tolvte svangerskapsuke. En kvinne trenger ikke å oppgi noen spesiell grunn for å ville avbryte svangerskapet i denne perioden. Dersom hun oppgir som grunn for abort at hun ikke ønsker et barn med et utviklingsavvik, så bør samfunnet respektere hennes beslutning.
Vi har den siste tiden hatt en offentlig debatt her til lands om abort og Downs syndrom. Det er ikke første gang vi har en slik debatt, og denne gangen blusset den opp i forbindelse med et intervju med Aksel Braanen Sterri i tidsskriftet Minerva, hvor han hevder at kvinner bør ha rett til informasjon om bestemte egenskaper ved fosteret de bærer i magen. Som et ledd i sin begrunnelse hevdet Sterri at mennesker med Downs syndrom ikke kan leve fullverdige liv. Dette har fått flere til å reagere, deriblant kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.
Det er ikke overraskende at abortspørsmålet skaper debatt. Det står tross alt om liv og død, hvilket naturlig nok frembringer følelser og engasjement. Likevel er det forbausende at Sterri møtes med såpass sterk motstand som han gjør, all den tid kjernen i argumentasjon hans ikke bør være kontroversiell. Sterri forsvarer kvinners rett til å få informasjon om fosteret har utviklingsavvik så tidlig som mulig i svangerskapet slik at de kan ta et informert og veloverveid valg om de ønsker å avbryte svangerskapet eller ikke. Når vi vet at ni av ti foreldre velger å avbryte svangerskapet når det påvises at fosteret har Downs syndrom, har Sterri tilsynelatende mange på sin side.
Det foregår egentlig flere debatter parallelt her. I det følgende skal jeg komme med noen merknader til de punktene jeg mener det er viktig å få belyst ytterligere.
1. Abortloven
Én debatt har dreid seg om grunnlaget for abortloven vi har i dag. Selv om de fleste trolig forsvarer kvinners rett til selvbestemt abort innen utgangen av tolvte svangerskapsuke, er abortspørsmålet fremdeles kontroversielt. Det er mange som mener abort er drap og derfor uetisk. Dette gjelder særlig dem som vektlegger at livet får moralsk verdi eller status allerede ved unnfangelsen. Det er to hensyn som er særlig relevante for abortspørsmålet. Det ene dreier seg om fosterets moralske verdi eller status. Det andre dreier seg om kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp. Abortlovens grense ved tolvte svangerskapsuke innebærer at samfunnet frakjenner embryoet eller fosteret en moralsk status før dette. Vi sier gjerne at fosteret ikke er en person. At fosteret ikke er en person betyr at det ikke er en part i en sak hvor en kvinne vurderer abort, som igjen betyr at fosteret ikke har noen rettigheter som samfunnet skal beskytte.
Man kan spørre hva som er grunnlaget for å sette grensen for selvbestemt abort ved utgangen av tolvte svangerskapsuke. Jeg kjenner ikke til forarbeidene til abortloven, og kan derfor bare spekulere i hva dette grunnlaget skulle være. Det er i hvert fall vanskelig å finne holdbare filosofiske grunner for å sette grensen her. Det skjer så vidt meg bekjent ingenting moralsk relevant med fosterets utvikling fra tolvte til trettende svangerskapsuke som skulle tilsi at abort etter utgangen av tolvte uke er moralsk mer problematisk enn abort før dette tidspunktet. I Sverige går for øvrig grensen for selvbestemt abort ved utgangen av attende svangerskapsuke. Antagelig var begrunnelsen her til lands i sin tid pragmatisk og politisk motivert, ut fra tanken om at det var bedre å sette denne grensen tidligere enn senere for å unngå etiske vanskeligheter.
Det kan diskuteres om grensen for selvbestemt abort bør skyves på, eventuelt dersom det vil løse noen vanskeligheter knyttet til bruken av fosterdiagnostikk. Likevel bør den prinsipielle vurderingen av kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp ikke rokkes ved. Dersom grunnen til at en kvinne ønsker abort er at fosteret har et utviklingsavvik som hun har grunn til å tro vil redusere hennes livskvalitet, så må hensynet til fosteret vike. Mer om dette i neste punkt om fosterdiagnostikk.
2. Fosterdiagnostikk
Utregninger fra Medisinsk fødselsregister viser at de fleste gravide ønsker å avbryte svangerskapet dersom undersøkelsen viser at fosteret har alvorlige utviklingsavvik eller sykdom. Omtrent 90 % av foreldrene velger å ta abort ved påvist Downs syndrom i Norge i dag. Praksis er at foreldre må søke en abortnemd om å få ta abort etter tolvte svangerskapsuke. Dette kan gjøres frem til uke 22. Men jo senere man ønsker å ta en abort, desto større krav stilles det til begrunnelsen man oppgir for aborten. Etter uke 18 skal det foreligge svært tungtveiende grunner til for å få aborttillatelse. Er fosteret blitt levedyktig så er abort ikke tillatt. Fosterdiagnostikk gir muligheter til å undersøke fosteret med tanke på å avdekke sykdommer eller utviklingsavvik. Et av spørsmålene som har vært oppe til diskusjon den siste tiden er om kvinner bør få anledning til å ta en blodprøve (NIPT) for å få kunnskap om fosterets egenskaper og eventuelle utviklingsavvik tidlig i svangerskapet.
Vi kan skille mellom tre ulike begrunnelser for å tillate slik fosterdiagnostikk. For det første kan det begrunnes med at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt eller nyttig om det fødes færre mennesker med utviklingsavvik. Dette argumentet lukter eugenikk og har lite aksept i våre dager. For det andre kan fosterdiagnostikk begrunnes av hensyn til de ufødte barna. Her vil argumentet være at fordi det medfører store kostnader for de menneskene det gjelder å leve med utviklingsavvik, så er det bedre om vi forhindrer at disse livene skapes i første omgang. Dette reiser interessante populasjonsetiske spørsmål som jeg ikke skal forfølge videre her. Men det synes klart at dersom man ved hjelp av fosterdiagnostikk kan avdekke sykdommer eller utviklingsavvik som innebærer at livet ikke vil være verdt å leve for de menneskene som fødes med disse sykdommene eller utviklingsavvikene, så har vi tungtveiende grunner til å abortere de fostrene det gjelder.
For det tredje, og beslektet med det forrige punktet, kan bruken av fosterdiagnostikk begrunnes med henvisning til foreldrenes interesse i å få kunnskap om egenskapene til sitt fremtidige barn. De kan være interessert i denne kunnskapen både av hensyn til sin egen og fremtidige barns livskvalitet. Her er det viktig å huske på at valget om å få barn er en av de viktigste beslutningene som tas i et menneskes liv, samtidig som det er den beslutningen vi kanskje har minst kontroll over. Vi vet ikke hva slags barn vi får, og den uvitenheten kan representere en stor belastning. Får vi et friskt barn eller ikke? I dette lyset er det veldig forståelig at foreldre ønsker å ha mer kontroll over hvilke egenskaper barna deres får. Foreldre ønsker i det minste å vite om de får et friskt barn eller ikke. Hvis for eksempel fosterdiagnostikk kan avdekke om et foster har Downs syndrom, så er det verdifull informasjon for de vordende foreldrene. Dersom de ønsker et barn med Downs syndrom så gjør denne kunnskapen dem bedre i stand til å forberede seg på det som kommer. Dersom de ikke ønsker et barn med Downs syndrom så kan de velge å ta abort. I lys av dette så synes slik fosterdiagnostikk utelukkende å være et gode.
Abortlovens § 2c åpner som kjent for senabort ved alvorlige sykdommer hos fosteret. Herunder regnes blant annet Downs syndrom. Morten Magelssen og Kristin Clemet har hevdet at denne lovbestemmelsen er diskriminerende fordi den lar én egenskap ved fosteret – at det har trisomi 21 – være avgjørende for dets moralske verdi og rettsvern. Denne kritikken synes å ha noe for seg, og spørsmålet er derfor hvordan vi kan unngå en slik diskriminering. En mulighet er å tilby fosterdiagnostikk (f. eks. NIPT) som kan påvise om fosteret har Downs syndrom til alle kvinner som ønsker det innen utgangen av tolvte svangerskapsuke. Da kan vi beholde dagens abortgrense. En annen mulighet er å utvide grensen for selvbestemt abort, for eksempel til uke 18 eller 20. I begge tilfeller ville det innebære at § 2c ble fjernet og kritikken om diskriminering ville bortfalt.
Hvis det viser seg at stadig flere benytter seg av de mulighetene som ligger i fosterdiagnostikk, blir de sannsynlige konsekvensene at det fødes færre barn med de tilstandene som utgjør grunnlaget for foreldrenes beslutning om å ta abort. Det kan for eksempel innebære at det fødes færre barn med Downs syndrom. Hvilken verdi skal vi sette på et slikt utfall? Ett svar er at det ikke kan være negativt for de barna som aldri ble til. Såfremt man aksepterer at kvinner skal ha rett til selvbestemt abort, og såfremt man kan skaffe informasjon om fosterets egenskaper på et tidlig stadium i svangerskapet (f. eks. innen tolvte svangerskapsuke), så synes ikke dette å være moralsk sett problematisk. Derimot kan det hevdes at dette vil ha negative konsekvenser for dem som i dag lever med Downs syndrom og deres pårørende. De vil utsettes for en stigmatisering og kanskje også diskriminering. Til dette er det å si at en slik stigmatisering eller diskriminering av mennesker med Downs syndrom er en uheldig sideeffekt, men en vi trolig må leve med. Det ville vært enda verre dersom vi nektet kvinner den type kunnskap som fosterdiagnostikk kan gi med henblikk på å kunne gjøre velinformerte valg om de vil ta abort eller ikke.
Her har jeg ikke diskutert detaljene rundt hvordan et slikt tilbud om fosterdiagnostikk skal utformes, men konsentrert meg om å vurdere de forskjellige begrunnelsene for bruken av slik diagnostikk. Dersom forslaget er å tilby f.eks. NIPT til alle kvinner før utgangen av tolvte svangerskapsuke, så kan jeg ikke se noen tungtveiende grunner mot et slikt forslag.
3. Fullverdige liv
Aksel Braanen Sterri hisset på seg mange ved sin påstand om at mennesker med Downs syndrom ikke kan leve fullverdige liv. Det er forståelig, all den tid mange har en forestilling om at alle mennesker kan leve fullverdige liv. Men som med alle andre begreper er det avgjørende hva vi forstår med begrepet om et ”fullverdig liv”. Her er det viktig å trå varsomt frem. For det første må begrepet om et fullverdig liv ikke forveksles med begrepet ”menneskeverd”, som har vært trukket frem i debatten. Selv om ikke alle mennesker kan leve fullverdige liv i den betydning jeg straks kommer til, så har alle mennesker det samme menneskeverd og krav på de samme menneskerettigheter. For det andre bør vi unngå den tolkningen som Sterri la seg på. Ifølge ham innebærer et fullverdig liv blant annet å være i besittelse av rasjonalitet og bestemte kognitive ferdigheter. En innvending mot denne tolkningen er at den er unødvendig intellektualistisk. Et bedre alternativ er å si at et fullverdig eller komplett liv er et liv som gir de muligheter som er typiske for et menneskeliv, og som strekker seg gjennom alle eller de fleste av livets faser.
La meg utdype hva jeg legger i dette. For ordens skyld kan vi skille mellom tre kategorier her, fra en nedre til en øvre skala: (1) liv som ikke er verdt å leve, (2) liv som er verdt å leve, og (3) fullverdige liv. De aller færreste lever liv som ikke er verdt å leve. Det finnes riktignok noen unntak, for eksempel mennesker som lider av alvorlige og terminale sykdommer og som ønsker assistert selvmord eller aktiv dødshjelp. De aller fleste mennesker lever dermed liv om er verdt å leve. Dette inkluderer mennesker med psykisk utviklingshemning, slik som Downs syndrom. Men langt fra alle mennesker lever fullverdige liv, slik jeg har definert det. Her er noen eksempler. De som dør i tidlig alder har ikke levd et fullverdig liv fordi det er så mye ved livet de går glipp av. Noe tilsvarende kan antagelig sies om mennesker som er blinde eller døve store deler av livet sitt, tungt rusavhengige, og mennesker med psykisk utviklingshemning slik som Downs syndrom. Disse gruppene lever ikke fullverdige liv fordi de har begrensede muligheter til å realisere det som er typisk for et menneskeliv, og/eller de har ulike vanskeligheter som forringer deres livskvalitet. Selv om mennesker med Downs syndrom lever stadig lenger, og er mindre utsatt for sykdommer enn før, forblir de mentalt sett barn hele livet gjennom. Barn kan selvsagt ha fullverdige liv som barn, men et fullverdig menneskeliv inneholder mer enn barndom.
Noen vil her innvende at vi ikke kan si noe meningsfullt om hva som karakteriserer et fullverdig menneskeliv. De vil si noe sånt som at ”alle kan leve et fullverdig liv på sin måte og ut fra sine forutsetninger”. Dette kan tolkes på to måter. En tolkning er at alle menneskeliv er usammenlignbare når det kommer til livskvalitet og hvor fullverdige de er. En annen tolkning er at et liv med Downs syndrom er usammenlignbart med et ”normalt” menneskeliv hva angår livskvalitet og grad av fullverdighet. I det siste tilfellet vil man insistere på en egen uavhengig standard for å vurdere hvor fullverdig et liv med Downs syndrom er eller kan være.
Jeg vet ikke hvilken av disse tolkningene som har mest for seg. Kanskje er det den siste tolkningen Sterris kritikere har i tankene, når de hevder at mennesker med Downs syndrom lever fullverdige liv? Uansett synes det rimelig å hevde at alle, eller i hvert fall de fleste, kan leve et godteller meningsfullt liv på sin måte og ut fra sine forutsetninger. Dette inkluderer selvsagt mennesker med Downs syndrom. Likevel bør ikke disse begrepene forveksles med begrepet om et fullverdig liv som, hvis jeg har rett, altså forsøker å fange opp noe mer enn dette. Til slutt bør det understrekes at en diskusjon av hva som er et fullverdig menneskeliv ikke må forveksles med en diskusjon av hvilke liv som harverdi i betydningen moralsk status. Denne debatten handler ikke om å rangere liv, men om ulike måter å leve på. Å si at alle mennesker har den samme moralske verdi eller status er forenlig med å si at ikke alle mennesker lever eller har muligheten til å leve fullverdige liv.
4. Sorteringssamfunnet
Det hevdes at valget om å abortere et foster med Downs medfører en uheldig og moralsk problematisk sortering av mennesker. Det snakkes om sorteringssamfunnet. Her vil jeg påpeke at dette bygger på en misforståelse av hva debatten egentlig handler om. Det sentrale dreier seg om kvinners rett til å velge bort et foster dersom hun ikke ønsker å bære det frem. Dersom hun oppgir som grunn at et barn med Downs syndrom vil innebære en for stor belastning for henne og familien, skal vi som samfunn respektere det. Her er sortering i beste fall en utilsiktet sideeffekt av kvinnens beslutning. Sammenligningen som har blitt gjort med nazistenes utrydding av funksjonshemmede er forøvrig helt malplassert. For det første er det en moralsk relevant forskjell mellom født og ufødt liv, som innebærer at det er en moralsk relevant forskjell mellom å drepe et menneske og å drepe et embryo eller foster. For det andre så gir abortloven kvinner en valgmulighet til å ta abort, det påbyr henne ikke å gjøre det.
Vi må slutte å snakke om sortering når kvinner velger å ta abort fordi de ikke ønsker et barn som er psykisk utviklingshemmet. Dette er ikkesorteringsabort, men selektiv abort.
5. Konklusjon
Noen punkter til oppsummering. Vi bør hegne om abortloven som gir kvinner rett til å velge abort innen utgangen av tolvte svangerskapsuke. Vi bør ikke legge oss opp i hvilke grunner kvinnen oppgir for abort. Dersom en kvinne oppgir som grunn for abort at hun ikke ønsker et barn med en sykdom eller et utviklingsavvik, så bør vi respektere hennes beslutning. I lys av dette bør vi diskutere muligheten for å tilby fosterdiagnostikk (f.eks. NIPT) til alle kvinner som ønsker det.