Et virus har på kort tid snudd opp ned på verden slik vi kjenner den. Borte er tryggheten. Borte er friheten. Mange har mistet jobbene sine. Enda flere er engstelige for hva som nå vil skje.
Staten har iverksatt tiltak for å redde oss ut av koronakrisen. Flere av tiltakene endrer de sosiale spillereglene vi er vant med. Vi kan ikke lenger bevege oss fritt ute. Mange er pålagt karantene eller isolasjon. Minst like mange nektes å reise på hytta. Vi skal helst være hjemme, og holde avstand når vi beveger oss ute blant folk.
Hvordan skal vi navigere i det nye trange handlingsrommet vi har fått for sosial omgang? Hva skal vi som privatpersoner gjøre når andre tilsynelatende bryter koronareglene?
De nye sosiale spillereglene har gjort noe med oss allerede. Frykten har fått mange til å senke terskelen for å kritisere andre, som de mener ikke overholder de nye reglene for sosial omgang. Det har resultert i en oppblomstring av moralisme. Moralisme eller moralisering oppstår når en part, for eksempel en person, retter moralsk kritikk mot en annen part. En vegetarianer kan for eksempel kritisere en kjøttspiser for å spise kjøtt, eller en klimaaktivist kan kritisere de som har et urimelig høyt fotavtrykk.
Slik moralisering har et dårlig rykte i vår tid. Vi mennesker liker ikke at andre blander seg inn i våre liv og forteller oss hva vi skal og ikke skal gjøre. Samtidig er det å være en «moralist» ingen hedersbetegnelse. Det betyr at du har utvist dårlig skjønn i bedømmelsen av andre.
Jeg tror det er tre hovedforklaringer på moralismens svake stilling.
En handler om sekularisering. Vi lever i et samfunn som i stadig mindre grad defineres av religiøse normer, myter og autoriteter. I takt med en økende sekularisering, har vi også fått en tiltagende liberalisering i den forstand at staten i mindre grad legger seg opp i hva den enkelte gjør. Resultatet har blitt en antipaternalisme hvor staten ikke blander seg inn i borgernes liv, såfremt de ikke påfører hverandre skade. Det har, i hvert fall inntil nylig, gitt oss borgere en betydelig frihet til å definere oss selv, våre livsprosjekter og til å utforme vårt eget moralske kompass fri fra andres innblanding.
I fraværet av moralske autoriteter, overlates den enkelte borger til å definere sin egen moral. Det har gitt grobunn til fremveksten av et relativistisk syn på moral. Ifølge dette synet finnes det ingen moralske sannheter; isteden er rett og galt noe hver enkelt må definere for seg selv.
Moralisme har nå fått et oppsving. Koronaviruset har gjort at hvermansen nå ser det som sin jobb å fungere som lovens forlengede arm, og kritisere de som tilsynelatende ikke overholder myndighetens regler for sosial omgang. Det er i så måte gode tider for nabokjerringa, som ikke nøler med å si i fra til de som gjør noe galt.
Vi befinner oss utvilsomt i en krevende tid. Fremover er det svært viktig at alle drar lasset sammen og følger myndighetenes regler og anbefalinger. Spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til hverandre i tiden fremover? Hvilken rolle kan og bør moralisering spille i koronaens tid?
Ifølge noen moraltradisjoner skal vi være strenge i bedømmelsen av oss selv, og barmhjertige i vår bedømmelse av andre. Det betyr at terskelen for å kritisere andre skal være høy. For mange er det vanskeligere å etterleve dette idealet i den krisen vi nå befinner oss i. Frykten for smitte får mange til å vifte med den moralske pekefingeren mot de som ikke overholder reglene.
Vi må skille mellom berettiget og uberettiget moralisme. Som en tommelfingerregel skal vi ikke moralisere over det som tilhører privatlivets fred. Men moralisme er i hvert fall berettiget når en person påfører andre skade eller risiko for skade. Hvis jeg slår et annet menneske, kan noen med rette påpeke at jeg gjorde noe galt. Moralisme kan også være berettiget når det ikke dreier seg om skade. Hvis jeg kaster søppel på bakken, kan andre med rette kritisere meg for det.
Med koronakrisen har vi fått et nytt skadebilde som utfordrer vår tradisjonelle forståelse av hva det vil si å gjøre noe galt. Nå kan vi plutselig gjøre galt mot hverandre ved kun å leve som normalt – slik vi gjorde for få uker siden. Vi kan gjøre galt ved å bevege oss for nærme andre mennesker, ved å flokke oss sammen i byen eller på fjellet, eller ved å gjøre noe så typisk norsk som å reise på hytta.
Når er det riktig å kritisere de som ikke følger koronareglene? Det har liten hensikt å rette fingeren mot folk som uforsiktig kommer for nære i butikken, eller mot de som med de beste intensjoner lar ungene leke sammen ute. Vi må ha rom for at folk kan leve tilnærmet som normalt i en vanskelig tid, og vi må utvise romslighet overfor hverandre. Selv om vi er engstelige, må vi puste med magen.
Det som kan rettferdiggjøre moralisering er å forhindre smittespredning, og moralismen må derfor reserveres for de som åpenbart gir blaffen i reglene for karantene og isolasjon, rådene om sosial distansering, og hånd- og hostehygiene. Ideelt sett vil slik kritikk ha en ønskelig utdannende effekt på de som mottar den. Forhåpentligvis skjerper de seg og tar mer hensyn. Da kan moralisme ha verdi. Men det kan også ha motsatt effekt. Fordi vi mennesker ikke liker å bli fortalt hvordan vi skal oppføre oss, så kan moralisering føre til skarpere fronter mellom folk, og i verste fall til en svekket mellommenneskelig tillit.
Marte Eidsand Kjørven hevder hun allerede ser tendenser til totalitære tilstander her hjemme. Jeg deler ikke den bekymringen. Vi bor heldigvis i et velfungerende liberalt demokrati, med høy grad av tillit i befolkningen. Men vi må være på vakt mot en moralisme i fri dressur. Den kritikken som gis må være berettiget, og den må avleveres med klokskap. Det er lite ønskelig at hver og en opptrer i rollen som dugnadspoliti, for å sørge for at alle overholder koronareglene. Hvis vi begynner å gå rundt med et mistenksomhetens blikk på hverandre, får vi raskt et samfunn hvor tilliten forvitrer. Det blir et kaldere samfunn, og det trenger vi ikke nå.