Espen Gamlund, Professor, Universitetet i Bergen
Karl Erik Müller, Lege og Stipendiat, Universitetet i Bergen
Amalie C. Solberg, Lege
Carl Tollef Solberg, Lege og Postdoktor, Universitetet i Bergen
På kort tid har verden forandret seg. Det samme har hverdagen til folk flest. Et virus har snudd opp ned på alt. Hva skal vi gjøre nå?
Problemet vi nå har fått i hendene – en global pandemi – reiser flere moralske utfordringer. Vi er alle kjent med prinsippet om ikke å skade andre. De færreste av oss vil med overlegg gå inn for å skade andre, og aller minst forårsake andres død. Men en handling behøver ikke å være gjort med vilje for å være klanderverdig. Det er tilstrekkelig at vi tar manglende hensyn. Og vi trenger ikke å forårsake skade direkte for å trå feil. Det er også mulig å forårsake skade indirekte gjennom for eksempel å være smittebærer. Dette er kjernen i den utfordringen coronaviruset har gitt oss. Mange mennesker risikerer å bli syke, og i verste fall dø hvis ikke hver enkelt av oss tar smittefaren på alvor.
Tilsynelatende er det fortsatt en del nordmenn som ikke overholder de retningslinjene og anbefalingene som myndighetene har gitt oss for å begrense smitten av coronaviruset. Dette til tross for uttrykkelige oppfordringer. Vi lever i et liberalt demokrati hvor friheten til å bestemme over eget liv er høyt verdsatt. Staten skal normalt unngå å diktere hvordan vi som borgere skal leve. I den situasjonen vi nå befinner oss i, får staten og helsemyndighetene en uvanlig stor definisjonsmakt over våre liv. De nekter oss å samles til en bedre middag på restaurant. De nekter oss å gå på skole og universitet. De nekter oss å reise på hytta. Dette smerter forståelig nok mange.
Men vi befinner oss i en unntakstilstand som krever drastiske tiltak. Livet fortsetter ikke som før i den nærmeste fremtiden. Vi mennesker er sosiale vesener, som trives i fellesskap. Men i en periode fremover må vi isolere oss. Mange må være alene. Det er krevende. Det koster. Tiden er inne for å betale litt av vår frihet for å beskytte hverandre.
Det kan være vanskelig å se rekkevidden av egne handlinger uten ekspertkunnskap om smittsomme sykdommer og hygiene. I usikre tider med stadig ny informasjon er det krevende å vite hva som er rett og galt. Hva kan vel være tryggere enn å reise på hytta, tenker noen. Vi må kunne unne oss en fest, tenker andre. Livet må fortsette som normalt selv om verden står i spagat, er det sikkert flere som har tenkt.
I takt med at retningslinjene endres, endres også betydningen av de valgene vi gjør. Det er en fremmed tanke at valgene vi tar kan få konsekvenser for så mange andre. Men slik er situasjonen nå. Det du foretar deg i dag, i morgen og de neste ukene er avgjørende. For å unngå å skade andre med smitte, bør vi nå legge både egoismen og staheten til side og lytte til ekspertene i Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. De har gjort den vanskelige jobben med å analysere kunnskap. Og til tross for stor usikkerhet, har de kommet frem til hva som sannsynligvis vil føre til minst skade for oss.
Et virus er et ikke-levende vesen som er avhengig av en vert for å eksistere. For coronaviruset er denne verten deg og meg. For dette pandemiske viruset spiller det ingen rolle om du har få symptomer. Det er du som kan muliggjøre dette virusets videre eksistens og kontakt med stadig nye verter. Selv uten store symptomer kan du potensielt smitte andre.
WHO har erklært at vi har å gjøre med en global pandemi. Europa er hardt rammet. Men vi snakker mest om Norge nå, og det er naturlig. Særlig forsøker vi å verne om de eldre og andre i risikogruppen blant familie og venner. Vi er partiske, og det er både naturlig og rettferdiggjort. Men vi bør merke oss følgende: det er dem vi bryr oss aller mest om, som vi i første omgang risikerer å smitte. Eller, for å snu på det, vi beskytter vår nærmeste familie og venner ved å ofre en flik av vår egen frihet.
Folkehelseinstituttet har sagt at i verste fall kan opp mot 2,2 millioner nordmenn bli smittet av coronaviruset. Foruten utsatte mennesker som vil dø som en direkte følge av viruset, ririkserer mange også dø indirekte fordi helsevesenet vårt etter hvert blir overbelastet. Ansatte i helsevesenet jobber nå på spreng over hele landet og løper risiko på vegne av seg selv og sin familie. Og det vil de fortsette å måtte gjøre, i lang tid fremover. Mange, i utgangspunktet, levedyktige bedrifter står i fare for å gå konkurs. Det økonomiske tapet vil gi mange tapte gode leveår, i verden og i Norge.
Det kan være fristene å rette pekefingeren mot dem som nå ikke overholder myndighetenes anbefalinger og krav. Men dette er ikke tiden for å fordele skyld og skam. Den diskusjonen må vi ta senere. I tiden fremover bør fokus være på hvordan vi løser denne krisen. Det snakkes mye om dugnad. Men det er egentlig for svakt. En dugnad er noe man kan sluntre unna. Men denne pandemien tillater ikke unnasluntring. Det handler om solidaritet og forpliktelser overfor dem som vil rammes av viruset. Det handler om hva vi skylder hverandre. Fordi det er avgjørende hvilke valg du gjør i tiden fremover, så handler dette om deg.
Lytt derfor til gode råd fra myndighetene. Ta hensyn. Det redder liv.