Day: 19. februar 2019

Espen Gamlund

Fruktbarheten har sunket i Norge de siste årene. I 2017 ble det født 56.633 barn her til lands. Det er 2300 færre enn året før, og det laveste tallet som noen gang er registrert. Dersom vi skal holde tritt med fremtidens demografiske endringer, særlig med en større eldrebefolkning, må vi tilsynelatende opprettholde høy fruktbarhet i befolkningen. Statsminister Erna Solberg ønsker derfor at kvinner føder flere barn slik at vi holder folketallet oppe.

Solberg ønsker kort sagt at kvinner føder flere barn som et ledd i å opprettholde velferdsstaten. Hun fremsetter dermed et konsekvensetisk argument som utelukkende vektlegger samfunnsnytten ved at det fødes flere barn. Et slikt samfunnsøkonomisk regnestykke overser imidlertid andre viktige etiske hensyn knyttet til reproduksjon. Her er ni grunner til å være skeptisk til statsministerens oppfordring om å få flere barn.

1. Valget om å få barn eller ikke er kanskje den viktigste beslutningen vi mennesker tar i løpet av livet. Valget er livsforandrende og irreversibelt. Det kan ikke sammenlignes med andre valg vi gjør, og det finnes ingen angrerett. Man bør derfor tenke seg godt om før man velger å sette barn til verden. Statsministerens preferanser bør i hvert fall ikke styre det valget.
2. Med statsministerens oppfordring reduseres kvinner til fødemaskiner som skal redde velferdsstaten. Det uttrykker et problematisk syn på kvinner og deres stilling i samfunnet. Og selv om det er kvinner som føder, er jo mannen høyst delaktig i å skape barn. Man kan derfor spørre hvor det ble av mannen i Solbergs tale om den problematiske fruktbarheten.
3. Med den foreslåtte politikken gjøres også barn til brikker i et større demografisk spill, hvor reproduksjon blir et middel til å løse viktige samfunnsutfordringer. Dermed tas det ikke hensyn til de enkelte barn som fødes på grunn av deres nytteverdi. Ingen av oss som lever i dag har bedt om å bli født. Det valget ble tatt av våre foreldre. Erna Solberg synes nærmest å ta for gitt at alle barn som fødes i Norge får et liv som er verdt å leve. Men dette er slett ikke så åpenbart som man skulle tro.
4. Mange barn opplever nemlig omsorgssvikt fra sine foreldre. De som vurderer å få barn bør være skikket til å være foreldre. Hvis man først velger å få barn, så har man en moralsk plikt til å tilegne seg den kunnskap som er nødvendig for å ta vare på barnet, for ikke å påføre en uskyldig tredjepart alvorlig skade. Dersom man ikke er villige til, eller interesserte i, å være ansvarlige og velinformerte foreldre, har man en moralsk plikt til å unnlate å få barn. Ikke alle bør derfor bli foreldre.
5. Det er ikke nødvendigvis slik at lavere fødselstall truer velferdsstatens eksistensgrunnlag. Det finnes mange barn i verden uten foreldre, og det finnes mange voksne som ikke kan få egne barn. Det er med andre ord mange som ville tjent på at flere barn kom til Norge. Forøvrig må vi se på mulighetene for å øke sysselsettingen blant unge, innvandrere, og særlig blant innvandrerkvinner her til lands. Samlet vil disse tiltakene kunne bøte på den reduserte fruktbarheten.
6. Det er ikke alle som kan velge å få barn. Mange kvinner og menn ønsker seg barn, men har ingen å få barn med. Det er med andre ord mange som vil, men som ikke kan følge statsministerens oppfordring. Det gjør utvilsomt vondt for de det gjelder.
7. Mange kvinner og menn har legitime grunner til ikke å få barn. De ønsker seg kanskje et liv uten de forpliktelser som foreldreskap bringer med seg. De som ikke ønskerå få barn, bør ikke føle et press til å reprodusere. Frivillig barnløshet bør respekteres.
8. Regjeringen fører i dag en politikk som gjør det vanskelig å få barn. For det første opplever mange at barselomsorgen ikke er god nok. Med tanke på at kvinner løper en ikke ubetydelig risiko, både helsemessig og økonomisk ved å få barn, så er det viktig at de opplever å bli tatt godt vare på av helsevesenet. For det andre er det i dag ikke tillatt med tidlig fosterdiagnostikk, som innebærer at kvinner nektes informasjon om fosteret de bærer i magen. Mange ønsker å vite om de får et friskt barn, og det får de altså ikke med dagens regelverk. For det tredje så gir den ferske endringen i ordningen med foreldrepermisjon foreldre redusert valgfrihet med hensyn til hvordan de vil fordele foreldrepermisjonen. Samlet sett så fører regjeringen en familiepolitikk som ikke legger til rette for at kvinner skal ønske å få flere barn.
9. I en tid hvor verden gjennomgår store og raske forandringer, med klimaendringer og ustabilitet, er mange engstelige for å sette barn til verden. Trusselen fra globale klimaendringer gir oss dessuten grunner til ikke å få så mange barn i fremtiden. Den trusselen er også langt mer alvorlig enn de samfunnsøkonomiske kostnadene forbundet med redusert fruktbarhet. I valget mellom onder så bør vi prioritere å redde klima gjennom å sette færre barn til verden, fremfor å tro at vi skal redde velferdsstaten gjennom å føde flere barn.

Samlet sett er det altså mange og viktige etiske hensyn som det bør tas stilling til i spørsmål om reproduksjon. Det bør ikke være en målsetting at flest mulig kvinner føder flere barn. Til det er valget om å få barn for viktig.

 

Publisert første gang i Aftenposten 8.1.2019.

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/RxMy9x/Ni-grunner-til-skepsis-mot-statsministerens-onske-om-flere-barn–Espen-Gamlund

Espen Gamlund

Det er jul og dermed tid for årets løgn om julenissen. Det har blitt fast tradisjon at foreldre lurer barna sine til å tro at det kommer en mann i rød drakt på besøk for å dele ut gaver til barn som har vært snille det siste året. Denne løgnen er så vanlig at vi knapt tenker over det. Men sannheten er at foreldre bevisst lyver for sine barn om at julenissen finnes. Er det moralsk i orden?

Det er allment akseptert at det er galt å lyve. Den som lyver forsøker å få den andre til å tro på noe som er usant. Foreldre som lyver om julenissen forsøker å få barn til å tro at det faktisk finnes en fyr med skjegg i rød drakt, som hvert år deler ut gaver til snille barn. Fordi løgn i utgangspunktet er galt, så trenger vi en god grunn for å lyve. Hva kan være en god grunn til å fortelle barn myten om julenissen?

En grunn kan være at vi «bare» har med barn å gjøre. Fordi de er sårbare så har de krav på beskyttelse. Det innebærer at det noen ganger kan være akseptabelt å lyve for barn. Vi forteller såkalte «hvite løgner» nettopp for å skjule sannheten for barn, fordi de ikke antas å ha forutsetninger for å forstå hvordan verden henger sammen. Når et kjæledyr dør, så sier foreldre kanskje at det har reist til dyrehimmelen. Det er ikke sant, men sannheten er antagelig for vanskelig å forholde seg til. Andre ganger igjen skryter voksne av hvor flinke barna er, på skolen eller i idrett, når de egentlig ikke mener det.

Kort sagt så vrir og vender vi på sannheten i møte med barn fordi de er barn. Denne uærligheten begrunnes med at det tjener barnas interesser. Vi lyver for barnas skyld. Hva så med løgnen om julenissen? Jeg mistenker at foreldre forteller den løgnen dels for barnas skyld og dels for sin egen skyld. For foreldrene har den underholdningsverdi, og for barna bidrar løgnen til å skape forventninger, spenning og magi i desember. Barn lever ofte i en fantasiverden hvor magi spiller en viktig rolle. Julenissen, tannfeen og påskeharen er en del av dette. Ifølge psykologisk forskning er det viktig at barn får bruke sin fantasi og sine kreative evner, og i så måte kan myten om julenissen være verdifull. Den lar barn fantasere om en verden hvor det tilsynelatende umulige er mulig.

Den gode nyheten er at det ikke er nødvendig å fortelle myten om julenissen for at barn skal oppleve magi. Det er så mye rundt oss som er magisk. Stjernene på himmelen, regnbuen, kameleonens fargeskift, universets opprinnelse. Listen over magiske naturfenomener er lang. Foreldre har ubegrensede muligheter til å stimulere barns kreativitet og nysgjerrighet gjennom å utforske verden rundt seg. De kan også lese eventyr og annen fiksjonslitteratur.

Det er mange måter å fortelle historien om julenissen. Man kan fortelle om helgenen St. Nikolaus, eller man kan velge en hvilken som helst fiksjonsfortelling. Det etisk problematiske oppstår når man bevisst forteller den som om det er sant. Mens fiksjon ikke har til hensikt å villede, er det nettopp det løgnen er tuftet på. Det er flott at vi lar barna utforske grensene for hva som er mulig her i verden. De må også få late som om julenissen finnes. Det er derimot problematisk dersom foreldre bevisst forsøker å få barna til å tro på noe de selv vet er umulig eller usant. Barn ser opp til sine foreldre og stoler på det de sier. Det bør ikke foreldre utnytte til å fortelle dem usannheter.

Hva så med foreldre som forteller barna sine at Gud finnes? Holder ikke de på samme måte barna sine for narr? Forskjellen her består i hva foreldrene selv faktisk tror på. Religiøse foreldre tror at Gud finnes, og derfor bedrar de ikke barna sine. Foreldre som forteller barna sine at julenissen finnes vet til forskjell at den historien de forteller til barna ikke er sann.

Noen tenker nok at løgnen om julenissen likevel er ganske uskyldig når alt kommer til alt. Det er ikke verdens undergang, og barna finner før eller senere ut at foreldrene har lurt dem. Men en slik løgn kan også ha noen uheldige konsekvenser for barna og samfunnet forøvrig. I vår tid, hvor løgnen om falske nyheter har spredd seg til alle verdens hjørner, er det problematisk å bevisst lyve for barn. Det nører opp under en allerede vanskelig grenseoppgang mellom det som er sant og det som er usant. Foreldre burde være gode rollemodeller når det gjelder å skille sant fra usant.

Hvis foreldre skal være gode forbilder så bør de også ønske velkommen barnas skepsis til myten om julenissen. Som nevnt blir barn etter hvert mistenksomme til den spinnville forestillingen om at mannen i rød drakt er ekte på samme måte som den hvite snøen på bakken er det. Når barna begynner å stille spørsmålstegn ved julenissens eksistens, så møter noen av dem foreldre som hardnakket forsøker å overbevise dem om at de tar feil. De imøtegår altså barnas fornuftige skepsis og kritiske tenkning med å gjenta løgnen. Det uttrykker en mangel på respekt for barn som voksende selvstendig tenkende individer. Dessuten er det en risiko for at det svekker barnas tillit til voksne. Hvis voksne lyver om julenissen, hva annet lyver de om?

En annen problematisk side ved julenissen er at han gjør forskjell på barn. Han setter som betingelse for at barn skal få gaver at de har vært snille det siste året. Dette er problematisk av tre grunner. For det første bryter det med den vanlige praksisen vi har med å gi hverandre gaver uten å stille betingelser. For det andre er det uklart hvem det er som avgjør om barna har vært snille eller ei. Er det julenissen, foreldrene, eller dem selv? Som barn lurte jeg på hvordan julenissen kunne vite hvordan jeg hadde oppført meg gjennom året. For det tredje utnytter en del foreldre dette som et ledd i oppdragelsen av barna. De kan si slike ting som «hvis du ikke har vært snill, så får du ikke gave av julenissen». Det er både etisk betenkelig og dårlig pedagogisk barneoppdragelse å benytte trussel som et ledd i å motivere barna til å oppføre seg godt.

Det er noen ganger galt å lyve, også til barn. La oss derfor være ærlige om at julenissen ikke finnes på ekte. God jul!

 

Publisert første gang i Dagbladet 21.12.2018.

https://www.dagbladet.no/kultur/la-oss-vaere-aerlige-om-at-julenissen-ikke-finnes/70580646

David Chelsom Vogt

Skoleelevenes klimastreiker viser vei. Klimakampen trenger politisk motmakt.

En torsdag for et par uker siden: Klimapolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Espen Barth Eide, tar til orde for en debatt om skattefradraget for oljeleting. Staten dekker i dag 78 % av utgiftene til oljeleting som går med underskudd. Rundt 100 milliarder kroner har leterefusjonsordningen kostet siden den ble innført i 2005. Man skulle tro slikt fortjente en debatt, særlig i lys av at subsidier av fossil energi strider mot FNs bærekraftsmål, som Norge signerte på for bare få år siden. Men allerede på fredagen var debatten lagt død. Jonas Gahr Støre rykket ut for å «gjøre det veldig klart at Ap står bak dagens oljeskatteregime og har ingen planer om å endre det».

Hva skjedde egentlig her? Hva var grunnen til at Støre så kontant avfeide sin partifelle? Svaret fikk vi fra Hege Haukeland Liadal, oljepolitisk talsperson i Ap. Hun kunne fortelle at hun torsdagen hadde våknet til 101 tekstmeldinger og mailer fra rasende partifolk som hadde lest oppslaget med Espen Barth Eide. Reaksjonene må ha vært like sterke overfor Støre. I løpet av noen få timer hadde oljenæringen og deres støttespillere i fagbevegelsen og i næringslivet klart å kvele forsøket på debatt.

Dette handler om makt. Oljenæringen er fredet i de store partienes klimapolitikk, til tross for at 2/3 av oljereservene som allerede er funnet må forbli under bakken hvis vi skal nå klimamålene. Mektige krefter ønsker status quo i oljepolitikken. Og de møter ikke tilstrekkelig motmakt.

Tenk deg et annet scenario: Støre og de andre Ap-toppene våkner opp på torsdagen til 101 tekstmeldinger med heiarop i stedet for raseriutbrudd. Debatten ville neppe ha blitt avblåst. Tenk deg at politikere ble bombardert av mailer og telefoner hver gang de tok avgjørelser om klimapolitikk – skryt når de gjorde noe bra for klimaet, trusler om utmelding og velgerflukt når de sviktet klimaet. Er det noen som tviler på at vi da ville fått en langt sterkere klimapolitikk?

Politikere flest er sensitive overfor opinionen. De vil nødig komme på kant med store velgergrupper. Men for de største partiene har det foreløpig høyest politisk kostnad å legge seg ut med oljenæringen. Og med bilistene. Og med flyturistene, og så videre. Se bare på oppstyret etter innføringen av flyseteavgiften på beskjedne 80 kroner, hvilket tilsvarer, for å sette ting i perspektiv, prisen av et pizzastykke på Flesland. Når selv moderate forsøk på regulering møter voldsomme reaksjoner, så kan man faktisk ha en viss forståelse for at politikerne ikke orker eller makter å ta kampen.

Og det som da ofte skjer, når den politiske handlekraften uteblir, er at klimaspørsmålet blir redusert til å handle om individuell atferd. Det offentlige ordskiftet om klima dreier seg ofte om hvilke valg enkeltmennesker burde ta for å leve klimavennlig. Ikke fly så mye! Ikke spis kjøtt! Husk å kildesortere! Velmente formaninger og gode råd. Det er sant at vi alle har et individuelt ansvar for å leve mest mulig bærekraftig. Men disse oppfordringene er også uttrykk for klimapolitikkens avmakt. Når man ikke har makt til å endre de sosiale og økonomiske forholdene som legger til rette for klimaskadelig atferd, så står man igjen med en appell til folks samvittighet, i håp om at de selv vil velge å handle klimavennlig.

Problemet er at det ikke kommer til å monne. Vi kommer ikke til å klare å kutte 50 % av utslippene de neste 11 årene ved å moralisere over folks klimavaner. Her er verdt å minne om et av Karl Marx’ poenger om samfunnsmessig endring: Det mest effektive er ikke å endre holdninger i håp om å få endret strukturene. Det er omvendt. Endrer man de sosiale og økonomiske strukturene, så endrer man holdningene.

Se bare på den delen av norsk klimapolitikk som faktisk har vært vellykket. Elbiler utgjør nå over halvparten av nybilsalget. For bare få år siden var det en brøkdel. Holdningene til å kjøpe elbil har endret seg som resultat av de økonomiske insentivene. Det er utenkelig at man hadde oppnådd det samme ved å formane folk til å være klimavennlige når de kjøper bil.

De av leserne som har varme minner fra marxistiske studiesirkler på 70-tallet sitter antakelig nå og nikker gjenkjennende. Basis endrer overbygning, som det heter i Marx’ terminologi. De materielle forholdene endrer ideologien eller holdningene. Men dette er ikke noe som bare gamle raddisser kan være enig i. Også liberalister kan applaudere et fokus på ytre regulering fremfor vårt indre sinnelag. Lærdommen fra Marx, som gjelder uavhengig av hva man ellers måtte mene om hans kapitalismekritikk, er at vi må gjøre klimaspørsmålet til en politisk kamp om de økonomiske betingelsene. Marxister og ikke-marxister i alle land, foren eder! Det er vår evne til å yte politisk motmakt, for eksempel mot fossilsubsidier, som vil avgjøre om vi får til rask nok endring.

Heldigvis ser vi nå tegn til at det begynner å etablere seg en folkelig motmakt. Titusenvis av skoleelever over hele Europa streiker hver fredag, ledet an av den svenske 16-åringen Greta Thunberg, vår tids Rosa Parks eller Rosa Luxembourg. I Bergen planlegger skoleelever og studenter en storstilt streik den 14. mars. Nå må også de voksnes avmakt snus til motmakt. Hva med å streike i sympati?

 

Trykket i Bergens Tidende 18. februar 2019

https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/J1m0Pm/Fra-avmakt-til-motmakt