De fleste er enige om at det er galt å slå barn. Men hvorfor er det galt? Det er det ikke like stor enighet om.
Fysisk avstraffing som ledd i oppdragelsen har vært svært utbredt, både historisk og geografisk. Fortsatt er det vanlig i mange land. Frankrike nevnes ofte som et overraskende eksempel på det. Selv regner vi det som et selvfølgelig tegn på fremskritt at bank, ris og klaps nå er ulovlig i Norge.
Det hersker altså stor enighet blant opplyste mennesker om at fysisk avstraffing ikke er moralsk akseptabelt. Men hva gjelder begrunnelsen for dette, er det større uenighet.
Mange heller mot en konsekvensialistisk begrunnelse. Å slå barn er uheldig for barnets utvikling. Det kan føre til angst, utrygghet, aggressivitet, dårlige relasjoner og kognitive problemer, for å nevne noe.
Men hva om det skulle komme solid forskning som slo fast at det tvert imot er bra for barns utvikling med litt juling? Hva om slike barn skulle ende opp med å få det bedre både med seg selv og med andre?
Konfrontert med en slik mulighet, skjer det noe interessant. Noen skifter mening og sier, gjerne litt motvillig, at ja, vel, jo, i en slik situasjon er det kanskje greitt med litt ris. Andre derimot, holder fast på sitt. Selv om forskning skulle vise at juling og lykke er korrelert, vil det likevel være galt å slå barn.
For den siste gruppen ligger ikke det moralsk uakseptable ved fysisk disipinering i de uheldige konsekvensene, men i at selve akten er fornedrende, respektløs, en krenkelse av individets verdighet (for begge parter, kunne man legge til). Men her er det vanskelig å si i hvor stor grad dette skyldes kulturelle konvensjoner, at man opplever det som fornedrende nettopp fordi man er lært opp til at dette er en svært alvorlig og gal ting å gjøre med barn.
Mitt eget syn er at det er galt å slå barn både på grunn av følgene og på grunn av krenkelsen. Slike Ole Brumm-posisjoner er alltid fristende å innta. Ulempen med dem er selvsagt at de ikke løser noen problemer den dagen konsekvensene går i en annen retning enn de moralske intuisjonene.
Hva skulle til for at jeg ville gå inn for fysisk avstraffelse? Et par studier av at det kanskje kan ha en positiv effekt på barns utvikling vil ikke være tilstrekkelig. Det skal mer til enn en svak statistisk sammenheng for å veie opp for krenkelsen.
Men hva hvis det skulle skje, at ordene mistet sin makt og fysiske virkemiddel ble uunnværlige for oppdragelsen? Hva om kroppslig straff var ikke bare til det beste for barnet selv, men også nødvendig for at barnet skulle oppføre seg bra mot andre? Da ville jeg nok bli tvunget til å innrømme, om enn motvillig, at det ville forandret julingens moralske status. Så i den forstand kan det være rett å rise barn.
Dette kan lett misforstås. Når filosofer sier «det kan være» mener de «det er logisk mulig», mens andre mennesker gjerne hører «det kan godt være» elller til og med «her er det fritt frem etter eget forgodtbefinnende». Derfor ville jeg aldri publisert denne teksten i en avis.