Day: 24. august 2017

Tillit basert på skjønn

Espen Gamlund on

Det er snart semesterstart ved landets universiteter og høgskoler. En ny hverdag møter de tusenvis av studentene som til høsten skal ta sine første studiepoeng. Noen av de ferske studentene har kanskje fått med seg sommerens nyhetssak om seksuell trakassering i akademia, utløst av noen slibrige tekstmeldinger fra en professor til utvalgte kvinnelige studenter. Beskyldningene mot professoren aktualiserer et spørsmål som i liten grad diskuteres, nemlig hvordan ansatt-student forholdet skal være i akademia. Hva er akseptabel og ikke-akseptabel omgang mellom ansatte og studenter?

Det er flere grunner til å bry seg om relasjonen mellom ansatte og studenter i høyere utdanning. For det første faller mange studenter fra underveis i høyere utdanning. Et godt forhold til de ansatte kan redusere frafallet. For det andre har både ansatte og studenter behov for tilhørighet til den institusjonen de jobber eller studerer ved, og gode relasjoner mellom ansatte og studenter kan bidra til å skape en slik tilhørighet. For det tredje vil et godt forhold til de ansatte trolig virke positivt inn på studentenes prestasjoner. For det fjerde er det nødvendig å gjøre noe for å motarbeide maktmisbruk og seksuell trakassering i akademia.

Livet i akademia byr på store friheter. Både ansatte og studenter kan gjøre omtrent som de vil. Studenter skal ta en utdannelse, og vår oppgave som ansatte er, i tillegg til å drive forskning, å legge forholdene til rette for at studentene erverver seg den kunnskapen de behøver for å gjennomføre utdannelsen sin. Møtepunktene mellom oss er mange – fra de formelle: forelesning, veiledning, seminarer, konferanser – til de uformelle: middager, puber, og fester. Disse møtepunktene er viktige for begge parter.

Alle landets universiteter har retningslinjer som omhandler forholdet mellom ansatte og studenter. Disse retningslinjene begrenser seg imidlertid gjerne til å gjelde forholdet mellom student og veileder. Vi har ikke etiske standarder for omgang mellom ansatte og studenter mer generelt. Det betyr at hver enkelt ansatt til syvende og sist må utøve sitt eget skjønn i omgangen med studenter. Det reiser et spørsmål om hva som er akseptabelt og ikke-akseptabelt i en asymmetrisk maktrelasjon, slik som den mellom ansatt og student?

Seksuell trakassering er åpenbart ikke akseptabelt. Selv om de fleste av mine kolleger forvalter sin makt med godt skjønn, er det noen som utøver dårlig skjønn og misbruker den friheten de har fått. Det er store muligheter for slik misbruk av makt fordi relasjonen mellom ansatte og studenter er så asymmetrisk. Studenter er avhengige av sin veileder og sin foreleser, hvilket noen dessverre vet å utnytte. Det er vanskelig å vite hvor omfattende problemet med seksuell trakassering i akademia er, men sannsynligvis er det mer utbredt enn vi liker å tro.

Veiledningskontrakten regulerer situasjoner hvor det oppstår romantiske følelser mellom veileder og student, men den sier ingenting forøvrig om hvordan relasjonen skal være. Jeg har kolleger som kun veileder studenter med kontordøren åpen, begrunnet med frykt for at noe skal skje som får uheldige konsekvenser for dem selv eller deres studenter. Som student hadde jeg de fleste av mine veiledninger hjemme hos min veileder, og senere som doktorgradsstipendiat foregikk veiledningene like gjerne på pub som i universitetets lokaler. En av mine veiledere, som på den tiden var gjesteforsker ved mitt universitet, traff jeg av praktiske grunner på hans hotellrom. Her satt jeg på sengekanten mens vi gjennomgikk mine utkast.

Jeg nevner disse anekdotene av en grunn, fordi: hva om jeg hadde vært kvinnelig student? I så tilfelle mistenker jeg at ingen av eksemplene fra min studietid ville blitt akseptert. Er det for eksempel greit å avtale veiledning med en student på en kafé i byen? Eller bør veiledningen som en hovedregel foregå på universitetsområdet? Jeg ville aldri drømt om å ha veiledning med en (kvinnelig) student på kafé i byen, eller hjemme, for den saks skyld. På én måte er det synd at det har blitt slik, fordi det innskrenker mulighetsrommet for de uformelle møtene mellom ansatte og studenter, som er viktige for begge parter.

Selv om maktmisbruk og seksuell trakassering i akademia ikke er noe nytt fenomen, har jeg inntrykk av at problemet har økt i omfang de siste årene. Og det bryter ned den tilliten som er uvurderlig for en velfungerende relasjon mellom oss ansatte og studentene.

Ved Harvard universitetet vedtok man i 2015 et forbud mot ethvert kjærlighetsforhold mellom ansatt og student, uavhengig av fakultetstilhørighet. På den ene siden gjør en slik forbudslinje det enklere for universitetene å regulere ansatt-student relasjonen. Det reduserer muligens også risikoen for at det oppstår tilfeller av seksuell trakassering. På den andre siden kan det argumenteres for at et slikt forbud er paternalistisk ved at det griper unødvendig langt inn i livet til voksne mennesker. Det finnes mange eksempler på ansatte og studenter som ble kjærester og senere fikk barn.

Det er ikke all menneskelig omgang som kan eller bør lovreguleres. Kampen mot maktmisbruk og seksuell trakassering kjempes derfor ikke best gjennom å forby en bestemt type omgang mellom ansatte og studenter. Samtidig er det så mange gråsoner at mulighetsrommet for maktmisbruk i mange tilfeller er stort – kanskje for stort. Bør for eksempel ansatte være venner med sine studenter på Facebook? Hvis ja, er det greit at en mannlig ansatt sender en venneforespørsel til en kvinnelig student? Er det greit å gå ut å drikke øl med studenter man veileder eller er foreleser for? Hvis ja, er det noen samtaleemner man bør styre unna?

Dersom vi befinner oss i en situasjon med høy grad av tillit mellom ansatte og studenter, så burde slik uformell omgang være uproblematisk. Men dette er ikke situasjonen vår i dag. Tilfellene av seksuell trakassering bryter ned den tilliten vi alle er avhengige av i akademia. Når ansatte ikke tør å lukke kontordøren under veiledning, eller ikke vil drikke øl med studenter, så er noe verdifullt i ferd med å gå tapt.

I et forsøk på å forbedre situasjonen, oppfordrer jeg til å snakke åpent om disse spørsmålene.

Først publisert som kronikk i Dagbladet 15. august 2017.

Er det en borgerplikt å stemme?

Espen Gamlund on

av Kristian Skagen Ekeli & Espen Gamlund

Det er en vanlig antagelse at borgere i et demokrati har en plikt til å bruke sin stemmerett, og at flest mulig nordmenn derfor bør stemme ved høstens stortingsvalg. Det er gode grunner til å betvile dette. Det er ingen borgerplikt å stemme, og mange har en plikt til å avstå fra å stemme.

    

Velgeres politiske kompetanse

Få – om noen – trodde det skulle være mulig for Donald Trump å vinne presidentvalget i USA. Mange mener at Trumps velgere har tatt et lite gjennomtenkt og irrasjonelt valg. Et valg som kan ha svært alvorlige negative konsekvenser ikke bare for dem selv, men også for mange andre både i USA og resten av verden.

Uansett hva man måtte mene om Trumps kjernevelgere, er det liten tvil om at mange velgere – både i USA og Norge – er skremmende uvitende på det politiske området. En rekke undersøkelser viser at overraskende mange velgere er politisk inkompetente – de kan ingenting eller forsvinnende lite om politikk. I boken Democracy and Political Ignorance (2013), viser statsviteren Ilya Somin til forskning som konkluderer med at dette gjelder 1/3 av amerikanske velgere.

En moralsk plikt å stemme?

Det faktum at mange borgere er politisk inkompetente reiser et viktig spørsmål, som er aktuelt foran høstens stortingsvalg: Bør så mange borgere som mulig delta i valg og bruke sin stemmerett? De fleste synes å anta at det åpenbare svaret er ja. Det er en utbredt antagelse at vi, som borgere i et folkestyre, har en moralsk plikt til å stemme. Dette er en borgerplikt blant annet fordi en høy grad av politisk deltagelse er en forutsetning for et velfungerende demokrati og dets legitimitet.

I likhet med den amerikanske filosofen Jason Brennan, mener vi at det er gode grunner til at inkompetente borgere ikke bør bruke sin stemme. I boken The Ethics of Voting (2012), forsvarer Brennan følgende posisjon: Selv om borgere i et demokrati har en juridisk rett til å stemme, har de ingen moralsk plikt til å stemme eller bruke sin stemmerett. Hvis de velger å stemme, så har de en moralsk plikt til å avlegge en velinformert og ansvarlig stemme. Uvitende, uansvarlige og irrasjonelle borgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme.

Selv om man kan diskutere nærmere hva det vil si å avlegge en tilstrekkelig velinformert stemme, er det tungtveiende grunner til at inkompetente borgere bør avstå fra å stemme. Et viktig argument er at dersom man ikke er villig til, eller interessert i, å tilegne seg den kunnskap som er nødvendig for å avlegge en velinformert og ansvarlig stemme, så har man en plikt til å avstå fra å stemme av hensyn til andre, som kan rammes av kunnskapsløse og uansvarlige valg. En analogi kan illustrere poenget. Vi har en juridisk rett til å få barn, men ingen moralsk plikt til å sette barn til verden. Hvis vi først velger å få barn, så har vi en moralsk plikt til å tilegne oss den kunnskap som er nødvendig for å ta vare på barnet, for ikke å påføre en uskyldig tredjepart alvorlig skade. Dersom vi ikke er villige til, eller interesserte i, å være ansvarlige og velinformerte foreldre, har vi en moralsk plikt til å unnlate å få barn.

Velgeres politiske makt og moralske ansvar

I et demokrati har velgere betydelig politisk makt, og deres stemmegivning har alvorlige konsekvenser. Individuelt sett er hver enkelt stemme ubetydelig med tanke på å påvirke et valgresultat i moderne demokratier med millioner av velgere. Kollektivt sett har derimot folkets stemmer stor betydning. Velgeres betydelige politiske makt over andre personers livsutsikter og skjebne pålegger dem et stort moralsk ansvar. Å avlegge en uinformert stemme er ikke bare klanderverdig uansvarlig, men viser også en grunnleggende mangel på respekt for ulike berørte parter. Velgere som ikke har kunnskap om politikk og konsekvensene av sine politiske valg, kan sammenlignes med uansvarlige fulle sjåfører. På samme måte som vi har en moralsk plikt til ikke å kjøre i fylla, så har vi som velgere en moralsk plikt til ikke å stemme dersom vi ikke har kunnskap om politikk og følgene av våre politiske valg.

Maktkåte politikere og inkompetente velgere

Inkompetente velgere kan også skape et problem som er relatert til det som kan kalles politikeres populistiske insentiver. Politikere og politiske partier forsøker å gi folket det de vil ha for å vinne valg. En sentral idé i Anthony Downs’ kjente demokratiteori kan illustrere poenget. Downs betrakter demokratiet som et marked, hvor politikere og politiske partier konkurrerer om velgernes stemmer med det formål å oppnå den inntekt, prestisje og makt som følger med politiske posisjoner og det å styre en stat. Politikere har derfor sterke insentiver til å tekkes folket eller velgerne og gi dem det de vil ha.

Å gi uvitende og uansvarlige borgere det de vil ha, kan ha alvorlige negative konsekvenser. Det kan være farlig for uskyldige berørte tredjeparter dersom politikere forsøker å oppfylle inkompetente velgeres dumme, uansvarlige og irrasjonelle ønsker. Som historien har vist, kan dette lede til unødvendige kriger som koster tusenvis av uskyldige menneskeliv, alvorlige miljøødeleggelser, økonomiske kriser og krenkelser av politiske og sivile rettigheter.

Respekt for borgeres politiske valg

De foregående betraktningene innebærer at det ikke er ønskelig for moderne demokratier som USA og Norge, at uvitende og uansvarlige borgere deltar i utformingen av politiske beslutninger som kan påtvinges andre, og ramme deres livsutsikter. Man kan innvende at vår posisjon viser manglende respekt for borgere og deres politiske valg, og at dette er problematisk fra et demokratisk synspunkt. Dette er vi uenige i. I et demokrati bør politiske prosesser vise respekt for borgere som selvstendig tenkende personer, med en evne og rett til å gjøre seg opp egne oppfatninger om politikk. Grunnlaget for å respektere borgeres politiske vurderinger og valg bortfaller imidlertid hvis de er uvitende om politikk og konsekvensene av sine politiske beslutninger. Det er ingen grunn til å vise respekt for beslutningene til personer som ikke vet hva de gjør. Inkompetente velgere bør derimot vise andre respekt ved ikke å avgi stemme ved høstens stortingsvalg.

Først publisert som kronikk i Aftenposten 27. juli 2017, under tittelen “Uvitende, uansvarlige og irrasjonelle borgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme”.

Onora O’Neill: Familietikkens mor

Steinar Bøyum on

av Steinar Bøyum & Espen Gamlund

Onora O’Neill mottar denne uken Holbergprisen. Til forskjell fra tidligere prisvinnere er det enighet om at hun er en verdig vinner. O’Neill er mest kjent for sitt arbeid innen etikk og politisk filosofi, for sine fortolkninger av Immanuel Kant, samt for sitt virke som parlamentsmedlem og offentlig intellektuell. Mindre kjent er hennes arbeid med etiske spørsmål omkring barn og familie. Hun var en av de første som gjorde familiespørsmål til gjenstand for seriøs filosofisk oppmerksomhet. Slik kan hun regnes som en av grunnleggerne av det som nå gjerne kalles familietikk.

Et gjennomgående trekk i O’Neills tenkning er en vektlegging av plikter snarere enn rettigheter. Dette gjelder også hennes tenkning om barn. Hun regner framveksten av respekt for barns rettigheter, eksemplifisert gjennom FN’s barnekonvensjon, for et stort fremskritt, men mener likevel at vi får et forvrengt bilde av etiske spørsmål i barns liv ved å se utelukkende på deres rettigheter. Som begrunnelse henviser hun til et skille mellom to typer plikter, som hun låner fra Kant: fullkomne og ufullkomne plikter. Det er åpenbart at voksne skylder barn en rekke ting, slik som omsorg og generelt en god oppdragelse. Når det er spesifisert både hva vi skylder og hvem vi skylder det, så snakker vi om fullkomne plikter. For eksempel har alle voksne en fullkommen plikt til ikke å skade eller misbruke barn, og barn har en motsvarende rett til ikke å bli behandlet slik.

Problemet er ifølge O’Neill at rettighetsspråket ikke fanger inn alt vi skylder barn. Det fanger ikke inn våre “ufullkomne plikter”. Disse pliktene er, i motsetning til de fullkomne, ubestemte i den forstand at de ikke direkte anviser hva som kreves for å oppfylle dem. For eksempel har vi en plikt til å være omtenksomme ovenfor barn, men det er uklart nøyaktig hva som kreves for å oppfylle denne plikten. Her vil konteksten spille en avgjørende rolle, for eksempel den situasjonen et barn befinner seg i. For O’Neill er det viktig at dette ikke er noe som barn (eller andre på deres vegne) kan kreve som en rett. Dessuten er det slik at de som bare gjør det barn har rett eller krav på, gjør mindre enn de bør, enten det er foreldre eller lærere. De er også påkrevd å oppfylle sine ufullkomne plikter.

For O’Neill er ikke denne diskusjonen et rent filosofisk anliggende. Det har også praktiske sider. Å hevde sin rett har vært historisk viktig i undertrykte grupper sin kamp for rettferdighet, for eksempel kvinner og minoriteter. Men O’Neill mener at barns spesielle sårbarhet ikke kan forstås som analog med undertrykkelsen av sosiale grupper. Barndom er ikke en sosial gruppe, men et livsstadium. Derfor mener O’Neill at det er bedre å fokusere på våre plikter ovenfor barn. Appell til barnas rettigheter er derfor bare en indirekte måte å minne voksne om deres plikter på. Paternalisme ovenfor undertrykte grupper er galt, og det å kreve sin rett er en måte å motvirke det på. Paternalisme ovenfor barn er derimot uunngåelig og helt på sin plass — barn trenger beskyttelse, ikke hjelp til frigjøring.

Den samme vekten på plikter snarere enn rettigheter, finner vi i O’Neill sine tekster innenfor det som kalles prokreasjonsetikk, som handler om etikken rundt det å sette barn til verden. Her argumenterer hun for at vi ikke har en ubegrenset rett til å få barn. En rett til å sette barn til verden har man kun dersom man har en plan for hvordan barnet kan få en tilfredsstillende oppvekst, enten man selv står for oppdragelsen eller man overlater den til andre, for eksempel gjennom adopsjon. Jean-Jacques Rousseau, ironisk nok tidenes største pedagogiske filosof, gjorde derfor noe moralsk galt når han plasserte alle sine fem barn på barnehjem som nyfødte (barnehjem på den tid var ikke stedet for en adekvat oppvekst). Dette viser at vår moralske rett til å få barn ikke er ubegrenset.

Hvordan bør vi så tenke omkring det å sette barn til verden? Å bestemme seg for å få barn er ikke bare å bestemme seg for å lage et barn, men er å påta seg den store oppgaven det er å gi barnet en oppvekst som setter det i stand til å leve et noenlunde godt liv. Retten til å få barn er slik begrenset av plikten til å sørge for at ens barn får en god oppvekst. Hva som mer konkret gjelder som “god oppvekst” vil variere fra samfunn til samfunn, men det er viktig å se at O’Neill her legger listen høyere enn mange andre. Det er ikke tilstrekkelig, for at det skal være moralsk rett å sette barn til live, å bare gi dem et liv som er verdt å leve—man må kunne gi dem et liv som er godt nok. Her vil det være delte meninger om nøyaktig hva som er et godt nok liv. Poenget er at hvis man ikke tror man kan gi barn dette, for eksempel ved sykdom, fattigdom eller krig, bør man ikke sette barn til live, og man kan heller ikke påberope seg noen rett til det. O’Neills ideer om prokreasjon bryter her med forestillinger om en ubetinget frihet eller rett til å få barn som vi finner innenfor det som kalles ”procreative freedom”.

Foreldrene er ikke de eneste som har plikter ovenfor barn. Fellesskapet representert ved staten har også en plikt til å sørge for at barn får adekvate oppvekstvilkår. Denne plikten gir i visse omstendigheter grunnlag for befolkningskontroll, ifølge O’Neill. I en situasjon der sterk befolkningsvekst gjør det vanskelig å gi barn tilstrekkelig gode oppvekstvilkår, kan det for eksempel være påkrevet for staten å forsøke å redusere fødselsraten, enten det er ved hjelp av informasjon, insentiver eller tvang.

O’Neill sitt hovedpoeng er at dette ikke utgjør noen konflikt mellom populasjonskontroll og prokreasjonsretten. For hvis man ikke kan gi et barn en adekvat oppvekst har man heller ikke rett til å få barn, og derav følger det at populasjonskontroll, selv med tvangsmiddel, ikke bryter med noens rett. Det betyr selvsagt ikke at slike tvangsmiddel ikke kan bryte med andre rettigheter. Tvangssterilisering er for eksempel både irreversibel og en krenkelse av personens kroppslige integritet, og det er det som gjør det moralsk problematisk, ikke at det er brudd på noen ubegrenset prokreasjonsrett, ettersom en slik rett ikke finnes. Her er det metoden som er problemet, ikke målet.

Denne gjennomgangen av deler av Onora O’Neills moralfilosofi viser at selv om beslutningen om å gi henne Holbergprisen var ukontroversiell, så er ikke hennes tanker ukontroversielle. De utfordrer oss, slik god filosofi skal gjøre.

Først publisert som kronikk i Bergens Tidende 7. juni 2017.